The Virgin Suicides - Jomfrudød

Bildekilde: Bokelskere

Debutromanen The Virgin Suicides av den amerikanske forfatteren Jeffrey Eugenides (f. 1960) blei allerede få år etter utgivelsen i 1993 stempla som en moderne klassiker. Men som så ofte når noe får klassikerstatus og framholdes som noe eksepsjonelt bra, blir fallhøyden stor. 

Kort fortalt er det slik at alle de fem Lisbonsøstrene - Cecilia på 13, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17 - i løpet av ett år på 1970-tallet ender opp døde. De tar sitt eget liv, alle sammen, og denne handlinga er omdreiingspunktet i romanen. Sjølmordene er noe som avsløres tidlig i boka, om en da ikke allerede er kjent med det fra for eksempel bokomtaler eller filmversjonen til Sofia Coppola (f. 1971) fra 1999. Vi følger søstrene Lisbon gjennom dette ene året, fra første forsøk, gjort av yngstejenta Cecilia, til den siste levende søsteren også fullfører og klarer å ta sitt eget liv. På grunn av denne vissheten, er spenninga i teksten ikke knytta opp mot hva som skjer, men hvem som tar sitt eget liv, hvordan det gjøres og hvorfor det gjøres.

Synsvinkelen og narrativet ligger hos et vi - altså førsteperson flertall - noe som ikke er en veldig vanlig fokaliseringsinstans. Og boka bærer også veldig preg av dette. Vi har ikke én person som vi ser verden igjennom og som vi føler med, og vi har ingen allvitende forteller som kan fortelle oss det som fokaliseringsinstansen ikke veit. Vi har ingen forklarende instans, ingen hjelp. Vi som leser veit like lite som vi-et som forteller. Og i grunn veit vi ikke så mye om vi-et heller, annet enn at det er tenåringsguttene som bor i samme gate som Lisbonjentene. De betrakter jentene, mora, faren, huset, bilen og hagen helt utafra, uten kjennskap til hva som sies, gjøres og føles innafor husets fire vegger, på jenterommene og i de fem jentekroppene. De ser bare skyggene -. I tillegg må vi legge på avstand i tid og rom og minnets mange forvrengninger: De tidligere tenåringsguttene gjenforteller det hele til oss som middelaldrende, etablerte menn, slik at teksten framstår som et gammelt polaroidbilde. Du ser hvem det er, men det er nokså grumsete og brungult.

Slik, grumsete og brungult, altså, møter vi søstrene Lisbon. Til og med for guttene som betrakter dem kan de være vanskelige å skille fra hverandre. De er som ett, en masse av runde rumper og bein og armer og langt jentehår og lys hud. Det er som om de er innhylla i et gyllent skjær, og de er så nydelige, alle fem, noe som er rart når en ser foreldrene. Men etter hvert som guttene observerer og diskuterer, blir vi også kjent med, på god avstand og med en solid dose sladder involvert, jentenes egenskaper og særtrekk. Cecilia er den som alltid går i brudekjole og har tarotkort under hodeputa. Lux er den utagerende og nærhetssøkende som nesten alltid har radioen på. Therese er nerden, som er særlig interessert i kjemi og går i noe som ser ut som en laboratoriefrakk og beholder beksyttelsesbrillene på i friminuttene. Bonnie er den høyeste og har ei skarp nese og går i et telt av en kjole. Mary er den med mørkest hår som synger.

Synsvinkelen er interessant, men også problematisk. For vi som leser holdes hele tida på en armlengdes avstand, eller vi befinner oss enda lenger unna, sammen med guttene. Vi kaster et blikk på huset når vi rusler forbi om dagen, vi kikker skrått bort i hagen når vi raker løv en høstdag, vi kjører forbi i bilen en kveld, liksom tilfeldig og veldig langsomt for å se om det er noe bevegelse bak gardinene, vi står i vårt eget vindu og myser ut i mørket, eller vi stirrer på jentene fra loftet, vi glaner over gjerdet eller ned fra plankehytta i treet, vi skygger for øya med henda, skjuler oss bak busken eller den parkerte bilen eller bruker kikkert. Leseren inntar ufrivillig en kikkerposisjon sammen med guttene, og det er ikke til å komme bort ifra at denne posisjonen, der tenåringsgutter betrakter jevnaldrende jenter, er seksuelt lada. Guttenes opptatthet av jentene er naturligvis hjemla i pubertetens mange hormoner og den mystikken som omhyller Lisbonjentene i sin helhet. De spionerer åpenlyst, det nærmer seg nesten en kollektiv besettelse. Men motivet er at de "forsøker å forstå hva de føler og hvem de er" (side 66).

Like fullt er jentene objekter. De blir begjært, de blir drømt og fantasert om. Guttene er ikke egentlig så opptatt av hvem disse jentene er, hva de tenker eller hva de liker, de vil bare være sammen med dem. Og jentene blir enda mer attraktive fordi ingen egentlig kjenner dem. Ingen har vært hjemme hos dem, bortsett fra kanskje en skrythals, og den gangen da de alle var der i selskapet den kvelden da Cecilia gjorde forsøk nummer to, og lyktes. En dag ei stund etter dette, når dagene er blitt hverdag igjen etter Cecilias død, er det en gutt som tar motet til seg og går opp innkjørselen, opp trappa og banker på. På omstendelig vis klarer han å få til en avtale med herr Lisbon: Han og tre kompiser skal få lov til å ta med seg de fire jentene på skoleballet. Premissene er strenge og absolutte og herr Lisbon skal sjøl være til stede. Men det bygges likevel opp til et handligsmessig høydepunkt. For etterpå blir ingenting det samme.

Etterpå kommer konsekvensene. All kontakt mellom jentene og guttene, eller jentene og omverdenen i det hele tatt, kuttes brått. Lisbonjentene forsvinner fra lokalsamfunnet, alle aktivitetene, skolen, kirka og hagen, til de er isolert og innelåst i sitt eget hus. Faren får permisjon fra lærerjobben. Bilen står i garasjen. De får dagligvarer levert på døra og setter ut søpla på natta. Det er en stadig økende grad av ytre og indre forfall, både når vi snakker om huset og menneskene. Familien Lisbon befinner seg i en desperat, nedadgående sirkel som snurrer raskere og raskere. Veit de om det, eller ikke? Kunne de føle det? De snurrer helt til jentene ikke kan komme lenger ned, helt til det bare er ei løsning som gjenstår.

På norsk har boka fått tittelen Jomfrudød og blei oversatt av Dag Heyerdahl Larsen (1955-2012) i 1994. Utgava mi er fra 2012. Ei langsom og litt traurig grunnstemning gjennomsyrer hele boka, der en får følelsen av at nettopp denne tida, dette året, står fiksert i tankene til vi-et som forteller. Det er som om guttene aldri har kommet seg videre, aldri har forstått hva som skjedde og forsont seg med det. Ikke før mot slutten av boka, når sjølmordene er en realitet, begynner de å virkelig tenke etter. Kunne de ha gjort noe, noe anna enn å glo i kikkert og spille musikk over telefonen? Kunne de hjulpet? Og hvorfor var det egentlig ingen som tok kontakt med familien? For det er det som er ekkelt her, at hele lokalsamfunnet er vitne til det som skjer, men ingen griper inn. Kunne da disse livene vært spart? Kunne jentene fått leve?

Språket er presist, men omstendelig, og i overkant detaljert. Samtidig er det noe fint ved det detaljerte og dvelende, sjøl om det tapper teksten for spenning og gjør at de tettpakka sidene og alt for lange kapitlene (fem i tallet) oppleves som treige. Men kanskje det gjenspeiler tida? For meg var det ikke tydelig hvilket tiår vi befant oss i, eller hvor vi var. De stedlige og populærkulturelle referansene som var i teksten ga meg lite, rett og slett fordi de var fremmede (et utydelig gate- og bybilde, fabrikkpiper i det fjerne) og lenge før min tid (biler, klær, poplåter fra 1970-tallet). Det gjorde at jeg stadig leita etter holdepunkter i teksten, etter noe gjenkjennelig og nært. Men jeg fant det ikke. 

Likevel var det nok synsvinkelen som var verst for meg. Det at jeg ikke visste noe særlig om det fokaliserende vi-et, gjorde det vanskelig for meg å plassere lojaliteten min. På sett og vis måtte jeg lese mest mulig objektivt og trekke egne slutninger utifra det. Men det er vanskelig når så lite om fokaliseringsinstansen og deres besettelser er kjent, og så masse er usikkert. Samtidig er det sprik mellom hvor mye disse mannfolka gir seg ut for å vite om jentene, til og med av personlig art, og hvor mye de faktisk kan vite. I tillegg må jeg også innrømme at jeg ikke er veldig glad i tekster som er gjennomsyra av et mannlig blikk på det kvinnelige, et blikk som stadig vurderer, måler, dømmer, spekulerer og objektifiserer. Jentene sjøl slipper jo aldri til med egne ord, egne tanker og egne følelser. Hvordan kan guttene eller mannfolka uttale seg på deres vegne? Hvordan våger de å ta seg til rette i andres liv og ettermæle på den måten? Kunne ikke jentene vært betrakta som mennesker?

Et fint etterord av den norske forfatteren Johan Harstad (f. 1979) nyanserer teksten litt og åpner for flere innganger. Og det opplevde jeg som bra. Jeg har også forståelse for at boka hadde stor gjennomslagskraft da den kom, og at den traff den amerikanske samtida og nære fortida svært godt. Men med enda mer avstand i tid, et norsk blikk framfor et amerikansk, en kvinnelig leser framfor en mannlig og nokså høye forventninger, blei det rett og slett for mye avstand, for liten nærhet og lite innfrielse. Resultatet er en moderne klassiker som ikke har tålt tidas tann så godt som den kanskje burde.

La stå

Bildekilde: Gyldendal

Et av de første innlegga på denne bokbloggen omhandla Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelledebut La stå fra 2007 (innlegget er nå sletta). Sjøl om jeg ikke leste boka før omlag halvannet år etter utgivelsen, var den fortsatt en populær "snakkis" så lenge etterpå, og for en gangs skyld følte jeg at jeg hang litt med i de litterære svingene. Men da jeg hadde lest boka, blei jeg usikker. For hva var det egentlig å henge med på?

Først avskreiv jeg usikkerheten totalt, og tenkte at jeg ikke var ferdig med den lille boka, med de sju mer eller mindre vellykka novellene i samlinga. Jeg tenkte at jeg trengte mer tid, til å bearbeide alt sammen, komme ordentlig igjennom fortellingene, ikke bare med øya, men med huet også. Hun skriver jo om de store, viktige temaene, som sorg, smerte, savn og svik. Det er ikke lett å ta til seg sånt, tenkte jeg. Men jo lengre jeg venta, jo sikrere blei jeg. Her var det ikke så mye å henge med på. De skamroste novellene var egentlig ganske flate, og de var ikke mer enn helt greit skrevet. Jeg var rett og slett litt skuffa over hele greia, for det var jo ikke ei gjennomsnittlig novellesamling jeg forventa meg. Det var ikke det et samla mediekorps hadde tuta i vei om.

Men boka er nå sånn den er, det er lite å få gjort med det. Og det at jeg ikke likte den noe særlig, kunne jeg heller ikke gjøre så mye med. Jeg tok meg derfor i å lure på hvem disse tekstene egentlig var skrevet for, ment for, annet enn for Rishøi sjøl. Ved første blikk minner nemlig La stå mer enn noe annet om ymse skriveøvelser, noe det kanskje ikke er, men det ville forklart bruken av ulike og utradisjonelle "virkemidler" i tekstene i boka - som brev, hyttebøker, journaler og kladder, og måten Rishøi bryter opp tekstene på, eller lar personene komme til ordet. Det kan naturligvis også settes på en eksperimentell eller kunstnerisk konto. Egentlig er det ikke så farlig hva en kaller det, for det fungerer ganske greit. Men for meg blei det for mye utforsking og litt lite tradisjonell novelle.

Boka er utgitt av Gyldendal og er for voksne, men er såpass enkel i stil, språk, framstilling av tematikk og komposisjon at den helt fint kunne vært utgitt for ungdom. Og med sine mange referanser til populærkultur, mimring om ungdomsskoletida på nittitallet, ei tid da det å henge og å sykle var kult, tittelen i seg sjøl - som jo oftest er å se på tavler rundt forbi - og med skildringer av en drøss skakkjørte og egosentriske ungdommer i en verden uten pipende mobiltelefoner og susende datamaskiner, burde den kanskje vært det. Men så er det jo slik at det ikke er dagens oppvoksende generasjon som husker alt dette, hvordan verden var før internett, det er noe som appellerer til de litt eldre. Blir La stå da ei slags ungdomsbok for voksne, på grunn av de felles og tidsriktige referansene? Er det da greit at litterær kvalitet svekkes til fordel for nostalgi? Som vi ser av mange andre utgivelser på totusentallet, så er mimring om oppvekst, barndom og ungdomstid blitt populære tema i mange voksenbøker, også når det er fortalt så banalt som for eksempel i Anna Bache-Wiigs (f. 1975) Det aller fineste (Tiden, 2003). Også Johan Harstad (f. 1979) og Mirjam Kristensen (f. 1978) skriver om oppvekst på enkle måter, uten at innholdet egentlig er enkelt. Det får meg til å lure på om det er en generasjonsgreie.

Jeg husker at jeg i grunn likte fortellerstemmen i La stå. Sjøl om tekstene er ulike og forskjellige mennesker skrives fram, er det en jevn, fast tone i boka, en stemning, ett perspektiv som alt er komponert utfra. Det kan være en styrke, særlig når tekstene er så sammenvevd som her, men det kan også være en svakhet. For så ulike personer skal vel ikke ha likt temperament, like tankerekker? Konklusjonen her er at en aksepterer det, med mindre en begynner å henge seg opp i alt som er feil. Men da kommer en jo skeivt ut med det meste.

Jeg var veldig opptatt av "Hilsen Julie" ei stund etter endt lesing. Her er Julie på ei hytte langt fra folk, og vi følger historia hennes gjennom hytteboka, lapper og andre skriftlige detaljer rundt i hytta, og når hun forsøker å skrive brev til Emma på sprialblokka. Jeg syntes ideen om et isolert menneske som forsøker å skrive seg tilbake til samfunnet var god, og måten Rishøi lar oss få vite stadig mer av fortida gjennom hytteboka fungerte. Her er det både oppbygging av ei stor historie, som vi kun får vite litt av (som det skal være i noveller), og en del spenning. Vi veit jo ikke hvorfor Julie er på hytta, vi veit ikke hva som har skjedd. Men plutselig slutter teksten. Det kommer brått på, og resultatet er at en som leser blir misfornøyd. Teksten virker jo uforløst! Så er det novella "Jimmy sa". Hvilken leser er det som ikke tar poenget etter bare noen få sider? Hvorfor må nettopp denne novella være tretti sider lang? Her opplever jeg at Rishøi kverner i vei på ei lita historie, som kunne vært mer vellykka om den endte tidlig. Med andre ord det motsatte av det som skjer i "Hilsen Julie". Jeg husker at jeg lurte på hvor forlaget hadde vært i prosessen her, hvorfor hadde de ikke bedt forfatteren om å stramme inn teksten eller legge til? Akkurat "Jimmy sa" har en annen viktig kvalitet i det at den problematiserer flere sider ved dagens samfunn. Men det kunne gjerne vært gjort på en mer særegen måte, mer bestemt, mer drastisk.

Så falt det seg sånn at jeg møtte Rishøi ved en anledning der hun både leste fra og fortalte om boka. Jeg fikk også anledning til å spørre litt. Og noen av de svara jeg fikk, gjorde at jeg virkelig måtte revurdere lesinga mi. Hadde jeg lest slurvete, hadde jeg vært veldig ukonsentrert? Klarte jeg ikke å plukke opp underteksten? Rishøi kunne nemlig fortelle at hennes tanke om Julie i "Hilsen Julie" var at Julie var alkoholiker, og at det var derfor hun hadde isolert seg på hytta. Men det kommer ikke fram i teksten i det hele tatt, Rishøi har ikke lagt ut så mye som et hint. Hvordan skal leserne forstå slikt, når det ikke står noe? Også akkurat dette da, som er så viktig for vår helhetsforståelse av historia? Jeg kan ikke forestille meg at denne hemmeligheten er noe som redaktøren har forstått helt av seg sjøl, ut av det blå; så hvorfor er det ikke tatt tak i?

Jeg mener slike ting, slurv, er et økende problem i norsk bokbransje. Redaktørene er så opptatte av å se etter den neste bestselgeren at de ikke legger merke til viktige elementer i tekstene de faktisk arbeider med, de glemmer å stille viktige spørsmål, eller kanskje de ikke tenker på det overhodet. Konsulentene er så oppleste på europeiske klassikere og litteraturteori at de knapt klarer å legge fra seg sine egne lesebriller og vurdere en norsk tekst på dens egne premisser. Korrekturleserne er en utdøende rase, og er, når de fins, ofte tilfeldige studenter under utdanning, som jobber for luselønn. Oversetterne, med om mulig enda dårligere lønn målt etter innsats og kunnskap, jobber under stadig økende tidspress. Hele denne prosessen, med alle feil som kan skje og skjer, bærer naturligvis bøkene preg av. La stå også.

Og forfatterne? Vel, de norske forfatterne som ikke selger i hopetall har store problemer med å bli utgitt i det hele tatt. Kravet om inntjening er så enormt. Og blir de utgitt, er det jammen ikke lett å bli lagt merke til. Bare tenk på det ekstremt digre Nesbø-maskineriet som settes i gang hver gang fyren skriver handleliste. Sånn sett er det fint at Rishøi blei utgitt, fordi det er ingenting ved boka hennes som skriker om kommersiell suksess. Men så blei det en suksess likevel, og fordi det jevnt over er en ganske grei debut, er det noe jeg unner henne. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at hun debuterte på bekostning av noen andre, og at hun fortsetter å bli utgitt med samme konsekvens. Kanskje denne andre er en dyktigere forfatter? Slikt får vi aldri vite når forlagene, sjølmotsigende nok, vil sikre seg før de tar sjanser. Jeg tror mye ville vært bedre, i bokbransjen og i La stå, om tempoet blei satt ned i alle ledd, og fokuset igjen blei tekst og ikke penger. Da ville kanskje viktige spørsmål blitt stilt, og blundere som i "Hilsen Julie" ville vært unngått.

Favorittforfattere: J

Å kåre favorittforfattere på J var mye vanskeligere enn jeg hadde tenkt meg. I stor kontrast til bokstaven før, er det her ekstremt mange forfattere å ta av - og så forferdelig mange av dem er utrolig gode! Det har blitt en drakamp uten like her i heimen, særlig blant mannfolka, men den hopper vi elegant over. Uten mer fra eller til, kaster jeg meg ut i det og presenterer mine favorittforfattere med fornavn på J:

Jane Austen (1775-1817)
For en anglofil romanentusiast som meg, er det svært vanskelig å komme utenom Jane Austen. Og det sjøl om jeg faktisk ikke har lest alle bøkene hennes! (Men jeg har de fleste i hylla, klare som egg.) Jane Austen har vært et navn jeg har kjent til og sett på bokryggene fra jeg var lita, og seinere blei hun (den døde) kvinna bak de mange drama-seriene og filmene som med jevne mellomrom gikk på tv. Jeg har riktignok ikke sett noe særlig av dem, men husker godt den gangen jeg og mamma lånte den gamle BBC-versjonen av "Pride and Prejudice" av en nabo - på fire vhs-kassetter og uten teksting. Det var en skurrende og kort opplevelse for vår del, og Colin Firth kom fra det uten at vi kommenterte de smale leppene hans. Men Keira Knightley-filmen fra 2005 så vi faktisk, sjøl om hun er ei mager linselus med digre tenner. Uansett blei interessen vekka for alvor den gangen, like mye retta mot forfatteren som har skrevet så utrolig overlevelsesdyktige historier, som mot historiene sjøl.

Og slik har jeg det fremdeles i dag. Jane Austen er ei interessant og spennende dame, både fordi hun skreiv så presist og godt, og fordi det er så mange aspekter av livet hennes en ikke kjenner til. Hvordan blei hun egentlig forfatter? Hva leda henne dit, hvilke valg tok hun? Gjennom lange grublerier blei Jane Austen for meg etterhvert sjølve definisjonen på en kvinnelig forfatter, sammen med blant annet søstrene Brontë og Camilla Collett - alle ensomme og avsondra på hvert sitt vis. Jeg tror denne ensomheten, lengselen; etter noe mer, noe annet, mennesker, anerkjennelse; behovet for å bevise, fører til en voldsom indre kraft og et sterkt trykk i tekstene. Verkene til disse kvinnene er konsentrerte, kraftfulle og elegant formulerte. Austen kjempa alltid for sin egen sak og blei stadig utfordra av forhold utafor henne sjøl, som foreldrenes krav om ekteskap, økonomiske problemer, flyttinger, sjukdom o.l.. Hun var følsom og sta, vittig og intelligent. I tillegg var hun en menneskekjenner av rang og hadde evne til å karakterisere og skildre gjennom korte riss og få ord. Og dette er bare en brøkdel av alt en kan lese av verkene hennes!

En annen årsak til at Austen er en soleklar favoritt, er at hun ikke bare bana veien for kvinnelige forfattere og romanen som sjanger, men at hun gjennom alle år har beholdt sin posisjon. Innafor feltet er det viktig å "kjenne sin Austen", og for å ta de intertekstuelle referansene, må en faktisk ha lest bøkene. Det er så mange forfattere (og filmskapere) som bygger på henne, som refererer direkte og indirekte, bevisst og ubevisst, mange verker går i dialog med Austen på ulike vis, sist ut var P.D. James med sin Døden kommer til Pemberley - som er helt åpen med sin Austenbruk. I tillegg besitter Austen et unikt kvinnelig perspektiv, er etterrettelig i sine samtidige skildringer av f.eks. normer for kurtisering, rideturer på landet, møblering, økonomi, klesdrakt m.m., og verkene hennes kan dermed til en viss grad brukes både som levninger og beretninger. Derfor blir Austen viktig for hele kulturfeltet, med kjerneområder litteratur, kultur og historie.


Johan Falkberget (1879-1967)
Johan Falkberget er mannen som stakk av med seieren i denne omgangen, men det var under sterk tvil. Jeg er nemlig en av dem som hadde mange store leseropplevelser med Jens Bjørneboe da jeg var i tenåra, og de sitter fortsatt i. Jeg leste flere verker, tre biografier og besøkte til og med gravstedet hans ute på den lille øya Veierland. Og nettopp det er Bjørneboes kunst, at han makter å appellere til unge mennesker, kanskje mye fordi han benytter seg av så sterke virkemidler (vold, tortur) som i Bestialitetens historie. Det er kraftig kost, og nå vil jeg helst ikke lese om sånt - jeg har blitt pinglete på mine gamle dager. Men Falkberget, som kanskje ikke appellerer til ungdommer, treffer meg. Med sine såre og ordknappe skildringer, med mennesker som er helt på kanten av sin eksistens, er det helt andre perspektiver som åpnes.

Falkberget, født Johan Petter Lillebakken, er mest kjent for sine mange romanener fra gruve- og industrisamfunnet Røros på ulike historiske tidspunkt. I den urolige, dvelende og psykologiske romanen Den fjerde nattevakt (1923) er handlinga lagt til begynnelsen av 1800-tallet, mens han i trilogien Christianus Sextus (1927-35) har lagt handlinga til 1720-tallet. Aller mest kjent er nok kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-59), hvor Falkberget skriver om gruvesamfunnet på 1600-tallet. Men en må ikke glemme at Johan Falkberget, sjøl om han i stor grad tar opp vanskelige temaer og vonde forhold, også står bak den humoristiske Bør Børson fra 1920. Det viser spennvidden hans som forfatter, og om en i tillegg veit at han også var journalist, redaktør, samfunnsdebattant, politiker, gruvearbeider, gårdbruker, motstandsmann og innehaver av en rekke verv, ser en spennvidden hans som menneske. Det er utrolig imponerende.

Jeg har kun lest en brøkdel av hele produksjonen hans, som består av romaner, noveller, fortellinger, dikt og skuespill - mer enn femti i tallet, fra debuten i 1902 til 1964. I tillegg kommer godt over 7000 innlegg i mer enn 90 ulike aviser og tidsskrift, samt posthume verk. Produktiviteten og arbeidskapasiteten til Falkberget er helt enorm og nesten uten sidestykke i Norge - den som kanskje slår han på målstreken er den alltid engasjerte Henrik Wergeland (samlede verker: 24 bind). Mine største opplevelser så langt er Den fjerde nattevakt, romanen Brennoffer fra 1917 og teaterversjonen av An-Magritt, med en fantastisk Heidi Gjermundsen Broch i hovedrolla. Boka har jeg dessverre ikke lest.

Det som er så flott med Johan Falkberget, er at han både ser det ytre og det indre hos et menneske, både realiteten og drømmene. Han verdsetter tro, men problematiserer likevel, tør å diskutere tvil og utfordrer sedvaner og normer - det siste er jo An-Magritt som hovedperson sjøl et eksempel på. Men han er aldri slem, bare varm og inderlig, og jeg tenker at denne følsomme og engasjerte mannen har kost seg og sjøl blitt berørt av de episke fortellingene han meisler ut. Falkberget var en viktig mann i kultur-Norge gjennom hele sin karriere, og jeg synes det er leit at han ikke blir løfta mer fram. Mye av det han formidler, er gjeldende også i dag, og han er en solid og inspirerende motvekt til moderne, minimalistisk tull. Og har han først åpna opp og berørt deg, vil stemningene, orda og menneskene han skriver om, være med deg svært lenge.

Hvem er dine favoritter på J?
Nå er jeg spent på om du er enig med meg eller ikke. Kanskje finner du din favoritt blant navnene under? Hvorfor er nettopp denne forfatteren din favoritt? Mine kamphaner var, foruten Jens Bjørneboe, som nesten dro til topps, blant annet John Dickson Carr, Joseph Conrad, Johan Harstad, Joseph O'Connor, J.R.R. Tolkien, Jan Wiese, Jules Verne, James Matthew Barrie, Jon Fosse, Johann Wolfgang von Goethe og John Steinbeck. Ikke så mange damer, altså. Kanskje du har en favorittdame på J som jeg ikke en gang har hørt om?

Fortsatt god lesesøndag, alle sammen!