onsdag 10. juli 2019

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere
Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.

torsdag 4. juli 2019

Novellesommer

Ei herlig sommerpakke!
Bilde: Boktanker
Tidligere i år leste jeg det vesle fragmentet Emma av Charlotte Brontë (1816-1855), en tekst som jeg har bestemt meg for å ikke skrive om. Den er så lita og knapp, kun to kapitler lang, at bare noen linjer ville ødelegge den fine opptakta til en uferdig roman og spolere gleden for andre Brontë-elskere, som med nettopp disse to kapitlene kan drømme seg rett inn i et univers der hva som helst kan skje - nådeløst, kompromissløst, elegant, med snert og brodd og masse alvor. Derfor forblir den ubeskrevet.

Men hvordan i alle dager kom jeg over en slik tekst? Jeg fikk den i gave, naturligvis, som mange andre bokskatter - de kommer susende ad tilfeldige veier og omveier. Denne kom fra mamma. Det var tilbake i 2016, men som alle veit, lesekøen er lang. Og derfor blei den ikke lest før på vårparten i år, etter Villette, men før Systrarna Brontës värld. Mamma hadde funnet den i en bokhandel, ei bittelita, nydelig bok med en bitteliten nydelig tekst inni.

Det tok litt tid før jeg våga å undersøke boka ordentlig. Jeg leste den nøye, grundig, faktisk to ganger rett etter hverandre. Og jeg merka meg forlaget, kalt Novellix. Etter å ha grubla i to minutter, søkte jeg det opp. Og jeg fant en helt ny verden. I Sverige er det altså et forlag, Novellix, som kun utgir noveller. All slags noveller! Krimnoveller, historiske noveller, fantastiske noveller, lette og morsomme feelgoodnoveller, triste noveller, scifinoveller, moderne noveller, klassiske noveller, lengre fortellinger, korte stubber - de er svenske, japanske, norske, britiske, amerikanske, franske, russiske, finske, danske, canadiske og så videre, det er nobelprisvinnere og kritikerroste noveller og helt ferske noveller om hverandre. Altså ALT! 

Og som om ikke det var nok, lager Novellix de peneste bøker. Det er gammelt og nytt om hverandre, med design som står til, laga av svenske kunstnere, grafikere og designere, ofte fire og fire sammen i ett tema, som for eksempel storbynoveller, svenske klassikere, feelgood, kvinnelige samtidsforfattere, skrekk, kjærlighet, amerikanske klassikere, Astrid Lindgren, franske klassikere med mer. Og disse temabøkene kan en kjøpe med en spesiell eske til. Du kan også fylle dine egne esker med akkurat det du vil. Bedre gave skal en leite lenge etter!

Jeg kikka raskt gjennom alt innholdet deres, og blei rett og slett så begeistra at jeg bestilte den største bokpakka jeg kunne finne med en gang. Og, som du kan se av bildet over, er den nå kommet i hus. Inni pappesken, under bølgepappen, bak bobleplasten, inni papirposen, lå det 125 bittesmå nydelige bøker. Av hittil omtrent 160 titler, så det er klart at her må det suppleres.

Husk at du ikke betaler moms eller toll når du kjøper bøker! Men dersom du også kjøper noe anna fint fra Novellix, som bokstøtter eller handlenett eller postkort eller notatbøker, må du ut med litt ekstra penger. Eller så kan du legge turen innom hvis du likevel er i Stockholm. Og om du ikke er så innmari glad i å lese fysiske bittesmå nydelige bøker, kan du alltids kjøpe en av Novellix' mange utgivelser som e-bok eller lydbok. Herlig!

Og nei, innlegget er ikke sponsa. Jeg er bare veldig, veldig begeistra! God novellesommer!

onsdag 3. juli 2019

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland
I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget
Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi
Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë
Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale
Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner
Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle
Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes
Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson
Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan
Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen
Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul
Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing
Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

søndag 30. juni 2019

Bokhyllelesing: Tjukk bok

Sommerens langlesing burde være godt i gang nå! I sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019 slår vi to passe normalt lange bøker sammen til en ekstra tjukk og leser i vei. Og bortsett fra det er det ingen krav! Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger et spark bak for å komme i gang. Her er sparket, så nå er det bare å lese!

Hvilken bokelsker er det som ikke har en ulest murstein i hylla? Være seg en omfangsrik klassiker, et samleverk, en helt trilogi eller en drøy historisk roman? Kanskje ligger den helt på toppen av bokhylla, så den nesten ikke synes. Eller bortgjemt i ei kasse i boden. Eller på nattbordet, der du ser den hver dag, ser deg blind på den, ignorerer den og stadig velger ei anna bok. Nå er det på tide å fiske fram disse omfangsrike og fyldige og ignorerte titlene og sette i gang.

Men hvor tjukk er tjukk? Det sier seg sjøl at tjukk bok ikke nødvendigvis betyr at den er tung å lese. For eksempel skriver kioskdronninga Kate Morton så sidene flagrer, men du leser fint ut boka med et halvt øye mellom Dagsrevyen og Kveldsnytt. Her legger jeg meg ikke opp i hva dere velger, så lenge det er langt nok! Og alt over fem hundre sider er automatisk godkjent. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

God sommerlesing!

onsdag 19. juni 2019

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.
Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

lørdag 15. juni 2019

Villette

Bildekilde: Adlibris.com
Hvordan skal jeg klare å skrive om ei bok som Villette? En roman så kompleks, mangslungen, innholdsrik, variert og imponerende, så troverdig, så skildrende, rørende og smertefull, ei tekst med masse dybde og uro, men også kloke betraktninger og vittige kommentarer. Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne, og hvor?

Kanskje nettopp med denne respekten og ærefrykta. Villette, ei bok jeg ikke en gang hadde hørt om før omtrent for to år sida, er skrevet av ingen ringere enn Charlotte Brontë (1816-1855). Ja, den Brontë. Hun med alle søskna som døde før henne, hun med de to forfattersøstrene Anne (1820-1849) og Emily Jane (1818-1848), der debatten har gått varm i mange tiår om hvilken søster som skreiv best og var klokest og nærmest som et geni å regne. Og det er fortsatt ikke avgjort. Til sammen har søstrene gitt oss flere av de viktigste verkene i britisk litteraturhistorie, og damene på heden har også skrevet seg inn i de fleste vestlige litterære kanoner med den største selvfølgelighet. For de var skriveføre, disse prestedøtrene, og bøkene deres holder høy kvalitet. Villette er intet unntak.

Først trodde jeg at Villette ikke bare var tittelen, men også et navn, i likhet med Jane Eyre, Emma, Shirley, Agnes Grey, Lady Susan, Mary Barton, Ruth med mange, mange flere - det var kort sagt svært vanlig med slike titler på 1800-tallet (og ikke bare kvinnenavn, i tilfelle noen legger merke til det, jeg kan også sånn i farta nevne mellom andre Oliver TwistDavid Copperfield, Nicholas Nickleby, FaustPeer Gynt, John Gabriel Borkman, Sjur Gabriel og Jacob). Men slik var det ikke. Villette var ikke en person, men et sted, snarere en by. Og hovedpersonen i romanen reiser dit.

Hun heter Lucy Snowe. Bakgrunnen hennes får vi formidla i bruddstykker. Hun har få gjenlevende slektninger og vokser derfor opp her og der, har jeg inntrykk av, og vi kommer inn i historia når hun som fjortenåring har et lengre opphold hos sin gudmor, Mrs. Bretton, i byen Bretton. Der er også hennes sønn, Graham, som er rundt seksten år, og den vesle jenta Polly, som blir forlatt av sin far etter sin mors død. Lucy betrakter alt som skjer rundt henne med stor ro. Hun er sympatisk, og skildrer de menneskene hun liker svært varmt. Men hun er uhyre slapp, nesten tiltaksløs, og mer bare driver rundt (men hun svimer ikke) enn å leve - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. Hennes egen sanne karakter, som beskyttes av slapphet og ro, forblir derfor skjult til vi kommer et godt stykke uti historia.

Tilfeldigheter vil ha det til at den passive Lucy etter et ansettelsesforhold som slutta noe brått, omtrent ni år seinere befinner seg på et britisk passasjerskip som tar henne til det oppdikta kongeriket Labassecour. Der snakker de fransk, noe Lucy ikke kan, men hun satser på at noen som kan engelsk kan hjelpe henne et stykke på vei. Og hun har flaks, både på båten og når hun går i land, sjøl om det over noen sider virker svært mørkt og Lucys redsel er så sterk at også leseren kjenner den. Men hun finner veien til Villette og byens pikeskole, drevet av den lave, driftige og litt vel nysgjerrige Madame Beck. Først begynner Lucy som barnepike for de tre barna til Madame Beck, deretter blir hun etter hvert ansatt som engelsklærer ved pikeskolen.

Brontë skildrer aldeles fremragende hvordan Lucy vokser og utvikler seg, på sitt nøkterne, stille vis. Hun iakkttar og observerer for eksempel elevene, og bruker det hun ser til egen nytte. Hun er bare litt eldre enn dem, og forstår at hun må være autoritær og nådeløs for å holde på disiplin og respekt, sjøl om det er langt ifra hennes personlighet og egentlige væremåte. Jentene ved skolen kommer og går, Lucy forsøker å gi dem kunnskaper og ferdigheter. Med varierende hell. Det er ikke enkelt når jentene av og til er dumme, for det meste uinteresserte og noen ganger overlegne og slemme - men det bryr hun seg ikke om. Igjen - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. I tillegg er Lucy protestant i et katolsk område, noe som ekskluderer henne fra en del aktiviteter. Men Lucy finner det like greit, hun orker ikke den katolske kirka.

Lucy lærer, men skryter ikke, hun mestrer, og kjenner på sin egen glede. Hun er ikke opptatt av tant og fjas som mange av elevene, som lever for klær og pynt og smykker. Lucy regner med at hun aldri kommer til å gifte seg. Dette gir henne en helt annen innstilling til livet og eget formål. Hun vil arbeide, hun vil tjene egne penger, hun vil være sjølstendig. Ja, hun kan være litt emosjonelt umoden, men hun er intellektuelt langt over nivået til de fleste hun har rundt seg. Kun noen få utfordrer henne, som doktor John, pikeskolens britiske doktor og Madame Becks fortrolige (dog han er helt uinteressert) og Monsieur Paul Emanuel, også lærer ved skolen (og i tillegg en slektning av Madame Beck). Begge to gir henne utfordringer, men av helt ulik art. Og begge gir Lucy nødvendige erfaringer og ytterligere sjølinnsikt.

Lucy er rolig og intelligent, men verken pen eller sjarmerende, står det i boka. Ikke har hun særlig behov for slik oppmerksomhet heller, hun har det helt perfekt i eget selskap. Hun går turer langt utpå landsbygda og blir kjent med stadig nye områder. Hun lærer seg Villette å kjenne på kryss og tvers av gater og torg og parker. Hun rusler i den romslige hagen bak skolen, pusler med blomster, leser, lærer språk, tenker, grubler. Og går seg nesten vill i egne følelser, som hun strever med å skille fra hverandre. Her fins noen av de såreste, vondeste og fineste følelsesskildringene jeg noensinne har lest.

Men hva disse skildringene består i, vil jeg ikke si noe om. Da må du lese sjøl - og boka er vel verdt tida, uansett om du velger å kjøpe en nyere svensk eller engelsk utgave, eller om du tyr til en eldre norsk oversettelse. Denne romanen har alt! Og det er så mye som kan sies og skrives om Lucy og Villette - jeg kommer kanskje inn på fem prosent. Brontë tangerer så uhyre mye, og det er så elegant, så dyktig, så gjennomtenkt og gjennomarbeida.

Villette er en skikkelig dannelsesroman, der hovedpersonen til stadighet dannes og utdannes og omdannes sammen med leseren. Vi er med på den oppadstigende kurven, vi mestrer også et nytt språk og et helt nytt arbeid. Likeså er vi med ned i feberdalens dype mørke og kjenner på ensomhetens fortvilelse. Den ytre historia er livet til Lucy Snowe. Den indre er hennes personlige utvikling. Det overordna temaet er kvinnas stilling i samfunnet. Og herunder finner vi skildringer av ulike kvinnetyper, ulike forventninger, ulike faser i kvinners liv med mer. Og det er her Lucy gjør seg sine kanskje viktigste erfaringer, når hun endelig tør å ikke flyte, ikke vente, ikke stole på skjebnen, men å ta livet, sitt eget liv, i egne hender.

Videre er det massevis av politisk innhold her, og Brontë fyrer virkelig opp under mang en religiøs debatt. Jeg kan forestille meg at samtidas anmeldere var både forbausa og sjokkerte over at ei dame kunne skrive slikt - både modig og reflektert (og ytterst frekt og freidig, dersom en tilhører katolisismen). Det er også innslag av gotisk skrekk - noe som både er underholdende og et moment for ytre spenning. Kanskje er nettopp det også nødvendig, for i ei slik bok, som er så indre drevet, kan det bli langt mellom ytre spenningstopper. Jeg oppfatta det riktignok ikke slik, for jeg likte de dvelende skildringene av alle nyansene i Lucy, og hennes utfordringer rundt egne følelser.

Villette sies å være inspirert av Charlotte Brontës eget liv og særlig av to lengre opphold i utlandet, nærmere bestemt i Brussel. Dette var i så fall noe jeg ikke kjente igjen, da jeg aldri har vært i byen (eller landet), og i alle fall ikke på 1800-tallet! Romanen er lagt til Brontës egen samtid eller nære fortid, og oppfattes som troverdig med tanke på skildringer av klær, væremåter, yrker, sosiale forhold og så videre. Videre er det mange som mener at bestemte personer i romanen har sine opphav i virkeligheten. Dette interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg ser på det som helt irrelevant for leseropplevelsen. I alle tilfeller har det uansett ikke noe å si for oss i dag, som verken kjente Brontë eller de hun visstnok lot seg inspirere av. 

Noe av det som er mest slående med Villette for min del, er komposisjonen. Den er så fullendt, det er bare å bøye seg i støvet og ta lærdom! Brontë lar leseren duve med Lucy på godt og vondt, men akkurat når vi har kommet på plass i Villette eller fått dreisen på lærerjobben eller funnet ut av de kaotiske følelsene, kommer et skifte i fokus eller et brudd. Bruddene kommer omtrent med søtti-åtti siders mellomrom, og ei slik inndeling gjør at vi kan si at boka har sju hoveddeler, som igjen har sine kapitler (totalt er det XXXXII), der noe bestemt skildres eller utforskes nærmere. Det kan være Lucys fascinasjon for kunst eller teater eller litteratur, eller det kan være ei nattlig vandring, en frokost på landet, forholdet mellom Lucy og en elev, ei gransking av Madame Beck (som igjen spionerer på andre) eller lange gåturer i hagen. 
  
Jeg har lest Villette på svensk, i den nye oversettelsen fra 2015 (utgitt på Modernista i 2018), gjort av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Romanen blei lest sammen med Birthe fra bokbloggen JegLeser og Ina fra I bokhylla, og jeg er veldig spent på hva de tenker! Verket, som til sammen er på omtrent seks hundre tettskrevne sider, kan trygt anbefales til alle som liker klassiske romaner med masse innhold. Villette kommer desidert til å bli stående som ei av de absolutt beste bøkene jeg har lest i 2019.

mandag 3. juni 2019

På galleri

Jeg klarer ikke å la være, og må dele følgende avsnitt med dere i dag:

En dag befann jag mig tidigt på morgonen nästan ensam på ett galleri, där en pompöst stor målning hängts på galleriets bästa plats. En skyddande avspärrning fanns framför den, liksom en stoppad bänk. Där kunde kanske dyrkande finsmakare, som stirrat sig yra, fullborda sin tillbejdan sittande. För mig tycktes verkligen den här målningen anse sig vara utställningens drottning.
     Den föreställde en kvinna, som jag tyckte föreföll vara betydligt större än i verkligheten. Jag räknade ut att om man fick upp den här damen på en tillräckligt stor våg, lämpad för invägning av stora mängder råvaror, skulle den säkert visa på 90-110 kilo. Hon var verkligen synnerligen välgödd. Hon måste ha satt i sig mängder av kött, för att inte tala om bröd, grönsaker ock dryck, för att bli så bred ock lång och få en sådan rikedom av muskler och ett sådant överflöd av fläsk. Hon låg halvt tillbakalutad på en soffa. Varför hon gjorde det var svårt att säga. Fullt dagsljus strålande runt omkring henne. Hon föreföll vara vid god hälsa och stark nog för att göra två ordinära kockars arbete. Hon kunde inte åberopa en svag rygg, så hon borde ha stått upp eller åtminstone ha suttit kapprak. Hon hade ingen anledning att ligga och dra sig mitt på dagen i en soffa. Hon borde också ha haft på sig anständiga kläder, till exempel en klänning som täckte henne ordentligt, vilket inte var fallet. Trots ett överflöd av material, cirka tjugosju meter tyg skulle jag tro, hade hon inte fått till något som skylde henne hjälpligt. Sedan fanns det inga ursäkter för den eländiga röra som omgav henne. Krukor och kastruller - jag borde kanske kalla dem vaser och pokaler - drällde omkring här och där i förgrunden tillsammans med en massa skräpiga blommor. Osannolikt långa och oordnade gardiner täckte soffan och belamrade golvet. När jag tittade efter i katalogen fann jag att detta anmärkningsvärda verk bar namnet "Cleopatra".

Sitert fra romanen Villette, side 239-240.
Skrevet av Charlotte Brontë, 1853.
Til svensk ved Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling.
Modernista forlag, 2018.

søndag 2. juni 2019

Vinternoveller

Bildekilde: Bokelskere
Det var jo nesten ikke vinter lenger. Riktignok var det fortsatt sur vind, med snø i kastene, og ei bleik vårsol nesten uten varme på den grå himmelen. Men snømassene i hagen sank dag for dag, og de voldsomme brøytekantene, som før hadde gjort den smale veien så uoversiktlig, var nå bare svarte, knehøye hauger. Om jeg lytta, sjøl om jeg satt i sofaen på stua, kunne jeg høre ploppene - ett for hver gang ei vanndråpe traff takrenna under garasjetaket. Og mens det sakte, men sikkert, blei vår atter en gang, vendte jeg oppmerksomheten mot Vinternoveller, ei lita bok med tre fortellinger av Ingvild H. Rishøi (f. 1978), utgitt i 2014.

Er det så viktig dette med vinter, egentlig? Kan en ikke lese disse novellene når som helst på året? Joda, det er klart en kan det. Men alle tre tekster, "Vi kan ikke hjelpe alle", "Riktig Thomas" og "Søsken", tematiserer på ulike måter vinteren. Det er kulde, snø, sludd, is, frostrøyk, snart jul, mørke, butikkbelysning, stjerner, månen - og alt er med på å gi tekstene og ikke minst personene ei kald og mørk ytre ramme. De personlige utfordringene de har, situasjonene de gjennomlever og plasseringa de har i samfunnet understreker denne kjøligheten og mangelen på lys ytterligere. For leseren er det derfor en fordel å ha noen av de samme faktorene rundt seg, for å lettere kunne leve seg inn i fortellingene.

Ja, jeg kaller dette fortellinger, og ikke noveller. Jeg mener at disse tre tekstene mangler flere av novellas viktigste kjennetegn, som for eksempel en overraskende slutt og at noe antydes framfor at det fortelles. Men tekstene innehar andre trekk, som de også deler med fortellinga som sjanger, som få personer, konsentrert fokus og handling, at det utspiller seg over kort tid. Men hvor en velger å plassere utgivelsen sjangermessig har strengt tatt ikke så mye å si for leseropplevelsen - det problematiske er at benevnelsen brukes i tittelen. Men nok om det.

Vinternoveller inneholder tre fine fortellinger. De er plassert i dagens Norge, omtrent i vår tid, og oppleves som troverdige. Videre skildres stemninger, stemningssvingninger og følelser godt. Tekstene er visuelle og oppleves som filmatiske, da det er lett å se for seg det konkrete som skjer. De er langsomme, alle tre, og sjøl om de handler om helt ulike personer, kjennes det som om alle har samme indre tempo. Det knytter tekstene sammen, slik at de passer i samme samling. Og Rishøi veksler fint mellom ro og uro for å lage ulikt trykk i og mellom linjene.

Men tekstene er samtidig litt for like. Er det slik at vi mennesker er så like, at vi har likt temperament, lik kraft? Alle tre tekster åpner in medias res - rett på sak. Og alle har noe som skal fortelles i retrospektiv og en person eller en instans som brukes som ei slags rettesnor. I "Vi kan ikke hjelpe alle" fortelles det om hovedpersonens ekskjæreste, og det er de på helsestasjonen som er rettesnora. I "Riktig Thomas" fortelles det om hvordan Thomas endte opp der han er nå, og det er psykologen hans som er rettesnora. I "Søsken" fortelles det om hvordan tre søsken med forskjellige fedre har hatt det så langt i oppveksten, og det er ei god venninne av hovedpersonen som opptrer som ei slags rettesnor. Jeg veit ikke om dette er en mal Rishøi har laga for seg sjøl eller om det bare er blitt sånn, men jeg opplever tekstene som lite fleksible og for oppskriftsmessige eller slaviske, sjøl om jeg samtidig liker dem.

I tillegg virker det som om hver og en av tekstene er inspirert av noe helt konkret. Om det er en film, ei filmscene, en seriescene, en sang, en musikkvideo eller en sjølopplevd situasjon veit jeg ikke, men detaljnivået vitner om konsentrasjon, årvåkenhet og bevisst bearbeiding. Og det fungerer i de to første tekstene, mens "Søsken" dessverre blir litt rotete. Særlig når de er oppe i fjellet, der er det bare snø og kulde og kaos og ei altfor lang transportetappe hvor forfatteren skal dele fokus på tre personer samt erindringer og nåtidige handlinger. Resultatet er ikke helt vellykka.

Og det er heller ikke til å komme bort ifra at det er en del sentimentalitet her. Jeg skulle ønske Rishøi hadde klart å holde igjen akkurat bittelitt, slik at det ikke blei så tydelig. Men jeg forstår at hun må lage en slutt på tekstene sine, som binder alt sammen på en naturlig måte, og at det innimellom ikke er noen vei utenom. Men for min del blei det litt for mye. Jeg lurer også på hvorfor disse tre tekstene handler om personer som er litt på sida av samfunnet. Er det plutselig blitt for kjedelig å skrive om vanlige folk, med barn og arbeid og utdanning og tidsklemmeproblemer? Nå har riktignok Rishøi et godt blikk for disse på utsida, og hun skildrer dem nært og varmt, ikke fordømmende og moraliserende. Og jeg liker personene hennes, men savner altså et fnugg av variasjon.

Det blei noen innvendinger her, men jeg syns like fullt tekstene har noe ved seg som gjør dem verdt å lese, og altså særlig om vinteren. Og hvem veit, kanskje kommer det ei ny samling snart også? Men da gjerne med flere enn tre tekster, og mer spennvidde i komposisjon, karakterer og kraft.

lørdag 1. juni 2019

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland
I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget
Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields
Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi
Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë
En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale
...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner
Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle
Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes
Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson
Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan
Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing
Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

fredag 31. mai 2019

Bokhyllelesing: Ukjent forfatter

Femte runde av Bokhyllelesing 2019 er over når klokka bikker tolv i natt. Temaet denne måneden var ukjente forfattere. Enkelt forklart skulle vi utfordre oss sjøl, egen lesesmak og de komfortable leserpreferansene vi ikke kan unngå å opparbeide oss, med å lese ei bok av en forfatter vi ikke har lest før. Utover det stilte vi helt fritt, og som alltid er det bare egne ulesthyller som legger begrensninger på hva som kan velges.   

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde, som heldigvis går over to måneder, skal vi ta for oss ekstra tjukke bøker - de berømte mursteinene. Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger et spark bak for å komme i gang. Kanskje vi endelig tar oss tid til å lese en omfangsrik klassiker? Et samleverk? En helt trilogi? Eller en drøy historisk roman? Alt over fem hundre sider er automatisk godkjent, men fortsatt vil jeg tro de fleste av oss har en del å velge i. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

mandag 27. mai 2019

Alfabetlesing: Dagbøker i stein

Bildekilde: Bokelskere
Hvordan skrive et liv? Går det an i det hele tatt? Når begynner det egentlig, og når tar det slutt? Og hvor mye, hvor mange, får være med underveis? Hvor mange betyr noe, endrer noe, påvirker, gjør oss klokere, dummere? Hvor mange små og store hendelser kan en se helt bort ifra, og likevel skrive sant? Slike spørsmål, og mange, mange flere, kan ikke forfatter Carol Shields (1935-2003, født Carol Ann Warner) ha unngått å stille seg sjøl underveis i skapinga av det som skulle bli romanen Dagbøker i stein (The Stone Diaries, 1993, på norsk i 1995). For der gjør hun nettopp dette, hun skriver et liv.

Og det begynner med dagen da den fiktive hovedpersonen, som vi følger i både førsteperson og tredjeperson verket igjennom, blir født. Egentlig begynner jo alt sammen lenge før det, men det er selve fødselsdagen vi har fokuset på, den er vårt nedslagsfelt, vårt nå, der mor til Daisy, som barnet etter hvert skal komme til å hete, ikke en gang veit at hun er gravid. Gjennom elegante hopp i tid, fram og tilbake mellom rier og tanker, blir vi kjent med mora, Mercy Stone, oppvokst på barnehjemmet i nærheten der alle barn får etternavnet Stone (og slik får tittelen ekstra tyngde, bokstavelig talt, for ikke bare er moras navn Stone og far til Daisy steinarbeider, men mye av handlinga kretser rundt stein, og i tillegg er Mercy ei svært diger dame). Gjennom Mercy får vi også vite mer om far til Daisy, Cuyler Goodwill. Mercy ånder ut i det Daisy kommer til verden, og slik slutter første kapittel.

Totalt er det ti kapitler, som alle har navn etter den dominerende begivenheten i Daisys liv, og som i tillegg er tidfesta med konkrete årstall: Fødsel, 1905, Barndom, 1916, Giftermål, 1927, Kjærlighet, 1936, Morsrolle, 1947, Arbeid, 1955-1964, Sorg, 1965, Velvære, 1977, Sykdom og nedgang, 1985, Død. Og med det leser vi oss gjennom Daisys liv og samtidig nesten hele 1900-tallet. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt der vi betrakter Daisy og hennes nærmeste, og der vi ikke kan unngå å reflektere over hennes liv. Også Daisy undrer seg over hvordan livet hennes tar uante veier, eller blir på samme vei alt for lenge. Jeg trodde at slike kapitteloverskrifter var et dumt grep, fordi Shields avslørte for mye og gjorde verket forutsigbart. Men der tok jeg grundig feil. Shields bruker mange ulike perspektiver for å belyse livet til Daisy, slik at kapitlene er svært ulike hverandre. For eksempel slipper hun til andre personer med deres tanker og meninger, eller alt foregår i brevs form. Kunngjøringer er også med, et slektstre og gravskrifter, samt et utvalg bilder midt i boka, noe som kan få en til å sette spørsmålstegn ved forfatterens leik med virkeligheten. Så gir også boka seg ut for å være en slags biografi, dog hovedsakelig i romans form. 

Er det så noe spesielt med Daisy, som gjør at hennes historie må fortelles? Kanskje ikke. Hun utmerker seg ikke noe særlig i seg sjøl, det står det også i boka, men i kombinasjon med de rundt henne og hendelsene hun lever igjennom, blir hun særegen likevel. Kanskje er det nettopp gjennomsnittligheten hennes, det hverdagslige ved hele hennes person, som gjør at hun må presenteres nærmere. Jeg opplever at hun er representativ for en hel generasjon kvinner, og at kvinners dilemmaer, deres posisjon i samfunnet, i familien, i yrkeslivet, aleine, som kone, mor, datter, enke, og bare som seg sjøl, presenteres, drøftes og skildres. Og stadig borer Shields lenger og lenger ned i hovedspørsmålet: Hvem er hun egentlig?

Identitet, ja. Det er komplekst og vanskelig begrep, og her skildres utfordringene, følelsene, behovene og tvilen knytta til identitet i alle sine valører. Daisy har ingen mor, og er slik rotløs. I tillegg visste jo ikke mora hvem hun egentlig var, sia hun vokste opp på barnehjem. Som ung aksepterer Daisy at hun lever sammen med nabodama og hennes voksne sønn, men plutselig kommer faren tilbake. Og det endres, hun endres. For hvert kapittel endrer hun seg, og etter hvert som hun blir eldre, nøster hun også litt på egenhånd. Hun søker tilbake til Canada, til landet hun kommer fra, til steinene, til historiene. Til egen identitet og hennes livs formål. Hvorfor blei nettopp hun født? De eksistensielle spørsmåla er mange.

I tillegg til identitet og kvinnas stilling i samfunnet, opplever jeg at Shields også diskuterer frihet, som er nært knytta opp til begge de nevnte temaene. Nye generasjoner kommer, tida endrer seg, oppfatninger, ideer, tanker, holdninger, handlinger. Og de legger sine nye grep om kvinner og identiteten vår. Daisy ser, betrakter og opplever. Når er hun fri, helt fri, og hva slags type frihet er det hun egentlig trakter etter? Da hun som nyfødt blir morløs og ikke kan miljøpåvirkes av henne? Da hun overlates til nabodama som baby og frigjøres fra familiens bånd? Da hun gjenforenes med faren og flytter fra Canada til USA? Da hun gifter seg, blir enke, blir økonomisk uavhengig, da hun får svar på spørsmål hun lenge har grunna på, da hun tilgis, eller tilgir, eller ikke før hun sjøl dør? Og kan en både være fri og tilhøre noen? Flytte, endre, reise, fly, og ha røtter?

Tematikken er sterk og viktig og tidløs, og alt er fint vevd inn i hverandre. Prosaen er nådeløs, og det ordinære livet til Daisy Stone Goodwill er ekstraordinært godt fortalt. Teksten er spennende og rørende, og krever refleksjon og empati. For Daisy er, her og nå, for leseren. Og hun er med hele seg akkurat det hun skal være til forskjellige tider, der Shields velger å ta sine utsnitt. Lita og leiken, nysgjerrig, varm, kvikk, reiselysten, ivrig, stille, letta, trist, kjølig, engasjert, overarbeida, sterk, modig, skuffa, motløs, sjuk, gammel, ensom. Steinbakgrunnen og kretsinga rundt steinarbeid og steinmotiver preger henne, men likeså blomstene, som nabodama var så glad i. Og steinene og blomstene kontrasterer og utfyller hverandre, det døde og harde, det levende og lette, det evige, det som alltid gjenfødes, det maskuline, det feminine. Begge deler er en del av Daisy, det forvirrer, men det fullbyrder også.

Dagbøker i stein var den amerikanskfødte canadiske forfatteren Carol Shields store internasjonale gjennombrudd og ga henne priser som the Governor General's Award, the National Book Critics Circle Award og Pulitzerprisen. Den blei oversatt til norsk av Ingrid Haug (f. 1952), som har gjort en kjempejobb med boka og klart å gi alle personer sin egen stemme. I dag regnes Dagbøker i stein som en klassiker i både USA og Canada, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den er rett og slett ei utrolig god bok, den er rik, annerledes og modig. Her er flotte skildringer, psykologisk innsikt, spennende tematikk, mye humor og original komposisjon. Det gjør at Daisy Stone Goodwills liv er verdt å lese om, for skrive det, det gikk tydeligvis an. 

torsdag 23. mai 2019

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

tirsdag 14. mai 2019

Å lese eller ikke lese

I anledning Bokåret 2019 har jeg gjort meg noen tanker rundt egen lesing og hva det betyr for meg. Det kulminerte raskt rundt formuleringa Å lese eller ikke lese. Og det er spørsmålet jeg besvarer her. Eller, for meg er det egentlig ikke et spørsmål. Lesinga er som et grunnleggende behov, ikke helt som pusting, men nesten. Jeg skal lese. Jeg må lese. Men hvorfor leser jeg?

1. Jeg leser fordi jeg liker det.

2. Jeg leser fordi jeg har respekt for, sans for, nyter og koser meg med skrivehåndverket i seg sjøl, komposisjon, handling, språk, skildringer, struktur, personer, historier. Jeg får besøke steder jeg aldri ellers ville besøkt, og blir kjent med personer jeg aldri ellers ville kjent, om det ikke hadde vært for akkurat den boka. Og det fins alle slags bøker om alle slags mennesker!

3. Jeg leser fordi det får meg til å tenke nye tanker, høre nye stemmer eller reflektere på nytt eller annerledes over noe jeg trodde jeg hadde gjort meg opp en mening om. Gjennom skildringer av mennesker i totalt ulike livssituasjoner enn min egen, opprettholder jeg medfølelse og sympati med andre, og bevarer ei lita innsikt i andres liv som jeg ser på som nødvendig.

4. Jeg leser fordi det er lærerikt og interessant. Ulike bøker presser meg til å interessere meg for ulike temaer, ofte andre temaer enn de jeg vanligvis er opptatt av. Dette stimulerer og tvinger meg til å erkjenne at verden ikke bare er enten-eller. Litteraturen gir meg et nødvendig nedslagsfelt jeg kan orientere meg utifra, som er ikke-tabloid, men minst like aktuell.

5. Jeg leser fordi lesing gir meg kunnskap og erfaring. Erfaringa er annenhånds, ja, men den er likevel der, og jeg trenger den og liker den og bruker den. I eksistensielle dilemmaer, for eksempel, opplever jeg at det er nyttig å lese om saken, for at jeg sjøl skal kunne reflektere ytterligere. Eller når jeg skal foreta viktige valg, er det vesentlig å innhente kunnskap før valget tas. Og jeg opplever at jeg både kan innhente kunnskap og erfaring fra faglitteratur (direkte) og skjønnlitteratur (indirekte) som begge er nyttige på hver sin måte.

6. Jeg leser fordi lesing krever og endrer. Jeg må være fokusert og følge med, jeg må være villig til å gå med på bokas premisser, jeg må akseptere ublide skjebner og vonde hendelser, sterkt språk og harde livsvilkår. Og etterpå er jeg ikke helt den samme.

7. Jeg leser fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker å holde ferdigheten å lese ved like, og stadig utvikle den, framfor å la den forfalle. Fordi lesing i seg sjøl er meningsfylt og gir glede, og fordi aktiviteten å lese gjør godt. Så jeg setter av tid.

8. Jeg leser fordi jeg vil. Fordi det er ei glede å begynne på ei bok, ei glede å holde på med den og ei glede å lese den ut. Og hvorfor skal en ikke ville noe som gir en glede?

9. Jeg leser fordi jeg må. Ja, jeg må. Jeg får abstinenser om jeg går for lenge uten å lese. Jeg blir stressa og oppjaga og har vansker for å roe meg helt ned, jeg får vondt i huet og blir raskt ukomfortabel. Lesinga gir meg et eget rom, et eget sted og ei egen tid, som jeg trenger. Og sjøl om jeg deler boka med mange andre lesere og kan velge å dele leseropplevelsen min med mange andre også, er den bare min når jeg holder på.

Dette er noen av mine mange, mange, mange årsaker til å lese. Hva med deg, hvorfor leser du?

Jeg minner igjen om Bokåret 2019, som er ei nasjonal feiring av boka, lesing og leserne og skal pågå gjennom hele 2019. Årsaken til at Bokåret er nå, er at det nettopp i år er fem hundre år sia de to første norske bøkene blei trykt. Og det er da noe å feire. Godt bokår, kjære bokelsker!

mandag 13. mai 2019

Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland
Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.

mandag 6. mai 2019

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland
I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget
De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields
Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi
Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo
Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her

A. S. Byatt
Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner
Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle
Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing
Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

tirsdag 30. april 2019

Bokhyllelesing: Oppfølgere

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 er nå omme. Temaet denne måneden var rett og slett oppfølgere. Du kunne lese bok nummer to, tre, fire, sju, atten eller førtini, av akkurat hvem du ville. Nytt eller gammelt spilte ingen rolle, ei heller nasjonalitet eller språk. Målet denne gangen var å få unna noen av disse litt seige ventebøkene, der en kanskje kvier seg litt for å lese neste bok i serien. En vil at kosen skal vare lenge, eller en er redd at oppfølgeren ikke kan være bedre enn den foregående. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Altså det som for oss er helt nye greier! Vi skal gjøre oss kjent med forfatterskap som kanskje har gått oss litt hus forbi, eller vi skal endelig ta for oss en forfatter vi lenge har sett fram til å lese. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

mandag 22. april 2019

Alfabetlesing: Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere
Det er nesten så han blir sprø, bergløytnant Adam Solomon Dopp. Hvert sommerhalvår, i flere uker i strekk, har han ferdes rundt i det øde fjellandskapet omkring bergstaden Røros på jakt etter ei ny gruve. Nå er nisteskreppa atter en gang helt tom, sulten gnager konstant i magen, det begynner å bli høst og for kaldt til å sove ute. Og nok en gang har han ingenting funnet. Så mange fjell, og ingen edle metaller! Så mange muligheter, og bare gråstein, ikke malm eller ertz eller kobber eller noe det minste brukbart. Bare hardt, ugjestmildt, gammelt fjell. Alle hans kalkulasjoner, beregninger, forskning, all hans viten! Igjen blir han bare til latter. Kan hende de kan degradere han igjen -.

Fra seg av sult og fortvilelse og nok et nederlag er det slik han ser for seg eneste utvei, for å unngå skammen: I tjernet der borte, det blanke, mørke, ja, det ser ut til å være mer enn djupt nok, der kan han gå uti. Stein i handa, stor, tung. Rett fram mellom småkrattet og treleggene. Så, bare ett skritt utfor den høye knausen, som om det var et uhell. Og han er vekk. Kanskje finner de han aldri. Kanskje det er til det beste for alle. Det skulle jo vært noe her, mengder! Det skulle være metaller overalt, klart til utvinning! Men det er bare å erkjenne det smertefulle nederlag. De andre vinner. Han, Adam Solomon Dopp, taper. Igjen. Mon om bare Elisabeth vil forstå?

Adam Solomon Dopp kjenner knapt vekten av steinen i handa. Han går på, krattet knaser rundt han, alt han ser er tjernet, frelsen -. Når det så kommer en skitten tysker fram mellom trærne, skvetter både Dopp og leser. Men denne tyskeren skal vise seg å redde Dopp. Først fordi han har mat. Dernest fordi den gamle bor i ei hule, og der, ser Dopp, DER er det. Der er funnet hans! Det glitrer i fjellet, ei lang åre ligger der, det er nesten så han kan plukke ut metallet med bare fingrene, kobbermalm og svovelkis. Gledesstrålende løper han hjem, nå kan de endelig få igjen status og arbeid, han og Elisabeth, gruva er funnet, pengene kommer til å rulle inn, han kommer til å bli berømt!

Og slik begynner altså trebindsverket Christianus Sextus, som består av bøkene De første geseller (1927), I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Alle er lagt til områdene rundt Røros, og det hele begynner på 1720-tallet. Forfatteren er naturligvis Johan Petter Lillebakken (1879-1967), bedre kjent som Johan Falkberget. Han er lokalkjent i både omgivelsene og i handlinga som gjelder gruvedrifta, da han er født ved Rugelsjøen og jobba i gruvene fra han var åtte til han var tjuesju år. Det gir ei unik innsikt som han mer enn gjerne videreformidler til leseren.

De første geseller er en svært episodisk kollektivroman. Falkberget glir rolig over landskapet, som en fugl, setter stemninga og skildrer naturen, været, husa, maten, levekåra. Så går han inn på enkeltpersonene, deres skjebner, familieforhold, bakgrunn, nåværende yrke og hvordan de blir behandla i bergstaden. Slik introduserer han oss, litt etter litt, for et rikt persongalleri, der alle kommer til orde med sine tanker, følelser og bekymringer, skildra i tredjeperson. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt og sine personer, i neste kapittel skifter vi fokus. Men stadig går historia framover, og vi kommer nærmere og nærmere de viktigste karakterene og de mest avgjørende hendelsene.

Og alt kulminerer rundt denne nyoppretta gruva, som skal vise seg å få navnet Christianus Sextus. Vi får som beskrevet følge Dopp når han finner den, men også videre i problemene som skal komme. Riktignok stiger Dopps anseelse noe i bergstaden etter funnet, men det er ikke enkelt å komme ordentlig i gang med gruvedrift når en ikke har pengene som trengs. Og når Dopp i tillegg kommer ut for ei ulykke -. Vi får skildra inngående hvordan tretten fattige svensker, som alle har fått høre om den nye gruva og om muligheten for arbeid, går flere dager og netter, nesten uten mat, for å komme fram. Vi får fortalt hvordan flere mennesker i bergstaden har det før og etter gruvefunnet. Noen tjener på det, andre taper, noen kjemper i mot, andre resignerer. Og hva med han som fant og innrapporterte gruva først? Det var jo ikke Dopp.

Falkbergets verk drives framover av et sterkt sosialt engasjement som til enhver tid er på arbeidernes side. Dopp er ingen storkar, men han lever mye flottere i sitt stakkarslige hus enn de tretten svenskene, som må ta til takke med høysåter, jordhytter eller netter under åpen himmel. Det går greit når det er høst i lavlandet, men oppe på vidda kommer kulda og snøen. De går seg vill i egne fotspor. Sulten, som gnog i Dopp da han leita i fjellet, har for evig tatt bolig i bringa til disse tretten. Mangelen på mat driver dem til vanvidd, de krangler, slåss og hallusinerer, en av dem orker ikke mer og vender hjemover med tom skreppe, alt er bedre enn sultedøden i et fremmed land, en annen dør i sitt forsøk på å redde både seg sjøl og familien. 

Det historiske bakteppet i romanen beskrives nøye. Både Norge og Sverige har hatt mange uår og harde krigsår, menneskene er utpinte, redde og husker med gru sult, sjukdom, død, vold og brann. De er skeptiske til hverandre og nærmer seg nødig en fremmed. Ressursene sparer de på, så godt de kan, og alle forsøker å legge seg opp litt mat, klær og penger i tilfelle det skulle skje igjen. Men nøden er fortsatt stor og skattene er harde. Krigen det refereres hyppig til, er Den store nordiske krigen, også kjent som Elleveårskrigen i Norge, da Norge blei trukket med inn fra 1709-1721. Uroa innad i menneskene avleires i teksten, som igjen formidler videre til leseren. En sitter med en følelse av at noe snart kommer til å skje, og det er ikke nødvendigvis noe godt...

Falkbergets historiekunnskaper og detaljnivå gjør at boka framstår som svært realistisk. Falkberget nærmer seg personene sine sakte, nesten som en jeger. Han smyger seg innpå, beskriver klær og fottøy, innholdet i skreppa og i magen. Menneskene er underlagt været og naturforholdene, men også skjebnen og Gud. Hverandre tør de nesten ikke feste lit til, i alle fall ikke når sotten går -. Som det da kimer i kirkeklokka på bergstaden. Alt, også dette, formidles usentimentalt og direkte. Og vi leser, sjøl om det gjør så vondt.

Det mest rørende i romanen er uten tvil kapitlene som handler om den fattige bonden Peder Monsen Rugelsjøen og familien hans. Han og kona har ikke råd til å ha eldstesønnen boende hos seg, så han er hos en annen i familie. I vogga ligger minstebarnet. Vinteren er knallhard og de får ikke tak i mer mel. Nå er de siste fem brødene bakt. Peder møter så på en forvirra og svært sulten svenske utafor stuedøra. Han gir han brødet sitt, og farer så i vei oppetter vidda på jakt. Fisket har vært dårlig, han har knapt fått skutt noe, jorda har ikke kasta av seg. Slik har det vært i mange måneder. Om han ikke får noe i dag, er det den sikre død for dem alle tre. Men så, der! Rett fram, der er reinflokken! 

Når så Elisabeth Dopp, kalt Doppa, stopper med følget sitt ved bondestua ved Rugelsjøen, ser hun det rikelige reinkjøttet, skinnene og den lille i vogga, med røde, runde kinn. Og hun tenker at her er ingen nød, så hun betaler ikke for seg og de tjenester hun krever av Peder. Men skinnene blåser bort, og kirkeklokkene krever sitt, også fra de ved Rugelsjøen. Og med Falkbergets mesterlige komposisjon, skal det vise seg at disse skjebnene, høy og lav, Doppene og bøndene, de ulike arbeiderne, tyskeren i skogen, småbarn og gamle kroker, krysser hverandre og blandes sammen mye mer enn en gang.

Jeg gleder meg noe enormt til fortsettelsen!

fredag 12. april 2019

Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere
Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.