torsdag 31. oktober 2019

Bokhyllelesing: Bok nummer elleve

I oktober har fokuset vært å lese ulest bok nummer elleve. Boka kunne hentes fra ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller hvor og hvordan du lagrer de uleste bøkene dine. Men hvordan skulle en telle seg fram til bok nummer elleve? Tradisjonell telling fra venstre mot høyre var naturligvis lov, men likeså baklengs og på skrå, ovenfra og ned og nedenfra og opp - alt kommer an på hvor regelbunden du er.  

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

Nå som vi går inn i november venter nest siste runde av årets Bokhyllelesing. Og i runde nummer elleve skal vi i år som i fjor lese nobelbøker - bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om boka er ny eller gammel, er opp til deg, og samtidig bestemmer du også språk, sjanger og omfang. Det som er viktig er altså denne Nobelprisen. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

tirsdag 29. oktober 2019

Bokhyllelesing: Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Bildekilde: Bokelskere
En skal lese mye før øya triller ut - det er kanskje en mindre kjent omskriving av det langt mer kjente En skal høre mye før øra faller av. Men åkke som om det er øya eller øra, det er akkurat det denne boka handler om: Alt det rare vi leser og hører, i denne omgangen om språk. Som for eksempel at norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, som tilfeldigvis også er tittelen på boka.

Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk er, med sin svært lange tittel, mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle lese bøker med lange titler. Dette er den desidert lengste tittelen jeg har vært borti. Jeg har hatt boka i ulesthylla sia jula 2012, da jeg fikk den i gave, så det var vel på tide at den blei lest. Og det jeg trodde var ei litt traurig og tørr fagbok om språk, kun ved å dømme etter omslaget (ja, det er derfor den har stått såpass lenge), viste seg å være ei ganske lett artikkelsamling om språk, der jeg kjente størstedelen av innholdet fra før.

Artikkelforfatterne Guro Nore Fløgstad (f. 1981) og Anders Vaa (f. 1978), som begge er universitetsutdanna innafor språk og blant annet jobber eller har jobba med språkforskning, skriver seg gjennom de mest kjente språkmytene som fins, og retter opp i slurv og alvorlige tabber, misforståelser og reint oppspinn. For eksempel dette med eskimoene og alle snøorda deres. Eller det at norsk og andre "små språk", altså språk som snakkes av få mennesker, er i ferd med å dø ut. For hva skal egentlig til for at et språk dør ut? Hvordan foregår det? Og er det sant at noen språk er mye vanskeligere enn andre? Hvilket språk er da vanskeligst? Og er det egentlig slik at vi har en medfødt evne til språk?

Det er sju kapitler i boka, som hver for seg er en artikkel. Og de trenger ikke å leses samla, da alle er avslutta og kun i minimal grad bygger på hverandre. I tillegg følger det ei kjempefin oversikt over viktige lingvistiske begreper bakerst i boka. Slik egner boka seg svært godt for språkstudenter på nybegynnernivå, for folk som lurer på om de skal studere språk, som supplement til studier i norsk eller andre språk og for alle andre språkinteresserte. Boka er ei lett og tilgjengelig innføringsbok som åpner fagområdet og staker ut en videre kurs, både gjennom lesetips og svært nøyaktig oppføring av kilder. 

Boka er velskrevet og bærer preg av at det er gjennomarbeida og gjennomtenkte tekster som publiseres. Forfatterne har også anstrengt seg for å konkretisere det som kan være vanskelig, og de gir hele tida eksempler på det de skriver om. Uten disse eksemplene ville det vært bortimot umulig å forstå hva i alle dager de mener med eskimoenes snøord, som slettes ikke er som våre snøord, da de lager ord på en helt annen måte enn vi gjør i norsk. Det var det spennende å lese om! Min eneste innvending til utgivelsen er at forfattere eller forlag gjerne kunne spandert noen diagrammer eller litt statistikk som ville brutt opp teksten en smule. Men, som det framgår av det over, fungerer boka fint som den er også.

søndag 27. oktober 2019

Det usynlige biblioteket

Bildekilde: Bokelskere
De fleste har sikkert hørt navnet Thorvald Steen (f. 1954) et par ganger - i alle fall om du er interessert i norsk samtidslitteratur. Gjennom snart førti år - debuten kom i 1983 - har han skrevet, og han har i løpet av den tida vært innom de fleste sjangre. Men jeg vil likevel hevde at det er romanene sine han er mest kjent for. De kan på mange måter deles i to: De sjølbiografiske romanene, som for eksempel Vekten av snøkrystaller fra 2006, og de historiske romanene, slik som Det usynlige biblioteket fra 2015. Og det er den jeg har lest nå.

Steen velger seg ut interessante historiske epoker og komplekse historiske personer når han skal skrive sine bøker. Slik får han et mangslungent bakteppe å spille på, som han når som helst kan trekke inn i skildringer eller handling. Det er et smart valg sett fra forfatterens side. Det at han velger såpass profilerte personer er også et godt trekk. Det er lett å finne kildemateriale som sier noe om menneskene, og deler av boka burde derfor kunne skrives svært raskt. Fra før har jeg lest Den lille hesten (2002), Kamelskyer (2004) og Løvehjerte (2010), som alle er skapt over samme lest. De handler henholdsvis om Snorre Sturlason (1178/79-1241), Saladin (1137/38-1193) og Rikard Løvehjerte (1157-1199). Denne gangen skal vi enda lenger tilbake i tid, for personen som skildres mest, er Aleksander den store (356 f.v.t-323 f.v.t.).

Felles for alle disse bøkene er at storslagent innhold som krig, drap og død, vold og voldtekt, kidnapping, avstraffelser, lange reiser, okkupasjoner, forhandlinger og så videre, formidles i et lavmælt språk. Steen skriver godt, og det radikale bokmålet flyter uanstrengt. Ordtilfanget er ikke det største, men orda er velvalgte og presise, og det er behagelig å lese teksten. Videre opplever jeg at Steen langt ifra forsøker å skildre en sannhet; han ønsker heller å bli kjent med og presentere de enkelte historiske personene han har valgt seg ut. Han kunne lett gått i ei felle, der han alt for tydelig tilba sine historiske rockestjerneidoler, men det gjør han stort sett ikke. Han er nokså nøktern, og lar disse mannfolka være både sinte, sure, såre, triste og redde, altså menneskelige, framfor å kjøre på med kritikkløse skildringer av rå styrke og barske flir til enhver tid.

Et annet felletrekk romanene i mellom, er den uklare grensa mellom fiksjon og fantasi. På et punkt stopper de historiske kildene, og Steens fantasi, inspirert av faktiske forhold, tar over. Men hvor det skjer, er ikke godt å si. Kan hende materialet som blir til disse bøkene er så godt bearbeida at ikke en gang Steen er klar over det. Men det sier seg sjøl at vi i dag aldri kan vite hva Aleksander eller Snorre, Rikard eller Saladin tenkte i bestemte situasjoner, for eksempel i deres dødsøyeblikk. Vi veit ikke hva de følte, hva som lå til grunn for avgjørelsene, hvordan de resonnerte. Likevel får vi her presentert en flik av hva de kan ha tenkt og følt. Det er spekulativt å gå inn i, og en skal trå varsomt når en tukler med andres ettermæle. Det er ikke alltid jeg opplever at det som særlig sannsynlig det Steen skriver, men jeg aksepterer det som et mulig alternativ.

Det usynlige biblioteket skiller seg litt ut fra de øvrige titlene, så vidt jeg kjenner til, da fokaliseringsinstansen er ei kvinne. Hun heter Phyllis, og hennes her gjenskapte norske stemme er basert på faktiske kilder. Phyllis er kokke på slottet til Aleksander den store, men ikke bare det: Hun er også Aleksanders elskerinne. Phyllis er jevngammel med Aleksander, og fordi hennes nå avdøde ektemann var soldat, og hun valgte å reise med, har hun også erfaringer og opplevelser fra det lange felttoget mot øst. Hun veit hvilke utfordringer Aleksander møtte på - opprør underveis, motstand hos de okkuperte, jallende skrik og pumpende blod, den evige varmen, den brennende sola, mangelen på mat og vann, og i fjellene om vinteren: Blodige fingertupper som skraper mot isen på jakt etter noe, bare noe, som ikke er gjennomfryst.

Men når vi kommer inn i historia, er situasjonen en ganske annen. Rammene er tydelige og persongalleriet er begrensa: Året er 323 f.v.t. Aleksander er blitt forgifta og ligger for døden. Hans forhold til Phyllis er gjort kjent og hun sitter innelåst på slottet i påvente av en dom. Hun veit at hun mest sannsynlig går døden raskt i møte, kan hende før Aleksander. Men så lenge hun kan skrive ned alt hun veit om han, hans motstandere, hans taktikk og tanker, får hun leve. Så Phyllis skriver. Hun fører ordet, og hun betrakter han, Aleksander, nærmest konstant.

I disse erindringsaktige kapitlene er det mange tidshopp. Kronologien er uklar, sjøl om en forut for lesinga kjenner til grove riss ved Aleksanders historie. Dette gjør leseropplevelsen noe rotete, og en kjenner på følelsen av kaos. Jeg tenker at det må også Phyllis ha kjent, der hun må ha anstrengt seg for å holde hodet kaldt, skildre elskeren og holde seg i live - men ikke på denne utilsikta måten. Kaosfølelsen leder dessverre til at teksten taper troverdighet. Lett oppstramming og mer ryddighet i kronologien hadde hjulpet veldig. 

De mange korte kapitlene gir teksten mye luft, og det kler også fortellinga. Men likevel er boka noe omstendelig å lese. For det første strever jeg litt med Steens innlevelse i Phyllis. Det er så tydelig at han er mann og at han skildrer ei kvinne så godt han kan, men visse aspekter ved kvinnelivet er umulige for en mann å forstå. Skildringene med seksuelt innhold er ganske tamme og nærmest følelsesløse. Han legger også til grunn av Phyllis er forelska i Aleksander, og her klarer jeg ikke å la være å reagere. En så mektig hersker som Aleksander den store var vel ikke akkurat avhengig av forelskelse og kjærlighet for å ta for seg? Å regne med at alle kvinner tiltrekkes av en litt lav mann med krøller og tjukke lepper er arrogant. 

For det andre blandes Aristoteles (384 f.v.t.-322 f.v.t.) også inn i boka. Her gis noen lite flatterende skildringer, og jeg får rett og slett vond smak i munnen. Dette mener jeg Steen burde holdt seg for god til å gjøre. I tillegg kan jeg ikke se den direkte relevansen - trolig kunne balansen mellom Phyllis og Aleksander blitt trua på andre måter, noe den også blir. Men en kan kanskje ikke skrive om Aleksander uten å nevne Aristoteles, så sånn sett er det riktig at han inkluderes. Men det kunne vært gjort på så mange andre måter. Steen fletter inn ei historie som trolig stammer fra middelalderen framfor antikken, og skildrer det han tenker er bakgrunnen for et motiv som fins gjengitt både i skupturer og billedkunst, i tillegg til mange skjønnlitterære varianter. Motivet er Phyllis som rir på Aristoteles - med eller uten klær - og poenget er hvordan ei kvinne kan seire over antikkens største tenker, at begjæret også der kan ta over for logikken. Det kan jo være interessant å diskutere, men jeg strever med å forstå hvorfor dette trengte å være med her.  

For det tredje er jeg overhodet ikke interessert i hvordan Steen fletter inn seg sjøl og sitt, atter en gang. Det er som om han sammenstiller sin egen historie og fysiske sjukdom med Aleksanders siste dager, der han i giftrus kjemper mot døden, mer eller mindre lamma. Som om denne lammelsen kan sidestille disse to mannfolka. Aleksander og jeg, skriver Steen. Han sammenligner seg også med Phyllis - vi skriver fordi vi må, skriver Steen nesten til slutt i romanen. Jeg syns det er pinlig. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Steen ikke stoler på eget prosjekt? Hvorfor kan ikke historia om Aleksander stå aleine? Tror Steen at Aleksander den store må aktualiseres på noe vis? Samtidig som han gjør dette, er det også veldig tydelig, og delvis også skrevet i boka, at forfatterens beundring for Aleksander er svært stor. Da tilsier min logikk at Steen burde gitt Aleksander enda mer plass, framfor å ta denne plassen sjøl.

Forfatterkommentarene som dukker opp underveis, for eksempel som egne kapitler, avsnitt eller innspill i kursiv, burde vært luka ut i sin helhet. De skaper brudd i ei spennende historie som formidles tamt, men som kunne blitt mer engasjerende om leseren hadde fått fortsette uforstyrra. Om Steen er så motivert for å formidle sin nesten livslange nesegruse beundring for Aleksander, kunne dette blitt gjort i et etterord, der forfatteren ikke har mulighet til å påvirke og avbryte leseren i like stor grad, eventuelt i ei egen bok, der Steen kunne diskutert seg sjøl og Aleksander så mye han makta. Her, i beretninga til Phyllis, hører det overhodet ikke hjemme. Og jeg skjems litt over at en så merittert forfatter ikke ser det sjøl. 

Men sjøl om epoken er spennende, kildene er interessante og personene er historiske, sjøl om mange av skildringene er presise og fine, sjøl om språket er godt og portrettet av Aleksander den store oppleves som komplekst og virkelig, sjøl om boka i og for seg er fin, så er det også såpass mange problemer her, at jeg tror dette blir den siste av Steen på meg. Jeg ser nemlig av notatene mine at jeg har flere innvendinger, men jeg velger å sette strek her. Det aller fineste med Det usynlige biblioteket er kanskje tittelen, som i alle fall skaper mange flotte bilder i mitt indre og usynlige bibliotek.

søndag 20. oktober 2019

Alle dagers ende

Bildekilde: Bokelskere
Fem ganger må hun dø. Hun, som er bokas hovedperson, har på ingen måte noe vern. Forfatteren, hennes skaper, lar henne dø. Fem ganger. En kan ikke unngå å bli rysta av noe så brutalt. Skildringene av den ubarmhjertige døden. Pusten som stilner. De siste krampetrekningene. Vissheten hos leseren om at nå er alt over, hjertet har slutta å slå, hun fins ikke mer. Hvordan skal vi kunne gå videre, lese videre? Hvordan kan historia fortsette når hun er så ettertrykkelig død?

Men samtidig: Forfatteren lar henne også gjenoppstå. Fire ganger. Fire ganger spoler vi bakover, revurderer, noen detaljer endres, et valg gjøres om, en tilfeldighet uteblir. Og plutselig kan vi høre hjerteslagene, kjenne pulsen, vi ser at hun trekker pusten, åpner øya. Slik kan livet fortsette, slik kan hun leve videre, slik kan forfatteren fortelle videre.

Hovedpersonen vår er kvinne og av jødisk familie. Navnet er uviktig og forblir uskrevet fram til slutten av boka. Slik legges heller ingen føringer. Da jeg begynte å lese opplevde jeg det som rart, etter endt lesing vurderer jeg det som klokt. Hovedpersonen blir født rundt århundreskiftet og lever, med disse fire gjenopplivingene, gjennom størsteparten av 1900-tallet. Hun er vår førstehåndskilde til de store politiske og sosiale omveltningene som preger Europa gjennom krigstid og gjennoppbygging. Livet hennes og vår nære historie går hand i hand. Komposisjonen i boka følger handlinga: Romanen består av fem hoveddeler, kalt bøker, og mellom hver bok, ligger et intermezzo. Det er der forfatteren griper inn og endrer død til liv.

Det er aldeles mesterlig hvordan form og innhold glir sammen og utgjør en enhet. Boka er så stram og presis, skildringene så detaljerte, det er nesten så en må holde pusten gjennom enkelte avsnitt. Men gjør det noe at vi veit at hun kommer til å dø? For det står allerede bakpå boka og er en vesentlig del av handlinga og bokas originalitet. Jeg trodde det var dumt at det blei avslørt så tidlig, men nei, det gjør ingenting. Forfatter Jenny Erpenbeck (f. 1967) skriver så sitrende godt at det ikke har noe å si hva vi veit og ikke. Hun har en suveren sans for spenningsoppbygning og makter å balansere ytre og indre spenning. Leseren kan ikke la være å interessere seg for det som skjer underveis, og i tillegg venter vi på døden, som kan komme når som helst.

Jeg vil ikke avsløre stort mer om det handlingsmessige - da må du rett og slett lese Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018) sjøl. Og det er den verdt. Alle dagers ende er en kraftfull og poetisk roman, med nådeløse skildringer. Jeg blei dratt inn i historia umiddelbart og snappa etter pusten under første kapittel. Skildringene av det vesle barnet, og mora, den stumt sørgende mora på krakken i gangen, traff som ei nål rett i mammahjertet, og jeg kunne ikke la være å se bort på mitt eget sovende spedbarn bare for å sjekke at det fortsatt var pust. Så utsatte og sårbare vi er, alle sammen. Og så utrolig presist Erpenbeck fanger denne sårbarheten, og ensomheten, fortvilelsen, angsten.  

Bildekilde: Boktanker
Romanen kunne fort vært en kakofoni. Persongalleriet er stort, og vi følger menneskene i tredjeperson. Erpenbeck veksler ofte mellom hvem hun følger, men hun vender tilbake til samme hendelse og ser den fra flere synsvinkler, slik at det store bildet stadig blir mer tydelig for oss som leser. Erpenbeck er såpass tydelig i disse skiftene at det aldri blir uoversiktlig - hun skriver faren, moren, fetteren, bestemoren og så videre så vi veit hvem vi leser om. Og etter hovedpersonens død, gjør forfatteren noe vågalt: Hun avslutter skjebnene til de øvrige i historia også, med å gi dem deres død. Hun lukker dermed beretninga, slekta, livet, før hun i intermezzoet åpner opp. Mønsteret er repetitivt, rytmisk.

Min eneste innvending til romanen er bok tre. Første og andre bok gikk unna som bare det, jeg var som forheksa. I bok tre opplevde jeg et brudd. Der skal vi til ei kaotisk tid der ideologiene henger tungt over hovedpersonen, ja, hele Europa, og hvor en ikke veit hvem en kan stole på, hvis noen, og hvordan det en skriver vil kunne tolkes etterpå. Det var noen forvirrende avsnitt, men det var kanskje meninga? Jeg kjente også på følelsen av avmakt og resignasjon, behovet for å komme bort uten å se en utvei, å være innesperra og kun ha døden som alternativ. Kanskje mine egne følelser, innlevelsen i og sympatien med hovedpersonen, gjorde at lesinga blei litt mer hakkete. Like fullt leste jeg ei bok og ett intermezzo hver kveld, jeg måtte videre, og jeg visste jo at dette ikke var den egentlige slutten. 

Problematikken omkring verdenskrigene og særlig den siste, står naturligvis mye sterkere i Tyskland, og sannsynligvis også hos eldre lesere. Slik forstår jeg bokas massive suksess i hjemlandet, der dette stadig behandles og diskuteres. Erpenbeck språkliggjør frykten, behovet for fortielse, og skildrer overbevisende hvordan tiåra kan ha utspilt seg for en jødisk familie, som mot alle odds makta å skjule at de var jøder. Også etterspillet får plass her. For meg, som er født på 1980-tallet i Norge, og har vokst opp med krigen som noe langt der borte i gamledager, blir dette mindre nært enn familieskildringene i de to første bøkene, sjøl om avstanden i tid er større. Men jeg ville ikke vært foruten det politiske aspektet i romanen. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne romanen må være svært solid oversatt av Ute Neumann (f. 1972). Så blei hun også nominert til Kritikerprisen for innsatsen! For min egen del må jeg presisere at Erpenbeck er en av få tyske forfattere jeg har lest. Tysk er et spennede språkområde, med helt andre impulser enn det britiske, og jeg vil gjerne lese mer. Men hang til det britiske forpurrer stadig vekk slike planer. Derfor har jeg allerede bestilt den andre romanen av Erpenbeck som foreligger på norsk, Går, gikk, har gått, og håper det vil snu den anglofile trenden.

Til slutt kan jeg ikke la være å sammenligne Alle dagers ende med Liv etter liv (på norsk i 2014) av den britiske forfatteren Kate Atkinson (f. 1951). Forfatterne har samme idé, nemlig å ta livet av hovedpersonen flere ganger i løpet av romanen, og de har lagt boka til omtrent samme epoke. I Alle dagers ende blir babyen født i 1902, Ursula Todd i Liv etter liv blir født i 1910. Og begge forfatterne kretser rundt andre verdenskrig. Men der stopper også likhetene. Erpenbecks hovedperson overlever med nød og neppe, Atkinsons forsøker aktivt å hindre krigen. Og der Erpenbecks hovedperson dør fem ganger, har jeg ikke tall på hvor mange ganger Ursula Todd dør. Og hun begynner på nytt hver gang. Det er et spennende grep de benytter, og jeg kunne mer enn gjerne tenke meg å lese en tredje versjon også. 

For de av dere som har lest Erpenbeck, må jeg bare slutte meg til jubelkoret, og for de av dere som ikke har lest, kan jeg absolutt anbefale å lese. Dette var en uhyre kompleks, sterk og presis roman med et nydelig språk, som i tillegg var godt fortalt og godt uttenkt. Jeg har fått en ny forfatter å følge med på.

søndag 6. oktober 2019

Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere
Etter 909 sider er det tid for å ta farvel med det som er igjen av de tretten svenske jämter. Det er farvel med Adam Salomon Dopp og kona, Vasskvetten, Erns-Ola, Peder, Brodde, Gölin og Dråka. Med vonde, ømme, lusne, vanskelige og tragiske skjebner, med det harde og livsfarlige gruvearbeidet, det stummende gruvemørket, de svette gamper, den sure røyk, de iskalde vintre, de harde benker, de ensomme vandringer over fjellene, de lange kampene mot sulten. Trebindsverket om menneskene og samfunnet i og rundt gruva Christianus Sextus i Rørostraktene på 1720-tallet er ferdiglest.

I løpet av våren og sommeren har jeg i tur og orden lest De første geseller fra 1927, I hammerens tegn fra 1931 og nå Tårnvekteren fra 1935. Fokuset har glidd fra Dopps kamp for å opprette gruva, til arbeidernes kamp for å beholde arbeidet. Forfatter Johan Petter Lillebakken, bedre kjent som Johan Falkberget (1879-1967), har skrevet et mektig og mangslungent verk, der forfatterens respekt og ydmykhet for fortida bærer leseren med seg inn i den enorme spennvidda av kunnskap som han så enkelt og uttrykksfullt formidler. En kan ikke lese disse bøkene og unngå å bli berørt.

Vi møter nå disse menneskene for tredje gang. Det er mye elendighet blant gruverarbeiderne, men et lyspunkt er den nydelige historia om Jöns og Dråka. De forelsker seg i hverandre sjøl om de egentlig ikke kan være sammen: Han er svensk og derfor en potensiell fiende - Den store nordiske krigen er stadig langt framme i bevisstheten til bergstadsfolket, det er bare få år sida svenske styrker kom ridende og satte fyr på alt de kom over. Men hun bryr seg ikke. Og plutselig bryr ikke han seg om å vende hjem til Bodmyran heller. Hun er hans nye hjem, han vil være der hun er. De gifter seg og stifter bo etter at faren hennes er gått bort.

Nå er Jöns uti skogen, han arbeider hardt med å reise ei vaktstue. Han har funnet en gammel jernblåster, og tenker å ta den i bruk. Men da må det være mulig å bo langt der ute også. Mat er det dårlig med. Det er vinter, så han har gått på ski over fjellene. På vannet ligger isen tjukk og sterk. Jöns syns han hører stemmen til Dråka. Flere ganger hører han den, og mens han skal spise det lille han har med i kveldinga, er det en fugl som kommer til han. Hva vil den si? Bærer den bud om Dråka? Går det ikke bra med henne? Engstelig for at det kan ha skjedd henne noe - hun, som bærer hans barn under beltet! - legger han i vei, midt på natta. Helt til smerta skjærer i venstre skulder og han ikke kommer lenger.

Men Jöns er ikke den eneste som svever mellom liv og død. På Gammelgården ligger Faste i villelse. Og atter en gang er det er nedgangstider ved kopperverket. Det er ikke sikkert Dopp klarer å fortsette drifta, oppsigelsene er i gang. Mange familier er avhengige av den dårlige rug de får, de har allerede i flere måneder hatt i bark for å drøye mjølet. Likevel skal ei ny ort åpnes, Elisabeth Ort, oppkalt etter kona til Dopp. Det er galskap, mener de ved verket, Peder går imot, men Dopp presser vilja si igjennom. Bare det å skulle sette i gang arbeidet, koster flere hundre daler. Det er mye mer enn Dopp har. Både uhell og ulykker skal komme til å følge.

Falkberget har så nydelige anslag, være seg romanåpninger, starten på kapitler eller et sceneskift i et kapittel, der en naturskildring ofte er bindeledd. Han formidler sårhet, men likevel varme og omsorg både for mennesker og miljø, samtidig som leseren kjenner på ro og uro. Og rett som det er fletter forfatteren inn frampek eller legger inn en forklaring på tidligere hendelser også: Nå tok det til å demre for Jöns hvorfor Jon i Vapelberget brente koien sin da Stor-Kari døde; sorgtynget fugl sparker alltid redet ned fra grenen før den åpner brystet og sliter hjertet ut. (s. 598)

Menneskene er så levende at du kan kjenne den fuktige pusten deres i nakken og høre den rallende slurrelyden som kommer når de trekker været. De fins virkelig, i alle fall her hos meg, der de står og viser fram hullet i den lefsete skinnskoen, eller strekker den store, svarte neven fram for å få litt brød. Deres brød er nemlig både hardt og muggent. Øya er svarte og tomme, og når fingrene mine møter deres, er de som den blanke hesteskoen du finner i snøen ei vinternatt. I Dråkas tyngste stunder, der hun vrir henda såre og røde av angst for å ha påkalt fanden sjøl, og der hun tynges av redsel for hva som vil komme til å skje med henne, er det ikke anna å gjøre enn å gråte med. Falkberget skriver usentimentalt, og likevel treffer det så hardt.

Falkberget forener det store og det lille, det gode og det onde på hver eneste side og makter å avspeile en hel og sann verden. Noen eksempler er det politiske, gjennom skildringene av redselen for ny krig og uroa dette skaper i det lille samfunnet. Videre det økonomiske, hvordan menneskene i boka strever med å få sølvet eller maten til å strekke til, og hvordan de kjemper med å få skrinne ressurser som dårlig rug, bark og råtten fisk til å dekke så alt for mye og mette for mange munner. Noen er så desperate at de stjeler. Det sosiale, direkte og rå skildringer av fattigfolket som må spise sitt eget oppkast og rikfolket som vender ryggen til, og ferdselsbonden som fryser i hjel oppe på snaufjellet, enda mer utsulta enn det gamle øket som trekker sleden. Det kulturelle, tradisjoner ved for eksempel bryllup og gravferd, viktige merkedager og kirkegangen på bestemte dager med tilhørende utbetaling av lønn, det vil si mel, fra gruveledelsen.

Christianus Sextus er Johan Falkberget på sitt aller beste: Suveren historiefortelling med uforglemmelige mennesker, historiske detaljer og nydelig språk. Det er svært mektig litteratur, som etterlater en nesten lamslått. Men bøkene krever også sin leser. En må lese i et passelig tempo for å få med seg småord og undertekst, og persongalleriet er stort. Bare for å gi en pekepinn: På samme tid som jeg brukte på å lese femten sider med Falkberget, kunne jeg lese førti sider med Gabaldon. Men Falkberget er også krevende på en annen måte. Teksten er så intens, så etter en times lesing må jeg ha ei lita pause for å tenke, kjenne etter og bare puste, ikke lide, stri eller gråte. Det går så hardt for seg i disse bøkene, og det går inn på en følsom leser. 

Men det betyr ikke at en skal være redd for å oppsøke og lese Falkberget. Snarere tvert i mot! Jeg har kost meg så mye med disse bøkene, til tross for alle vanskelighetene menneskene i teksten gjennomlever, og sjøl om de krever sin leser. Jeg har lest langsomt for å kunne være lenge i bøkenes univers. Falkberget makter nemlig å gi så uendelig mye mer enn han krever, og skriver klokt, varmt og sant om menneskene, som faktisk ikke er så forskjellige fra oss i dag. 

onsdag 2. oktober 2019

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland
Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget
Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner
Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson
Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen
Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn
Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows
Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon
Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred
Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse
Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck
Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten
Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood
Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie
Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf
Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot
De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram
Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas
Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing
Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019
I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!