Dronningsagaen

Året er 1060, stedet er de svenske skoger. Kefse er trell. Han lager sko til alle på storgården og har alltid nok å gjøre. Han er gudfryktig og nesten i overkant from. Men mest av alt er han stille. Han snakker ikke med mange, og verken huskarene eller andre treller veit noe særlig om Kefse. Han er ikke helt en av dem, sjøl om han spiser samme mat, sover samme sted og går kledd på samme vis. De andre er født i trelldom. De har akseptert sin underordna posisjon i samfunnet. Men Kefse fører seg så verdig, er så rank og stolt. Han tåler alle straffer han får, sjøl om de er uriktige. Kefse tåler, for Kefse soner. For Gud, for seg sjøl, men kanskje mest for noen andre?

Den sonende Kefse oppfører seg litt som en munk. Men han er som en munk på andre områder og. Han kan nemlig lese og skrive. Ingen andre treller kan det, knapt noen andre på storgården kan. Men fordi Kefse kan skrive, blir han nyttig for dronning Gunnhild, som styrer Huseby. Hun trenger en skriver, en lojal skriver, som kan ta notater mens hun beretter. Slik blir det til at de jevnlig møtes i målstua, trellen Kefse og dronning Gunnhild. Hun gjenforteller dronning Astrids historie, som nå er gammel og sjuk og som ønsker å gi sin versjon av samlivet med den hellige kong Olav Haraldsson (død i slaget på Stiklestad, 1030). Gjennom dronning Astrids beretning og stadig hyppigere samtaler med dronning Gunnhild, våkner Kefse. Hvem er han egentlig, og hvem var han før? Han har vært trell i ti år, skriver han. Hvordan blei han trell? Hvorfor vil han glemme den han egentlig er?

Mye av det jeg har fortalt ovenfor, handler om Kefse. Men Dronningsagaen (1979) er ei bok om så mye mer, og da tenker jeg ikke bare på dronning Gunnhild, dronning Astrid og kong Olav, som også får fortelle sine historier. Det viktigste er temaene som behandles, som Henriksen lar gjelde for alle; dronninger og treller, kvinner og menn, gamle og unge. Alle søker og trenger nærhet og kjærlighet, sjøl om vi ikke alltid er fri til å velge partner sjøl. Mange er kanskje avstumpa på noe vis, klarer ikke å si det de føler, veit kanskje ikke helt hva de føler, bærer nag og vil hevne, forsøker å ikke føle i det hele tatt. Forfatter Vera Henriksen (f. 1927) peker på hvor vanskelig det kan være å imøtekomme kravet om å elske hverandre i et arrangert ekteskap, hvor lang tid det kan ta å skape nærhet, hvor bitre mennesker blir når de ikke blir sett, hvor mye det betyr å endelig bli sett av det riktige mennesket. Forfatteren reiser viktige spørsmål, som hva er kjærlighet, hva er rettferdig, hva er likestilling, hva er etisk riktig? Dette er spørsmål som er relevante også i dag, og Henriksen får leseren til å tenke.

Det er imponerende hvor handlingsmetta Dronningsagaen faktisk er, helt uten at det føles sånn underveis. Litt av årsaken er hopp i tid og de mange diktene og skaldekvadene som Henriksen benytter for å bryte opp teksten. Her er det flotte poetiske formuleringer og særegne bilder, alt henta fra litterære kilder i romanens aktuelle samtid eller før. Jeg bruker lang tid på disse tekstene, og opplever at de speiler både ei fjern men ikke helt ukjent tid, hovedpersonene og meg sjøl. Det er i det hele tatt veldig berikende, og passer godt i en slik roman. I tillegg blir det poetiske og følsomme en sterk og viktig kontrast til bokas bakgrunnsbilde: et politisk usikkert (og farlig) klima med barnekonger, maktsjuke hertuger og stormannsgale biskoper. Mange manipulerer i Guds navn, mange vil ha makt. Hvem skal en spille på lag med, hvilke maktkamper skal en ta? Boka gir eksempler på både gode og dårlige valg. Men først og fremst opplever jeg at Henriksen spør: hva er kvinnas rolle i dette? Hva er dronningenes skjebne, når kongene dør i en alder av 22 eller 35? Har de et langt liv igjen? Kan de gifte seg på nytt? Får de beholde verdier, stand, barn? Gjennom Dronningsagaen får vi flere mulige svar. Ved å fortelle hva dronning Astrid og dronning Gunnhild opplever, belyser Henriksen kjønnsrollemønster, sosiale holdninger, religion og politikk - før og nå. Uten å benytte velkjente klisjeer klarer hun å si noe om både middelaldermennesket og nåtidsmennesket, er vi egentlig så ulike, når vi tenker oss om?

Vera Henriksen har skrevet en spennende middelalderroman som vever det helt lille, som ubetydelige trellers liv, maten på bordet og behovet for sko, sammen med det store, som politikken på tinget, den veldige trosendringa og tanker om menneskeverd og likestilling. Hun blander den fromme Kefse med hedenske svensker, hun blander irsk-keltisk kultur med den norrøne, hun blander prest og trell, skald og skriver, hærkar og hærtatt, nåtid og jagende fortid, fysikk og psyke, mann og kvinne. Resultatet er en mangefasettert roman med historiske linjer både bakover og framover, med interessant og viktig tematikk, flotte overganger mellom før og nå, elegante replikkvekslinger, tydelige skildringer, solid komposisjon - alt i kort, stram sagastil. I Dronningsagaen er det utrolig mye å hente, både av lærdom, spennende detaljer og interessante observasjoner, og sjøl om Kefse ikke er en historisk person, har Henriksen nok av dem med. Hun i scenesetter deres liv, handlinger og tanker på en troverdig måte, gir fine innblikk, skaper nye perspektiver og åpner for et større handlingsrom for kvinner, som tradisjonelt vies liten plass både i sagalitteraturen og i historia. Jeg klarer ikke å la være å tenke: hva hvis Henriksen har rett, hva hvis denne versjonen er mer sann? Det får jeg nok aldri vite, men tanken er spennende likevel. Og jeg legger raskt til Henriksen på ønskelista.