mandag 16. september 2019

Bokhyllelesing: Diana Gabaldon

Bildekilde: Bokelskere
Hva får du hvis du blander historiske fakta, myter, vold, brutalitet, massevis av romantikk og sex, breiale skotter, forvirring, alkohol, mengder av fri fantasi og ikke minst tidsreiser? Legg til en viss grad av skriveførhet, gangbare klisjeer og sans for spenningstopper, og vi får den solide underholdningsromanen Outlander. Under jegermånen (utgave fra 2015).

Etter krigens slutt i 1945 er Claire, 27 år, som har vært sjukepleier i det britiske militæret de siste åra, og ektemannen hennes, den noe eldre historikeren Frank, som har vært agent i London under krigen, på sin andre bryllupsreise i det skotske høylandet, nærmere bestemt i Inverness. De "forsøker å finne tilbake til hverandre", gjerne uten klær på, og snakker varmt om at de en dag skal få et barn sammen, om bare all prøvinga får et slikt ønska resultat. Franks interesse for skotsk kultur og gamle skikker fører ekteparet ut til en ring av steinstøtter i grålysninga tidlig en vårmorgen, der de blir vitne til at landsbyens kvinner utfører et slags danserituale. Claire, på sin side, som er hobbybotaniker, er mest opptatt av blomstene hun ser der. Ved første anledning vender hun derfor tilbake for å plukke disse, men når hun berører en av de store steinene i midten av steinringen, kastes hun bakover i tid.

Naturligvis forstår hun ikke der og da at det er det som skjer, men det er etter hvert "den eneste rasjonelle forklaringen". Før hun kommer så langt i sin mentale prosess, blir hun derimot nesten voldtatt og drept uti skogen, og det av ei britisk rødjakke med skremmende likhet til hennes egen mann, hun blir kidnappa av en stinkende haug med ullteppe som kommer susende ned fra en bergknaus, hun blir svimeslått, holdt som gissel, utsatt for tvang og mer til, men hun får også satt på plass en skulder som er ute av ledd, drukket brennevin, bandasjert skuddsår, ropt og brølt og banna, ridd midt på natta i dårlig vær og redda det som virker å være en skotsk opprørshær fra et britisk angrep. Og vi er fortsatt ikke kommet til side hundre!

Og slik fortsetter det, i et usannsynlig høyt og forrykende tempo, fra spenningstopp til spenningstopp. Boka har godt driv, men det går på bekostning av blant annet leserens tålmodighet: Toppene er så mange at de bortimot jevner hverandre ut, slik at det som er i mellom disse toppene framstår som litt kjedelig. Claire, som er bokas jeg-person, forteller oss alt som skjer, ispedd egne kommentarer, tanker og følelser, forvirringer, kunnskaper, erindringer og så videre. Hun er gløgg og uredd, prega av krigserfaringene, kvikk i replikken, men likevel sår og fortvila etter den uventa opplevelsen ved steinene. Claire bruker åttehundreogsøtti sider på å gjøre det beste ut av situasjonen hun har havna i, dog ofte ved å kludre det til for seg sjøl og andre, og hun setter seg sjøl i alvorlig fare minst én gang per hundrede side.

Vendepunktet for Claire og hennes søken tilbake til Inverness, steinene og ektemannen Frank, kommer når hun tvinges til å gifte seg med en av disse brutale tullingene fra den skotske opprørshæren. Det er den eneste måten klanen hun har rota seg borti kan holde henne trygg på - ellers vil rødjakkene ta henne igjen, og kaptein Jack Randall er ingen snill mann, for å si det mildt. Heldigvis for Claire er den nye ektemannen Jamie lojal til døden og litt til, og på de neste seks hundre og femti sidene er det noe så inni heite mye hopping i høyet, og ikke bare i høyet, det er overalt. Så det oppsummerer vel ganske greit denne boka: Vold og sex. Og forferdelig mange ord.

Jeg har jo forstått at mange andre kjenner mye bedre til dette universet enn jeg, blant annet fordi bokserien er kjempelang og ennå ikke avslutta, så vidt jeg kunne finne ut av. Denne romanen blei utgitt for første gang på engelsk i 1991, og har deretter gått sin seiersgang over den vestlige verden. Jeg husker den faktisk fra da jeg jobba i bokhandel sjøl og pakka ut eskene fra forlagene - disse bøkene hadde glansa pocketforsider i ulike blåtoner, og blei plassert sammen med serielitteraturen. Men i tillegg til bokserie er Outlander også blitt tv-serie, som en kan se på diverse strømmetjenester. Forfatter Diana Gabaldon (f. 1952) har med andre ord hatt kjempesuksess!

De som har sett tv-serien Outlander har sikkert et annet forhold til ansiktene (altså skuespillerne som innehar hovedrollene i tv-serien) på forsida av boka. Men for min del blei de nokså forstyrrende - jeg kunne jo ikke la være å se for meg at det var disse to som gjorde alt sammen der de føyk rundt i det skotske høylandet, til hest, til fots, i smug, i dagslys, om natta, kyssende, kranglende, hviskende, ropende. Ansiktene kom i veien for egne, indre bilder, og slik blei kanskje ikke leseropplevelsen så inderlig som den kunne blitt, når en først gir seg hen til en underholdningsroman og skamløst lar seg forføre av en kjekk ung skotte.

For min del blei det derfor ikke noe forføring, sjøl om Jamie både har en lun, avvæpnende humor og virker å være en flott fyr. Til det preges boka dessverre av mye slurv. Og jeg tror mesteparten av dette skyldes oversetteren og manglende manusvask, men også sjangeren og den valgte stilen, samt leserens egentlige preferanser. Under jegermånen er nemlig en godt planlagt roman med solid struktur. Gabaldon veit hvor hun vil, og personene hennes er tilpassa formålet de er tiltenkt (ett eksempel er Laoghaire). Alt henger i hop, utover denne boka og inn i de neste, så vidt jeg har forstått, og det er imponerende. Hovedpersonen Claire er sympatisk og lett å like, sjøl om hun, som alle de andre, er grunn, og ved å benytte tidsreiser unngår forfatteren utilsikta anakronismer, noe som er nokså smart.

Bildekilde: Boktanker
Gabaldon skriver verken spesielt godt eller særlig effektivt. Språket er overfladisk og skravlende og går i en jevn tralt hele veien. Men Gabaldon er konkret og veit hva slags informasjon hun må ha med og når, og lista er lagt lavt. Det er mange repetisjoner for en observant leser. Boka er svært lettlest, bortimot motstandsløs og friksjonsfri, så sidene flyr. Men Gabaldon er samtidig alt for omstendelig. Hun bruker forferdelig lang tid på alt, og skrekkelig mange ord på å få sagt sitt. For eksempel bruker hun jeg veit ikke hvor mange sider på å legitimere vold og avstraffelse og å skildre det skotske tankesettet og klanmedlemmenes forhold til vold. Dette kunne vært gjort helt annerledes, og med et mye bedre resultat. Claire på sin side bruker svært lang tid på å innrømme at hun er tiltrukket av Jamie. Når det allerede ligger så soleklart i teksten, blir det elementer som trekker boka ned. Og enkelte setninger er bare skrekkelig dårlige - se eksempel på bildet: Det var kanskje en bedre død Dougal ville gi ham - en rolig død i det fri, der hans blod farget rødt det samme løvet som var dynket av blodet til dyret som hadde drept ham.   

Oversetter Elisabeth Sætvedt (f. 1939) har mange inkonsekvenser i sluttproduktet sitt, og dessverre er det såpass omfattende at jeg må si det er dårlig arbeid. Mye er slurv. For eksempel skriver hun Geordie og Gordie om samme person. Hun veksler mellom stein og sten, uten at det ligger en logikk bak (for eksempel diftong i muntlig tale). Og det sentrale navnet Lallybroch blir på side 388 til Lillybroch. Det verste er at begrepet Sassenach skrives feil. Det er et bærende begrep i starten av boka, og blir også Jamies kallenavn på Claire. Sætvedt skriver Sassencah på side 68. I tillegg er det flere steder manglende stor bokstav i starten av en setning, og manglende endelser i ord. 

Bildekilde: Boktanker
Som om ikke det var nok, har oversetteren foretatt noen valg som absolutt ikke er til det beste for teksten, og som gjør den klumpete og oppstylta å lese. Hun har hyppig bruk av foranstilt pronomen, slik at personene sier for eksempel "min søster". Og det er greit, men i det som skal være gjengivelse av skotsk tale, som skal være et breit og folkelig mål, blir det helt på trynet. Jamie, Dougal og de andre skottene sier veit, hu, no', ei jente, sjølsagt, sjøl og så videre - altså radikalt bokmål. Der passer det dårlig inn med min søster og min mor, det naturlige er søstra mi og mora mi. Men til hennes forsvar er det til en viss grad dårlig språk fra bunnen av også - på første side står det for eksempel blomstrede tapeter, deretter blomstertapetserte, til slutt blomstrede bomullskjoler. Her kunne både forfatter og oversetter variert språket. På bildet kan dere se et annet eksempel på Gabaldon-språk: Det å føde var hardt arbeid.       

Men bortsett fra at det skotske språket er ikke breit nok, at det er kursivering i hytt og vær, mange nøkkende ordvalg og syntaktisk sett mange dårlige setninger, og alle de andre innvendingene over, så var det moro å lese en slik roman. Og jeg forstår hvorfor folk blir hekta, hvorfor de bare må lese videre, hvorfor de fortsetter å lese bok etter bok. Men for min del var dette mer enn nok, og jeg kan la andre ta for seg skjebnen til Jamie og Claire. Jeg gjetter at den både er ordrik, omfattende og full av vold og sex.

8 kommentarer:

  1. Jeg elsker Outlander! Men jeg har hovedsaklig sett TV-serien. Jeg begynte å lese bøkene, men så kom serien, så ble det tull i kronologien, og derfor la jeg bort bøkene.
    Men er ikke uenig i det du så grundig skriver. Det er mye av alt, men det er vel det som er litt gøy når det er en underholdningsserie.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har skjønt at det er mange som har et lidenskapelig forhold til "Outlander", ja! Og jeg forstår jo hvorfor. Kanskje jeg også ville hatt det om jeg hadde sett serien, eller om jeg hadde lest bøkene på engelsk. Jeg ser for meg at det glir enda lettere språklig der, og at alle disse oversetterproblemene ikke fins. Er det tull i kronologien i serien i forhold til bøkene, mener du? Hvordan løses det? Så vidt jeg har skjønt, er jo ikke bokserien avslutta?

      Slett
    2. Ja, serien er jo magisk. Sikkert bedre å lese på originalspråket, ja.
      Angående kronologien, så var det særlig i 3 og 4 bok jeg merket det. Prøvde å lese parallellt mens jeg så serien i starten, men da jeg kom til 3-4 bok ble det bare tull, siden de hoppet litt Tv-serien i tidsmessig ift det som sto i bøkene.
      Det har bare kommet fire bøker på norsk, så hvordan det blir etterhvert, vet jeg ikke. TV-serien har heller ikke kommet lenger enn de norske oversettelsene. På engelsk er det vel nå ca 9 bøker? (sist jeg sjekket)

      Slett
    3. Å, skjønner. Da er det ikke så greit å lese og se samtidig! Og så dumt at bare fire av bøkene er på norsk. Det er jo litt kjipt for dem som ønsker å lese hele serien. Jeg har ei venninne som elsker serien, og som ikke får tak i de fysiske bøkene. Det syns hun er kjempetrist. Samtidig skjønner jeg at forlaget ikke gir ut serien på nytt så lenge den er uavslutta. Kanskje jeg får gi tv-varianten en sjanse:)

      Slett
  2. Toppers underholdningsserie for min del også. Leser fremdeles bøkene i forkant av TV-serien - såvidt. Benytter imidlertid lydbok, for alle bøkene ligger fantastisk godt innlest på Storytel. Da slipper jeg også å irritere meg over dårlig oversettelse. Jeg var temmelig sikker på at innleser av bøkene var samme dama som spiller Claire i TV-serien. Så like er stemmene, og det passet svært godt. Da slipper jeg å få "mismatch i hodet" siden jeg ligger forut for serien i lydbokformatet. Jeg er helfrelst Outlander-leser/titter/lytter, og kan ikke vente på neste sesong av serien.
    Forstår imidlertid innvendingene dine på tekstlig innhold, og tendensen til å la sidene og kapitlene løpe i vei i "prat". Prøv lydbok som neste og se hva du synes?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fint tips! Jeg veit ikke om jeg er så ivrig på et nytt gjensyn her, da blir det kanskje i tv-formatet, dersom det kan anbefales. Men jeg kan tenke meg at lydbøker på engelsk er et veldig fint alternativ til en dårlig norsk oversettelse! Tror du at de kommer til å filmatisere alle bøkene, eller blir det som med Game of Thrones (ikke lest, bare sett bittelitt), at forfatteren ikke blir ferdig og at tv-serien lever sitt eget liv? Skjønte at mange blei skuffa over siste sesongen der, uten at jeg har sett den sjøl.

      Slett
  3. Nok et blodfan over here. Tror jeg har outlandersvermet i kommentarfeltet ditt tidligere også, benytter enhver sjanse. Meen kunne ikke falt meg inn å lese/høre på norsk. Lydbøkene på engelsk er derimot 'everything' , bedre enn tv-serien, selv om jeg likte den også. Hadde heldigvis lest mesteparten av serien før jeg begynte med tv (ferdig nå, dessverre)..
    Anbefaler derfor å prøve toerboka på lyd, på engelsk, garanterer en annen opplevelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg sjekka bloggen din, og så at du hadde lest/hørt alt! Det er imponerende, og veldig mange timer med lytting! Jeg har skjønt at Gabaldon holder bøkene omfangsrike hele veien, rundt tusen sider per bok? Det er masse leseglede når dette treffer. Så moro at lydbøkene er bedre enn tv-serien:) Er det tv-serien eller bøkene som er ferdige nå? Eller du? ;) Frister det med gjenhør, forresten?

      Slett