onsdag 4. desember 2019

Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere
Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere
Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

mandag 2. desember 2019

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner
Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson
En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred
Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse
Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten
Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood
Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie
Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf
En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg
Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron
Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot
Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare
Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen
Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram
Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas
Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl
Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante
Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing
Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019
Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

lørdag 30. november 2019

Bokhyllelesing: Nobelbøker

November har vært via nobelbøker - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt den høythengende Nobelprisen i litteratur. Dette innsnevrer bokvalgene nokså kraftig, da det til dags dato kun er 116 prisvinnere over hele kloden, fordelt på 15 kvinner og 101 menn. Resten var opp til deg! Og nå er jeg veldig nysgjerrig på hva du har lest?

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

Siste runde i Bokhyllelesing 2019 er, i år som i fjor, via julebøker. Her opererer vi med en vid definisjon: Boka kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller rett og slett ei bok du fikk til jul, være seg i fjor eller for mange år sia. Her bør det ikke være vanskelig å finne lesbare muligheter i ulesthylla. 

Og et siste spørsmål, nå som vi snart er på tampen av året og det er på tide å se inn i 2020, er om det er noen som vil fortsette med Bokhyllelesing? Jeg lager gjerne til leseutfordringer for min egen del, men det er hyggelig å vite om noen andre har lyst til å være med også, og ikke minst er det veldig koselig om noen vil være med! I så fall er det litt andre hensyn å ta enn om det bare er meg - men de tar jeg gjerne.

God juleles!

onsdag 20. november 2019

Jakten på Olav den hellige

Bildekilde: Bokelskere
Stiklestad, år 1030. Bondehæren og kongshæren møtes like ved en bakke. Kongshæren er på toppen og har fra første stund overtaket. De sender ut ei pilskur som får lufta til å dirre før pilene treffer, hardt og presist. Det grønne gresset får røde og brune flekker. Hestene knegger. Det egges til kamp og skytes på ny. Plutselig går kongen ut av fylkingen, han og merket styrter nedover bakken. Det glimter i sverd, kvasse egger treffer skjold, brynjer, bein. Så faller kongen.

Oslo, år 2010. Religionshistoriker Øystein Morten (f. 1973) kommer over levninger som den katolske kirka hevder stammer fra Olav den hellige (995-1030). Hvordan er dette mulig? Er det mulig? Hva om det er liket av en annen? Kan vi finne ut av det med sikkerhet? Spørsmåla er mange, og Morten klarer ikke å la saken ligge. Dette må han undersøke videre og komme til bunns i. Han allierer seg med vitenskapelige eksperter, og søker om å få lov til å undersøke og å ta prøver av skinnebeinet som oppbevares og brukes som en relikvie i kirka. Og etter en del fram og tilbake, får han lov.

Stiklestad, år 1031. Det er gått litt mer enn et år sida Olav Haraldsson blei drept på Stiklestad. Nå ønsker den engelske hirdbiskopen Grimkjell (død i 1047), som stod Olav nær, å erklære Olav som helgen. Han forteller om et velduftende lik, der hår og negler stadig vokser. Om et lik som ikke lar seg grave ned, men som blir skjøvet opp igjen av jorda. Han forteller at Olav er rød i kinna, som om han bare tar seg en dupp. Og formørkelsen som kom i øyeblikket kongen døde, om det vidunderlige lyset som lyste over stedet der kongen falt, blei pleid, salva og seinere lagt i kiste, lyset som omkranser Olav, hans person og hans historie. Legendene er mange - blinde får tilbake synet, lamme kan gå etter å ha rørt ved Olavs lik. Det bygges først ei lita kirke på stedet, seinere reises Nidarosdomen, som også blir hans gravkirke, til hans ære. Kirka blir raskt et ynda pilegrimsmål, og St. Olavs skrin, kista som Olav ligger i, blir landets viktigste relikvie.

Vi forstår at Grimkjell har en agenda ved sitt valg om å kanonisere Olav. Han ser at Olav og Olavsdyrkinga kan ha en relevant funksjon for kirka, kristninga og i sin tur statsbygginga i Norge. Men et velduftende lik? Det er vel ingen som tror på det? Hva er den egentlige historia, som ligger bak helgenkåring, helgenpropaganda og den katolske kirkas behov? Hva ligger under sagatekster og legender, skaldekvad og krøniker? Mellom Olavs død i 1030 og Mortens grubling i 2010 ligger det 980 år. Er det mulig å spore opp en snart tusen år gammel sannhet? En sannhet om Olav den hellige som er annerledes enn den vi kjenner? Eller vil alt være fordreid av historia og flere hundreår med muntlig og skriftlig tradisjon, kirkekultur og helgenkult? Og hva med skinnebeinet i kirka, det hellige relikviet som nødig vises fram, er det ekte?

Jakten på Olav den hellige (2013) forteller om hele prosessen til Morten, der han graver seg bakover i kildemateriale ingen har kikka i på mange år, der han blåser støv av pergamenter og sagaer, kontakter flere spesialister og foretar DNA-analyser, røntgenfotograferinger og karbondateringer, analyserer skaldekvad og vurderer arkeologiske kilder. Vil han finne sannheten? Vil han finne Olav?

Samtidig som han leiter, forteller Morten om Olav. Han skriver Olavs historie på nytt, fra fødsel til død. Han kasserer velbrukte sagaformuleringer og leiter på kryss og tvers i utenlandske krøniker, åpner knappe formuleringer og fyller igjen svarte hull i Olavs biografi med kunnskap og fakta. Han beveger seg, nesten umerkelig til å begynne med, bort fra bildet av en hellig mann, en Guds mann, som kjempa for kristendommen og kristninga av Norge, til en usedvanlig bråmoden unggutt, sterk og kraftig, som i praksis var yrkesmilitær gjennom sine mange år som leiesoldat. En gutt som seira og vant og blei mann ute i felt, som tok kongsnavn og blei drevet på flukt, og som vendte tilbake for å redde kongsnavn og ære.

Slik blei det ikke. Han falt for flere menns angrep, omtrent samtidig, og endte som et lik på slagmarka. Men evig ære, det fikk han.

Øystein Morten har skrevet ei lesverdig og spennende bok, som er en flott inngang til historie som fag, vikingtida og ikke minst sagalitteraturen. Morten går i dybden av Olavs samtid og skjebne, følger liksporet som en etterforsker fra 1030 og fram til vår tid. Morten aktualiserer og diskuterer, og det er kreativt gjort og interessant skrevet. Den tverrfaglige tilnærminga hans er ei styrke, og det viser seg at den også er smart og underholdende. Morten står fram som en kunnskapsrik og varm formidler, som har stor respekt for legendene han nå roter rundt i. Og meninga er aldri å ødelegge, bare berike og belyse.

Men er Jakten på Olav den hellige en slags biografi eller heller ei sakprosabok? Det siste med innslag av det første eller omvendt? Uansett hvordan en vurderer akkurat disse detaljene - i denne sammenhengen er det faktisk ikke så viktig. Dette er ei svært god bok som gir masse leseglede til en interessert leser.

søndag 17. november 2019

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere
Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

lørdag 9. november 2019

Det tynne sverdet

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg leste barneromanen Ishavspirater tilbake i 2017, blei jeg fullstendig bergtatt. For ei barnebok! Den hadde virkelig alt; humor, varme, spenning, farer og feller, et umulig oppdrag, venner og fiender, alvor, klokskap, liv og død, forklaringer, utvikling og en slutt en nesten ikke tør å håpe på. Tiåringen Siri tar nemlig opp kampen med den verste piraten på Ishavet, kaptein Hvithode. Hun har ingen andre valg dersom hun skal få tilbake lillesøsteren sin!

Men hvordan kan forfatter Frida Nilsson (f. 1979) følge opp en slik suksess, spurte jeg meg i tida etter endt lesing. For boka var så enestående, og jeg ville ha mer! Men ville det være mulig? Universet der Siri, Miki, den gamle pappaen, Hvithode og alle de andre bodde var så fullendt og troverdig, med blant annet egne dyr og fugler, og personene var like sprell levende som Maria Parrs Tonje Glimmerdal, der hun suser nedover bakkene og gauler Fart og sjølvtillit!

Så kom den neste boka til Nilsson. Tittelen er mer lukka - Det tynne sverdet (på svensk i 2017, oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965) i 2018) sier ikke så mye om handlinga som Ishavspirater. Likevel er den fin, og bærer bud om at noe spennende skal skje. Vi går jo ikke rundt med sverd sånn uten videre, i alle fall ikke i barnelitteraturen. Men det var et helt nytt og uventa landskap å tre inn i, der jeg kanskje delvis forventa at Nilsson skulle dikte på noe av det samme som sist. Vi befinner oss ikke lenger oppe i Ishavet, men et helt annet sted. Det eneste vi får vite, er at det er ved kysten, for Sasja og pappa bader. Og de bor i et vanlig hus, og det er griser hos naboen, og de har hunder hjemme.

Men det er noe som ikke er som det skal være. Noe som gjør at pappa får et alvorlig drag i ansiktet. Noe som gjør at Sasja blir stille. At lufta i huset er annerledes, at marerittene til Sasja kommer, han drømmer om de ekle fluene. Sjøl når det er midt på natta og han lister seg rundt, kan han høre dem surre i vinduskarmen. Han må bare sjekke Semilla. Se at hun er der, at hun puster. Semilla ligger i senga, hun ligger bare i senga. Hun er nesten uten farger nå. Både Sasja og pappa veit at hun snart skal dø. Semilla veit det sjøl også.

Men hun får ikke lov! Hun kan ikke, skal ikke, må ikke dø! Da veit ikke Sasja hvor han skal gjøre av seg. Det er ille nok at hun blei sjuk. At det er noe inni kroppen hennes som gjør henne dårlig. Men at Døden skal komme å ta henne? Nei! Sasja nekter. Han vil ikke tenke på det en gang. Men så er det en natt at Semilla ikke ligger der. Sasja skjønner med en gang at Døden har kommet. Sasja løper ned til stranda og ser det digre dødsskipet, allerede på vei bort. Semilla må være ombord der, han bare veit det! Han har ikke noe annet valg enn å knabbe naboens lille pram og følge etter.

Men vil han i det hele tatt komme fram? Vil han komme seg til Dødens rike, og vil han klare å finne Semilla? Og er det bare å ta henne med tilbake i prammen, eller må han kjempe? Må han lure Døden? Og hvem er egentlig denne Døden? Spørsmåla er mange, og både leser og hovedperson får svar, litt etter litt, i det som viser seg å være et spennende, trist, morsomt og engasjerende eventyr for både barn og voksne, der Sasja bærer hovedrolla, men flankeres solid og noe kranglevorent av Trine, Prinsessen og Hødre.

Barneromanen strekker seg over mer enn fem hundre sider, og er derfor ikke en tekst for de utålmodige leserne. Men Nilssons sans for dramaturgi og spenningsoppbygning gjør at det sjeldent er kjedelige øyeblikk - men her må leserne evne å skille mellom 'kjedelig' og 'alvorlig'. For alvor er det mye av, og de mange dialogene krever at leseren også reflekterer og svarer. For hva skjer egentlig når vi dør? Hvor kommer vi? Og hva hender etterpå? Nilssons bok gir seg aldri ut for å være en sannhet, men hun og teksten tar like fullt barna på alvor. Nilsson drøfter de store følelsene som barn kjenner på når en nær voksenperson er alvorlig sjuk, som frykt, sinne og sorg, opplevelsen av at noe er urettferdig, kaos, maktesløshet, meningsløshet og så videre. Og hun gir følelsene rom og plass, og hun rydder enkelt i dem, uten å si at noe er feil eller gi barna følelsen av å ikke strekke til.

Sasja er en utrolig sympatisk hovedperson. Han er ikke spesiell på noe vis, han er bare en helt vanlig gutt som ei natt reiser etter Døden. Og det at han er så vanlig skal vise seg å bli en styrke et sted der alle de andre er nokså uvanlige, i alle fall i våre øyne. Sasja tviler på det han driver med, han angrer på reisa, han lengter hjem, han er redd, og han føler seg virkelig ikke modig. Men likevel er han det, der han går rett inn i det skumle og uvisse med hele seg, slik barn gjør. Han skjelver av frykt, skrubber seg opp, svelger elvevann, blir tatt av ras og gråter såre tårer, men han gir ikke opp. Kjærlighet, vennskap, samarbeid og håp gjør at reisa inn i Dødens rike kan fortsette.

Det tynne sverdet er en fantastisk samtalestarter. Å lese den sammen gir barn og voksne et samlingspunkt der de kan møtes og drøfte vanskelige spørsmål, uten at det blir for tett og privat. Eller de kan velge å bruke boka som en vei inn i seg sjøl, og avsløre egne tanker, følelser og redsler. Det er utrolig viktig at ei bok som dette fins, som tar barn på alvor og er direkte og konkret i språk og metaforer, men samtidig ikke leiker med det at vi ikke veit hva som skjer når vi dør. Boka kan være avgjørende i barns sorgarbeid, for Nilsson setter enkelt ord på det som er vanskelig og i Sasja møter barna en nær venn. 

Jeg vil ikke si noe mer om hvem Sasja møter underveis eller om hvordan hele reisa utarter seg og ikke minst avsluttes, da det vil avsløre alt for mye for den som vil lese. Men det er et skikkelig eventyr, dette også, et langt eventyr der helten må gjennom en rekke prøvelser, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Nilsson er tro mot formelen hjemme-borte-hjemme og flere eventyrformler, men gjør det helt eget likevel. Boka har en svært god struktur, er godt uttenkt og fint balansert mellom for eksempel indre monolog og dialog, mellom at reisa fortsetter eller at vi har hvilepunkter. På sett og vis er jeg bittelitt skuffa over slutten, som ikke er like realistisk som starten, og løsninga føles litt ut som litt juks, men den er veldig, veldig fin likevel, og boka anbefales varmt. 

fredag 1. november 2019

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget
Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner
Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson
Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen
Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred
Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse
Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck
Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten
Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood
Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie
Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 
Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg
Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron
Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa
Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her

George Eliot
Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram
Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas
Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing
Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her

Bokhyllelesing 2019
Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

torsdag 31. oktober 2019

Bokhyllelesing: Bok nummer elleve

I oktober har fokuset vært å lese ulest bok nummer elleve. Boka kunne hentes fra ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller hvor og hvordan du lagrer de uleste bøkene dine. Men hvordan skulle en telle seg fram til bok nummer elleve? Tradisjonell telling fra venstre mot høyre var naturligvis lov, men likeså baklengs og på skrå, ovenfra og ned og nedenfra og opp - alt kommer an på hvor regelbunden du er.  

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

Nå som vi går inn i november venter nest siste runde av årets Bokhyllelesing. Og i runde nummer elleve skal vi i år som i fjor lese nobelbøker - bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om boka er ny eller gammel, er opp til deg, og samtidig bestemmer du også språk, sjanger og omfang. Det som er viktig er altså denne Nobelprisen. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

tirsdag 29. oktober 2019

Bokhyllelesing: Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Bildekilde: Bokelskere
En skal lese mye før øya triller ut - det er kanskje en mindre kjent omskriving av det langt mer kjente En skal høre mye før øra faller av. Men åkke som om det er øya eller øra, det er akkurat det denne boka handler om: Alt det rare vi leser og hører, i denne omgangen om språk. Som for eksempel at norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, som tilfeldigvis også er tittelen på boka.

Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk er, med sin svært lange tittel, mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle lese bøker med lange titler. Dette er den desidert lengste tittelen jeg har vært borti. Jeg har hatt boka i ulesthylla sia jula 2012, da jeg fikk den i gave, så det var vel på tide at den blei lest. Og det jeg trodde var ei litt traurig og tørr fagbok om språk, kun ved å dømme etter omslaget (ja, det er derfor den har stått såpass lenge), viste seg å være ei ganske lett artikkelsamling om språk, der jeg kjente størstedelen av innholdet fra før.

Artikkelforfatterne Guro Nore Fløgstad (f. 1981) og Anders Vaa (f. 1978), som begge er universitetsutdanna innafor språk og blant annet jobber eller har jobba med språkforskning, skriver seg gjennom de mest kjente språkmytene som fins, og retter opp i slurv og alvorlige tabber, misforståelser og reint oppspinn. For eksempel dette med eskimoene og alle snøorda deres. Eller det at norsk og andre "små språk", altså språk som snakkes av få mennesker, er i ferd med å dø ut. For hva skal egentlig til for at et språk dør ut? Hvordan foregår det? Og er det sant at noen språk er mye vanskeligere enn andre? Hvilket språk er da vanskeligst? Og er det egentlig slik at vi har en medfødt evne til språk?

Det er sju kapitler i boka, som hver for seg er en artikkel. Og de trenger ikke å leses samla, da alle er avslutta og kun i minimal grad bygger på hverandre. I tillegg følger det ei kjempefin oversikt over viktige lingvistiske begreper bakerst i boka. Slik egner boka seg svært godt for språkstudenter på nybegynnernivå, for folk som lurer på om de skal studere språk, som supplement til studier i norsk eller andre språk og for alle andre språkinteresserte. Boka er ei lett og tilgjengelig innføringsbok som åpner fagområdet og staker ut en videre kurs, både gjennom lesetips og svært nøyaktig oppføring av kilder. 

Boka er velskrevet og bærer preg av at det er gjennomarbeida og gjennomtenkte tekster som publiseres. Forfatterne har også anstrengt seg for å konkretisere det som kan være vanskelig, og de gir hele tida eksempler på det de skriver om. Uten disse eksemplene ville det vært bortimot umulig å forstå hva i alle dager de mener med eskimoenes snøord, som slettes ikke er som våre snøord, da de lager ord på en helt annen måte enn vi gjør i norsk. Det var det spennende å lese om! Min eneste innvending til utgivelsen er at forfattere eller forlag gjerne kunne spandert noen diagrammer eller litt statistikk som ville brutt opp teksten en smule. Men, som det framgår av det over, fungerer boka fint som den er også.

søndag 27. oktober 2019

Det usynlige biblioteket

Bildekilde: Bokelskere
De fleste har sikkert hørt navnet Thorvald Steen (f. 1954) et par ganger - i alle fall om du er interessert i norsk samtidslitteratur. Gjennom snart førti år - debuten kom i 1983 - har han skrevet, og han har i løpet av den tida vært innom de fleste sjangre. Men jeg vil likevel hevde at det er romanene sine han er mest kjent for. De kan på mange måter deles i to: De sjølbiografiske romanene, som for eksempel Vekten av snøkrystaller fra 2006, og de historiske romanene, slik som Det usynlige biblioteket fra 2015. Og det er den jeg har lest nå.

Steen velger seg ut interessante historiske epoker og komplekse historiske personer når han skal skrive sine bøker. Slik får han et mangslungent bakteppe å spille på, som han når som helst kan trekke inn i skildringer eller handling. Det er et smart valg sett fra forfatterens side. Det at han velger såpass profilerte personer er også et godt trekk. Det er lett å finne kildemateriale som sier noe om menneskene, og deler av boka burde derfor kunne skrives svært raskt. Fra før har jeg lest Den lille hesten (2002), Kamelskyer (2004) og Løvehjerte (2010), som alle er skapt over samme lest. De handler henholdsvis om Snorre Sturlason (1178/79-1241), Saladin (1137/38-1193) og Rikard Løvehjerte (1157-1199). Denne gangen skal vi enda lenger tilbake i tid, for personen som skildres mest, er Aleksander den store (356 f.v.t-323 f.v.t.).

Felles for alle disse bøkene er at storslagent innhold som krig, drap og død, vold og voldtekt, kidnapping, avstraffelser, lange reiser, okkupasjoner, forhandlinger og så videre, formidles i et lavmælt språk. Steen skriver godt, og det radikale bokmålet flyter uanstrengt. Ordtilfanget er ikke det største, men orda er velvalgte og presise, og det er behagelig å lese teksten. Videre opplever jeg at Steen langt ifra forsøker å skildre en sannhet; han ønsker heller å bli kjent med og presentere de enkelte historiske personene han har valgt seg ut. Han kunne lett gått i ei felle, der han alt for tydelig tilba sine historiske rockestjerneidoler, men det gjør han stort sett ikke. Han er nokså nøktern, og lar disse mannfolka være både sinte, sure, såre, triste og redde, altså menneskelige, framfor å kjøre på med kritikkløse skildringer av rå styrke og barske flir til enhver tid.

Et annet felletrekk romanene i mellom, er den uklare grensa mellom fiksjon og fantasi. På et punkt stopper de historiske kildene, og Steens fantasi, inspirert av faktiske forhold, tar over. Men hvor det skjer, er ikke godt å si. Kan hende materialet som blir til disse bøkene er så godt bearbeida at ikke en gang Steen er klar over det. Men det sier seg sjøl at vi i dag aldri kan vite hva Aleksander eller Snorre, Rikard eller Saladin tenkte i bestemte situasjoner, for eksempel i deres dødsøyeblikk. Vi veit ikke hva de følte, hva som lå til grunn for avgjørelsene, hvordan de resonnerte. Likevel får vi her presentert en flik av hva de kan ha tenkt og følt. Det er spekulativt å gå inn i, og en skal trå varsomt når en tukler med andres ettermæle. Det er ikke alltid jeg opplever at det som særlig sannsynlig det Steen skriver, men jeg aksepterer det som et mulig alternativ.

Det usynlige biblioteket skiller seg litt ut fra de øvrige titlene, så vidt jeg kjenner til, da fokaliseringsinstansen er ei kvinne. Hun heter Phyllis, og hennes her gjenskapte norske stemme er basert på faktiske kilder. Phyllis er kokke på slottet til Aleksander den store, men ikke bare det: Hun er også Aleksanders elskerinne. Phyllis er jevngammel med Aleksander, og fordi hennes nå avdøde ektemann var soldat, og hun valgte å reise med, har hun også erfaringer og opplevelser fra det lange felttoget mot øst. Hun veit hvilke utfordringer Aleksander møtte på - opprør underveis, motstand hos de okkuperte, jallende skrik og pumpende blod, den evige varmen, den brennende sola, mangelen på mat og vann, og i fjellene om vinteren: Blodige fingertupper som skraper mot isen på jakt etter noe, bare noe, som ikke er gjennomfryst.

Men når vi kommer inn i historia, er situasjonen en ganske annen. Rammene er tydelige og persongalleriet er begrensa: Året er 323 f.v.t. Aleksander er blitt forgifta og ligger for døden. Hans forhold til Phyllis er gjort kjent og hun sitter innelåst på slottet i påvente av en dom. Hun veit at hun mest sannsynlig går døden raskt i møte, kan hende før Aleksander. Men så lenge hun kan skrive ned alt hun veit om han, hans motstandere, hans taktikk og tanker, får hun leve. Så Phyllis skriver. Hun fører ordet, og hun betrakter han, Aleksander, nærmest konstant.

I disse erindringsaktige kapitlene er det mange tidshopp. Kronologien er uklar, sjøl om en forut for lesinga kjenner til grove riss ved Aleksanders historie. Dette gjør leseropplevelsen noe rotete, og en kjenner på følelsen av kaos. Jeg tenker at det må også Phyllis ha kjent, der hun må ha anstrengt seg for å holde hodet kaldt, skildre elskeren og holde seg i live - men ikke på denne utilsikta måten. Kaosfølelsen leder dessverre til at teksten taper troverdighet. Lett oppstramming og mer ryddighet i kronologien hadde hjulpet veldig. 

De mange korte kapitlene gir teksten mye luft, og det kler også fortellinga. Men likevel er boka noe omstendelig å lese. For det første strever jeg litt med Steens innlevelse i Phyllis. Det er så tydelig at han er mann og at han skildrer ei kvinne så godt han kan, men visse aspekter ved kvinnelivet er umulige for en mann å forstå. Skildringene med seksuelt innhold er ganske tamme og nærmest følelsesløse. Han legger også til grunn av Phyllis er forelska i Aleksander, og her klarer jeg ikke å la være å reagere. En så mektig hersker som Aleksander den store var vel ikke akkurat avhengig av forelskelse og kjærlighet for å ta for seg? Å regne med at alle kvinner tiltrekkes av en litt lav mann med krøller og tjukke lepper er arrogant. 

For det andre blandes Aristoteles (384 f.v.t.-322 f.v.t.) også inn i boka. Her gis noen lite flatterende skildringer, og jeg får rett og slett vond smak i munnen. Dette mener jeg Steen burde holdt seg for god til å gjøre. I tillegg kan jeg ikke se den direkte relevansen - trolig kunne balansen mellom Phyllis og Aleksander blitt trua på andre måter, noe den også blir. Men en kan kanskje ikke skrive om Aleksander uten å nevne Aristoteles, så sånn sett er det riktig at han inkluderes. Men det kunne vært gjort på så mange andre måter. Steen fletter inn ei historie som trolig stammer fra middelalderen framfor antikken, og skildrer det han tenker er bakgrunnen for et motiv som fins gjengitt både i skupturer og billedkunst, i tillegg til mange skjønnlitterære varianter. Motivet er Phyllis som rir på Aristoteles - med eller uten klær - og poenget er hvordan ei kvinne kan seire over antikkens største tenker, at begjæret også der kan ta over for logikken. Det kan jo være interessant å diskutere, men jeg strever med å forstå hvorfor dette trengte å være med her.  

For det tredje er jeg overhodet ikke interessert i hvordan Steen fletter inn seg sjøl og sitt, atter en gang. Det er som om han sammenstiller sin egen historie og fysiske sjukdom med Aleksanders siste dager, der han i giftrus kjemper mot døden, mer eller mindre lamma. Som om denne lammelsen kan sidestille disse to mannfolka. Aleksander og jeg, skriver Steen. Han sammenligner seg også med Phyllis - vi skriver fordi vi må, skriver Steen nesten til slutt i romanen. Jeg syns det er pinlig. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Steen ikke stoler på eget prosjekt? Hvorfor kan ikke historia om Aleksander stå aleine? Tror Steen at Aleksander den store må aktualiseres på noe vis? Samtidig som han gjør dette, er det også veldig tydelig, og delvis også skrevet i boka, at forfatterens beundring for Aleksander er svært stor. Da tilsier min logikk at Steen burde gitt Aleksander enda mer plass, framfor å ta denne plassen sjøl.

Forfatterkommentarene som dukker opp underveis, for eksempel som egne kapitler, avsnitt eller innspill i kursiv, burde vært luka ut i sin helhet. De skaper brudd i ei spennende historie som formidles tamt, men som kunne blitt mer engasjerende om leseren hadde fått fortsette uforstyrra. Om Steen er så motivert for å formidle sin nesten livslange nesegruse beundring for Aleksander, kunne dette blitt gjort i et etterord, der forfatteren ikke har mulighet til å påvirke og avbryte leseren i like stor grad, eventuelt i ei egen bok, der Steen kunne diskutert seg sjøl og Aleksander så mye han makta. Her, i beretninga til Phyllis, hører det overhodet ikke hjemme. Og jeg skjems litt over at en så merittert forfatter ikke ser det sjøl. 

Men sjøl om epoken er spennende, kildene er interessante og personene er historiske, sjøl om mange av skildringene er presise og fine, sjøl om språket er godt og portrettet av Aleksander den store oppleves som komplekst og virkelig, sjøl om boka i og for seg er fin, så er det også såpass mange problemer her, at jeg tror dette blir den siste av Steen på meg. Jeg ser nemlig av notatene mine at jeg har flere innvendinger, men jeg velger å sette strek her. Det aller fineste med Det usynlige biblioteket er kanskje tittelen, som i alle fall skaper mange flotte bilder i mitt indre og usynlige bibliotek.

søndag 20. oktober 2019

Alle dagers ende

Bildekilde: Bokelskere
Fem ganger må hun dø. Hun, som er bokas hovedperson, har på ingen måte noe vern. Forfatteren, hennes skaper, lar henne dø. Fem ganger. En kan ikke unngå å bli rysta av noe så brutalt. Skildringene av den ubarmhjertige døden. Pusten som stilner. De siste krampetrekningene. Vissheten hos leseren om at nå er alt over, hjertet har slutta å slå, hun fins ikke mer. Hvordan skal vi kunne gå videre, lese videre? Hvordan kan historia fortsette når hun er så ettertrykkelig død?

Men samtidig: Forfatteren lar henne også gjenoppstå. Fire ganger. Fire ganger spoler vi bakover, revurderer, noen detaljer endres, et valg gjøres om, en tilfeldighet uteblir. Og plutselig kan vi høre hjerteslagene, kjenne pulsen, vi ser at hun trekker pusten, åpner øya. Slik kan livet fortsette, slik kan hun leve videre, slik kan forfatteren fortelle videre.

Hovedpersonen vår er kvinne og av jødisk familie. Navnet er uviktig og forblir uskrevet fram til slutten av boka. Slik legges heller ingen føringer. Da jeg begynte å lese opplevde jeg det som rart, etter endt lesing vurderer jeg det som klokt. Hovedpersonen blir født rundt århundreskiftet og lever, med disse fire gjenopplivingene, gjennom størsteparten av 1900-tallet. Hun er vår førstehåndskilde til de store politiske og sosiale omveltningene som preger Europa gjennom krigstid og gjennoppbygging. Livet hennes og vår nære historie går hand i hand. Komposisjonen i boka følger handlinga: Romanen består av fem hoveddeler, kalt bøker, og mellom hver bok, ligger et intermezzo. Det er der forfatteren griper inn og endrer død til liv.

Det er aldeles mesterlig hvordan form og innhold glir sammen og utgjør en enhet. Boka er så stram og presis, skildringene så detaljerte, det er nesten så en må holde pusten gjennom enkelte avsnitt. Men gjør det noe at vi veit at hun kommer til å dø? For det står allerede bakpå boka og er en vesentlig del av handlinga og bokas originalitet. Jeg trodde det var dumt at det blei avslørt så tidlig, men nei, det gjør ingenting. Forfatter Jenny Erpenbeck (f. 1967) skriver så sitrende godt at det ikke har noe å si hva vi veit og ikke. Hun har en suveren sans for spenningsoppbygning og makter å balansere ytre og indre spenning. Leseren kan ikke la være å interessere seg for det som skjer underveis, og i tillegg venter vi på døden, som kan komme når som helst.

Jeg vil ikke avsløre stort mer om det handlingsmessige - da må du rett og slett lese Alle dagers ende (2012, på norsk i 2018) sjøl. Og det er den verdt. Alle dagers ende er en kraftfull og poetisk roman, med nådeløse skildringer. Jeg blei dratt inn i historia umiddelbart og snappa etter pusten under første kapittel. Skildringene av det vesle barnet, og mora, den stumt sørgende mora på krakken i gangen, traff som ei nål rett i mammahjertet, og jeg kunne ikke la være å se bort på mitt eget sovende spedbarn bare for å sjekke at det fortsatt var pust. Så utsatte og sårbare vi er, alle sammen. Og så utrolig presist Erpenbeck fanger denne sårbarheten, og ensomheten, fortvilelsen, angsten.  

Bildekilde: Boktanker
Romanen kunne fort vært en kakofoni. Persongalleriet er stort, og vi følger menneskene i tredjeperson. Erpenbeck veksler ofte mellom hvem hun følger, men hun vender tilbake til samme hendelse og ser den fra flere synsvinkler, slik at det store bildet stadig blir mer tydelig for oss som leser. Erpenbeck er såpass tydelig i disse skiftene at det aldri blir uoversiktlig - hun skriver faren, moren, fetteren, bestemoren og så videre så vi veit hvem vi leser om. Og etter hovedpersonens død, gjør forfatteren noe vågalt: Hun avslutter skjebnene til de øvrige i historia også, med å gi dem deres død. Hun lukker dermed beretninga, slekta, livet, før hun i intermezzoet åpner opp. Mønsteret er repetitivt, rytmisk.

Min eneste innvending til romanen er bok tre. Første og andre bok gikk unna som bare det, jeg var som forheksa. I bok tre opplevde jeg et brudd. Der skal vi til ei kaotisk tid der ideologiene henger tungt over hovedpersonen, ja, hele Europa, og hvor en ikke veit hvem en kan stole på, hvis noen, og hvordan det en skriver vil kunne tolkes etterpå. Det var noen forvirrende avsnitt, men det var kanskje meninga? Jeg kjente også på følelsen av avmakt og resignasjon, behovet for å komme bort uten å se en utvei, å være innesperra og kun ha døden som alternativ. Kanskje mine egne følelser, innlevelsen i og sympatien med hovedpersonen, gjorde at lesinga blei litt mer hakkete. Like fullt leste jeg ei bok og ett intermezzo hver kveld, jeg måtte videre, og jeg visste jo at dette ikke var den egentlige slutten. 

Problematikken omkring verdenskrigene og særlig den siste, står naturligvis mye sterkere i Tyskland, og sannsynligvis også hos eldre lesere. Slik forstår jeg bokas massive suksess i hjemlandet, der dette stadig behandles og diskuteres. Erpenbeck språkliggjør frykten, behovet for fortielse, og skildrer overbevisende hvordan tiåra kan ha utspilt seg for en jødisk familie, som mot alle odds makta å skjule at de var jøder. Også etterspillet får plass her. For meg, som er født på 1980-tallet i Norge, og har vokst opp med krigen som noe langt der borte i gamledager, blir dette mindre nært enn familieskildringene i de to første bøkene, sjøl om avstanden i tid er større. Men jeg ville ikke vært foruten det politiske aspektet i romanen. 

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne romanen må være svært solid oversatt av Ute Neumann (f. 1972). Så blei hun også nominert til Kritikerprisen for innsatsen! For min egen del må jeg presisere at Erpenbeck er en av få tyske forfattere jeg har lest. Tysk er et spennede språkområde, med helt andre impulser enn det britiske, og jeg vil gjerne lese mer. Men hang til det britiske forpurrer stadig vekk slike planer. Derfor har jeg allerede bestilt den andre romanen av Erpenbeck som foreligger på norsk, Går, gikk, har gått, og håper det vil snu den anglofile trenden.

Til slutt kan jeg ikke la være å sammenligne Alle dagers ende med Liv etter liv (på norsk i 2014) av den britiske forfatteren Kate Atkinson (f. 1951). Forfatterne har samme idé, nemlig å ta livet av hovedpersonen flere ganger i løpet av romanen, og de har lagt boka til omtrent samme epoke. I Alle dagers ende blir babyen født i 1902, Ursula Todd i Liv etter liv blir født i 1910. Og begge forfatterne kretser rundt andre verdenskrig. Men der stopper også likhetene. Erpenbecks hovedperson overlever med nød og neppe, Atkinsons forsøker aktivt å hindre krigen. Og der Erpenbecks hovedperson dør fem ganger, har jeg ikke tall på hvor mange ganger Ursula Todd dør. Og hun begynner på nytt hver gang. Det er et spennende grep de benytter, og jeg kunne mer enn gjerne tenke meg å lese en tredje versjon også. 

For de av dere som har lest Erpenbeck, må jeg bare slutte meg til jubelkoret, og for de av dere som ikke har lest, kan jeg absolutt anbefale å lese. Dette var en uhyre kompleks, sterk og presis roman med et nydelig språk, som i tillegg var godt fortalt og godt uttenkt. Jeg har fått en ny forfatter å følge med på.

søndag 6. oktober 2019

Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere
Etter 909 sider er det tid for å ta farvel med det som er igjen av de tretten svenske jämter. Det er farvel med Adam Salomon Dopp og kona, Vasskvetten, Erns-Ola, Peder, Brodde, Gölin og Dråka. Med vonde, ømme, lusne, vanskelige og tragiske skjebner, med det harde og livsfarlige gruvearbeidet, det stummende gruvemørket, de svette gamper, den sure røyk, de iskalde vintre, de harde benker, de ensomme vandringer over fjellene, de lange kampene mot sulten. Trebindsverket om menneskene og samfunnet i og rundt gruva Christianus Sextus i Rørostraktene på 1720-tallet er ferdiglest.

I løpet av våren og sommeren har jeg i tur og orden lest De første geseller fra 1927, I hammerens tegn fra 1931 og nå Tårnvekteren fra 1935. Fokuset har glidd fra Dopps kamp for å opprette gruva, til arbeidernes kamp for å beholde arbeidet. Forfatter Johan Petter Lillebakken, bedre kjent som Johan Falkberget (1879-1967), har skrevet et mektig og mangslungent verk, der forfatterens respekt og ydmykhet for fortida bærer leseren med seg inn i den enorme spennvidda av kunnskap som han så enkelt og uttrykksfullt formidler. En kan ikke lese disse bøkene og unngå å bli berørt.

Vi møter nå disse menneskene for tredje gang. Det er mye elendighet blant gruverarbeiderne, men et lyspunkt er den nydelige historia om Jöns og Dråka. De forelsker seg i hverandre sjøl om de egentlig ikke kan være sammen: Han er svensk og derfor en potensiell fiende - Den store nordiske krigen er stadig langt framme i bevisstheten til bergstadsfolket, det er bare få år sida svenske styrker kom ridende og satte fyr på alt de kom over. Men hun bryr seg ikke. Og plutselig bryr ikke han seg om å vende hjem til Bodmyran heller. Hun er hans nye hjem, han vil være der hun er. De gifter seg og stifter bo etter at faren hennes er gått bort.

Nå er Jöns uti skogen, han arbeider hardt med å reise ei vaktstue. Han har funnet en gammel jernblåster, og tenker å ta den i bruk. Men da må det være mulig å bo langt der ute også. Mat er det dårlig med. Det er vinter, så han har gått på ski over fjellene. På vannet ligger isen tjukk og sterk. Jöns syns han hører stemmen til Dråka. Flere ganger hører han den, og mens han skal spise det lille han har med i kveldinga, er det en fugl som kommer til han. Hva vil den si? Bærer den bud om Dråka? Går det ikke bra med henne? Engstelig for at det kan ha skjedd henne noe - hun, som bærer hans barn under beltet! - legger han i vei, midt på natta. Helt til smerta skjærer i venstre skulder og han ikke kommer lenger.

Men Jöns er ikke den eneste som svever mellom liv og død. På Gammelgården ligger Faste i villelse. Og atter en gang er det er nedgangstider ved kopperverket. Det er ikke sikkert Dopp klarer å fortsette drifta, oppsigelsene er i gang. Mange familier er avhengige av den dårlige rug de får, de har allerede i flere måneder hatt i bark for å drøye mjølet. Likevel skal ei ny ort åpnes, Elisabeth Ort, oppkalt etter kona til Dopp. Det er galskap, mener de ved verket, Peder går imot, men Dopp presser vilja si igjennom. Bare det å skulle sette i gang arbeidet, koster flere hundre daler. Det er mye mer enn Dopp har. Både uhell og ulykker skal komme til å følge.

Falkberget har så nydelige anslag, være seg romanåpninger, starten på kapitler eller et sceneskift i et kapittel, der en naturskildring ofte er bindeledd. Han formidler sårhet, men likevel varme og omsorg både for mennesker og miljø, samtidig som leseren kjenner på ro og uro. Og rett som det er fletter forfatteren inn frampek eller legger inn en forklaring på tidligere hendelser også: Nå tok det til å demre for Jöns hvorfor Jon i Vapelberget brente koien sin da Stor-Kari døde; sorgtynget fugl sparker alltid redet ned fra grenen før den åpner brystet og sliter hjertet ut. (s. 598)

Menneskene er så levende at du kan kjenne den fuktige pusten deres i nakken og høre den rallende slurrelyden som kommer når de trekker været. De fins virkelig, i alle fall her hos meg, der de står og viser fram hullet i den lefsete skinnskoen, eller strekker den store, svarte neven fram for å få litt brød. Deres brød er nemlig både hardt og muggent. Øya er svarte og tomme, og når fingrene mine møter deres, er de som den blanke hesteskoen du finner i snøen ei vinternatt. I Dråkas tyngste stunder, der hun vrir henda såre og røde av angst for å ha påkalt fanden sjøl, og der hun tynges av redsel for hva som vil komme til å skje med henne, er det ikke anna å gjøre enn å gråte med. Falkberget skriver usentimentalt, og likevel treffer det så hardt.

Falkberget forener det store og det lille, det gode og det onde på hver eneste side og makter å avspeile en hel og sann verden. Noen eksempler er det politiske, gjennom skildringene av redselen for ny krig og uroa dette skaper i det lille samfunnet. Videre det økonomiske, hvordan menneskene i boka strever med å få sølvet eller maten til å strekke til, og hvordan de kjemper med å få skrinne ressurser som dårlig rug, bark og råtten fisk til å dekke så alt for mye og mette for mange munner. Noen er så desperate at de stjeler. Det sosiale, direkte og rå skildringer av fattigfolket som må spise sitt eget oppkast og rikfolket som vender ryggen til, og ferdselsbonden som fryser i hjel oppe på snaufjellet, enda mer utsulta enn det gamle øket som trekker sleden. Det kulturelle, tradisjoner ved for eksempel bryllup og gravferd, viktige merkedager og kirkegangen på bestemte dager med tilhørende utbetaling av lønn, det vil si mel, fra gruveledelsen.

Christianus Sextus er Johan Falkberget på sitt aller beste: Suveren historiefortelling med uforglemmelige mennesker, historiske detaljer og nydelig språk. Det er svært mektig litteratur, som etterlater en nesten lamslått. Men bøkene krever også sin leser. En må lese i et passelig tempo for å få med seg småord og undertekst, og persongalleriet er stort. Bare for å gi en pekepinn: På samme tid som jeg brukte på å lese femten sider med Falkberget, kunne jeg lese førti sider med Gabaldon. Men Falkberget er også krevende på en annen måte. Teksten er så intens, så etter en times lesing må jeg ha ei lita pause for å tenke, kjenne etter og bare puste, ikke lide, stri eller gråte. Det går så hardt for seg i disse bøkene, og det går inn på en følsom leser. 

Men det betyr ikke at en skal være redd for å oppsøke og lese Falkberget. Snarere tvert i mot! Jeg har kost meg så mye med disse bøkene, til tross for alle vanskelighetene menneskene i teksten gjennomlever, og sjøl om de krever sin leser. Jeg har lest langsomt for å kunne være lenge i bøkenes univers. Falkberget makter nemlig å gi så uendelig mye mer enn han krever, og skriver klokt, varmt og sant om menneskene, som faktisk ikke er så forskjellige fra oss i dag. 

onsdag 2. oktober 2019

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland
Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget
Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner
Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson
Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen
Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn
Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows
Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon
Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred
Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse
Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck
Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten
Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood
Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie
Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf
Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot
De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram
Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas
Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing
Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019
I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!