mandag 31. desember 2012

Driftige damer

Driftige damer heter ei bok jeg plukka med meg fra årets mammutsalg tilbake i mars. Det er Elisabeth Aasen (f. 1935) som er forfatteren, og gjennom mange korte biografier og skildrende, poengterte riss av tid og samfunn, kultur og tro, lover og normer, gir hun verdifulle innblikk i den europeiske kvinnas liv, fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Hvem var disse kvinnene? Hva gjorde de, og hvorfor? Hva måtte til for at nettopp de kunne gjøre det de gjorde?

Jeg oppfatter at en del av bakgrunnen for prosjektet er at Aasen etterspør flere kvinner (eller kvinner i det hele tatt) i de tradisjonelle historiske framstillingene. Hvor blir det av dem? Hvorfor kan en hoppe ubemerka fra Augustin til Aquinas og dernest videre til Galilei og framover, hvorfor kan en ha lange linjer av mannlige tenkere, herskere, forskere, forfattere, uten å engang reflektere over at halvparten av befolkninga utelates? Kun i kraft av sitt kjønn? Er det virkelig slik at ingen av disse kvinnene har noe å komme med?

Med det historiske verket Driftige damer (Pax Forlag 1993, ny utgave 2009) viser Aasen at kvinna, den sterke og sjølstendige kvinna, alltid har vært her. Aasen har funnet nye, spennende og underkommuniserte kilder som presenterer disse driftige damene, som er dronninger og prinsesser, rådgivere og krigere, priorinner, abbedisser, nonner og falne, det er intelligente adelsdamer som gir råd, skriver og debatterer, det er politisk engasjerte borgerinner, det er handelsdamer som driver for seg sjøl, kroeiere som med største selvfølgelighet tar over etter faren eller mannens død, kunstnere på utsida av det gode selskap, tøffe bondejenter, kloke koner og moderne kontordamer. Det er kvinner som nekter å gifte seg, som blir familiens intellektuelle tante, det er kvinner som ofrer seg for det de tror på, være seg religion, kunst, egne sanser, legemidler (her tenker jeg også på heksebrenninga). Kvinnene ordner opp og er sjølstendige, skaper seg et liv, skaffer seg inntekt. Aasen viser at de finnes i alle land, til alle tider og i alle samfunnslag. I mange tilfeller gjør de akkurat det samme som menn, i flere tilfeller gjør de mer: de har det tyngste arbeidet på gården, i hjemmet og i familiebedriften. I tillegg har de ansvaret for barna og barneoppdragelsen. Blant kvinner i høyere sosiale lag er mange svært godt utdanna, snakker flere språk, fungerer som oversettere og politiske rådgivere. Ei dame som i sin tid vakte furore, var Sigbrit Willums, rådgiver for kong Christian II.

Aasens bok viser oss hvem noen av disse kvinnene, som det finnes kilder etter, var. Hun beskriver hva de gjorde, og hvorfor. Mange har et religiøst kall, de har drømmer, syner, visjoner. Eksempler her er Den hellige Birgitta av Vadstena og Jeanne d'Arc. Andre ser at samfunnet de lever i er urettferdig organsiert, og forsøker å endre på det. Andre igjen taler kvinnas sak og arbeider for stemmerett, som de berykta sufragettene, eller pleier og hjelper fattige og sjuke, eller demonstrerer for andre folkegrupper og minoriteter. Også er det tilfeller som Florence Nightingale, som revolusjonerer mulighetene for kvinner i sin egen tid, gjennom å opprette sjukepleierutdanning.

Felles for kvinnene som Aasen lar komme til orde, er at de finner sin vei, utenom eller midt i mellom mennene. Klostrene var lenge forbeholdt menn, høyere utdanning har i et historisk perspektiv nesten nettopp blitt tillatt for kvinner (i de greske akademiene var det ofte kun menn). Borgerrettigheter og stemmerett tilkom i flere europeiske land ikke alle kvinner før etter andre verdenskrig. Og fremdeles er det vel slik at vi kan snakke om grader av likestilling. Aasen viser hvordan kvinnas kår svinger gjennom tidene, og at mulighetene kvinner har innskrenkes og utvides i takt med religion, lovverk og sosiale normer. For eksempel var det å gå i kloster et svært godt alternativ til ekteskap fra høymiddelalderen og framover. Her kunne kvinna utdannes innen språk og litteratur, musikk og komposisjon, teologi og filosofi, botanikk og så videre. Et eksempel her er Hildegard von Bingen. Men så kommer reformasjonen, og i Norden blir klostrene etterhvert stengt. Kvinnene mister rett og slett muligheten til å utdanne seg, og det tar svært lang tid før vi igjen får muligheten.

Boka til Aasen er utrolig viktig av flere grunner, her nevner jeg bare et par. For det første er dette viktig folkeopplysning, kvinna er ikke "bare" kvinne, men også alt dette andre. Aasen trekker linjer fra Platon (som mener at menn og kvinner stiller likt, fordi han ikke finner ulikheter i sjelene våre, og at den fysiske ulikheten ikke har noe å si) og framover, og viser hvordan menns oppfatning til enhver tid har begrensa og utfordra kvinna og hennes posisjon. Dette er det viktig å være bevisst på. For det andre gir Aasen oss et verdifullt perspektiv, nemlig det kvinnelige. Det mannlige er kulturelt dominerende, vi omgir oss med det hver eneste dag, og vi tenker nok ikke over det. Det kan være mannlig blikk, mannlig vurdering, mannlig oppfatning. Hvor ofte er det ikke menn som gir sin vurdering av kvinnelige artister, forfattere, kunstnere, menn som uttaler seg om abort og voldtekt, om kvinners permisjonsrettigheter, om hvordan det er å føde eller å amme? Skiller denne oppfatninga seg nødvendigvis fra den kvinnelige? Jeg tror at den ofte gjør det, kanskje ubevisst, fordi menn og kvinner er ulike og har forskjellige måter å være i verden på. Det kvinnelige perspektivet er annerledes, og i mange tilfeller må det oppsøkes aktivt for at vi skal kunne ta del i det. Med Driftige damer har Elisabeth Aasen gjort størstedelen av arbeidet. Du behøver bare å lese.

fredag 28. desember 2012

Bokjula 2012

Etter mange lange og hektiske juleforberedelsesdager, sjølve julaften og påfølgende selskaper, er vi endelig hjemme igjen i vårt eget hus her på Østlandet. Med et lass av nye ting! Det måtte til tolv bæreposer, en koffert, to bagger, tre pappesker og tre digre papirposer av typen Ikea (og fire turer att og fram mellom bil og hus) før vi kunne lukke døra mot kulda og beundre alt dette nye, som umiddelbart skapte rot og uorden i hele etasjen. Vi kunne ikke gå fra stue til kjøkken uten å skumpe borti en haug med klær eller bøker, på tur mot do var det kasser og kofferter, og inne på mitt eget arbeidsrom var det helt kaos.

Det er ikke det at jeg egentlig fikk spesielt mange bøker i år. Arbeidsrommet bærer mest av alt preg av juleforberedelsene, og mellom pakkebånd, papirflak og -ruller, etiketter og tape kan jeg fortsatt skimte konturene av tastatur, pensumbøker og eksamenspapirer. Den nye stabelen, som inntil videre blei plassert på stolen, inneholdt bøker av bl.a. Elisabeth Aasen, Hilary Mantel, P.D. James og Antoine de Saint-Exupéry. Jeg er veldig fornøyd med fangsten, fordi jeg fikk det jeg ønska meg og mer til. Elisabeth Aasen er ei dame jeg har fått stor sans for, prosjektet hennes er kjempespennende, og jeg ser fram til å sette meg enda bedre inn i middelalderen, renessansen og barokken - denne gangen med et nytt perspektiv. Hilary Mantel er fortsatt ulest, men jeg gleder meg veldig til å lese verkene til den doble Bookerprisvinneren. P.D. James hører med, i alle fall om en er så smått anglofil og mer enn middels opptatt av Jane Austen. Saint-Exupérys klassiker er denne gangen på engelsk, rett fra Shakespeare and Company i Paris - stor stas for en bokelsker!

Også de andre blei fornøyde. Jeg gir alltid bort mange bøker til jul, i år intet unntak. Under trærne hos familie og venner kunne en finne bøker av blant annet Dickens, Balzac, Sir Arthur Conan Doyle, Levi Henriksen, Trygve Gulbranssen, George R.R. Martin, Ken Follett, Frode Øverli, Vera Gjersøe, Thorbjørn Egner, Kari Grossmann, Eric Hill og mange flere. Under treet vårt lå dessuten Håvard Syvertsen, Hulda Garborg, Joyce Carol Oates, Virginia Woolf, Tove Jansson, Kari Stai og Sven Nordquist pluss mange andre. Men noe rekordår blei det ikke - for det var da fire familiemedlemmer utveksla femtiseks bøker seg i mellom.

Fortsatt god jul, alle sammen!

fredag 21. desember 2012

Dronningsagaen

Året er 1060, stedet er de svenske skoger. Kefse er trell. Han lager sko til alle på storgården og har alltid nok å gjøre. Han er gudfryktig og nesten i overkant from. Men mest av alt er han stille. Han snakker ikke med mange, og verken huskarene eller andre treller veit noe særlig om Kefse. Han er ikke helt en av dem, sjøl om han spiser samme mat, sover samme sted og går kledd på samme vis. De andre er født i trelldom. De har akseptert sin underordna posisjon i samfunnet. Men Kefse fører seg så verdig, er så rank og stolt. Han tåler alle straffer han får, sjøl om de er uriktige. Kefse tåler, for Kefse soner. For Gud, for seg sjøl, men kanskje mest for noen andre?

Den sonende Kefse oppfører seg litt som en munk. Men han er som en munk på andre områder og. Han kan nemlig lese og skrive. Ingen andre treller kan det, knapt noen andre på storgården kan. Men fordi Kefse kan skrive, blir han nyttig for dronning Gunnhild, som styrer Huseby. Hun trenger en skriver, en lojal skriver, som kan ta notater mens hun beretter. Slik blir det til at de jevnlig møtes i målstua, trellen Kefse og dronning Gunnhild. Hun gjenforteller dronning Astrids historie, som nå er gammel og sjuk og som ønsker å gi sin versjon av samlivet med den hellige kong Olav Haraldsson (død i slaget på Stiklestad, 1030). Gjennom dronning Astrids beretning og stadig hyppigere samtaler med dronning Gunnhild, våkner Kefse. Hvem er han egentlig, og hvem var han før? Han har vært trell i ti år, skriver han. Hvordan blei han trell? Hvorfor vil han glemme den han egentlig er?

Mye av det jeg har fortalt ovenfor, handler om Kefse. Men Dronningsagaen (1979) er ei bok om så mye mer, og da tenker jeg ikke bare på dronning Gunnhild, dronning Astrid og kong Olav, som også får fortelle sine historier. Det viktigste er temaene som behandles, som Henriksen lar gjelde for alle; dronninger og treller, kvinner og menn, gamle og unge. Alle søker og trenger nærhet og kjærlighet, sjøl om vi ikke alltid er fri til å velge partner sjøl. Mange er kanskje avstumpa på noe vis, klarer ikke å si det de føler, veit kanskje ikke helt hva de føler, bærer nag og vil hevne, forsøker å ikke føle i det hele tatt. Forfatter Vera Henriksen (f. 1927) peker på hvor vanskelig det kan være å imøtekomme kravet om å elske hverandre i et arrangert ekteskap, hvor lang tid det kan ta å skape nærhet, hvor bitre mennesker blir når de ikke blir sett, hvor mye det betyr å endelig bli sett av det riktige mennesket. Forfatteren reiser viktige spørsmål, som hva er kjærlighet, hva er rettferdig, hva er likestilling, hva er etisk riktig? Dette er spørsmål som er relevante også i dag, og Henriksen får leseren til å tenke.

Det er imponerende hvor handlingsmetta Dronningsagaen faktisk er, helt uten at det føles sånn underveis. Litt av årsaken er hopp i tid og de mange diktene og skaldekvadene som Henriksen benytter for å bryte opp teksten. Her er det flotte poetiske formuleringer og særegne bilder, alt henta fra litterære kilder i romanens aktuelle samtid eller før. Jeg bruker lang tid på disse tekstene, og opplever at de speiler både ei fjern men ikke helt ukjent tid, hovedpersonene og meg sjøl. Det er i det hele tatt veldig berikende, og passer godt i en slik roman. I tillegg blir det poetiske og følsomme en sterk og viktig kontrast til bokas bakgrunnsbilde: et politisk usikkert (og farlig) klima med barnekonger, maktsjuke hertuger og stormannsgale biskoper. Mange manipulerer i Guds navn, mange vil ha makt. Hvem skal en spille på lag med, hvilke maktkamper skal en ta? Boka gir eksempler på både gode og dårlige valg. Men først og fremst opplever jeg at Henriksen spør: hva er kvinnas rolle i dette? Hva er dronningenes skjebne, når kongene dør i en alder av 22 eller 35? Har de et langt liv igjen? Kan de gifte seg på nytt? Får de beholde verdier, stand, barn? Gjennom Dronningsagaen får vi flere mulige svar. Ved å fortelle hva dronning Astrid og dronning Gunnhild opplever, belyser Henriksen kjønnsrollemønster, sosiale holdninger, religion og politikk - før og nå. Uten å benytte velkjente klisjeer klarer hun å si noe om både middelaldermennesket og nåtidsmennesket, er vi egentlig så ulike, når vi tenker oss om?

Vera Henriksen har skrevet en spennende middelalderroman som vever det helt lille, som ubetydelige trellers liv, maten på bordet og behovet for sko, sammen med det store, som politikken på tinget, den veldige trosendringa og tanker om menneskeverd og likestilling. Hun blander den fromme Kefse med hedenske svensker, hun blander irsk-keltisk kultur med den norrøne, hun blander prest og trell, skald og skriver, hærkar og hærtatt, nåtid og jagende fortid, fysikk og psyke, mann og kvinne. Resultatet er en mangefasettert roman med historiske linjer både bakover og framover, med interessant og viktig tematikk, flotte overganger mellom før og nå, elegante replikkvekslinger, tydelige skildringer, solid komposisjon - alt i kort, stram sagastil. I Dronningsagaen er det utrolig mye å hente, både av lærdom, spennende detaljer og interessante observasjoner, og sjøl om Kefse ikke er en historisk person, har Henriksen nok av dem med. Hun i scenesetter deres liv, handlinger og tanker på en troverdig måte, gir fine innblikk, skaper nye perspektiver og åpner for et større handlingsrom for kvinner, som tradisjonelt vies liten plass både i sagalitteraturen og i historia. Jeg klarer ikke å la være å tenke: hva hvis Henriksen har rett, hva hvis denne versjonen er mer sann? Det får jeg nok aldri vite, men tanken er spennende likevel. Og jeg legger raskt til Henriksen på ønskelista.

søndag 16. desember 2012

J.R.R. Tolkien: verk og prosjekt

Som utruleg mange ikkje kan ha unngått å få med seg, er det premiere på Peter Jacksons nyaste film i desse tider. Også denne gongen er forteljinga henta frå den unike, litterære verda til J.R.R.Tolkien (1892-1973): eg tenkjer sjølvsagt på Hobbiten. Og eg har, til mi store glede, hatt boka, og mannen, som pensum denne hausten.

Hobbiten. Eller Ditut og attende kom ut for fyrste gong i 1937, som ei barnebok. Då hadde Tolkien arbeidd med prosjektet over lengre tid, medan verket han er aller mest kjend for, Ringenes herre (1954-55), ikkje ein gong var påtenkt. Men, som det seinare skulle vise seg, til både Tolkien og lesaranes forbausing, hengjer desse to bøkene nært saman, det er nesten så ein kan prate om at Ringenes herre er ein slags oppfølgjar til Hobbiten. I alle fall kan ein seie det slik at det eventyret Bilbo er med på i Hobbiten, ikkje eigentleg er omme på siste side i boka. Nokre element veks seg sterkare innan Ringenes herre kjem ut, her tenkjer eg sjølvklårt på ringen. I Ringenes herre er det Frodo, nevøen til Bilbo, som åtti år etter reisa til Bilbo må fare på sitt eige eventyr. Men frå 1937 til 1954 har alt mørkna, blitt meir dystert, farleg, vanskeleg. Ein kan ikkje lenger seie at Tolkien skriv for barn; Sauron og Sarumann kan mest berre samanliknast med dei gale diktatorane i mellomkrigstidas Europa, sjølv om Tolkien eksplisitt sa at boka ikkje skulle lesast som ein allegori. (Og ja, eg kallar Ringens herre ei bok, ikkje ein trilogi, for det er slik Tolkien tenkte det. Boka vart oppdelt i tre av lesarvennlege omsyn.)

Attende til Hobbiten. Men, kan du då spørje, kvifor i alle dager er dette innlegget på nynorsk? Av di eg har lese Eilev Groven Myhren si heilt utrulege omsetjing, vel. Eg fikk boka på verdas bokdag tidlegare i år, og for meg, som er særs glad i nynorsk, var det ei rein fryd. Det var mest ei fryd å lese ho óg! Språket er vedunderleg, ordtilfanget spanande og stort og like gammalt som Gandalv, rytmen framifrå, humoren lun, alt er bortimot perfekt. Groven Myhren si omsetjing er faktisk så bra at eg undrar på om eg skal lese Ringdrotten med. Eg las Ringenes Herre for omtrent ti år sidan, og den var ikkje det heilt store for meg. Men for eit språk Groven Myhren har! For ei glede å berre vere i språket! Og av di Groven Myhren medveten, nett som Tolkien, nyttar alle desse gamle orda og slik gjer historia meir fargerik, kjem eg nærare både personane og forteljinga. Med eit godt språk kan ein måla i flotte, klåre fargar, men med ein penn som hjå Groven Myhren kjem alle nyansane fram. Eg kosa meg verkeleg med Hobbiten, som er eit eventyr for alle.

Men Hobbiten er ikkje den einaste Tolkien-boka eg har lese denne hausten. Eg har og lese Herr Lykke, ei biletbok frå 1982 (Tolkien skreiv ho for sine eigne ungar, men ho vert ikkje utgitt før mange år etter). Herr Lykke er frå eit heilt anna univers, eit univers som minnar meir om vår notidige verd, sjølv om bjørnane kan prate og ein kan få plass til ein drøss menneske i ein liten bil med meir. Men etter Hobbiten var ho ikkje spanande og ikkje imponerande - eg la lista alt for høgt. For meg kunne manuset blitt hjå dei etterlatte papira hans Tolkien, sjølv om eg kan sjå kvifor mange finn det sjarmerande. Boka, som er meint for ungar, har mykje vaksen humor og avanserte konfliktar - kaniraffen er eit hederleg unntak. På mange vis er det ei biletbok for vaksne, med vaksen logikk (eller mangel på slikt) og eit vakse, økonomisk oppgjer. Det eg likte best, var illustrasjonene. Dei har Tolkien laga sjølv.

Forutan desse bøkene har eg óg lese ei fagbok, ein litterær biografi om John Ronald Reuen Tolkien, betre kjend som Ronald. Boka heiter Mytenes mann. J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap (2003) og er skrive av Nils Ivar Agøy. Eg kosa meg mykje med denne boka óg. Agøy skriv godt, og han vevar saman biografi og litterær produksjon til ein stor heilskap. Slik kan ein følgje utviklinga i forfattarskapen og sjå han i samanheng med kva som hender med Tolkien sjølv. For meg var det til dømes oppklarande å lese at Tolkien var ein ivrig filolog, som freista å byggje bro mellom fagområda lingvistikk og litteratur. Mykje av hans eige arbeid kan ein sjå i lys av nett det: samanhengen mellom t.d. gamle norrøne ord (som finst i moderne engelsk) og norrøn litteratur. Og kva element Tolkien har "stole" frå eldre verk, som Edda, var det spanande å lese om. Agøy greier også godt ut om symbolikk, motiv og livvsyn i dei ulike verka. Mykje visste eg ikkje frå før. Mest sjarmerande er det at Tolkien kallar verka sine (særleg Hobbiten, Ringenes herre og Silmarillion) for sitt "legendarium". Dei er alle ein del av same tre, og treet er livsverket hans Tolkien. Agøy argumenterar solid for kvifor ein óg kan sjå andre delar av forfattar-skapen som greiner på same tre. Det overordna målet hans Tolkien, å atterreise ein gløymt, britisk mytologi, er stort, og famner mest alt han nokon sinne arbeidde med. Unntak vert Herr Lykke o.l.

I desse kinodagar får Hobbiten og Tolkien endå ein ny renessanse. Eg vonar de ikkje berre strenar avgårde inn i kinomørkret, men at de og tek dykk tid til å sjå på det som ligg bak filmen - boka, legendariet og mannen. Dei er verdt tida, alle tre.

God førjulstid!

søndag 9. desember 2012

Vente, tenke

Nå er tre av fire eksamener i mål, og det begynner å lette med tanke på det meste: stress, press, mas og kjas. Samtlige skal jages ut av ytterdøra innen tirsdag; da er jeg ferdig med alt. Alle de tjukke pensumbøkene har jeg allerede lukka (ikke for siste gang, tror jeg, men for ei stund, med unntak av litt smugrepetisjon nå i helga), og jeg ser fram til å lese det jeg vil, når jeg vil! Hvis lystlesing overhodet er mulig å kombinere med julestria, da (som jeg bare skal kose meg med i år, men som jeg frykter blir hektisk lell), og alt som hører med av familieforpliktelser og daglige gjøremål.

Det nærmer seg også tida for å gjøre opp status over lesinga i 2012. Blei det som planlagt, eller ikke? Fikk jeg lest de klassikerne jeg lovte meg sjøl at jeg skulle komme igjennom? Har pensumlitteraturen, og mannfolka, dominert totalt? Har jeg klart å holde oppe både kvinnekvoter og nynorskkvoter? Eller er det hele bare et surr uten like? Og hva med det totale antallet bøker i hyllene, har det steget drastisk? Er lesetempoet såpass høyt at jeg holder følge, eller hoper det seg opp? (Jeg mistenker det siste, da omtrent tretti titler fra Bokklubbens verdensbibliotek ankom i oktober. Har ikke rørt en eneste en bortsett fra ved en nærmest seremoniell utpakking.) Jeg innser at de ukene som er igjen av året fort glir vekk i alt mulig annet, og sjøl om jeg gjerne vil lese ei bok, eller flere, om dagen, blir nok realiteten heller ei bok i uka. Derfor tror jeg ikke at årets desembermåned lager så store utslag i en eventuell statistikk. Men en skal aldri si aldri, så jeg holder igjen litt til, og gjør opp status når nyttårsaften er dager, og ikke uker, unna.

Jeg har også begynt å tenke på leseåret 2013 og om jeg skal ha en eller flere overordna målsettinger, eller bare la det gå sin gang. I 2011 prøvde jeg meg på noen lesemål, men det gikk ikke helt etter planen, særlig ikke fra sommerstid og utover. I 2012 har alt bare humpa og gått sin skeive gang, og jeg aner ikke hvilken motivasjon jeg har hatt for å lese hvilke bøker, noe som tyder på at det har vært i hytt og vær. Kanskje mest pliktfølelse, når jeg tenker meg om. Det ønsker jeg å avskaffe i 2013. Det jeg derimot må gjøre noe med, er alle de gamle bøkene jeg har. Ny politikk tror jeg blir at for hver nye bok jeg leser (ny = anskaffa fra 2010 og framover), må jeg like etter lese en gammel (før 2010). Altså annenhver. Ikkeno slurv. Kjenner jeg meg sjøl rett, blir det en utfordring.

Antallet mer "tilfeldig tilegna" bøker i hyllene vil jeg også gjøre noe med. For eksempel de jeg har lånt. De skal leses og gis tilbake, eventuelt bare gis tilbake. Jeg har nemlig mer enn nok med å komme igjennom mine egne bøker, jeg kan ikke begynne å blande meg i andres boksamlinger også. Og sjøl om mange av låna er godt ment (overbevisende insistering fra utlåners side), så er jeg virkelig ikke så interessert i Jonas Gahr Støre. Enda. Og sjøl om jeg faktisk har veldig lyst til å lese Kjære Voltaire, så har den bare blitt liggende, nå på tredje året. Jeg kan også styre meg for de glossa seriebøkene som blir utdelt gratis med ujamne mellomrom. Tre ganger har jeg gått rett i fella, og sliter derfor med å bli kvitt tre slafsete pocketutgaver av Passelig Historisk Korrekte Tragedier Om Kvinneskjebner Og Intens Kjærlighet osv. osv. Er løsninga å kaste? Eller finnes det noen som virkelig vil ha, og lese, sånt? Og til slutt, meget aktuelt akkurat i disse tider: jeg må for all del slutte å ønske meg "bøker" til jul. Da kan en, gud bevare meg vel, få utrolig mye rart. Som ikke nødvendigvis kan byttes...

Men samtidig vil jeg gjerne være åpen for spennende boktips og for å stifte bekjentskap med nye forfattere. Plutselig er det noe som treffer, og det er jo ekstra moro når det er helt uventa! Jeg klarer aldri å glemme mitt første møte med Ian McEwan, som var på engelsk en stille torsdag ettermiddag i februar, eller Margaret Atwood, da jeg blei liggende å lese utover nettene en kald vinter. Det sitter i hele meg, lukter og lyder og stemninga fra akkurat de tekstene. Jeg vil ha flere slike opplevelser! Det er bare så leit at et stort flertall ikke treffer. Er det mulig å finne på et system, en slags metode, der det (nesten) går an å bedømme boka uten å ha lest? Som ikke er anmeldelser, altså? Og at det kan skje uten at forlaget begår en brøler på baksideteksten, det saboterer nemlig noe helt utrolig om en først får lyst til å lese. Nei, det er vel umulig. Jeg tror at jeg, for å få lese de virkelig gode bøkene, må stole mer på magefølelsen og på et knippe spesielt utvalgte venner, anmeldere og bokbloggere med samme smak som meg. Resten får begrunne sine meninger heftig, muligens for døve ører. Men det er i 2013, altså. Inntil videre er det fortsatt den litt slappe eksamenspisken som gjelder. Deretter et lykkelig anarki.

onsdag 5. desember 2012

Stillstand

Det er fleire veker, faktisk snart to månader sidan eg las Stillstand av Agnes Ravatn (f. 1983). Boka er frå 2009 og er hennar fyrste essaysamling. Tidlegare har eg lese og skrive om Veke 53, debutromanen hennar frå 2007. Stillstand er mykje av det same: her er artige observasjonar, gode poeng, komikk og litt alvor. Ravatn har ei evne til å gjere det utruleg kjedelege til lett underhaldning, og peikar på nett det sære som gjer menneska ho skriv om sprell levande. Forskjellen ligg her mest berre i kva sjanger forfattaren nyttar.

I Stillstand, som eigentleg byrja som ein underhaldande og heilt annleis artikkelserie i vekeavisa Dag og Tid (Noregs beste avis!), er forfattarens prosjekt å oppsøke stader der det, ytre sett, ikkje skjer noko i det heile. Ho er med anna i kloster, på kafé i Ålesund, på to forelesningar i examen philosophicum ved Universitetet i Oslo, i tingretten og på talarstolen på 17. mai. Men sjølvsagt hender det noko på desse plassane óg. I klosteret skal katten ha kattungar, i tingretten utspelar det seg eit fyrsteklasses drama midt på dagen og i Ålesund oppdagar Ravatn verdas skeivaste bart. Ravatn er med Stillstand både forfattar og litterær person, og det fungerer veldig bra. Med mange irrasjonelle oppheng, fantasirike assosiasjonar og kvast blikk vert ho eit fornøyeleg selskap.

Men særs essayistisk er det vel ikkje, i alle fall ikkje i den tradisjonen eg kjenner best, som er det filosofiske essayet representert ved Garborg, Hellesnes og Skjervheim. Dette er morosamt, men ikkje opplysande eller tankevekkjande. Essaya er heller ikkje spanande, særleg elegante i språket eller forfina i stilen - kvardagsleg er eit omgrep som passar både på form og innhald. Difor er essaya fort gløymde att, om ein då ikkje, som eg, skriv ned noko undervegs. Men til forfattarens forsvar har boka faktisk ein undertittel som lyder slik: "Sivilisasjonskritikk på lågt nivå". Då kan ein strengt tatt ikkje forvente noko filosofiske problem eller kompliserte utgreiingar. Og som underhaldning er dette heilt greitt, og mykje betre enn ukeblad og femti gråsonar av litt og kvart.

Men eg forventar likevel. For eg synest Ravatn berre gjer det same, heile vegen, og eg veit ho kan betre! Ho kjem med særs lite nytt, og eg kan ikkje heilt forstå kvifor. Ho har god moglegheit til å bringe inn nye element. Det er jo ho som sit på desse plassane, som observerer, som tenkjer, og som kan la tankane fare til noko heilt anna. Eg les det jo berre. Hadde ho litt oftare lagt inn noko anna, ein kontrast, noko personleg, sannheiter, løysingar, eit faktisk alvor over meir enn tre ord, så hadde eg likt samlinga betre, tenkt meir, kanskje ledd meir. Men slik det er no, vert det heile til ein graut, med litt eimen smak, klumpete konsistens, med kanel, ørlite sukker og verdas minste smørauge. 

Fyrste essay i samlinga sit som eit skot. Det er utruleg bra, menneska er på kornet, ho overdriver passe mykje, situasjonane er latterlege og truverdige på same tid. Har ikkje alle sett eller høyrt noko slik? Nokre damer som er nett så poserande, nokre menn som brummar? Eg klukka fleire stader, særleg av Ålesunds nye turistattraksjon: barten. Men fallhøgden frå eit stramt, morosamt, velkomponert, godt uttenkt og fornøyeleg skrive essay er stor. Og når ho Agnes er på talarstolen på 17. mai, synest eg at ho lullar seg vekk i noko forferdelege greier, det er ikkje morosamt og ikkje bra. Kvifor må Ravatn nokre gongar insistere på å vere plump og i opposisjon mot gjengs oppfatning? Meiner ho verkeleg desse tinga, eller ynskjer ho å provosere? Eller freistar ho nytte ironi? Eg veit ikkje, eg veit berre at eg ikkje likar at ho er flåsete og teit. Og ikkje for å vere kritisk, men det er jo nett på 17. mai det skjer noko på talarstolen. Hadde ho vitja same stol t.d. 4. februar, måtte essayet vore annleis.

Men det er vanskeleg å balansere i eit essay, særleg i eit humoristisk eit, kor lesarane reknar med humor, men kor ein ikkje kan treffe alle lesarar kvar gong. Då må eg berre minne meg sjølv på klosteressayet også, kor Agnes forsnakkar seg og seier om katta: is she expecting mittens (ikkje kittens). Her er ho, med feil, med sjølvinnsikt og humor, og ho liknar på eg som les. Og det er fornøyeleg - det er når ho skriv om seg sjølv nett slik at ho er best.

mandag 3. desember 2012

Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!