torsdag 23. mai 2019

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

tirsdag 14. mai 2019

Å lese eller ikke lese

I anledning Bokåret 2019 har jeg gjort meg noen tanker rundt egen lesing og hva det betyr for meg. Det kulminerte raskt rundt formuleringa Å lese eller ikke lese. Og det er spørsmålet jeg besvarer her. Eller, for meg er det egentlig ikke et spørsmål. Lesinga er som et grunnleggende behov, ikke helt som pusting, men nesten. Jeg skal lese. Jeg må lese. Men hvorfor leser jeg?

1. Jeg leser fordi jeg liker det.

2. Jeg leser fordi jeg har respekt for, sans for, nyter og koser meg med skrivehåndverket i seg sjøl, komposisjon, handling, språk, skildringer, struktur, personer, historier. Jeg får besøke steder jeg aldri ellers ville besøkt, og blir kjent med personer jeg aldri ellers ville kjent, om det ikke hadde vært for akkurat den boka. Og det fins alle slags bøker om alle slags mennesker!

3. Jeg leser fordi det får meg til å tenke nye tanker, høre nye stemmer eller reflektere på nytt eller annerledes over noe jeg trodde jeg hadde gjort meg opp en mening om. Gjennom skildringer av mennesker i totalt ulike livssituasjoner enn min egen, opprettholder jeg medfølelse og sympati med andre, og bevarer ei lita innsikt i andres liv som jeg ser på som nødvendig.

4. Jeg leser fordi det er lærerikt og interessant. Ulike bøker presser meg til å interessere meg for ulike temaer, ofte andre temaer enn de jeg vanligvis er opptatt av. Dette stimulerer og tvinger meg til å erkjenne at verden ikke bare er enten-eller. Litteraturen gir meg et nødvendig nedslagsfelt jeg kan orientere meg utifra, som er ikke-tabloid, men minst like aktuell.

5. Jeg leser fordi lesing gir meg kunnskap og erfaring. Erfaringa er annenhånds, ja, men den er likevel der, og jeg trenger den og liker den og bruker den. I eksistensielle dilemmaer, for eksempel, opplever jeg at det er nyttig å lese om saken, for at jeg sjøl skal kunne reflektere ytterligere. Eller når jeg skal foreta viktige valg, er det vesentlig å innhente kunnskap før valget tas. Og jeg opplever at jeg både kan innhente kunnskap og erfaring fra faglitteratur (direkte) og skjønnlitteratur (indirekte) som begge er nyttige på hver sin måte.

6. Jeg leser fordi lesing krever og endrer. Jeg må være fokusert og følge med, jeg må være villig til å gå med på bokas premisser, jeg må akseptere ublide skjebner og vonde hendelser, sterkt språk og harde livsvilkår. Og etterpå er jeg ikke helt den samme.

7. Jeg leser fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker å holde ferdigheten å lese ved like, og stadig utvikle den, framfor å la den forfalle. Fordi lesing i seg sjøl er meningsfylt og gir glede, og fordi aktiviteten å lese gjør godt. Så jeg setter av tid.

8. Jeg leser fordi jeg vil. Fordi det er ei glede å begynne på ei bok, ei glede å holde på med den og ei glede å lese den ut. Og hvorfor skal en ikke ville noe som gir en glede?

9. Jeg leser fordi jeg må. Ja, jeg må. Jeg får abstinenser om jeg går for lenge uten å lese. Jeg blir stressa og oppjaga og har vansker for å roe meg helt ned, jeg får vondt i huet og blir raskt ukomfortabel. Lesinga gir meg et eget rom, et eget sted og ei egen tid, som jeg trenger. Og sjøl om jeg deler boka med mange andre lesere og kan velge å dele leseropplevelsen min med mange andre også, er den bare min når jeg holder på.

Dette er noen av mine mange, mange, mange årsaker til å lese. Hva med deg, hvorfor leser du?

Jeg minner igjen om Bokåret 2019, som er ei nasjonal feiring av boka, lesing og leserne og skal pågå gjennom hele 2019. Årsaken til at Bokåret er nå, er at det nettopp i år er fem hundre år sia de to første norske bøkene blei trykt. Og det er da noe å feire. Godt bokår, kjære bokelsker!

mandag 13. mai 2019

Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland
Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.

mandag 6. mai 2019

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland
I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget
De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields
Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi
Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo
Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her

A. S. Byatt
Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner
Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle
Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing
Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

tirsdag 30. april 2019

Bokhyllelesing: Oppfølgere

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 er nå omme. Temaet denne måneden var rett og slett oppfølgere. Du kunne lese bok nummer to, tre, fire, sju, atten eller førtini, av akkurat hvem du ville. Nytt eller gammelt spilte ingen rolle, ei heller nasjonalitet eller språk. Målet denne gangen var å få unna noen av disse litt seige ventebøkene, der en kanskje kvier seg litt for å lese neste bok i serien. En vil at kosen skal vare lenge, eller en er redd at oppfølgeren ikke kan være bedre enn den foregående. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Altså det som for oss er helt nye greier! Vi skal gjøre oss kjent med forfatterskap som kanskje har gått oss litt hus forbi, eller vi skal endelig ta for oss en forfatter vi lenge har sett fram til å lese. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

mandag 22. april 2019

Alfabetlesing: Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere
Det er nesten så han blir sprø, bergløytnant Adam Solomon Dopp. Hvert sommerhalvår, i flere uker i strekk, har han ferdes rundt i det øde fjellandskapet omkring bergstaden Røros på jakt etter ei ny gruve. Nå er nisteskreppa atter en gang helt tom, sulten gnager konstant i magen, det begynner å bli høst og for kaldt til å sove ute. Og nok en gang har han ingenting funnet. Så mange fjell, og ingen edle metaller! Så mange muligheter, og bare gråstein, ikke malm eller ertz eller kobber eller noe det minste brukbart. Bare hardt, ugjestmildt, gammelt fjell. Alle hans kalkulasjoner, beregninger, forskning, all hans viten! Igjen blir han bare til latter. Kan hende de kan degradere han igjen -.

Fra seg av sult og fortvilelse og nok et nederlag er det slik han ser for seg eneste utvei, for å unngå skammen: I tjernet der borte, det blanke, mørke, ja, det ser ut til å være mer enn djupt nok, der kan han gå uti. Stein i handa, stor, tung. Rett fram mellom småkrattet og treleggene. Så, bare ett skritt utfor den høye knausen, som om det var et uhell. Og han er vekk. Kanskje finner de han aldri. Kanskje det er til det beste for alle. Det skulle jo vært noe her, mengder! Det skulle være metaller overalt, klart til utvinning! Men det er bare å erkjenne det smertefulle nederlag. De andre vinner. Han, Adam Solomon Dopp, taper. Igjen. Mon om bare Elisabeth vil forstå?

Adam Solomon Dopp kjenner knapt vekten av steinen i handa. Han går på, krattet knaser rundt han, alt han ser er tjernet, frelsen -. Når det så kommer en skitten tysker fram mellom trærne, skvetter både Dopp og leser. Men denne tyskeren skal vise seg å redde Dopp. Først fordi han har mat. Dernest fordi den gamle bor i ei hule, og der, ser Dopp, DER er det. Der er funnet hans! Det glitrer i fjellet, ei lang åre ligger der, det er nesten så han kan plukke ut metallet med bare fingrene, kobbermalm og svovelkis. Gledesstrålende løper han hjem, nå kan de endelig få igjen status og arbeid, han og Elisabeth, gruva er funnet, pengene kommer til å rulle inn, han kommer til å bli berømt!

Og slik begynner altså trebindsverket Christianus Sextus, som består av bøkene De første geseller (1927), I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Alle er lagt til områdene rundt Røros, og det hele begynner på 1720-tallet. Forfatteren er naturligvis Johan Petter Lillebakken (1879-1967), bedre kjent som Johan Falkberget. Han er lokalkjent i både omgivelsene og i handlinga som gjelder gruvedrifta, da han er født ved Rugelsjøen og jobba i gruvene fra han var åtte til han var tjuesju år. Det gir ei unik innsikt som han mer enn gjerne videreformidler til leseren.

De første geseller er en svært episodisk kollektivroman. Falkberget glir rolig over landskapet, som en fugl, setter stemninga og skildrer naturen, været, husa, maten, levekåra. Så går han inn på enkeltpersonene, deres skjebner, familieforhold, bakgrunn, nåværende yrke og hvordan de blir behandla i bergstaden. Slik introduserer han oss, litt etter litt, for et rikt persongalleri, der alle kommer til orde med sine tanker, følelser og bekymringer, skildra i tredjeperson. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt og sine personer, i neste kapittel skifter vi fokus. Men stadig går historia framover, og vi kommer nærmere og nærmere de viktigste karakterene og de mest avgjørende hendelsene.

Og alt kulminerer rundt denne nyoppretta gruva, som skal vise seg å få navnet Christianus Sextus. Vi får som beskrevet følge Dopp når han finner den, men også videre i problemene som skal komme. Riktignok stiger Dopps anseelse noe i bergstaden etter funnet, men det er ikke enkelt å komme ordentlig i gang med gruvedrift når en ikke har pengene som trengs. Og når Dopp i tillegg kommer ut for ei ulykke -. Vi får skildra inngående hvordan tretten fattige svensker, som alle har fått høre om den nye gruva og om muligheten for arbeid, går flere dager og netter, nesten uten mat, for å komme fram. Vi får fortalt hvordan flere mennesker i bergstaden har det før og etter gruvefunnet. Noen tjener på det, andre taper, noen kjemper i mot, andre resignerer. Og hva med han som fant og innrapporterte gruva først? Det var jo ikke Dopp.

Falkbergets verk drives framover av et sterkt sosialt engasjement som til enhver tid er på arbeidernes side. Dopp er ingen storkar, men han lever mye flottere i sitt stakkarslige hus enn de tretten svenskene, som må ta til takke med høysåter, jordhytter eller netter under åpen himmel. Det går greit når det er høst i lavlandet, men oppe på vidda kommer kulda og snøen. De går seg vill i egne fotspor. Sulten, som gnog i Dopp da han leita i fjellet, har for evig tatt bolig i bringa til disse tretten. Mangelen på mat driver dem til vanvidd, de krangler, slåss og hallusinerer, en av dem orker ikke mer og vender hjemover med tom skreppe, alt er bedre enn sultedøden i et fremmed land, en annen dør i sitt forsøk på å redde både seg sjøl og familien. 

Det historiske bakteppet i romanen beskrives nøye. Både Norge og Sverige har hatt mange uår og harde krigsår, menneskene er utpinte, redde og husker med gru sult, sjukdom, død, vold og brann. De er skeptiske til hverandre og nærmer seg nødig en fremmed. Ressursene sparer de på, så godt de kan, og alle forsøker å legge seg opp litt mat, klær og penger i tilfelle det skulle skje igjen. Men nøden er fortsatt stor og skattene er harde. Krigen det refereres hyppig til, er Den store nordiske krigen, også kjent som Elleveårskrigen i Norge, da Norge blei trukket med inn fra 1709-1721. Uroa innad i menneskene avleires i teksten, som igjen formidler videre til leseren. En sitter med en følelse av at noe snart kommer til å skje, og det er ikke nødvendigvis noe godt...

Falkbergets historiekunnskaper og detaljnivå gjør at boka framstår som svært realistisk. Falkberget nærmer seg personene sine sakte, nesten som en jeger. Han smyger seg innpå, beskriver klær og fottøy, innholdet i skreppa og i magen. Menneskene er underlagt været og naturforholdene, men også skjebnen og Gud. Hverandre tør de nesten ikke feste lit til, i alle fall ikke når sotten går -. Som det da kimer i kirkeklokka på bergstaden. Alt, også dette, formidles usentimentalt og direkte. Og vi leser, sjøl om det gjør så vondt.

Det mest rørende i romanen er uten tvil kapitlene som handler om den fattige bonden Peder Monsen Rugelsjøen og familien hans. Han og kona har ikke råd til å ha eldstesønnen boende hos seg, så han er hos en annen i familie. I vogga ligger minstebarnet. Vinteren er knallhard og de får ikke tak i mer mel. Nå er de siste fem brødene bakt. Peder møter så på en forvirra og svært sulten svenske utafor stuedøra. Han gir han brødet sitt, og farer så i vei oppetter vidda på jakt. Fisket har vært dårlig, han har knapt fått skutt noe, jorda har ikke kasta av seg. Slik har det vært i mange måneder. Om han ikke får noe i dag, er det den sikre død for dem alle tre. Men så, der! Rett fram, der er reinflokken! 

Når så Elisabeth Dopp, kalt Doppa, stopper med følget sitt ved bondestua ved Rugelsjøen, ser hun det rikelige reinkjøttet, skinnene og den lille i vogga, med røde, runde kinn. Og hun tenker at her er ingen nød, så hun betaler ikke for seg og de tjenester hun krever av Peder. Men skinnene blåser bort, og kirkeklokkene krever sitt, også fra de ved Rugelsjøen. Og med Falkbergets mesterlige komposisjon, skal det vise seg at disse skjebnene, høy og lav, Doppene og bøndene, de ulike arbeiderne, tyskeren i skogen, småbarn og gamle kroker, krysser hverandre og blandes sammen mye mer enn en gang.

Jeg gleder meg noe enormt til fortsettelsen!

fredag 12. april 2019

Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere
Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.

tirsdag 9. april 2019

Bokhyllelesing: Juan Rulfo

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg endelig fikk fart på meg og skulle velge bok til tredje runde av Bokhyllelesing 2019, var jeg i noen dager overbevist om at jeg hadde gjort en kjempetabbe. Jeg forsøker jo å velge kategorier som kan passe for alle - og for alles ulesthyller - og det burde jo være grei skuring å finne og lese ei bok som er skrevet av en ikke-europeisk forfatter. Stort sett. Bortsett fra når en ikke kan finne noen slike bøker i ulesthyllene sine!

Jeg begynte å lure på om noen hadde naska dem, bøkene jeg trodde jeg visste var der, om de hadde blitt borte i flyttinga, om jeg hadde klart å rote bort en hel eske med bøker, om de var gitt bort ved en feil, om jeg var midlertidig blind, om jeg hadde blingsa noe enormt, lånt bort mer enn jeg visste eller om jeg rett og slett bare var mye, mye, mye mer vestlig orientert enn jeg trodde. Så dukka det opp ei lita bok, klemt inne mellom mange andre tjukke, og da tok jeg den, redd for å miste den av syne hvis jeg skulle finne på å leite videre. Derfor blei det Juan Rulfo på meg i denne runden.

Den meksikanske forfatteren Juan Nepomuceno Carlos Pérez Rulfo Vizcaíno, bedre kjent som Juan Rulfo (1917-1986), var et totalt ubeskrevet blad for meg fram til nå i mars. Jeg hadde faktisk aldri hørt om han før, sjøl om jeg har hatt boka hans, ulest, i hylla i fem år. Den må ha sniki seg inn en dag jeg ikke fulgte med... Boka det gjelder er en liten roman med tittelen Pedro Páramo, og min utgave fra 2004 er en del av Bokklubbens Verdensbibliotek - en serie som nå er lagt ned (Bokklubben burde skamme seg!). I følge mange kilder, samt det innledende essayet i boka, har Rulfo status som en av de mest anerkjente meksikanske forfatterne, sjøl om produksjonen hans begrenser seg til ei samling med korte tekster (1953) og Pedro Páramo (1955).

Hele den meksikanske litteraturen (egentlig store deler av den latinamerikanske litteraturen) er så langt nokså ukjent for meg, og det kommer nok av både geografisk avstand, mangelen på tilgjengelige oversettelser og dette med magisk realisme. Det er dessverre ikke noe jeg setter så uhyre stor pris på, jeg syns det fort blir et forstyrrende element, framfor et grep som virker til tekstens fordel. I tillegg kommer dette med livsfølelse - jeg kjenner meg veldig hjemme i nordisk, britisk og tysk litteratur, og litteraturen blir desto mer fremmed jo lenger unna Europa en kommer. Hvordan kunne det da gå med lesinga av Pedro Páramo?

Bokas ytre rammer er enkle: Ei mor dør. Sønnen legger så ut på ei reise, som er på hennes oppfordring, for å finne sin far, som han aldri har møtt, for å få det som tilkommer han. Innafor disse rammene er det ikke fullt så enkelt. Det er riktignok denne varme, vonde og vanskelige reisa vi blir med på, men den skal vise seg å bli skjebnesvanger. I persongalleriet møter vi et stadig spill mellom levende og døde, slik at vi aldri helt veit om de vi møter er levende mennesker, på randen av sin utslettelse, eller om de taler til oss fra andre sida. Det er tidvis forvirrende, men det gjør også teksten spennende. Jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb for Christian Rugstad (f. 1955) å oversette boka.

Romanen er svært dialogdrevet, og personene kan snakke sammen over mange sider, nesten uten skildringer innimellom. Noen legger i vei med lange monologer også. Med mange navn og mange like situasjoner å holde styr på, blir det viktig å lese sakte, nøye og ha tunga rett i munnen. Det er fort å gå litt i surr med hvem som var hvor og når. I tillegg opererer Rulfo med mange tidshopp, og det kompliserer fortellinga ytterligere. Det som jeg trodde var ei fortelling om en sønns søken etter sin far, blir en kakofoni av fragmentariske scener, og til slutt lurte jeg på hvem som egentlig var hovedpersonen: Sønnen, Juan Preciado, som leiter, eller faren, Pedro Páramo, som han spør om? 

Blanda opp i denne leitinga etter Pedro Páramo får vi skildringer av den meksikanske landsbygda etter revolusjonen. Det er fattigdom, brutalitet, sprit, vold, mangel på mat, voldtekt, sinnssykdom, støv, tørke og hete som dominerer. Scenene er limt sammen i noe som virker som en tilfeldig rekkefølge, men for hver gang vi returnerer til en situasjon, tilføres noe nytt, vi kommer framover i det som fortelles, før vi igjen skifter fokus.   

Teksten har en fin rytme, skildringene er svært knappe, men sanselige, og ofte konsentrert rundt få elementer, som vinden, eller lyden av vann som drypper, eller skritt, eller frosker som kvekker. Menneskene er totalt underlagt den nådeløse naturen, og strever med absolutt alt. Men minnene om alle som har vært, er der, og troa og overtroa, og de overdrevne vendingene de legger i sin munn. Det er en helt annen intensitet i teksten enn det jeg er vant til - i de lange monologene og dialogene er det som om spenninga svinner litt hen, og må leses inn i det som sies. Inderligheten er også annerledes, jeg opplever at den er mye mer uttalt og vist fram og oppå, som i tilgjengelig, framfor usagt og skjult og skildra, altså mer utilgjengelig.

Da boka var ferdiglest, opplevde jeg at jeg, i bruddstykker, scener, fragmenter, erindringer, berettelser og replikker, hadde fått besvart spørsmålet om hvem Pedro Páramo var. Men sønnen, Juan Preciado? Hvem var egentlig han, bortsett fra et verktøy, en katalysator, en formidler i førsteperson som etter ei stund på mange måter blir en allvitende forteller, er han bare nok en trist skjebne som gikk de støvete veiene helt ned til Comala og aldri kom opp igjen? Det vites ikke.

torsdag 4. april 2019

Alfabetlesing: Biografens beretning

Bildekilde: Bokelskere
Leiken, sprudlende og full av overskudd trekker den britiske forfatteren A. S. Byatt (født i 1936 som Antonia Susan Drabble, gift Byatt, deretter Duffy) oss med inn i sitt fantasifulle, moderne eventyr om studenten som forsøker å skrive en biografi om en mann han ikke veit noe om. Men kan det gå bra, da?

Det hele begynner heller tilfeldig med at forskningsstipendiat i litteraturvitenskap, Phineas G. Nanson, hopper av sin planlagte akademiske løpebane på grunn for mye postmodernitet og for få ting. Bortsett fra dette tinglige savnet, aner han ikke hva han vil. Instituttbestyrer Ormerod Goode gir Phineas en biografi i tre bind og ber han om å lese mens han tenker over saken og finner ut hvilken vei han skal gå. Biografien handler om Sir Elmer Bole, en sjelden språkbegavelse av en oppdagelsreisende altmuligmann med to koner som levde på 1800-tallet. Biografien er skrevet av Scholes Destry-Scholes, og den fascinerer djupt.

Lesinga er ansporende for Phineas, men også svært interessant. For det er jo tidenes biografi han leser! Han blir ivrig, og han vil vite mer. Ikke bare om Bole og alle hans interesseområder og reiser, men også om Destry-Scholes. Alt som står på biografiens smussomslag er nemlig at han er født i Yorkshire i 1925. Med sparsommelige opplysninger fra Goode, løse notater fra Destry-Scholes' hånd og tre utdrag fra noe som kanskje kunne vært biografier over tre ulike personer, går Phineas i gang. Han skal skrive om Destry-Scholes. Og det er denne reisa vi trekkes med inn i, på godt og vondt.

Fra Goode får vi vite at Destry-Scholes er antatt død - han omkom trolig i Malstrømmen utafor Lofoten. Men hva gjorde han der? Visstnok var det noe han skulle undersøke, noe i tilknytning til et prosjekt. Men hva? Noe om Bole? Eller noen andre? Det blir det opp til Phineas å finne ut av, og det er litt av ei skattejakt han må legge ut på. Og hva er egentlig de tre utdragene? Hvem handler de om? Og hva har de til felles? Og hvordan kan det ha seg at en så eminent biograf bare har skrevet en biografi?

Historia er lagt til London og året er 1994. Vi følger Phineas nokså tett i førsteperson, og blir nokså godt kjent med han. Phineas er en litt snodig fyr som ofte får leseren til å trekke på smilebåndet. Det kan vel hende at sjølinnsikta hans ikke er størst, sjøl om han er ærlig med at han for eksempel er ganske lav til å være mann og at han fort blir redd i små rom, særlig når de er lukka og i tillegg helt mørke. Komikken er sjeldent langt unna. Men Phineas er sympatisk, og han jeg opplever at han er en sannferdig forteller. Det trengs i denne boka. 

Det at han er sannferdig, gjør at vi tror på hans oppgitthet over det postmoderne, at han er møkkalei av teorier og metoder, og vi forstår behovet for ting, det konkrete. Men Byatts harselas er ikke til å komme unna, og det er svært morsomt! De postmoderne jålebukkene får virkelig så hatten passer - uten at det er ondsinna eller slemt. Videre er det lett å leve seg inn i ubesluttsomheten til Phineas, og ikke minst det som hender med Maurice Bossey (sjøl om oppgjøret mellom Phineas, Erik og Christophe er litt ute og seiler). Det jeg fant mindre greit, er det som utvikler seg i forhold til både Vera og Fulla. Jeg opplever at mye her er uavklart og ikke så sannsynlig, men det er kanskje ikke så viktig? Dessuten gjenspeiler det også denne dualiteten, som er så viktig verket igjennom.

Boka vi leser er på sett og vis Phineas' avhandling. Eller forsøk på en biografi som ikke er en biografi, i alle fall ikke om den som skal biograferes. Eller kanskje det er mer en slags rapport over oppdagelser og ikke-oppdagelser. Eller ei dagbok. Eller rett og slett en beretning om Phineas sjøl? Phineas inkluderer nemlig hverdagene, helgene, det uvanlige, det ordinære, det personlige og det profesjonelle, kort sagt stort og smått, fra slappe metoder til overdrevne anstrengelser, transportetapper og elskovsøkter. Han siterer drøssevis av kartotekkort fra Destry-Scholes, klinkekulers farger skildres inngående, insekters dueller likeså. I det hele tatt er detaljrikdommen stor og presisjonsnivået er svært imponerende. Og språket er jo en drøm, så variert og spenstig! Og det er også oversetter Knut Johansens (f. 1944) fortjeneste. 

Om jeg skulle valgt ett ord for å beskrive boka, måtte det blitt metamorfose. Jeg opplever at begrepet er sentralt både for Byatt og hennes prosjekt, de fiktive personene, de faktiske historiske personene og for Phineas. Og kanskje det er litt relevant for leseren også? Vel, det kommer helt an på hva vi går inn i denne boka med. Og det er nok også litt av Byatts poeng. 

Biografens beretning er en intellektuell svir med massevis av kloke observasjoner, vidd og skarphet. Men jeg lurer litt på om den ikke lenger er så aktuell som den var, og jeg ser for meg at den kommer til å bli litt glemt når forfatterskapet til A. S. Byatt skal løftes fram i framtida. Boka er kanskje litt for smal til å nå massene, og litt for sær til å bli huska på. Men lesverdig, det er den, så lenge den fins.

mandag 1. april 2019

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland
Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget
Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields
Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi
Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo
Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt
Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle
Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing
Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!

søndag 31. mars 2019

Bokhyllelesing: Ikke-europeisk forfatter

Tredje runde av Bokhyllelesing 2019 er nå over! Temaet denne måneden var bøker skrevet av ikke-europeiske forfattere. Hvem som helst, altså, bare ikke en god, gammel og velkjent forfatter fra Europa - det er så alt for lett å velge nær og kjent litteratur. Målet denne runden var å utfordres litt i forhold til hva vi pleier å lese. Boka kunne naturligvis (heldigvis!) være oversatt. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese oppfølgere. Hvilken trilogi, kvartett, kvintett eller serie det gjelder er sjølsagt opp til deg. Om det er bok nummer to, tre, sju, tolv, tjueni eller femtifire er også opp til deg - og ulesthyllene dine. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

lørdag 23. mars 2019

Ikke gjør det!

I fjor høst hadde jeg den store glede av å overvære min første fortellerforestilling som voksen. I ei slik forestilling formidles fortellinga på enkelt vis, med få eller ingen rekvisitter og som regel kun én person, nemlig fortelleren, på scenen. Fortelleren er fortellinga, og i stor grad lydeffektene og rekvisittene også (enkelte forestillinger kan suppleres av musikere), teksten må kunnes utenat, fortellinga må sitte i kroppen, den må føles. Spenninga bygges direkte i rommet mellom forteller og publikum, og fortellinga er et organisk materiale som fortelles og oppleves ulikt fra gang til gang. Når fortelleren er god, kan det bli en svært intens og helt unik opplevelse.

Og det var virkelig tilfellet med fortellerforestillinga Ikke gjør det! av Helga Samset (f. 1970). Den er en av hennes egne forestillinger, det vil si at den er basert på hennes egne opplevelser som barn og er skrevet og produsert av henne, framfor for eksempel ei eventyrforestilling. Forestillinga egner seg svært godt for barn mellom fem og ni år, og særlig er den egna for storesøsken da tematikken først og fremst er søskensjalusi. Men også andre elementer er i fokus. For eksempel hvordan det er å ha en bestevenn. En bestevenn som en må flytte fra! Og hvor trist det kan være når kosedyret blir ødelagt. Eller hvor kult det er å endelig lære å sykle.

Da jeg ikke vil gå Samset i næringa, skal jeg ikke skrive så mye mer om tematikken eller handlinga i forestillinga her. Det jeg ønsker å framheve, er hvor flott det var å være tilskuer til ei slik forestilling. I vår mediale tidsalder, der alt skal gå så fort og være så digitalt at vi knapt veit hvordan ekte vare ser ut, er denne forestillinga helt nødvendig. Samset gir voksne og barn muligheten til å senke tempoet og roe ned - jeg får assosiasjoner til barndommens eventyrstunder på biblioteket, lesing på sengekanten eller fortellinger rundt leirbålet. På en varm og inkluderende måte inviterer Samset oss med inn i sitt barndomsunivers, helt fritt for datamaskiner og mobiltelefoner. Det er det viktige som står i fokus; relasjonen mellom søsken og mellom foreldre og barn. Og hvor sårt det er når en slik god og nær relasjon endrer seg.

Helga Samset forteller med utgangspunkt i barnet Helgas opplevelser. Det er i alle fall slik det begynner. Men etter hvert spiller hun Helga også, slik hun spiller de andre i universet - mor, far, søsken, bestevennen. Vi blir revet med inn i universet, der Militærskogen er det skumle, der Putte under verandaen er det morsomme, der flyttinga er det dumme, der det som skjer med mamma er det uvisse... Med behagelig veksling mellom fortelling og spill, der kun det nødvendige forklares, ved bruk av hele stemmen, hele ansiktet og hele kroppen, der endringer i ansiktsuttrykk og stemmeleie trekker oss med innover, innover, kommer ei historie fra barndommen. En hvilken som helst barndom, egentlig. Så fint er det gjort. Det er ei gjenkjennelig, morsom, sår, vond og uendelig fin historie som tar barn og barns følelser på alvor og virkelig gir oss travle, digitale voksne en viktig vekker. Her, sier Samset, slik er det. Dette må vi huske.

Ikke gjør det! er en nydelig formidla historie. Forestillinga har flott dramaturgi med flere spenningstopper og er både velspilt og velfortalt. Samset har gode vekslinger i intensitet og fortellermåter, hun skildrer troverdige personer og sannsynlige situasjoner der barn og voksne kan kjenne igjen seg sjøl. Barndomsuniverset hennes er dagligdags uten å være trivielt og gjenkjennelig uten å være for vanlig. Det er mye humor underveis, og etter hvert blir det akkurat passe spennende også. Samset viser omtanke for personene og forståelse for situasjonene de er i, og hun utstråler masse varme underveis. Alt i alt er Ikke gjør det! ei herlig forestilling som så absolutt anbefales.

tirsdag 19. mars 2019

Bokyllelesing: Fjodor Dostojevskij

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg var lita, trodde jeg at Fjodor var et tullenavn på lik linje med Kåre-Beate og Pimpernell. Så blei jeg større, og lærte at det siste var potet og det første var forfatter, mens det i midten var halvt potet og halvt politiker og dessuten litt forfatter også. Men likevel var navnet Fjodor liksom for godt til å være sant. Det er morsomt å si, på samme måte som fjomp, og jeg ser for meg en skikkelse som kanskje er lillebroren til Frodo.

Men etter hvert fikk jeg tak i etternavnet også, det litt vanskeligere Dostojevskij (1821-1881). Det har jeg sikkert skrevet på sju ulike måter opp igjennom åra, for jeg blir liksom aldri helt fortrolig med den veldig unorske skij-avslutninga. I tenåra så jeg et dystert svart-hvitt-foto av et kantete, sørgmodig og tungt ansikt. Det var fjeset som hørte til navnet. Og denne mannen var blant de frykta russerne - forfatterne av tunge, tjukke, utilgjengelige, mørke og psykologiske verker. Angsten for å ikke skjønne bæret skremte meg vekk fra russere som sådan til jeg bikka tjue og vel så det. Men ikke nå lenger! Med romanen Dobbeltgjengeren har jeg fått tekst til navnet også, og jeg er i gang med å kurere Dostojevskijangsten en gang for alle. Håper jeg.

Titulærråd Jakov Petrovitsj Goljadkin er bokas hovedperson - en liten, trinn mann som tripper rundt og gjør alt han skal til punkt og prikke. Han er opptatt av å være korrekt, av å opptre slik han skal, av å bukke for sine overordna og unnskylde seg før han tar ordet. Han vil slettes ikke vite av hyklere og løgnere, dobbeltmoralister og tvilsomme kryp som skifter side etter vinden. Nei, Goljadkin er pålitelig, og setter æra si i sin plettfrie vandel og sitt gode navn og rykte.

Helt til det dukker opp en annen. En annen Goljadkin, ja for han har faktisk samme navn som vår Goljadkin! En mann som ligner veldig, faktisk er de helt like! Og den nye Goljadkin begynner å arbeide samme sted som vår Goljadkin. Alt det skal vår helt klare å bære, jada, han vil til og med bli venn med den nye Goljadkin. Men når den andre bruker sin navnebror som ei brikke i sitt intikate maktspill, koker det over, også for godtfolk. Men hva i all verden kan han gjøre? 

Dobbeltgjengeren er en roman som kan leses og tolkes i alle fall på to ulike måter. Den første er rett fram og flatt, historia slik den er, der en mann forsøkes fortrengt av en annen mann. Og det skjer jo, så det kan sikkert være ganske gjenkjennelig for dem det gjelder. Og en kan også få noe ut av ei slik konkret lesing. Men ganske fort blei det klart for meg at dette ikke var forfatterens mening eller intensjon. Dostojevskij vrir dette innover, slik at der vi leser om to menn, foregår det hele egentlig innad i en mann. Det er kort sagt en kamp mellom godt og vondt, den oppriktige og ærlige mot den innsmigrende og manipulerende. 

Romanen, som også blir kalt ei fortelling, ei novelle og en kortroman, er lagt til den russiske byen St. Petersburg. Og det er faktisk så mange og så presise byskildringer her at en kan snakke om at byen er en slags annen (eller tredje) hovedperson i verket. Oversetter Peter Normann Waage (f. 1953) opplyser dessuten om at presisjonsnivået til Dostojevskij gjør at det også idag er fullt mulig å foreta en byvandring i Goljadkins fotspor, for den som skulle være interessert i det. Men da håper jeg vedkommende har langt bedre vær enn Goljadkin! For er det noe som virkelig trekker ned stemninga her, så er det det nærmest konstant dårlige været. Det regner og blåser, han hutrer og fryser, vinden slår og pisker, han mister kalosjen, det er sørpete og sølete, det snør bortimot vannrett og så videre, det hele i takt med at det stadig går dårligere og dårligere for vår Goljadkin. 

Og slik er verket så smått naturalistisk i stil og tone. I alle fall fikk jeg assosiasjoner til Amalie Skram (1846-1905) underveis, og en lurer jo på, allerede ganske tidlig, når Goljadkin forsøker å søke hjelp, om dette kan gå bra? Så begynner den nedadgående spiralen, som er fysisk så vel som psykisk. Fra en nokså kvikk morgen, en flott og kostbar tur til byen, blir det gradvis mer dystert og ikke minst ydmykende - et visst selskap der Goljakdin trenger seg inn, sørger for det. På mange måter er det selskapet som blir katalysatoren for videre handling. For etterpå blir det mørkt, i tråd med Goljakdins humør. Goljadkin ser den andre for første gang, og stemninga blir jagende og klaustrofobisk der de formålsløst løper gjennom St. Peterburgs gater. Men hvem jager hvem?

Vi er svært tett på Goljakdin hele tida, sjøl om romanen er skrevet i tredjeperson. Forvirringa og det kaoset han så føler på, er også reelt for leseren. Samtidig er det et spennende og suggererende element her, som gjør at en bare må lese videre for å finne ut hva som skjer, og ikke minst for å finne ut hvordan det hele utspiller seg. For en aner jo hva som kommer.

Men hvordan det faktisk går, og hva som skjer med de to herrene Goljadkin, skal ikke jeg røpe her. Da må du rett og slett lese boka sjøl, noe som bør være fullt mulig da den er på like under to hundre sider. Jeg leste boka til andre runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var ei bok fra 1800-tallet. Og med et verk som utkom for første gang i 1846, vil jeg hevde at jeg er innafor. Og med det er Dostojevskijangsten over, så da spørs det bare hva som er neste bok ut! Ulesthyllene har litt av hvert å by på... 

fredag 8. mars 2019

Gratulerer med dagen!

Det er kvinnedagen, hipp hurra! Gratulerer til alle skrivende, lesende og tenkende kvinner der ute! Ei av dem som har skildra kvinneliv best, i alle sine fasetter og faser, med mørke og lys, et vell av følelser, tanker, fysiske erfaringer og stadig utvikling, er Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Her kommer tre dikt fra hennes penn. De er nær på hundre år gamle, men likevel så sanne!

***

Ny kvinne

Ho la seg i gårkveld og var berre barn.
Ho vaknar i dag - og er kvinne.
Det hende i natt. Med ho låg her og sov
var timen for underet inne.

Kor allting er annleis i dag enn i går!
Ho er både glad og alvorleg.
Å leve - det er visst vedunderleg rikt!
Og kanskje forferdeleg fårleg?

Frå Harpe og dolk, 1929.

***

Systrer

Side om side i sola vi står,
bjørka og eg. Og rundt oss er vår.

Korleis det har seg veit eg ikkje rett,
kjenner det berre: Vi er i ætt.

Visst røtest vi djupt i den same jord
og bjart opp i dagen, den same, vi gror.

Og meir er det med. Er det same to,
sevja den søte i deg - og mitt blod?

- Kva det noe er, det er nok at vi står
saman, to systrer, i sol og vår.

Frå Morgonen, 1930.

***

Litteraturen og ungen

Mamma sit og skal dikte, ho,
og ungen ligg i korga si og skrik.
Mamma skulle ha seg eit rim på "gråt",
ungen han veit om eit, og derfor skrik han slik:
ungen er så våt, så våt.

Mamma må nok heller legge bort sin penn
og finne fram tørre bleier.
Så, no er ungen tørr og varm
- men trur du kanskje ungen teier?
Ungen vil ha mat! Men det er ikkje mattid enn!

Ungen ligg og skrik til det blir mat om ei stund
- skal mamma så få fred til å gjere diktet ut?
Sikkert! lovar ungen og kjem så tørst, så tørst,
og så lenge som han drikk så må han halde munn.
Men sidan ber det laus att med tut, tut, tut!

Og då gir mamma opp, ungen må få lov
å skrike alt han orkar, versågod!
Og diktet? ja diktet får nok stanse ved "gråt",
til ein gang ungen unner mamma litt meir ro,
for mamma kan kje dikte til så stygg låt!

Frå Lykkelege hender, 1936.

torsdag 7. mars 2019

Samtaler om litteratur, del III

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur. Se her og her for tidligere innlegg.

På jobben

J: (bestemt) Jeg skulle gjerne hatt noe historisk.
A: (glad) En historisk roman, mener du?
J: Ja, kanskje det.
A: Har du lest noe av Sigrid Undset?
J: Hvem?
A: Hun har skrevet mange gode middelalderromaner.
J: Hæ?
A: Historiske romaner fra middelalderen...
J: (høyt) Nei, jeg vil ikke ha sånn historie!
A: (spørrende) Mer som Johan Falkberget?
J: Hvem?
A: Hva med slektsromaner? Herbjørg Wassmo har jo...
J: (frustrert og høyt) Hvem?
A: Margaret Atwood har også skrevet historisk.
J: (nesten roper) HVEM?
A: Atwood.
J: (grynter, snakker fort) Erdetnoespennendeda.
A: Ja.
J: Er dem romantiske og sånn da.
A: Unnskyld?
J: Er det sånn romanse i boka?
A: ... Du, hva med Kate Morton?
J: Ja! Hu er god!

***

På besøk

K: (glad) Jeg leser ei så bra bok nå for tida!
A: (positiv) Å, så flott! Hva heter den?
K: Nei det husker jeg ikke.
A: Hva heter forfatteren da?
K: A... nei, E... S, kanskje. Nei, det husker jeg ikke.
A: Det er ikke så farlig. Hva handler boka om?
K: Den er sånn historisk veit du. Om folk før. Den er veldig...
A: (gjetter) ...Spennende?
K: Ja! Det er så mye jeg ikke visste!
A: (tar en slurk) Mhm.
K: Og det er så interessant. Med folk før.
A: Jah.
K: (overraska) Folk har alltid kriga om religion, visste du det?
A: Ja, jeg har jo studert hist...
K: (avbryter) Og de har brukt religion til alt mulig!
A: (litt usikker på hva som menes) Å?
K: Det visste ikke jeg da.
A: (ser bort) Nei...

***

Oss kolleger i mellom

L: Visste du at XX har kommet med ny bok?
A: Nei?
L: (nikker) Jeg leste om det igår.
A: (entusiastisk) Så moro! Da skal jeg jammen kjøpe den. Jeg liker henne kjempegodt.
L: Det stod at boka handla om hennes eget liv.
A: (litt avvisende) Skjønner. Jeg gleder meg til å lese. 
L: Hun hadde visst ikke hatt et enkelt liv, da.
A: Nei, det har jeg også lest. Men jeg vil gjerne lese boka før jeg får vite så mye om den.
L: (ignorerer) Foreldra hennes var klin kokkers. Tok ungene ut av skolen og alt.
A: (avvisende) Ja. Det visste jeg. Men jeg vil gjerne lese bo...
L: (gir seg ikke) Har foreldre rett til det? Drasse unga ut av skolen og inn i skauen og leve som huleboere?
A: (litt snurt) De var ikke huleboere, men forskere. Men jeg vil gjerne lese den nyeste boka hennes før jeg uttaler...
L: (brått) Syns det er jævlig unormalt. Hun hadde visst ingen venner.
A: ...
(mange minutter med prat)
L: ...Og det er det boka handler om da. De åra de levde sånn. Alt dem gjorde. Det stod det i avisa jaffal. Kunne du tenke deg å lese den eller.
A. Nei.

***

Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

søndag 3. mars 2019

Kiellands vintereventyr

I takt med at det snødde og snødde her hos meg i januar, leste jeg tilfeldigvis også to verker hvor årstida, været og snøen var mer eller mindre sentrale elementer. Begge er skrevet av Alexander L. Kielland (1849-1906), og de utkom i 1886. Det første verket er en roman med tittelen Sne, som blei skrevet til Kiellands samtidige forfatterkollega, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Det andre verket heter Tre par, og er et "lystspill i tre akter". Sjøl om verkene er ulike i form og innhold, har de også mange likheter. Derfor behandler jeg dem samla her.

I Sne er det mest som om vinteren sjøl har ei rolle i boka, som den ukontrollerbare kaoskrafta den kan være. Kielland åpner med følgende skildring:
Når sneen faller efter storm - tett, tung og nøyaktig - utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann, som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav. 
Foruten kulda og snøen som fyker rundt hushjørnene i stadig større fart, vender Kielland også gjentatte ganger tilbake til ei gammal løe som står på prestegården der boka i stor grad utspiller seg, og hvordan været behandler denne. Det knirker og knaker i det gamle bygg, der er nedsunket på midten, skeivt av vind og elde, og som for lengst skulle vært oppfriska med nye vegger og nytt tak. Faktisk har også presten gått slik til verks, for å få ordna dette, men den store hovedstadsmann Daniel Jürges kom kan hende litt skeivt ut med den enfoldige lokalbefolkninga, slik at hele prosessen er gått i stå.

Bildekilde: Bokelskere
Den gamle prest er mye, men i egne øyne er han dog nokså feilfri. Det vites iallfall at han har rett i denne sak! Så løa kan bare stå der, som en skamplett for alle som trer inn i hans lune prestegård. I det minste kan han dog ha høy i den. Og villig forteller han også hvorfor den står slik til alle tilreisende.

Hit, til den snøfylte prestegård, ankommer Jürges' sønn og store håp, Johannes Jürges. Han er student, teologi, må vite, og den gamle er så stolt av den unge, der studerer og finner sin vei mellom Guds ord, likeså sin far. Det er påske når den unge ankommer, og med seg hjem til mor og far, har han for første gang med seg sin trolovede, ei ung kvinne ved navn Gabriele Pram. Hun kjører med sleden gjennom vinterlandskapet på vei til prestegården, hun baser igjennom den høye snøen, ser hvordan den glitrer i solskinnet og hvordan de lette snøfnugg piskes opp og nærmest blir som tåkedis i vinden når det kveldes og stormen legger seg tett, tett.

Vel vitende om at den gamle er eldst, svært tradisjonell og konservativ, trer Gabriele modig inn i prestegården. Hun går ikke av veien for en diskusjon eller tre, og hun taler gjerne imot. For det skal vise seg at hun og Daniel er uenige om så mangt. Men hva med Johannes? Når han er i sitt fedrenehjem, vil han da støtte sin kjærlighet og kommende kone, eller sin elskede far?

Kielland er seg sjøl tro - her går det unna i dialogene med både fynd og klem, og ingen er trygg for hans krasse karakteristikker. Generasjonene og ideene kolliderer så det dirrer rundt hele prestestua. Den bakstreverske, tunge prestestand henges ut med prestekjolen blafrende på snei, og i de komiske skildringene av Daniel Jürges er det mye å le av. Han, som er blant landets fremste hoder! Skribent i hovedstadens avis, ofra seg sjøl for sitt kall, først nordpå, nå midt i bondesmørja. Snakk om sprik mellom egen persepsjon og andres! Og de unge idealistiske, som først blåses hit, så dit, jagende etter noe å jobbe for, er tatt på kornet i sin streben etter den riktige sak. Det er som om de har glemt alt som har vært, til tider, og bare skal framover, uten å tenke på hvis skuldre de står på. Også den nervøse frua i huset, ødelagt av barnefødsler og sorg over de døde små, får nytt å tenke på i møte med den nyankomne. Og sønnen? Vel, uttrykket om å befinne seg et sted mellom barken og veden kommer i hu.

Krast, presist og med masse vidd er Sne noe så sjeldent som en humoristisk naturalistisk perle, ei bok som har mye å by på av menneskekunnskap og klokskap. Forfatteren avkler og avslører, og finner seg ikke i utpressing, krenking eller hykleri. Til tider er han alldeles rasende, det er så en kan høre han kjefte opp fra boksidene, forferda over tingenes tilstand og hva en kan komme unna med. Og som alltid ligger hans sympati hos de svake. 

Kielland er overraskende moderne og lesverdig, sjøl om språket også i denne utgava er noe gammelmodig. Men når en først kommer inn i stilen og tonen, går det så det gviner over lave heier og under djupe grantrær, helt fram til den snøtunge prestegårdsløa der en hører det knirker i de morkne, grå planker. Og budskapet er klinkende klart, også for herrene Jürges.

Bildekilde: Bokelskere
I Tre par er snøstormen bytta ut med kanefart og skøyteløp, røde roser i kinna og hivende pust. Her er ingen storm å frykte, men likevel skal det suse godt rundt de seks hovedpersonene. Her er det nemlig slik at de fleste er av den oppfatning at isen er bedre på den andre sida. To ektepar og to enslige, tre menn og tre kvinner, møtes tre ganger over to dager. Først nærmest ved en tilfeldighet hjemme hos Sandbergs, deretter til skøyteløp dagen etter og middag seinere samme kveld, også hos Sandbergs.

Og det begynner litt kaotisk og komisk, da vi som leser forstår at her er det mye forhistorie mellom parene og individene. Noen arbeider sammen, noen bare liker hinannen, noen er ikke så begeistra... Og ett hode har en helt egen plan med det hele, men hvem det er, skal jeg ikke avsløre. Det hviskes og tiskes i krokene, mennene buldrer og ler og kvinnene kniser, ja, for de må jo holde seg til sedvanen og kjønnsrollemønstrene og deles slik opp etter kjønn og gjøremål (kvinnene gjør husarbeid mens mennene røker). Men det betyr ikke at de ikke kan diskutere disse fastlåste vaner og mønstre. Og det gjør de, til gagns!

Skøyteløpet lar dem alliere seg med hverandre på uvant vis, og uformell konkurranse utløser også barduse løfter og ei tidsfrist: Innen solnedgang samme dag, midt i middagen, faktisk, må en av mennene bestemme seg for om han vil bli i ekteskapet og hos sin kone og sine barn, eller om han vil forlate alt sammen til fordel for ei anna. Det er ikke en beslutning en skal ta overilet, ei heller ikke ute på isen, sjøl om hun er aldri så forlokkende med sine sunne farger. Situasjonen kompliseres ytterligere når flere får vite om saken, og deretter kaster seg inn i kampen. Parallelt har vi også frua som egentlig ikke liker sin egen mann, og i alle fall ikke kan se han på samme måte som sin venninne, og vennene som kanskje er litt for intime?

Her er det omsnakking, hinting, søt flørting, direkte flørting, beiling og reine frierier om hverandre, og alt må foregå uten at ens bedre halvdel, som stadig er rett rundt hjørnet, får nyss i saken. Å si at stykket er et lystspill er derfor helt riktig, en filmatisert versjon ville uten tvil blitt kalt en komedie. Misforståelser, antagelser, redsler, plutselige erkjennelser og små oppvåkninger hører også med, i likhet med dekkhistorier, distraksjoner og store og små løgner. For det er jo ikke kaffe en byr på! Dialogen er rask, effektiv og presis, og med akkurat nok kaos omkring blir det lystig og lett.

Men sjøl om det er aldri så moro underveis, glemmes aldri stykkets grunnspørsmål. Hvem er egentlig villig til å bryte ut av ekteskapet og det behagelige liv? Hvem vil ta risikoen, få samfunnsstraffen, bli stempla som utro og ekteskapsbryter, risikere å aldri mer se sine barn? Ekteskapet som institusjon diskuteres og kjønnsrollemønsteret kritiseres. Hvorfor er det så lett for menn, alt dette romantiske, og ikke for kvinner? Hvorfor er det greit at menn har affærer og elskerinner og løse forbindelser, og at det er noe positivt? Hvorfor er akkurat det samme noe negativt for kvinna?

Kielland har et våkent blikk og skildrer godt. Han tar situasjonene og personene på kornet og setter pekefingeren akkurat der det gjør vondt, midt i sjøloppfatninga. Og han presser. Hardt. Særlig på mannfolka. Og dessverre er problemstillinga han skisser opp fortsatt aktuell. Kvinner er mindre frie enn menn, og vi dømmer oss sjøl og hverandre hardere. Fortsatt er det "lov" for en mann å forlate familien sin, det er liksom forståelig at han vil være sammen med ei yngre utgave, mens ei kvinne som gjør det samme, risikerer langt mer og blir baksnakka av fjern og nær - tenke seg til, forlate ungene sine! Men handlinga er og blir den samme -.

I Tre par får det hele en slags løsning til slutt. Jeg sitter igjen med følelsen av at den kanskje var litt i raskeste laget? Virkeligheten er dessverre ikke slik, sjøl om det var godt at det gikk i orden og at det kloke hodet fikk sitt igjennom. Men det hadde vært svært fornøyelig å se dette stykket på en scene! Eller på det store lerret - de uoppfinnsomme Hollywoodforfatterne bør i grunnen ta en kikk på gammel, norsk litteratur for å finne ny inspirasjon. Riktignok er ikke tematikken ny her, men jeg kan likevel se for meg dette i for eksempel Woody Allens regi, dog uten det nevrotiske aspektet.

Igjen må jeg bare poengtere hvor moderne og lesverdige Alexander L. Kiellands verker er, og hvor godt de har stått seg. Uavengig av sjanger makter Kielland å skape troverdige portretter av ulike mennesker i djup konflikt med hverandre eller med seg sjøl. I tillegg får vi bakteppet; samfunnets idealer kolliderer, det er snøstorm eller sjanse for skilsmisse, alt betviles, det er kaosfølese og desperasjon. Som leser får en slengt alt i fanget og aner uråd. Like fullt makter Kielland å få budskapet sitt igjennom. Han bruker retorikk, humor, raseri, vinterværet og masse, masse kjærlighet. Han støtter alltid de som trenger det mest, og bruker slik verkene sine politisk, være seg kvinnesak, arbeidersak, fattigdomsproblematikk eller usedelighet. Han setter problemene under debatt, er uredd og kompromissløs. Her er det mye å hente, mye å lære, mange uforglemmelige personer, rørende skildringer og replikker med snert. Og derfor anbefales verkene mer enn gjerne videre. 

lørdag 2. mars 2019

Vårlesing

Endelig er det vår! Jeg skjønner aldri hvor mye jeg egentlig lengter før våren endelig kommer. Og nå er den her! Og det er til og med lov å håpe at den er kommet for å bli, helt uten tilbakefall, sjøl om det kanskje ikke er sannsynlig. Uansett, her smelter det så det plopper fra tak og veranda, skiløypa til ungene, som har gått på kryss og tvers i hagen, er snart borte, grusen er kommet til syne på gårdsplassen, og hvem veit, kanskje kommer det krokus snart også? Jeg veit at jeg i alle fall må snike meg ut innimellom for å få litt sol i ansiktet. Herlig!

Alexander L. Kielland
Nå er jeg kommet i gang med det aller siste bindet av Alexander L. Kiellands samlede verker, og leste skuespillet Bettys formynder nå i februar. Fire verk igjen, så er jeg i mål med hele leseprosjektet! Det må gå! Ja, kanskje ikke i mars, men i løpet av april?

Merethe Lindstrøm
Med den stilsikre og tidvis ubehagelige novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm er leseprosjektet Alfabetlesing kommet i gang. Les mer om boka her.

Tomas Espedal
Jeg henger litt etter med innlegga, men pytt. Bøkene blir jo lest! Og til første runde av Bokhyllelesing 2019 leste jeg den knallrøde boka Imot kunsten av denne mannen. Det var mitt første møte med Espedal, og det er moro når det er så bra at det frister til gjentakelse. Anbefales!

Johan Falkberget
Flerbindsverket Christianus Sextus er fortsatt ulest, men det er helt i orden. De obligatoriske leseprosjektene kommer først, deretter kan andre titler følge. Og kanskje blir det nettopp Christianus Sextus jeg begynner på i neste del av Alfabetlesing?

Carol Shields
Dagbøker i stein ligger fortsatt på vent, men rykker stadig fram i køen. Kanskje den blir lest nå i mars? 

Ingvild H. Rishøi
Også denne dama har måttet ligge - så har også februar stort sett bare bestått av forkjølelser, og da blir søvn prioritert over alt anna. Men ny måned gir nye muligheter.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma har heller ikke blitt lest, men videreføres, som de andre, inn i neste lesemåned. Da må det vel klaffe litt mer med det meste!

Alfabetlesing
Jeg er snart i mål med februars alfabetbok, nemlig B-boka Biografens beretning av A. S. Byatt (ekstra mange b-er der altså, bare for å være på den sikre sida). I mars er det bokstaven C som skal i ilden, da helst med Falkbergets Christianus Sextus. Men sia hele greia er så omfattende, satser jeg kun på å lese første bok, sånn i første omgang. 

Bokhyllelesing 2019
1800-tallet er kommet og gått med Alexander Kielland og Fjodor Dostojevskij. Ja, jeg leste like greit begge to! Nå skal det fokuseres på ikke-europeisk litteratur. Jeg har leita lenge i ulesthyllene og fant til slutt ei lita bok skrevet av en meksikansk forfatter, nemlig Pedro Páramo av Juan Rulfo. Totalt ukjent for meg, så dette blir spennende. 

Nyt vårsola videre!

torsdag 28. februar 2019

Bokhyllelesing: Historisk bok

Andre runde av Bokhyllelesing 2019 er nå over! Og temaet denne måneden var historiske bøker, nærmere bestemt bøker som er skrevet eller utgitt en eller annen gang i løpet av 1800-tallet. Og om du ikke skulle slumpe til å ha det i ulesthyllene, kunne også nyere bøker der handlinga er lagt tilbake til 1800-tallet godkjennes, altså en historisk roman. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese ei bok av en ikke-europeisk forfatter. Alt utafor Europa er lov, og boka kan heldigvis komme i oversatt utgave. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

mandag 18. februar 2019

Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere
Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.