Driftige damer

Driftige damer heter ei bok jeg plukka med meg fra årets mammutsalg tilbake i mars. Det er Elisabeth Aasen (f. 1935) som er forfatteren, og gjennom mange korte biografier og skildrende, poengterte riss av tid og samfunn, kultur og tro, lover og normer, gir hun verdifulle innblikk i den europeiske kvinnas liv, fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Hvem var disse kvinnene? Hva gjorde de, og hvorfor? Hva måtte til for at nettopp de kunne gjøre det de gjorde?

Jeg oppfatter at en del av bakgrunnen for prosjektet er at Aasen etterspør flere kvinner (eller kvinner i det hele tatt) i de tradisjonelle historiske framstillingene. Hvor blir det av dem? Hvorfor kan en hoppe ubemerka fra Augustin til Aquinas og dernest videre til Galilei og framover, hvorfor kan en ha lange linjer av mannlige tenkere, herskere, forskere, forfattere, uten å engang reflektere over at halvparten av befolkninga utelates? Kun i kraft av sitt kjønn? Er det virkelig slik at ingen av disse kvinnene har noe å komme med?

Med det historiske verket Driftige damer (Pax Forlag 1993, ny utgave 2009) viser Aasen at kvinna, den sterke og sjølstendige kvinna, alltid har vært her. Aasen har funnet nye, spennende og underkommuniserte kilder som presenterer disse driftige damene, som er dronninger og prinsesser, rådgivere og krigere, priorinner, abbedisser, nonner og falne, det er intelligente adelsdamer som gir råd, skriver og debatterer, det er politisk engasjerte borgerinner, det er handelsdamer som driver for seg sjøl, kroeiere som med største selvfølgelighet tar over etter faren eller mannens død, kunstnere på utsida av det gode selskap, tøffe bondejenter, kloke koner og moderne kontordamer. Det er kvinner som nekter å gifte seg, som blir familiens intellektuelle tante, det er kvinner som ofrer seg for det de tror på, være seg religion, kunst, egne sanser, legemidler (her tenker jeg også på heksebrenninga). Kvinnene ordner opp og er sjølstendige, skaper seg et liv, skaffer seg inntekt. Aasen viser at de finnes i alle land, til alle tider og i alle samfunnslag. I mange tilfeller gjør de akkurat det samme som menn, i flere tilfeller gjør de mer: de har det tyngste arbeidet på gården, i hjemmet og i familiebedriften. I tillegg har de ansvaret for barna og barneoppdragelsen. Blant kvinner i høyere sosiale lag er mange svært godt utdanna, snakker flere språk, fungerer som oversettere og politiske rådgivere. Ei dame som i sin tid vakte furore, var Sigbrit Willums, rådgiver for kong Christian II.

Aasens bok viser oss hvem noen av disse kvinnene, som det finnes kilder etter, var. Hun beskriver hva de gjorde, og hvorfor. Mange har et religiøst kall, de har drømmer, syner, visjoner. Eksempler her er Den hellige Birgitta av Vadstena og Jeanne d'Arc. Andre ser at samfunnet de lever i er urettferdig organsiert, og forsøker å endre på det. Andre igjen taler kvinnas sak og arbeider for stemmerett, som de berykta sufragettene, eller pleier og hjelper fattige og sjuke, eller demonstrerer for andre folkegrupper og minoriteter. Også er det tilfeller som Florence Nightingale, som revolusjonerer mulighetene for kvinner i sin egen tid, gjennom å opprette sjukepleierutdanning.

Felles for kvinnene som Aasen lar komme til orde, er at de finner sin vei, utenom eller midt i mellom mennene. Klostrene var lenge forbeholdt menn, høyere utdanning har i et historisk perspektiv nesten nettopp blitt tillatt for kvinner (i de greske akademiene var det ofte kun menn). Borgerrettigheter og stemmerett tilkom i flere europeiske land ikke alle kvinner før etter andre verdenskrig. Og fremdeles er det vel slik at vi kan snakke om grader av likestilling. Aasen viser hvordan kvinnas kår svinger gjennom tidene, og at mulighetene kvinner har innskrenkes og utvides i takt med religion, lovverk og sosiale normer. For eksempel var det å gå i kloster et svært godt alternativ til ekteskap fra høymiddelalderen og framover. Her kunne kvinna utdannes innen språk og litteratur, musikk og komposisjon, teologi og filosofi, botanikk og så videre. Et eksempel her er Hildegard von Bingen. Men så kommer reformasjonen, og i Norden blir klostrene etterhvert stengt. Kvinnene mister rett og slett muligheten til å utdanne seg, og det tar svært lang tid før vi igjen får muligheten.

Boka til Aasen er utrolig viktig av flere grunner, her nevner jeg bare et par. For det første er dette viktig folkeopplysning, kvinna er ikke "bare" kvinne, men også alt dette andre. Aasen trekker linjer fra Platon (som mener at menn og kvinner stiller likt, fordi han ikke finner ulikheter i sjelene våre, og at den fysiske ulikheten ikke har noe å si) og framover, og viser hvordan menns oppfatning til enhver tid har begrensa og utfordra kvinna og hennes posisjon. Dette er det viktig å være bevisst på. For det andre gir Aasen oss et verdifullt perspektiv, nemlig det kvinnelige. Det mannlige er kulturelt dominerende, vi omgir oss med det hver eneste dag, og vi tenker nok ikke over det. Det kan være mannlig blikk, mannlig vurdering, mannlig oppfatning. Hvor ofte er det ikke menn som gir sin vurdering av kvinnelige artister, forfattere, kunstnere, menn som uttaler seg om abort og voldtekt, om kvinners permisjonsrettigheter, om hvordan det er å føde eller å amme? Skiller denne oppfatninga seg nødvendigvis fra den kvinnelige? Jeg tror at den ofte gjør det, kanskje ubevisst, fordi menn og kvinner er ulike og har forskjellige måter å være i verden på. Det kvinnelige perspektivet er annerledes, og i mange tilfeller må det oppsøkes aktivt for at vi skal kunne ta del i det. Med Driftige damer har Elisabeth Aasen gjort størstedelen av arbeidet. Du behøver bare å lese.