mandag 16. september 2019

Bokhyllelesing: Diana Gabaldon

Bildekilde: Bokelskere
Hva får du hvis du blander historiske fakta, myter, vold, brutalitet, massevis av romantikk og sex, breiale skotter, forvirring, alkohol, mengder av fri fantasi og ikke minst tidsreiser? Legg til en viss grad av skriveførhet, gangbare klisjeer og sans for spenningstopper, og vi får den solide underholdningsromanen Outlander. Under jegermånen (utgave fra 2015).

Etter krigens slutt i 1945 er Claire, 27 år, som har vært sjukepleier i det britiske militæret de siste åra, og ektemannen hennes, den noe eldre historikeren Frank, som har vært agent i London under krigen, på sin andre bryllupsreise i det skotske høylandet, nærmere bestemt i Inverness. De "forsøker å finne tilbake til hverandre", gjerne uten klær på, og snakker varmt om at de en dag skal få et barn sammen, om bare all prøvinga får et slikt ønska resultat. Franks interesse for skotsk kultur og gamle skikker fører ekteparet ut til en ring av steinstøtter i grålysninga tidlig en vårmorgen, der de blir vitne til at landsbyens kvinner utfører et slags danserituale. Claire, på sin side, som er hobbybotaniker, er mest opptatt av blomstene hun ser der. Ved første anledning vender hun derfor tilbake for å plukke disse, men når hun berører en av de store steinene i midten av steinringen, kastes hun bakover i tid.

Naturligvis forstår hun ikke der og da at det er det som skjer, men det er etter hvert "den eneste rasjonelle forklaringen". Før hun kommer så langt i sin mentale prosess, blir hun derimot nesten voldtatt og drept uti skogen, og det av ei britisk rødjakke med skremmende likhet til hennes egen mann, hun blir kidnappa av en stinkende haug med ullteppe som kommer susende ned fra en bergknaus, hun blir svimeslått, holdt som gissel, utsatt for tvang og mer til, men hun får også satt på plass en skulder som er ute av ledd, drukket brennevin, bandasjert skuddsår, ropt og brølt og banna, ridd midt på natta i dårlig vær og redda det som virker å være en skotsk opprørshær fra et britisk angrep. Og vi er fortsatt ikke kommet til side hundre!

Og slik fortsetter det, i et usannsynlig høyt og forrykende tempo, fra spenningstopp til spenningstopp. Boka har godt driv, men det går på bekostning av blant annet leserens tålmodighet: Toppene er så mange at de bortimot jevner hverandre ut, slik at det som er i mellom disse toppene framstår som litt kjedelig. Claire, som er bokas jeg-person, forteller oss alt som skjer, ispedd egne kommentarer, tanker og følelser, forvirringer, kunnskaper, erindringer og så videre. Hun er gløgg og uredd, prega av krigserfaringene, kvikk i replikken, men likevel sår og fortvila etter den uventa opplevelsen ved steinene. Claire bruker åttehundreogsøtti sider på å gjøre det beste ut av situasjonen hun har havna i, dog ofte ved å kludre det til for seg sjøl og andre, og hun setter seg sjøl i alvorlig fare minst én gang per hundrede side.

Vendepunktet for Claire og hennes søken tilbake til Inverness, steinene og ektemannen Frank, kommer når hun tvinges til å gifte seg med en av disse brutale tullingene fra den skotske opprørshæren. Det er den eneste måten klanen hun har rota seg borti kan holde henne trygg på - ellers vil rødjakkene ta henne igjen, og kaptein Jack Randall er ingen snill mann, for å si det mildt. Heldigvis for Claire er den nye ektemannen Jamie lojal til døden og litt til, og på de neste seks hundre og femti sidene er det noe så inni heite mye hopping i høyet, og ikke bare i høyet, det er overalt. Så det oppsummerer vel ganske greit denne boka: Vold og sex. Og forferdelig mange ord.

Jeg har jo forstått at mange andre kjenner mye bedre til dette universet enn jeg, blant annet fordi bokserien er kjempelang og ennå ikke avslutta, så vidt jeg kunne finne ut av. Denne romanen blei utgitt for første gang på engelsk i 1991, og har deretter gått sin seiersgang over den vestlige verden. Jeg husker den faktisk fra da jeg jobba i bokhandel sjøl og pakka ut eskene fra forlagene - disse bøkene hadde glansa pocketforsider i ulike blåtoner, og blei plassert sammen med serielitteraturen. Men i tillegg til bokserie er Outlander også blitt tv-serie, som en kan se på diverse strømmetjenester. Forfatter Diana Gabaldon (f. 1952) har med andre ord hatt kjempesuksess!

De som har sett tv-serien Outlander har sikkert et annet forhold til ansiktene (altså skuespillerne som innehar hovedrollene i tv-serien) på forsida av boka. Men for min del blei de nokså forstyrrende - jeg kunne jo ikke la være å se for meg at det var disse to som gjorde alt sammen der de føyk rundt i det skotske høylandet, til hest, til fots, i smug, i dagslys, om natta, kyssende, kranglende, hviskende, ropende. Ansiktene kom i veien for egne, indre bilder, og slik blei kanskje ikke leseropplevelsen så inderlig som den kunne blitt, når en først gir seg hen til en underholdningsroman og skamløst lar seg forføre av en kjekk ung skotte.

For min del blei det derfor ikke noe forføring, sjøl om Jamie både har en lun, avvæpnende humor og virker å være en flott fyr. Til det preges boka dessverre av mye slurv. Og jeg tror mesteparten av dette skyldes oversetteren og manglende manusvask, men også sjangeren og den valgte stilen, samt leserens egentlige preferanser. Under jegermånen er nemlig en godt planlagt roman med solid struktur. Gabaldon veit hvor hun vil, og personene hennes er tilpassa formålet de er tiltenkt (ett eksempel er Laoghaire). Alt henger i hop, utover denne boka og inn i de neste, så vidt jeg har forstått, og det er imponerende. Hovedpersonen Claire er sympatisk og lett å like, sjøl om hun, som alle de andre, er grunn, og ved å benytte tidsreiser unngår forfatteren utilsikta anakronismer, noe som er nokså smart.

Bildekilde: Boktanker
Gabaldon skriver verken spesielt godt eller særlig effektivt. Språket er overfladisk og skravlende og går i en jevn tralt hele veien. Men Gabaldon er konkret og veit hva slags informasjon hun må ha med og når, og lista er lagt lavt. Det er mange repetisjoner for en observant leser. Boka er svært lettlest, bortimot motstandsløs og friksjonsfri, så sidene flyr. Men Gabaldon er samtidig alt for omstendelig. Hun bruker forferdelig lang tid på alt, og skrekkelig mange ord på å få sagt sitt. For eksempel bruker hun jeg veit ikke hvor mange sider på å legitimere vold og avstraffelse og å skildre det skotske tankesettet og klanmedlemmenes forhold til vold. Dette kunne vært gjort helt annerledes, og med et mye bedre resultat. Claire på sin side bruker svært lang tid på å innrømme at hun er tiltrukket av Jamie. Når det allerede ligger så soleklart i teksten, blir det elementer som trekker boka ned. Og enkelte setninger er bare skrekkelig dårlige - se eksempel på bildet: Det var kanskje en bedre død Dougal ville gi ham - en rolig død i det fri, der hans blod farget rødt det samme løvet som var dynket av blodet til dyret som hadde drept ham.   

Oversetter Elisabeth Sætvedt (f. 1939) har mange inkonsekvenser i sluttproduktet sitt, og dessverre er det såpass omfattende at jeg må si det er dårlig arbeid. Mye er slurv. For eksempel skriver hun Geordie og Gordie om samme person. Hun veksler mellom stein og sten, uten at det ligger en logikk bak (for eksempel diftong i muntlig tale). Og det sentrale navnet Lallybroch blir på side 388 til Lillybroch. Det verste er at begrepet Sassenach skrives feil. Det er et bærende begrep i starten av boka, og blir også Jamies kallenavn på Claire. Sætvedt skriver Sassencah på side 68. I tillegg er det flere steder manglende stor bokstav i starten av en setning, og manglende endelser i ord. 

Bildekilde: Boktanker
Som om ikke det var nok, har oversetteren foretatt noen valg som absolutt ikke er til det beste for teksten, og som gjør den klumpete og oppstylta å lese. Hun har hyppig bruk av foranstilt pronomen, slik at personene sier for eksempel "min søster". Og det er greit, men i det som skal være gjengivelse av skotsk tale, som skal være et breit og folkelig mål, blir det helt på trynet. Jamie, Dougal og de andre skottene sier veit, hu, no', ei jente, sjølsagt, sjøl og så videre - altså radikalt bokmål. Der passer det dårlig inn med min søster og min mor, det naturlige er søstra mi og mora mi. Men til hennes forsvar er det til en viss grad dårlig språk fra bunnen av også - på første side står det for eksempel blomstrede tapeter, deretter blomstertapetserte, til slutt blomstrede bomullskjoler. Her kunne både forfatter og oversetter variert språket. På bildet kan dere se et annet eksempel på Gabaldon-språk: Det å føde var hardt arbeid.       

Men bortsett fra at det skotske språket er ikke breit nok, at det er kursivering i hytt og vær, mange nøkkende ordvalg og syntaktisk sett mange dårlige setninger, og alle de andre innvendingene over, så var det moro å lese en slik roman. Og jeg forstår hvorfor folk blir hekta, hvorfor de bare må lese videre, hvorfor de fortsetter å lese bok etter bok. Men for min del var dette mer enn nok, og jeg kan la andre ta for seg skjebnen til Jamie og Claire. Jeg gjetter at den både er ordrik, omfattende og full av vold og sex.

torsdag 5. september 2019

Alfabetlesing: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Bildekilde: Bokelskere
Kanskje jeg burde skjønt det allerede da jeg leste tittelen. Eller i alle fall da jeg så forsida på boka. Men, altså, når ei bok koster 34 kroner, så er en ganske hardhjerta om en bare lar den være. Og i tillegg: I nøden spiser som kjent fanden fluer. Jeg var i ei skikkelig knipe. Jeg hadde laga meg et leseprosjekt, Alfabetlesing, og så ikke ut til å komme lenger enn bokstaven F før alt brått skulle stoppe opp. Av bøker på G kunne jeg bare skilte med Gilgamesh (har lest, bare ei anna utgave, men samme oversettelse) og Gresstrå (ja, den sekshundre sider lange diktsamlinga der ja). Utvalget var labert. Men det måtte leses. Løsninga blei derfor denne, som jeg kom over på Norli i april i år, altså bare litt før det faktisk blei krise.

Veldig kort fortalt (men stort mer er det heller ikke å fortelle): Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai (på engelsk i 2008, på norsk ved Sarah Selmer (f. 1972) i 2018) er en brevroman som handler om medlemmene av nevnte forening, som oppstod på øya Guernsey under andre verdenskrig. Hovedpersonen, det vil si hun som sender eller mottar nesten alle brev, er den unge britiske forfatteren Juliet Ashton, som en dag i januar 1946 får brev fra bonden Dawsey Adams på Guernsey. Han eier en av hennes gamle bøker (navnet hennes står inni), og har noen spørsmål til henne. Ei brevveksling kommer i gang - det er begeistringa for litteratur som binder dem sammen - raskt vekkes hennes nysgjerrighet for litteraturforeninga spesielt og deretter øya generelt. Det baller på seg, hun vil skrive om øya og drar derfor på besøk. Deretter går det som det alltid pleier å gå i slike bøker.

Men dette blei altså ingen favoritt her hos meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Først: Brevromaner er en vanskelig sjanger å få til, og det med rette. Den stramme formen gir begrensninger. Noe av meninga er at vi kun skal få noen små innblikk i et par utvalgte menneskers liv og psyke. Det er ikke alt en kan formidle i brevs form på en troverdig måte - lange dialoger er for eksempel utelukka å gjengi slik de faktisk sies. Bruken av referater er hyppig, noe som kan, dersom det ikke fortelles godt, gjøre teksten ganske flat. Detaljene er ofte få, men viktige, eller så har brevskriveren bestemte nedslagsfelt der alt skildres, men deretter kan år passere uten kommentarer. De amerikanske forfatterne av denne boka, Mary Ann Schaffer (1934-2008) og Annie Barrows (f. 1962), henholdsvis tante og niese, er kanskje av en annen oppfatning, for her er det flust av flate referater med masse dialoger og uviktige detaljer.

Boka deres er i starten utforma slik at ulike mennesker fra Guernsey skriver til Juliet for å hjelpe henne med å samle informasjon om øya. Det fører til mange umotiverte livsberettelser, et lappeteppe som til sammen gir leseren oversikt over menneskene på det tyskokkuperte Guernsey. Problemet er bare at disse fortellingene dessverre er fulle av anakronismer, kommentarer og forfatternes etterpåklokskap heller enn de fiktive personenes kunnskap og håp for framtida. I et brev står det for eksempel at det skrivende jeg veit at det en dag vil finnes statistikker over krigen og okkupasjonen og så videre, men det har vedkommende ingen mulighet til å vite. Flere andre brev bryter grovt med synsvinkelen og skildrer noe som foregår i et lukka rom der de sjøl ikke var til stede. Det virker som om forfatterne har glemt sin egen samtid og sitt eget utgangspunkt, og at dette må lukes vekk i møte med 1946 og hendelsene i de seks foregående åra. Det er vanskelig, så absolutt, men det må gå an å legge lista litt høyere enn dette. Da Juliet reiser til øya, følger vi arbeidet hennes videre gjennom brev til Sidney, forleggeren hennes. Denne rapporteringa er litt for konstruert for min smak.

Deretter: Så er det dette med krigen. Både første og andre verdenskrig blir så mye brukt - ofte helt ukritisk - i ymse litteratur at de for meg framstår mest som et billig triks for å gjøre ei uinteressant historie interessant. Men skildringer av krig og grusomheter kan ikke gjøre opp for at ei bok er lusent skrevet. Denne boka er dessverre intet unntak. Sjøl om vi her får et rikt utvalg av ulike fortellinger om hvordan det var å leve på Guernsey under okkupasjonen, er disse nokså endimensjonale. Det er mangel på mat, brensel, såpe, frihet, om igjen og om igjen. Noen er barmhjertige samaritaner, noen holder kjeft, noen tyster, og det er alltid ei jente som forelsker seg i en tysk soldat. Dette har vi lest før. Teksten utfordrer ikke, berører ikke, ansporer ikke til refleksjon og gir oss ikke nye perspektiver, slik som for eksempel Torborg Nedreaas gjorde med sin novellesamling Bak skapet står øksen. Der får vi krig, i alle dens valører! Her får vi et lite bearbeida sammensurium. Enda verre er at fortellingene også er svært sentimentale uten å være rørende.

Nå som jeg først har begynt å liste opp, får jeg ta tredje punkt også: Slurv. Boka har ingen kapitler, men korte og lange brev og telegrammer om hverandre, der vi i kursiv får oppgitt avsender, deretter følger dato og løpende tekst. Vi holder oss i 1946 hele veien. En skulle tro det var en enkel sak å sørge for likt antall linjeskift mellom disse tekstbitene. Men det er visst usannsynlig vanskelig. Noen ganger er det to linjer i mellom, så tre, eller fire, plutselig åtte. Slikt irriterer meg grenseløst, men har naturligvis ikke noe med litterær kvalitet å gjøre, kun estetikk. Likevel: Det er jo så lett å ordne! Både oversetter Sarah Selmer og forlaget kunne tatt tak i dette flere ganger underveis. Ellers virker det som om oversetteren har gjort sitt beste her. Men som mannen min sier, en kan ikke pynte en gris.

Bildekilde: Boktanker
Vel, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er ei forutsigbar bok. Den er forholdsvis kort - formen ansporer til en viss grad til knapphet - men likevel sies det for mye. Brevene er mange og tidvis kaotiske, noen er intetsigende, noen er irrelevante; forfatterne har tydeligvis et sterkt behov for å nøste opp absolutt alle tråder. Den så ut som en skikkelig kioskroman, og jeg fikk en skikkelig kioskroman. Kan jeg da egentlig klage? Tja. Den var kjapt lest og blir nok også fort glemt. I det minste fikk jeg litt lyst til å reise til Guernsey - men ikke på grunn av det som fortelles i boka, mer fordi jeg leste om Guernsey etter å ha lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Og det er da noe.

Forøvrig er det ille at boka sjøl oppsummerer min leseropplevelse aller best. På side 44 står det nemlig følgende (se bilde): Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. Nettopp. Så nå vender jeg tilbake til de gode igjen.

onsdag 4. september 2019

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland
Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget
Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner
Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson
Jeg sparte Det  tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan
Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen
Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul
Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn
Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows
På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon
Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago
En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen
Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred
I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse
Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck
Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten
I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood
Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot
Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram
I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas
Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing
Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019
I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

lørdag 31. august 2019

Bokhyllelesing: Noveller eller dikt

Etter langt kommer kort! Nå i august skal vi ha lest novelle- eller diktsamlinger av fritt valg, til stor kontrast fra mursteinene vi leste i de foregående månedene. Overgangen er stor formmessig, men hva med innholdet? Kan en fortelle det samme i et dikt som i en roman? Og hva med novella, skal det være kort og godt, eller er det greit med lange tekster?

Hva leste du denne gangen, blei det noveller eller dikt? Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I niende runde av Bokhyllelesing 2019 vender vi nesa mot bøker med lange titler. Jo lenger, jo bedre! Alt anna er opp til deg og ulesthyllene dine. Boka kan være ny eller gammel, norsk eller oversatt, lang eller kort. Sjanger kan du naturligvis velge sjøl. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

onsdag 21. august 2019

Mordet på Halland

Bilete: Bokelskere
Attende til Danmark med ein liten og forvirrande roman der forfattarinna Bess førar ordet. Men er ho eigentleg til å lite på?

Det er tidleg på morgonen. Bess har skrive heile natta og har lege seg på sofaen for å ikkje vekke mannen sin, Halland, som går tidleg på arbeid. Ho søv tungt. Plutseleg vaknar ho av ein høg, brå lyd. Ho skjønar ikkje kva det er, men trur det kan vere døra som slo i etter Halland. Ho står opp og steller seg. Men når ho finn tinga til Halland i gangen, og ikkje noko Halland i huset, vert ho uroleg. Kvar er han? Kvar har han gått?

Ho opnar utdøra. Nede på toget er det kaos. Folk stimlar til, nokre skrik, det er berre uro. Kva kan ha hend så tidleg? Ein mann ropar til ho, skrikhan seier at ho har drepe Halland. Ho skjøner ikkje kva han meiner, banar seg veg og spring mot torget og folkemengda der nede. Berre for å sjå Halland. Liggjande. Skoten.

Men kva har eigentleg hendt? Kven har skote Halland? Og kvifor? Det dukkar opp ei gravid ung kvinne, som har hatt Halland buande hjå seg. Alle dei nettene når Bess trudde han var på arbeid, på hotell! Så var han med ho! Dottera til Bess, som ho ikkje har sett på fleire år, kjem også. Og eksmannen hennar. Kva vil dei tre med ho, med Halland? Kvifor kan ho ikkje verte åleine med sorga?

Rommet til Halland oppe på loftet er så ordna. Først kan ho ikkje sjå at det er mykje som vantar. Men både papir og pc er borte. Mobiltelefonen hans med. Bess leitar, usikker på om ho har løyve til å sjå på tinga til Halland, leite i dei, grave, smuglese. Det kjennest ikkje rett. Men i ein skuffe finn ho nyklar ho aldri har sett før. Og som ikkje det var nok, kjem det meldingar til ho med. Frå Halland sin telefon.

Mordet på Halland fokuserer på Bess og kjenslene hennar etter at Halland heilt plutseleg vert drepen. Bess strevar med å forstå kva som er hendt, ho er sint, ho er fortvilt, ho vert småsprø og ho strevar med å leve med den brå einsemda. Dei skulle jo verte gamle i lag! Sjølv om han var ein del eldre enn ho, var det no dei skulle leve i lag og gjere alt dei ikkje hadde gjort. Han skulle snart slutte å arbeide. Innimellom notida og dei kaotiske og verkelege kjenslene, fortel Bess i brotstykke om fortida. I dei direkte dialogane kjem meir informasjon om livet til Halland og Bess, om røynda deira, huset, om tilhøvet deira, om dotter til Bess, eksmannen hennar, om forfattarskapen. Like fullt er det mykje som vantar, og me som les vert sitjande å pusle i hop det vesle me veit.

Boka har eit krimplot, men er ikkje ein rein krim. Og samstundes som romanen er full av kjensler, er ho også spanande. Bess pratar med politiet, som gjer det dei kan for å nøste i saka, men Bess undersøkjer litt sjølv med. Ho er ei handlekrafig og modig dame, men kjenslekaoset og ein sterk bakrus kastar lange skuggar over kva som har hendt. Og kvar er naboen? Og kven er denne gjesten? Det syner seg at Halland var ein litt annan mann enn ho trudde. Eller, han var meir enn berre mannen hennar. Han var ein venn, nabo, kollega og slektning med, og då var han ein annleis Halland. Men var han utru? Hadde han eit heilt liv utan ho? Skulle han reise ifrå ho?

Pia Juul (f. 1962) maktar å balansere mellom sorg og løye, alvor og underhaldning, krim og kjensler. Ho vekslar mellom korte og lange setningar, somme stunder noko hakkete, med ein eigen flyt og rytme som ein raskt kjem inn i. Lesaren får spenning på fleire nivå og boka er ei gåte ein freistar å løyse. Eg skulle nok ønskje at bittelitt meir vert gjort tydeleg mot slutten, men for all del, romanen fungerer fint nett som ho er. Og eg har funne ein ny dansk forfattar å følgje med på. Fint omsett av Brit Bildøen (f. 1962). 

søndag 18. august 2019

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere
Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

torsdag 15. august 2019

Krutt fra citadellet

Bildekilde: Boktanker
Da jeg var lita, var det fast opplegg å ta båten ut til Citdadelløya ved Stavern for å gå på teater om sommeren. Nå kunne jeg for første gang ta med mine egne unger på det samme! I strålende vær gikk vi ombord på den (for dem) store passasjerbåten som kan ta opptil femti personer og tøffa i rolig tempo ut til øya med god utsikt fra andre dekk. Der venta blomster og grønt gress, varmende sol, badende barn, svaner og ender, en improvisert kiosk og en lang teaterkø. Sånn er det når en kommer på andre ferge! Ofte må båten kjøre både tre og fire runder før alle publikummere kommer til og fra øya, og da må naturligvis de andre vente.

Mens vi venta, snakka vi en del om denne Robin Hood, som vi jo skulle se et teaterstykke om. Hvem var han egentlig? Hva betyr hood? Hvor kom han fra? Hva betyr lovløs? Er det lov å stjele hvis en bare stjeler fra de rike? Kommer en ikke i fengsel om en gir bort det en stjeler? Jeg svarte så godt jeg kunne. Er historia sann? Jeg svarte at det i alle fall ikke foregikk akkurat slik som vi skulle se det nå. Hvorfor ikke? Jo, for på teater bruker vi masse fantasi. Og det var det jammen bra jeg sa, for da vi kom inn i kruttårnet, varte det ikke lange tida før de var i gang, og vi fikk beskjed i første sang om at de skulle "spille denne dritten for deg".

Fortellinga om Robin Hood, som jeg regner med ikke trenger en introduksjon her, var passelig omskrevet for anledninga, og som vanlig var det ikke historia de fokuserte mest på, men personene. De fem viktigste var prins Johan, som ikke en gang kunne nevne navnet til broren kong Rikard uten å få skikkelig vondt i hofta; broder Trøkk, som alltid spør om noen tuller på brei sørlendingsdialekt; Robin sjøl, i tights, med armene sjølsikkert plassert lavt på hoftene og en nokså arrogant men sympatisk holdning; jomfru Marion, så ung og naiv og blåøyd som en kan få blitt, med albumet til faren kong Rikard godt stukket inn under armen; og sheriffen av Nottingham i bare svarte klær, svart caps og lang svart flette. I tillegg fikk vi også møte lille Jon, fattige beboere i Nottingham, kongen sjøl, biskopen, bueskytere, ei pil på avveie, syngende dyr og en fugl.

Som alltid er det høyt tempo fra start, kjappe replikker, massevis av sanger, dans, ajering og akkedering foran, gjennom og på andre sida av vinduene, det er opp og ned trapper og stiger, rommet blir brukt i sin helhet - skuespillerne bruker hele kroppen og hele stemmeregisteret, og jammen bruker de ikke publikum også! I alle fall fikk ungene mine svar på tiltale da det tidlig i stykket blei pekt på en av personene på golvet og spurt, nokså høyt, Hvem er han der? Han det gjaldt trampa framover i all sin velde og stansa rett foran oss. Jeg, ropte han, så det jalla i det runde rommet og så rundt seg og til slutt glodde på ungene mine, Jeg er sheriffen av Nottingham, og jeg er skikkelig slem!

Da var i alle fall barna mine helt med (og muligens litt skremt).

Skuespillerne bruker minimalt med rekvisitter (som ei pute, ei bue, en tryllestav, ei seng, en plakat, ei sprayflaske) og kostymer (som ei jakke, en hatt, en blomst, en parykk, ei krone), har raske, effektive og sømløse skift, glidende og velsmurte overganger, det er helt utrolig at det sitter så godt, så lett, så leikende lett! Men, som de sang i den første sangen - vi har det gøy, vi har det skikkelig moro - og det syns og merkes! Skuespillerne bobler av overskudd og glede, og det smitter over på oss som ser på.

Det som kanskje imponerer meg mest er timinga - evnen skuespillerne har til å være på rett sted til rett tid, med fakter, mimikk og replikker, i dans og i sang og i elleville kampscener, for eksempel når Robin Hood og gjengen forsøker å rappe pengeputa til prins Johan, eller når prins Johan og sheriffen forsøker å lure og fange Robin Hood. Det at de er så gode til å lese hverandre, plassere seg i forhold til hverandre, justere seg, ta i mot, og få det hele til å virke så uanstrengt, er med på å gjøre stykket utrolig morsomt! Slik som når Robin Hood og Marion hadde sin kjærlighetssang, basert på låta Shallow med Lady Gaga og Bradley Cooper - jeg lo så jeg grein, i likhet med store deler av salen. 

Men det må sies, det er flere voksne enn barn blant tilskuerne ute på Kruttårnteatret. Og det forstår jeg godt, for humoren spenner fra fireåringens lykkelige prompehumor til satire. Her er det noe for alle, og en skal være usedvanlig vrang for å betrakte ti minutter uten å le. Skuespillerne etterligner og imiterer (for eksempel dukka Bjørn Eidsvåg opp), gjør seg til og gjør ap, vrir kjeft og ypper, og leverer mengder av sleivspark både opp og ned og til sida, alt mens de spiller og synger og får oss med inn i historia. Barna får sitt, men jammen får vi voksne vårt også!

Kruttårnteatrets ensemble besto i år av Tiril Heide-Steen, Christian Skolmen, Christian Greger, Bernhard Arnø og Nils Jørgen Kaalstad. I tillegg var Simon Revholt og Peder Varkøy med på musikk, mens Hanne Tømta hadde regi. Jeg veit ikke hvem som har skrevet tekstene til de ulike låtene, men bak det arbeidet ligger det massevis av ferdigheter og stor humoristisk sans. Alt i alt en fenomenal gjeng som har gitt oss en av sommerens fineste opplevelser - sjøl om barna fortsatt løper rundt og roper at de har fått tææring!

Robin Hood: - Ti kniver i hjertet.
Broder Trøkk: - Prøver du å drepe meg?!
Robin Hood: - Nei, det er bare sånn en sier.
Broder Trøkk: - Hvorfor det?
Robin Hood: - Nei, jeg kan godt si noe annet.
Broder Trøkk: - Ja!
Robin Hood: - Okei, ti fingre i nesa.
Broder Trøkk: - Får du til det?!

(Veldig fritt etter hukommelsen.)

Anbefales så det ljomer! Verdt hver krone! Ses til neste år!

fredag 9. august 2019

Alfabetlesing: Fornuft og følelse

Bildekilde: Bokelskere
Noen ganger dukker den riktige boka bare opp, omtrent ut av intet, og du får lange, gode lesetimer fylt med kos og glede - akkurat ei slik bok du ville lese akkurat nå! Slik var det da jeg skulle velge ei bok på bokstaven F. Naturligvis hadde jeg flere gode alternativer, men da jeg fikk øye på den gule, glade ryggen til Fornuft og følelse (ei anna utgave enn avbilda), strakk jeg ut armen, tok boka ned fra hylla og begynte å lese med en gang, slik at jeg skulle slippe å ombestemme meg. Dager seinere var boka utlest.

Fornuft og følelse er Jane Austens (1775-1817) første verk og utkom i oktober 1811. Den bærer preg av å være hennes første, og er nok den av hennes romaner som er lettest i tone og stil. Dialogene er mange og uanstrengte, og sjøl om hun karakteriserer som bare det gjennom replikkene, er det mindre eleganse og snert her enn i seinere verker. Men intrigen er godt uttenkt, og det er lett å se, også for oss i dag, hvorfor hovedpersonene sitter fast i det ugifte ungpikelivet det fokuseres på i boka. Årsakene er kanskje ikke så gode, men det betyr ikke så mye. Fornuft og følelse er det ei svært lesverdig bok, sjøl om den er mer enn to hundre år gammel. Og det er ikke dårlig!

Som de fleste andre Austen-romaner er også denne velkjent fra ulike versjoner på lerretet. Men jeg holder fast ved at en får mye mer ved å lese boka. Derfor har jeg til dags dato ikke sett en fullstendig filmatisering av Fornuft og følelse, kun korte utdrag. Jeg hadde et ønske om at hovedpersonene skulle være mine egne, framfor å ha berømte skuespillere travende rundt i huet, med krav om bestemte replikker, hektisk gestikulering og visse belasta ansiktsuttrykk. Og det er jeg glad for, for ei slik lett og tilgjengelig bok kan fort overdøves - eller overspilles.

Det er familien Dashwood som er omdreiingspunktet i denne romanen, og særlig de to eldste av totalt tre søstre, Marianne, som er 16-17 år i tida boka utspiller seg, og storesøsteren Elinor som er 19-20. Når faren deres dør, en begivenhet de forøvrig ikke sørger særlig over i boka, har de ikke lenger hans vern som far og mannlig slektning. De er derfor blitt andre mannlige slektningers byrde, i dette tilfellet farens sønn fra første ekteskap. Men denne sønnen, som er en voksen, forfengelig og gjerrig mann, og som lett lar seg manipulere av sin enda gjerrigere kone, viker fra sitt løfte, avgitt på farens dødsleie, og gjør de fire Dashwoodkvinnene til gjester i det herskapelige huset i Sussex som de så langt har levd i, med formål om å skvisje dem ut med tida. Et halvt år etter er det gjort, og Dashwoodene må ta til takke med et helt vanlig og enkelt hus i Devonshire. På den tida er det en lang avstand reint geografisk, og ikke minst ei kraftig sosial deklassering. Og det er ikke barebare å starte på nytt i ny egn, aleine, og kun med noen få hundre punds renter å leve av.

Jammen bra Elinor er med, ei praktisk innretta ungjente med vettet i behold, i god stand til å tenke logisk, resonnere, disponere penger og ikke minst drive ei husholdning. Det trengs, for både mora og Marianne er svermeriske av natur, og et "kanskje" er for dem "helt sikkert", og attpåtil liker de å bruke penger. Elinor har med andre ord nok å gjøre. Enda verre blir det når det viser seg at adskillelsen fra Sussex byr på hjertesorg for Elinor. Hennes svært gode og nære venn Edward Ferrars flytter naturligvis ikke med dem, men både mora og søstera forventer at han rett som det er skal komme på besøk til Barton Cottage, deres nye hjem. For de er vel forlova, er de ikke? Men Edward uteblir. Ikke en gang et brev kommer Elinors vei. Har det skjedd han noe?

Etter kort tid i den nye egnen møter Marianne John Willoughby, en ung mann som mer enn gjerne gir henne sin oppvartning både seint og tidlig. Og Marianne blir ikke bare sjarmert, hun blir stormforelska, og både hun og mora regner med at forlovelsen er rett rundt hjørnet. Men så drar plutselig Willoughby, og tilbake i Barton Cottage sitter to ungjenter med knuste hjerter og ei svært forvirra mor. Da er det ingenting som kan muntre dem opp som en tur til London! Men der skal det vise seg at det bare blir mer rabalder og flere intriger.

Som i alle sine romaner holder Austen strengt om de sosiale formene for samvær - etiketten er ikke til å komme utenom verken i dialog eller i skildring. Og søstrene Dashwood må pent finne seg i både det ene og det andre, som seg hør og bør for to ikke særlig bemidla damer. Men innimellom formalitetene og de mange dialogene, dukker det opp høyst presise skildringer av det sosiale livet i London, vittige observasjoner, spissfindige formuleringer og troverdige portretter av unge mennesker. Marianne og Elinor er helt ulike, men jeg gjenkjenner både meg sjøl og andre i deres karakteristikker og opplever dem som sanne.

Tempoet er lavere her enn i mye annen litteratur, og det kan kanskje gi startproblemer for overivrige lesere. Men om en klarer å lese litt langsommere, får en med seg hele historia, og ser at det ikke bare handler om gifteklare jenter, men like mye om samfunnet som produserer disse behovene for at jentene skal gifte seg - inkludert kritikk av det samme samfunnet, synet på ekteskap og verdier. Og som alltid påpekes også ulikhetene mellom menn og kvinner. Ei jente er klar for ekteskapet i en alder av femten, og blir sett på som gammel når hun runder tjue. Men mannen hun skal gifte seg med kan gjerne være både ti og tjue, om ikke tretti, år eldre, og vel bevandra i det ene og det andre. Slike ulikheter blir bare sett på som "bra" av den gemene hop i boka, men både forfatter og forteller (og leser) kan ikke la være å undres litt.

Tittelen kan en diskutere lenge, i alle fall om den ses opp mot bokas to hovedpersoner. I begynnelsen av boka er det fort gjort å tenke at Elinor er Fornuft, ei ung kvinne som også bærer sine tap med verdig stillhet, mens hennes skravlete søster Marianne, fortsatt tenåring, er Følelse, hun er følelsene sine mer enn hun har dem, og hun kan ikke la være å påvirke sine omgivelser med heftige følelsesutbrudd. Lignende karakteristikker kan gis deres beilere. Men det skal vise seg at det ikke er så enkelt (eller lurt?) å sette mennesker i bås, og det er nok også litt av Austens poeng.

For øvrig må jeg bare vende tilbake til bror Dashwood og hans kone en gang til. De er altså så fremragende skildra i all sin smålighet, og jeg kunne ikke la være å le av akkederinga deres, hvordan de på hver sin måte legitimerer at de tar fra andre og gir til seg sjøl. Skildringene er så på kornet, og det er så godt sett! Men heldigvis er det lenge mellom slike skikkelser - en får ta til takke med de Elinorene og Mariannene en har i sin bekjentskapskrets - vennlige, varme og ordentlige mennesker, som naturligvis får det de fortjener til slutt.

mandag 5. august 2019

Alfabetlesing: En beretning om blindhet

Bildekilde: Bokelskere
I Alfabetlesing leser jeg bøker etter hvilken bokstav i alfabetet tittelen begynner på - nok et forsøk på å få bukt med disse ulesthyllene som bare fyller seg opp... Nå har turen kommet til E. Boka jeg plukka fram heter En beretning om blindhet (1995) og er skrevet av José Saramago (f. 1922-2010). Tidligere har jeg lest Kain av samme forfatter, men det er ei stund sia, og bøkene er såpass ulike at de heller ikke kan sammenlignes. Derfor blei dette møtet omtrent som å lese en ny forfatter.

Det er lett å forstå hva som kan ha inspirert forfatteren til å skrive boka. En beretning om blindhet er et tankeeksperiment mer enn en realistisk roman, og er svært tydelig i sine rammer. Men den er et interessant eksperiment, og den er lagt fram slik at den, med unntak av den plutselige blindheten, den uforklarlige og epidemiske spredninga og løsninga til slutt, oppleves som virkelig (selve blindheten inkludert, det er det plutselige som er problematisk). Og det hele begynner slik: Mens han sitter i bilen og venter på at lyset i lyskrysset skal bytte til grønt, slik at han kan kjøre, mister han synet. Blindheten kommer som kasta på han, han har ikke hatt problemer med synet før, han bruker ikke en gang briller! Men plutselig er han blind. Køen bak han vokser. Han hører massevis av stemmer, tuting, kjeftig, biler som brummer. Det er kaos. En mann tilbyr seg å kjøre han hjem, bare for å stjele bilen hans like etterpå. Den enes nød, den andres brød er det noe som heter - og slike ordspråk og munnhell krydrer boka i stort monn.

Vel hjemme venter den første blinde på at kona skal komme hjem. Deretter går turen rett til øyelegen for å undersøke hva som kan være årsaken til den plutselige blindheten. På det lille venterommet sitter det blant anna en gammel mann med lapp over det ene øyet, som venter på en stæroperasjon, ei ung jente med øyekatarr og en gutt som skjeler. Kona forteller, den første blinde ser bare hvitt - ikke mørkt. De er rolige, de skal jo få hjelp. Øyelegen foretar test etter test, men finner ingen årsak. Han er nødt til å be kollegaene sine om hjelp. Men så langt kommer vi ikke. Samme kveld blir også øyelegen blind. Etter hvert mister kona til den første blinde synet. Og biltjuven rekker akkurat å parkere bilen og gå ut - litt lenger nedi gata blir han blind. Og alle menneskene på venterommet går fra å ha normale problemer med synet til å bare se hvitt. Slik er epidemien i gang.

Saramago skildrer en anonym men gjenkjennelig stat og navnløse ledere som umiddelbart blir svært urolige ved utsiktene til en slik epidemi. Løsninga er klokkeklar: Internering. Et nedlagt sinnssykehus framstår som det beste lokalet, og hit kjøres de, alle sammen, de blinde og de antatt blinde. De plasseres i hver sin fløy, bak gjerder og høye murer, og er helt overlatt til seg sjøl fra øyeblikket de kommer innafor murene. Og når de antatt blinde blir blinde, får de bytte fløy sjøl. Fasilitetene er ikke tilrettelagt for blinde, med sine mange, lange ganger og dårlige sanitære forhold, som raskt går fra ille til verre. Men det er så lett å lukke øya og ikke bry seg, glemme disse menneskene og deres menneskeverd! Det kommer kasser med mat, motvillig levert av redde og bevæpna soldater, og de blinde som forsøker å komme seg ut, eller tar kontakt med omverdenen, blir skutt, advares det over høyttaleranlegget. Det eneste som kommer inn, er flere blinde. 

Ingen ser noe, men alle hører, føler, lukter og smaker at ingenting er som det skal. Til og med leseren sanser det! De lengter etter verden utafor og alt det kjente, men får ikke informasjon. Familier deles - gutten som skjeler skilles fra mora si og ektepar interneres hver for seg. De får alt for lite mat og ingen hjelp, og denne hvite blindheten er så ny, så vanskelig, så kaotisk. De subber avgårde på do, men finner de egentlig doen, eller bare noe som ligner? Noen bryr seg ikke, og gjør det de må i senga der de ligger. Livet er nullstilt, sivilisasjonen likeså. Hvordan skal de fordele goder, løse problemer, bli enige? Skal de velge en leder eller ei ledergruppe, eller skal det være de sterkestes rett, et anarki, hver mann og kvinne for seg? De diskuterer, lytter, vrir kjeft og argumenterer. Navn betyr ingenting, identiteten deres er ikke navn nå, det er stemme. Og ingen stemmer ser noe som helst.

Bortsett fra ei. Ei kvinne kan se. Ei kvinne har frivillig blitt med inn i interneringsleiren under dekke av at hun ikke kan se. Hun holder seg skjult, men observerer stille det som skjer, og er det nærmeste vi kommer en hovedperson. Hun er vår vei inn i historia, som formidles til oss i tredjeperson. Kvinna er sammen med ektemannen sin, og blei med hovedsakelig for å hjelpe han. Hun forventer at hun når som helst skal bli blind, hun også, men inntil det skjer, skal hun være der for han. Så skal de være blinde sammen og hjelpe hverandre. Det er i alle fall det hun har sett for seg. Men det skal vise seg at hun får ei helt annen oppgave enn å ta vare på mannen sin.

Det er vanskelig å ikke avsløre mer av handlinga, slik det gjøres uelegant i forordet til boka - der skreiv Maryse Condé (f. 1934) så utførlig at jeg mista all lyst til å lese romanen, og måtte presse meg sjøl for å komme i gang. Ett tips er derfor å vente med forordet til slutt. Jeg vil ikke ødelegge framtidige leseropplevelser, og skal prøve å holde igjen så mye som mulig i det følgende. For dette var en solid leseropplevelse! Romanen er forankra i realismen og i vår egen samtid, men jeg klarer ikke la være å kalle den dystopisk likevel. For i denne fortellinga går alt helt skeis og verden nullstilles, og enkelte av skildringene av det som skjer inne på sinnssykehuset er direkte grusomme. Jeg kjente meg direkte skitten etter enkelte avsnitt, og kunne etter hvert kjenne den distinkte lukta av kloakk. Men alt formidles med ro og nøktern objektivitet, som oftest lagt i munnen på legens kone, som hun kalles i boka. 

Saramago skildrer blindhet i alle dens former og valører, slik at vi som leser til slutt nesten ikke er sikre på hvem som egentlig "bare" har mista synet, og hvem som har mista fotfestet i tillegg og latt etikken gå på båten fordi de tror de kan vinne noe på andres ulykke. For eksempel biltjuven. En ting er at han utnytta en nylig blind mann og stjal bilen hans - det vitner om dårlig moral i alle tilfelle. Men når han har blitt internert, benytter han den nesten stillestående dokøen som en anledning til å grafse både her og der på piken med solbrillene - for ingen kan se, og da er det vel ikke så farlig? Hun innser raskt hva slags mann hun har med å gjøre, og gir han et velretta og kraftig spark med stilletthælen, som graver seg langt inn i låret til mannen. Slik introduserer Saramago rettferdighet også i de blindes gemakker. Og den rettferdigheten som ikke kommer av seg sjøl, den får de internerte skape.

Jeg hadde stor sans for romanen, sjøl om den ga meg en underlig og sterk leseropplevelse, tidvis frysninger, lyst til å grine eller kaste opp. Jeg likte alle spørsmåla jeg opplevde at teksten stilte underveis, og at det var rom for at leseren kunne reflektere i takt og utakt med romanens handling, som egentlig er nokså langsom, men likevel svært spennende. Jeg likte også alle skildringene av ensomhet og blindhet - hvor ulikt personene opplever blindheten og hvordan de forsøker å løse forskjellige problemer underveis. Men mest av alt likte jeg kanskje legens kone, som anstrenger seg for å være et godt menneske, som forsøker å hjelpe i en forferdelig situasjon, som har sterk pliktfølelse, en fast moral og et grunnleggende godt og nestekjærlig menneskesyn. Samtidig er hun et eksempel på utilitarisme i praksis.

De mange flosklene i språket - ordtakene og de oppbrukte uttrykkene - står i kontrast til den grelle handlinga: det trivielle mot det eksepsjonelle, det lavmælte mot det skrikende. Jo flere blomstrende uttrykk forfatteren bruker, jo nærmere dyreriket befinner menneskene seg. Og det fungerer svært godt. Fraværet av navn gjør teksten enda mer flytende, og alt glir, med lange setninger, få punktum, replikkene er innbakt med kommaer. Rytmen er suggererende og uvant i begynnelsen, men en kommer raskt inn i det. Imponerende oversatt av Christian Rugstad (f. 1955)!

En beretning om blindhet har mange lag og mange tolkningsmuligheter. En kan lese den som en advarsel, eller med dystopisk tilsnitt, eller med religiøse overtoner. Eller den kan leses som en forklaring på hvordan og hvorfor grusomme og brutale hendelser forekommer. Den er på mange måter et verdenssamfunn i miniatyr. Noen spør seg kanskje om hva som er poenget med boka, særlig med tanke på hvordan den slutter. Jeg tenker at slutten ikke er så relevant, det er budskapet vi skal ta til oss. Det er innbakt i handlinga underveis, og det viktige er hvordan spørsmålene og skildringene får oss til å føle og reflektere. Kanskje vi husker på det neste gang vi møter noen som er annerledes? Og om vi også kan klare å være litt mer som legens kone - og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv - men faktisk gjøre noe med det, vil vi hjelpe både oss sjøl og andre. Romanen er ikke ei bok for sarte lesere, men den anbefales uten tvil videre. 

torsdag 1. august 2019

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland
Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget
Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner
Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle
Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes
Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson
Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan
Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen
Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul
Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn
Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing
Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

onsdag 31. juli 2019

Bokhyllelesing: Tjukk bok, del II

Er du i mål med sommerens langlesing? I sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019 slo vi to passe normalt lange bøker sammen til ei ekstra tjukk bok og leste i vei. Og bortsett fra det - at boka skulle være tjukk - var det ingen krav! Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger derfor et spark bak for å komme i gang med slike titler. Sparket er gitt, men blei det fulgt opp?

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I åttende runde av Bokhyllelesing 2019 skal vi lese novellesamlinger eller diktsamlinger. Ingen andre krav, altså, utenom sjangerbestemmelse. Boka kan være ny eller gammel, norsk eller oversatt, lang eller kort. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

tirsdag 23. juli 2019

Havboka

Bildekilde: Bokelskere
Endelig er det min tur til å ta for meg boka med den lange tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den blei utgitt på Oktober forlag i 2015 og er skrevet av forfatter og journalist Morten Andreas Strøksnes (f. 1965). Boka er en omarbeida versjon av en artikkelserie som kretser rundt samme tema, å fange håkjerring og alt det fører med seg, som stod på trykk i Dag og Tid forut for utgivelsen. Boka mottok både Brageprisen og Kritikerprisen for beste sakprosabok i 2015.

Rammene er enkle og tydelige: Kompisene Morten (Osloboer) og Hugo (Lofotværing), som har kjent hverandre lenge, har lyst til å fange ei håkjerring. Det skal de gjøre i havstrømmene utafor Lofoten, nærmere bestemt Skrova - der Hugo eier, driver og bor på Aasjordbruket - hvor de veit at denne digre haifisken noen ganger svømmer forbi, riktignok på svært djupt vann. Hvordan de skal klare å gjennomføre ei slik umulig oppgave, i en bitteliten gummibåt, beskrives godt i boka, og avsnittene som omhandler ett stykk dødt skotsk høylandsfe, som skal gjøre nytte som agn, blei lest høyt flere ganger her i heimen, og vi lo så tårene spruta. Det var en god start!

Men det er ikke barebare å fange ei håkjerring. Noen ganger blir utstyret borte (kan det være håkjerringa?), eller båten streiker (ikke håkjerringa, men veldig frustrerende). Og været kan de i alle fall ikke styre, er det truende nok, så legger de ikke ut, sjøl om det skal mye til for å skremme disse karfolka, som begge står støtt i båten (når sant skal sies har faktisk Morten et klumsete øyeblikk eller to). Men er det noe de begge har respekt for, så er det naturkreftene. Kanskje håkjerringa også er ei slags naturkraft? Med skinn så skarpt som barberblader når du lar handa gli feil vei, og lysende grønne øyne, uten øyelokk, fulle av parasitter...

I en episodisk, lett og skildrende stil fordelt på 38 kapitler følger vi Morten og Hugo videre i prosjektet. Og innimellom fortellinga om Morten og Hugo (eller rettere sagt, i de lange mellomspilla når Morten og Hugo ikke er på havet), lar Morten tankene fare vidt og fritt om havet og folket som bor så tett på det, og som til en hver tid må forholde seg til det, enten det er blankt og blikkstille, sjøgrønt og skummende eller svart og stormende. Han vever og spinner og trekker med seg tanker og viten fra grekerne og fram til i dag, og bruker ei brei tverrfaglig tilnærming. I et velfylt noteapparat fins flere opplysninger for den som ønsker det.

I løpet av ett år og fire omfattende forsøk på å fange håkjerring, makter Strøksnes å belyse havet på svært mange ulike måter. Han skriver om myter og historier, språk og begreper, fiskere og båter, vinder og vær, fisk og ufisk, klima og miljø. Og i tillegg trekker han inn litteratur, historie, billedkunst, sanger og ikke minst forskning. Alt for å engasjere leseren i prosjektet å fange håkjerring, og deretter videre i politikk, miljødebatt og etikk, parallelt med at han lar oss synke lenger og lenger ned i havet, der det bor så mange arter at vi trolig bare kjenner til ti prosent. Han leder vei til korallrevene utafor norskekysten som ødelegges av trålere. Til det stummende mørket. Til håkjerringas naturlige habitat.

Havboka har en smart struktur og en klok utporsjonering av kunnskap, som ikke trøtter leseren, men som heller ansporer til refleksjon. De 38 kapitlene er egentlig artikler, men jeg syns både form og innhold ligger tett opp til essayet. Strøksnes skildrer havets skapninger slik de er, overraskende intelligente, med rare anordninger, skapt for å overleve i kulde og mørke, skumle og stygge som de absolutt kan være. Delikat er det ikke, skildringene av parasitter og infeksjoner, hud som kan felles under angrep, pigger over hele kroppen, konstant sultfølelse og bestialske drap på andre arter så vel som individer av egen art. Men det er fascinerende og interessant, lett og lesverdig, humoristisk, saklig og spennende. Og det at Strøksnes hele tida endrer utgangspunkt hvorfra han betrakter havet og haien, gjør dette til god lesing for hele familien.

Så gjenstår det bare å få greie på om Morten og Hugo fikk tak i denne håkjerringa, da. Etter å ha forsøkt så mange ganger, perfeksjonert agnet, krokene, tauet og kjettinga. Hva tror du? Les, og finn ut av det! Og kos deg med boka og historiene og ikke minst havet.

lørdag 20. juli 2019

Bokhyllelesing: Johan Falkberget

Bildekilde: Bokelskere
Tidligere i år hang jeg litt etter hva leseprosjektene angår, og nå ser jeg at det også har blitt krøll i systemet - leseutfordringene og rundene har gått om hverandre, og leste bøker og innlegg har vært litt på kryss og tvers, slik at kronologien ikke stemmer helt. Og i tillegg er etterslepet stort - akkurat nå er seks bøker lest, men ikke omtalt. Men pytt! Jeg leser og leser, og koser meg sånn! Sjøl om dagene er fylt av barn og bråk og ymse gjøremål, er kveldene lange og stille og helt ypperlige for lesing. For eksempel andre bindet av trilogien Christianus Sextus, nemlig I hammerens tegn (1931), ført i pennen av Johan Falkberget (1879-1967). Boka er lest til fjerde runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var oppfølgere.

Vi fortsetter mer eller mindre der vi slapp i første bok, med de svenske jämters ublide skjebner i gruva i Rørostraktene. Starte opp skal de, sjøl om det ikke en gang fins noe å lønne arbeiderne med! Og etter hvert får de ikke mat heller -. I forrige bok klarte ikke Tol Olofsson mer av sulten og nøden i gruva og bestemte seg for å gå hjem igjen. Og det er ikke akkurat en liten svipptur han har foran seg. Vandringa over fjellene er lang og hard, det blåser og er sterk vinterkulde, han har ikke mat, han er nær ved å miste forstanden helt, men endelig kommer han hjem etter dager, uker, han veit ikke hvor lenge. Til egne hus, egen port og enga utafor, helt dekka av snø. Med døra spikra igjen og ingen kone og barn innomhus. Sulten hadde vel nådd dit også -.

Men helt tilfeldig ser han noen bittesmå spor. Sporet av barnesko, kan hende noen dager gamle. Han følger dem til naboen, og der finner han barnebarnet Gölin. Kona er død, men barnebarnet lever! Og nå, nå er hun den eneste i hele verden som binder han til jorda og livet og bevisstheten, som holder han unna galskapen og ukristeligheten. Hun gjør han bedre. Men nøden er stor. Som fattiglemmer lever de, av almisser og rester, og de blir tynne og bleike og aldeles fortvila, både hun og han. Så Tol bestemmer seg for å gå tilbake til Norge igjen. Men med Gölin denne gangen. Aldri mer skal han forlate henne!

På vei til Norge stanser de ved ei kirke. Og mens vesle Gölins kjære farfar snakker med presten, kommer hun i snakk med en rar mann, en mann med hatt med fjær i, med flette i håret og bare ett bein. Det er Brodde. Han jobber også i kirka, i alle fall innimellom. Han har vært i krigen, som så mange andre av de svenske jämtene, Brodde var hovslager og rytter. Og det var i krigen han blei ett lem kortere. Brodde kan sovne stående på en fot, om han må, ellers er han dugelig til å drikke alt som inneholder noen form for alkohol. Og ser han sitt snitt til å rappe noe, gjør han det. Sjøl om det skulle være fra ei kirke i brann!

Men Gölins tindrende øyne og sterke barnetro skreller av det barske og ubarmhjertige hos den glemte og alkoholiserte krigshelten Brodde. Han vil fortelle henne historier, få henne til å le, holde henne varm, gi henne mat. Han vil at hun skal se på han slik hun ser på farfar. Og sjøl om farfar Tol forsøker å bli kvitt Brodde mang en gang, går det ikke. Også han, med ei gammal trekrykke som gnager sårt og blodig under armen, skal gå den lange og umulige ferden over fjellene, over kjølen og helt opp til bergstaden i Norge. Så blir det altså de tre, den gamle mannen, den enbeinte mannen, og den vesle jenta. Men ferden er lang og hard, og det er kun to som kommer fram.

I første del av boka er det disse tre - Tol, Gölin og Brodde - som bærer handlinga videre. Men etter å ha fulgt disse ei stund, flyttes fokuset over til gruva igjen. Som alltid gjøres disse synsvinkelskiftene lett og elegant med skildrende mellompartier der leseren lærer vidda, skogen, fjellet, trærne og blomstene å kjenne. Naturen er som en slags person i verket, alltid til stede, med vinden som en evig pust. Falkberget følger alt og alle i tredjeperson og beveger seg uanstrengt mellom naturen, menneskene, handlingene og tankene.

Også blant de gjenværende svenske dragoner kortes rekkene ned. Og hvert tap er så sårt, så sårt for de svenske arbeidskarene, som sulter, som har svarte, sprukne never og som stuper i seng hver kveld, utslitte, utmatta. For leseren er det minst like sårt, for disse liv er så godt skildra at en ser dem, er med dem, puster inn den samme tunge, fuktige, rå gruvelufta, spiser det samme tørre barkebrød, kjenner den sure røyken fra ildstedet svi i øya, har på de samme tunge tresko og hviler på de samme harde brisker -.

Glimt av lykke fins likevel. Mellom galskap og drukkenskap, amputasjoner, ulykker, tjuverier, sott, døde spedbarn og dødfødte barn, knuste hjerter, sjølmordere, stort armod og djupe redsler for helvetes pinsler eller for at krigen skal vende tilbake og byen atter skal brennes ned, er også de som klarer å skape seg et liv. Deres fortelling blir ei lise for sinn og sjel, og det er til å grine av, hvor lett de kan trå, de som har det så usselt, men som er rike i sin fattige kjærlighet til hverandre.

Og dette er bare bittelitt av alt det Johan Falkberget er innom i sin mektige romanserie. Han sympatiserer fullt ut med de fattige og sjuke - i disse bøkene kjemper han deres kamp! Og har gir dem all sin omtanke og varme. Han skildrer livene deres uten å romantisere eller forskjønne. Samtidig holder han seg for god til å velte seg i fattigdommen og grusomhetene, jo mer intenst det blir, jo kortere er setningene, jo knappere er sansningene. Men sjøl det vesle han skriver er nok til at en ser det hele for seg, og det gjør djupt inntrykk. Slik er det med velvalgte ord og harde, korte liv.

Falkbergets persongalleri er enormt, og rommer alminnelige arbeidere, høyfjellsbønder, drukkenbolter på salig Madam Frosts ølkippe, gruveselskapets privilegerte menn, handelsfolk, prostituerte, tilreisende, den utdanna elite, prestefolk, bygdeoriginaler, hestegutter og tjenestejenter, de blinde, de veike, de sjuke, de små - alle har sin plass. Det magiske er at det aldri blir uoversiktlig eller sammenblanda, både forfatter og leser har til en hver tid full kontroll på hvem som er hvem og hva de driver med. Det er imponerende! Det episodiske fra forrige roman er altså tona ned, men en kollektivroman er den like fullt.

Og mer enn en gang blandes skjebnene sammen. Folk møtes og veksler ord - vil det gå godt eller dårlig? Det er aldri lett å vite hvilken vei det tar. For er det noe disse bøkene ikke er, så er det forutsigbare. Handlinga slynger seg av gårde, personene hives på og kastes av, de beveger seg i periferien eller i sentrum, og alt henger sammen. Og gruva drives, pengene rår, kornet minsker, den lange vinteren står igjen for døra. Forrige boks hovedperson, Adam Solomon Dopp, ligger lenge i strid med bonden Peder Monsen Rugelsjøen, gruvas egentlige oppdager, om nettopp finneretten til gruva. I denne boka kommer de nærmere ei løsning, men vil det være ei god løsning?

Og hva med Tol og Gölin og Brodde? Vil de makte tapet oppe på vidda, der en av dem vil finne sin evige hvile mellom gråstein og krigslik? Vil de klare å begynne på nytt i Røros? Falkberget skriver hjerteskjærende om disse skjebnene. De er så fattige at de ikke har noe - helt uvirkelig å leve seg inn i. Og likevel lar de seg ikke knekke. De har hverandre, troa på Gud og bedre tider, historiene om fortida og drømmene om framtida, de har nærhet og nærvær, som gir livet mening og innhold, sjøl om det er nok en dag uten mat. Det er uendelig rørende og vondt å lese, særlig når smerter, sjukdom og død går hånd i hånd med den såre, grunnløse optimismen. Og ikke minst er det vondt å lese om håpet, som er så lite at en knapt kan se det i gruvemørket, men som likevel alltid er der. 

onsdag 10. juli 2019

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere
Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.