tirsdag 13. februar 2018

Baugeids bok

Bildekilde: Bokelskere
Tenk deg at alt som er igjen etter deg, etter et langt liv, er én setning. Tenk deg at alle tanker du har hatt, ord du har sagt, alt du har gjort, drømt og følt - plutselig er borte. Og tilbake står kun en setning. Og den er:

I 1161 ble Gregorius Dagsson gravsatt i Gimsøy, ved nonneklosteret hvor Baugeid, søster til Gregorius, var abbedisse.

La oss være ærlige: Det er ikke en gang en hel setning. Nei, hos selveste Snorre Sturlason (1178/79-1241) huskes abbedisse Baugeid Dagsdatter bare med en halv setning. Det er tross alt ikke henne det handler om i Håkon Herdebreis saga.

Men det er henne det handler om her, i Baugeids bok.

Men hvem var hun? Forfatter Aina Villanger (f. 1979) har drevet litt av et detektivarbeid for å nøste på den tråden som var Baugeid. Vi veit ikke helt når hun blei født, men vi veit at hun var søster av Gregorius. Og vi veit at hun blir abbedisse, Gimsøy klosters første abbedisse, det Gimsøy som bygges av Baugeids far mellom år 1111 og 1120. Gjennom å granske ulike middelalderkilder, bruke sin historiske forståelse og dikte litt der det trengs, finner Villanger sporene av henne, av barnelivet hjemme på Bratsberg gård, av nonnelivet ved Nunnaminster i England, av abbedisselivet.

Et spedbarn, med navnet Baugeid, ligger i krybben og sover. Spedbarnets eldre bror, en aktiv gutt på fire, passer henne en liten stund mens moren er ute. Gutten sitter på gulvet og leker ved siden av krybben. Neste gang han kikker ned i den, ser han spedbarnets ansikt. Det er blått. Gutten går nærmere og kikker på barnet. Øynene er lukket. Munnen er lukket. Og huden er lukket. Huden er blå. En dyp, nesten svart blåfarge. En blåhet gutten aldri har sett i et ansikt før. Han kikker mot døren. Hvor er mor? Han hører henne ikke. Gutten snur seg tilbake. Spedbarnet puster ikke. Gutten berører det, styrker en hånd over de lukkede øynene, over nesen og leppene. Han holder hånden over det lille brystet. Det puster ikke. Det er mørkeblått. Så kommer moren inn. Moren ser datteren, hun ser det blå ansiktet, moren løper frem mot barnet. Hun legger munnen over ansiktet, munnen dekker barnets nese og munn, og så suger hun. Av all kraft suger hun ut slimet som ligger tykt i barnets nese og hals. Og barnet puster. Barnets ansikt får gradvis normal farge, barnet begynner å gråte. Blåheten er borte. Moren spytter ut slimet, og sammen med slimet forsvinner blåheten, med lufta tørker blåheten opp.                             

Men boka er ikke bare slike skildringer av Baugeid og hennes omgivelser. Den er så veldig mye mer! For innimellom de fine prosakapitlene finner vi brev, notiser, drømmer, visjoner, annonser og lister. For eksempel ei liste over gode redskaper en trenger ombord i et skip, og den årlige underholdslista for Bratsberg gård, en mektig storgård som huser høvdingen Dag Eilivsson og hans familie. Gården trenger blant annet 105 tønner med malt og 4 skippund humle - bare til ølbrygging! Vi får også oppskriften på urtekonas nervekjeks, som minner om våre pepperkaker og som anbefales å spises så ofte som mulig. 

Videre får vi ernæringsråd for åkerarbeidere, noviser og veversker, samt behandlingsråd for fremme av dyder. Om du vil bli barmhjertig, må du vaske deg med såpeurt ved leggetid. Ønsker du salighet, pynt deg med brosje og balsamduft. Vil du derimot behandle noen laster, fins det også mange gode tips i boka. Folk som er feige skal klypes i kinnet, folk som fråtser skal stikkes med furunåler. De som er gjerrige, er det lov å kaste egg på, til og med kokte egg, og de som er stive til sinns skal tvinges opp i et hjørne og synges hardt for - Ave Maria 13 ganger skal visst gjøre susen. Og er du misunnelig, må du finne deg i at en annen vifter en hestehov under nesa di i femti minutter. Til sammen gir boka et genuint innblikk i alt ei abbedisse måtte kunne og vite, kjenne til, anbefale, oppklare, avgjøre, skrive, lese, preke, diskutere og snakke om.

Abbedisse Baugeid. Hun får, som adelskvinne, ei utdanning det var få forunt på den tida. Hun sendes med skip til England når hun fortsatt bare er et barn, før menstruasjon og pubertet. Jeg lurer på om hun noensinne hadde noe valg, eller om dette var en vei som blei staka ut av foreldrene hennes? Uansett virker det som om hun kom til rett sted. Sjøl om hun måtte fryse mye i gamle, kalde steinbygninger, jobbe mye, få træler på hendene og såre fingertupper, pugge mye, forholde seg til mange regler, lite mat og lite søvn, fikk hun også kunnskap. Hun kunne ikke bare lese og skrive på flere språk, hun var også i stand til å oversette verker fra latin. Kun med få setninger og enkle riss antyder Villanger hvilke mangfoldige kunnskaper denne jenta svært tidlig måtte besitte. Og vi ser av resultatet at hun forvalta kunnskaper og talent godt.

Villangers bok er et lappeteppe. Ett fragment her, en flik der, et glimt, ei skildring. Like fullt er Baugeid sprell levende, der, mellom boksidene. Bare en ikke blunker, kan en se henne der hun står i sitt værelse nattestid. Eller når hun streifer ute på Gimsøy i vinterkulda. Og hele tida, denne kampen mot slimet, for å få kroppsvæskene i balanse. Hun skildres aldri som sjukelig, men det ligger under, et press, et liv på lånt tid. Men Baugeid klorer seg fast.

En av de viktigste kildene for Villanger, har vært de mange skriftene etter Hildegard av Bingen (1098-1179). Få andre har mestra abbedissekunsten bedre, og i sin levetid var hun en stor berømthet, en intellektuell som ikke bare blei rådspurt av konger og keisere, men som også var teolog, botaniker, naturhistoriker, mystiker, musiker og medisiner. Hennes påvirkningskraft var enorm, og Villanger makter å la oss se og føle det gjennom Baugeids refleksjoner. Hildegards skrifter var sannhet for benediktinernonnene, en sannhet de levde med, på godt og vondt. Villanger har rappa en del fra Hildegard, men på en respektfull og elegant måte.

Men se nøye på forsida. Er det ei bok du får lyst til å lese? Bare ved å se på den, mener jeg? Nei, den er rett og slett den tristeste forsida blant alle 2017-bøkene. Bortsett fra det grågustne ytre, kan vi kun se en gul ring. Denne ringen er Baugeid. For navnet hennes kommer av det norrøne baugr, som betyr ring eller armbånd av gull eller stål. Og til hennes bok, hennes saga, som Villanger nå har skrevet, passer det godt med ordtak som stillest hav har dypest grunn, eller at en ikke skal skue hunden på hårene. For denne boka er virkelig en enestående leseropplevelse.

1 kommentar:

  1. For ei historie og for ei fristende bok! Denne skal jeg prøve å huske på til jeg har "lest unna" litt av det som ligger på vent. Du stiller forresten et betimelig spørsmål om den framsida! Det er sikkert riktig at den passer til innholdet, men den vekker definitivt ingen interesse hos meg. Hvis det gjelder andre potensielle lesere også, er jo det veldig synd, for uten å lese innlegget ditt, vil vi jo aldri vurdere den, og dermed aldri få vite HVORDAN og hvorfor den passer til innholdet...

    SvarSlett