søndag 29. desember 2019

Feelgood x 4

Bildekilde: Boktanker
Av mangel på et bedre norsk begrep, blei det altså "feelgood" allerede i overskrifta. Men kanskje er underholdningslitteratur vel så dekkende? Bare mye lenger og ganske mye mer klumpete. Vel, feelgood er det begrepet det svenske forlaget Novellix bruker for å beskrive disse fire små bøkene med ei novelle i hver bok. De er skrevet av henholdsvis Jojo Moyes (f. 1969), David Nicholls (f. 1966), Sophie Kinsella (f. 1969) og Nora Ephron (1941-2012), som alle er velkjente navn i den litterære delen av underholdningsindustrien.

Altså, dette er og skal være lette og forholdsvis friksjonsfrie tekster, der målet er at leseren skal føle seg bra når teksten er ferdiglest. Likevel var det ganske store variasjoner i dette utvalget. Etter rekkefølgen på forfatterne over er tekstene Tretton dagar med John C fra 2017, Samma tid nästa vecka? fra 2011, Göra om fra 2001 og Att gå vidare fra 2007. Det som slår meg først, allerde før jeg begynner å lese, er naturligvis kjønnsfordelinga (tre kvinner, en mann, som virker å være typisk for sjangeren), forfatterens opphavsland (tre briter, en amerikaner) og aldersfordelinga (Ephron er en del eldre enn de andre, og dessverre også død). Men kanskje dette er irrelevant?

Britiske Jojo Moyes, som er svært kjent her til lands gjennom sine bestselgerromaner som jeg ikke har lest, har skrevet en lett og gjenkjennelig tekst med utgangspunkt i et helt vanlig ekteskap og mobiltelefoner på avveie. For når en plutselig får en flørt i fanget, kan det jo være vanskelig å stå i mot? Det er i alle fall det som skjer her, når den fremmede John C. stadig tekster Miranda, sjøl om både hun og vi veit at det ikke egentlig er til henne. Hva skjer så når de møtes? Tematikken er relevant for de fleste, relasjonene er tatt på kornet - for eksempel den litt slappe, fotballelskende ektemannen til Miranda - og spenningsoppbygginga i teksten er fin. Moyes har også fått til en litt overraskende vending mot slutten, og det var gledelig. Selve slutten er ikke overraskende, men ganske bittersøt, og veldig forståelig. En ganske god tekst med bevisst kompoisjon og friksjonsfritt språk som holder det sjanger og forlag lover. 

Britiske David Nicholls har hittil skrevet fem romaner, og En dag (2009) er kanskje den han er mest kjent for. Den har jeg også lest tidligere, og jeg likte den godt under middels, tatt i betraktning at jeg ikke er noe særlig begeistra for lettbeint underholdningslitteratur. Nicholls skriver flytende og ofte småmorsomt, men temaet i denne novella er et annet enn det en kanskje skulle forvente av sjangeren. Her handler det om en talentløs gutt som insisterer på å lære seg å spille piano hos ei nabodame, til alles fortvilelse.

Synsvinkelen er nokså gjennomført fra et barns ståsted, men teksten er egentlig trist. Også spenningspunktet heller mot det triste framfor det spennende, og vi får ikke egentlig en løsning eller et svar på det som er hendt. Og derfor følte jeg meg ikke noe særlig bra etterpå. Teksten er uten tvil den svakeste i utvalget, og forblir ikke særlig lenge i leserens bevissthet. Men det som er fint, er at Nicholls bringer inn et annet perspektiv i sjangeren, slik at det ikke bare er frustrerte damer som jakter på drømmemannen.

Sophie Kinsella, også brite, står for utvalgets desidert beste tekst, ei novelle jeg blei både positivt overraska over og fascinert av. For her var det god dramaturgi, en hovedperson en kunne identifisere seg med, og ikke minst: Forfatteren tok seg tid til å etablere personer, situasjoner og konflikter. Det at hun bruker denne tida, og utnytter den til det fulle, gjør at hennes hovedperson Emma framstår som hakket djupere enn de vi møter hos Moyes, Nicholls og Ephron. Kinsella hadde også et noe bedre språk, troverdige situasjoner, solid spenningsoppbygging og hint om en lykkelig slutt. I tillegg har Novellix valgt en svært god tittel på teksten, som minst har dobbel klangbunn. Tematikken hos Kinsella er mer tradisjonell for sjangeren - her møter vi Emma som konfronteres med fortida si, og som sjølsagt tråkker rett inn i det hun aller helst ikke vil håndtere. Men måten Kinsella løser dette på, er ganske særegen.

Amerikanske Nora Ephron er nok ikke mest kjent som skjønnlitterær forfatter, som de tre øvrige, men som filmregissør, produsent og manusforfatter. Hun blei nominert til Oscar tre ganger for beste originalmanus, så at hun er skrivefør, er det ingen tvil om. Teksten i dette utvalget er litt underlig, og jeg stusser over at den er inkludert. Men det er en kritikk retta mot forlaget, ikke mot Ephron. For slik jeg leser teksten hennes, så er den slettes ingen novelle, heller et essay, der tematikken er hennes eget forhold til en leilighet i en bestemt bygning i New York der hun bodde i mange år. Ganske annerledes enn for eksempel Kinsellas tekst.

Teksten er svært personlig og veldig kontekstavhengig. Her er massevis av referanser til datidas New York; bygninger, gater, gjenstander, populærkultur og ikke minst mennesker. Det betyr minimalt for en leser i Norge så mange år etterpå, og jeg strevde litt med å komme inn i teksten. Den er mye flatere og tørrere enn de andre novellene, eller kanskje riktig ord er saklig, for også denne er morsom. Ephron makter å si mye om hvordan vi forholder oss til ideen om et hjem, hvordan vi skaper et hjem, hva vi er villige til å gjøre for hjemmet vårt og hvordan det er å skulle flytte til et annet sted. For det er unektelig en del av livet, det å gå videre.

Hva med kjønnsfordeling, nasjonalitet og aldersfordeling, da? De to første hadde lite å si, men for meg var det tydelig at Ephron tilhørte en eldre garde, med et annet syn på for eksempel det å kjøpe eller leie en leilighet. Men hadde teksten hennes vært skjønnlitterær, hadde det muligens vært annerledes. Likvel var det ett trekk ved alle fire tekster som binder dem sammen i samme sjanger (men da strekker jeg begrepet langt for å få med Nicholls), og det er kjærlighet. Kjærlighet til spenning, musikk, en mann, et hjem. Og kjærlighet føles jo godt, så da er kanskje ikke sjangernavnet så dumt allikevel?

fredag 27. desember 2019

Alfabetlesing: Huckleberry Finns opplevelser

Bildekilde: Bokklubben
Det begynner å bli ei stund sia jeg leste denne boka - i følge notatene mine blei den ferdiglest allerede 03. oktober. Sånn går det når en er travel! Men nå er det altså endelig på tide med en omtale. Mange kjenner nok til figuren Huck Finn fra før. Det er nemlig slik at romanen Huckleberry Finns opplevelser fra 1884 er nummer to i rekka om unge gutter og det de opplever langs Mississippi mellom 1845 og 1850. Første bok, Tom Sawyer, kom i 1876. Her opptrådte Huck som en bifigur, en som er med på mange av Toms sprell og som til slutt ender opp med både gull, heder og ære. Det er ikke barebare til å være en fattiggutt!

Her møter vi Huck igjen, ei kort stund etter de greiene med Tom. Fortellinga er lagt rett i munnen på Huck, som snakker direkte og usjenert om det meste, med rå dialekt, mangelfull tegnsetting og rettskriving på skrå. I det hele tatt gir teksten inntrykk av å være svært talemålsnær, og det er en kul stil som kler innholdet. Også hovedpersonen virker å være kul - i alle fall på overflata. For egentlig er det jo ei djupt tragisk og trist historie som ligger under.

Tom kommer fra en av de bedre familiene i byen, og han kan gjøre sine sprell og komme unna med det. Men slik er det ikke for tolvåringen Huck. Han er og blir en fattiggutt og har vokst opp i gater og smug mest som en landstryker. Etter de greiene med Tom, som det refereres til i åpninga av romanen, er Huck blitt tatt hånd om av enkefru Douglas, ei kristen dame som har adoptert Huck og satt seg fore å gjøre folk av gutten. Det betyr at han må gå med skjorte og sko, vaske seg, spise pent, gå på skolen, lese i Bibelen og sove innomhus. Det er hårde bud for en som bare vil løpe rundt ute og være fri!

Men Huck viser en enorm tilpasningsdyktighet. Han trives på skolen og liker å lære. Det er ikke så ille å lese heller, når han bare får litt dreisen på det. Og dessuten sniker han seg ut av vinduet akkurat når han vil, og kan fint sove ute noen netter innimellom, uten at enkefrua får vite om det. Huck trives med litt tilsyn og omsorg, i alle fall så lenge det ikke blir for mye Bibeljabbing. Men en dag dukker faren til Huck opp. Han er en dranker som banker Huck så ofte han kan. Og nå er han sint - rasende - fordi sønnen har det mye bedre enn han, og fordi Huck har penger. De pengene skal vel faren hans ha! Han nekter Huck å gå på skolen, og erter, skremmer, mobber, truer og plager og passer på å trøkke sønnen godt ned både fysisk og psykisk. Huck holder ut. Men det er ikke nok for faren å pine sønnen slik på avstand. Og ikke får han gullet til Huck heller. Derfor kidnapper han like gjerne Huck og ror han et godt stykke oppetter elva, til ei falleferdig rønne langt uti skauen. Der blir Huck sperra inne.

Derfra er det kort vei tilbake til det stusselige landstrykerlivet Huck kjenner så godt. Både Bibel og skjorte, håndvask og manerer er lite aktuelle. I rønna er det dårlig med mat, men rikelig med sprit. Faren til Huck drikker og slår. Han låser døra når han drar for å hente forsyninger, altså stjæle mat og sprit, og lar Huck være igjen aleine. Det kan gå flere dager før han kommer tilbake. Etter hvert får Huck slippe ut litt innimellom, mest for å hjelpe faren med ulike gjøremål. En dag kommer det en båt duvende nedover elva. Den er tom! Faren til Huck ser den ikke, og Huck klarer å gjemme den et stykke unna rønna. Ved en tilfeldighet oppdager han også at litt av veggen i hytta er løs. En plan tar form. Neste gang faren er borte, begynner Huck arbeidet. Han iscenesetter sin egen død, rapper alt faren har i hytta og stikker.

Han ferdes om nettene og sover om dagen. Ganske raskt kommer han seg i land på ei øy midt uti elva, og herfra kan han følge litt med på det som skjer i småbyene ved elvebredden. Kort tid etter flukten hører han at folk snakker om det som er skjedd ved rønna i skogen. Og det blir sokna etter liket hans i Mississippi. Det er like før Huck oppdages også, men han klarer å gjemme seg. Etter hvert viser det seg at han ikke er aleine på øya. Der er det også en rømt slave, Jim. Han pleide å jobbe for enkefru Douglas, men blei redd og stakk av da han hørte snakk om at de kanskje skulle selge en slave. Huck liker Jim godt, så de slår seg like godt i hop: En hvit guttunge og en svart mann, begge på flukt fra et vondt liv, begge på vei mot et bedre. Men reisa deres blir langt ifra problemfri. 

Huckleberry Finns opplevelser av amerikanske Mark Twain, født som Samuel Langhorne Clemens (1835-1910), er ei sprudlende, fantasirik, kontrastfylt og kompleks bok. Ordtilfanget er stort, replikkene er morsomme og menneskene som Huck og Jim møter underveis nedover Mississippi er noen skikkelige originaler. Huck og Jim blandes inn i det ene etter det andre, familiefeider og landsbyproblemer, gjengopprør og arvetvister, de møter svindlere og skarpe kvinner, de juger og ler, ror, løper, er ute i uvær, drukner nesten og må redde hverandre gang på gang. Dette er med andre ord en skikkelig røverroman! Men den har også både innhold og budskap.

Når en begynner å lese, blir en først rysta over den grimme skjebnen til Huck. At han har en udugelig far er det ingen tvil om. Huck er offer for både vanskjøtsel og omsorgssvikt, og det er utrolig at han er blitt såpass stor uten at noen har grepet inn og fratatt faren alle rettigheter. Men, og det er et viktig men, sjøl om Huck har hatt det så elendig, har det ikke kua han helt. Huck har en unik evne til å gjøre det beste ut av alt, og sjøl om han er redd og sier det også, viker han ikke. Han er god, og han tror godt om folk. Og dette viser seg å bli vesentlig etter hvert som en leser videre. 

Med våre lesebriller er det fort dette med rasisme som trekkes fram som den viktigste delen av romanens tematikk. Og det er uten tvil slik at rasismen er en stor del av tidskoloritten som forklarer datidas ideologi. Den voksne negeren Jim er en slave, og det betyr at han er mindre verdt enn guttungen Huck. Huck er og blir Jims herre, sjøl om Jim fint kunne vært faren til Huck. For oss i dag blir dette et paradoks. Men det virkelig kloke Twain gjør her, er at han lager det til et paradoks allerede i romanen. For sjøl om Huck er herren og Jim er slaven, er det Jim som tar vare på Huck, helt uten å bli bedt om det. Han tar på seg ei farsrolle og lar gutten få mest søvn, mest hvile, mest mat. Enkelte av disse passasjene er det rørende å lese, sjøl om Huck forteller direkte og liketil. En voksen leser ser omsorgen som ligger bak handlingene til Jim og glemmer ikke at en voksen arbeidskar lett kunne gjort kål på en guttunge om han ville.

Og dette bevisste grepet om tematikken og personene, gjør at tematikken vokser seg for stor til å dekkes av et begrep som rasisme. Dette handler til sjuende og sist om etikk: Ikke bare hvordan vi vurderer rase, kjønn eller hudfarge, og handler etter lover, regler og sedvane i forhold til dette, men hvordan vi er mot alle mennesker vi har rundt oss, og hva vi gjør for våre medmennesker. For Huck blir dette svært konkret i møte med Jim. Det er nemlig slik at rømte slaver er lukurative å tyste på - det er dusør å få. Men Huck får seg ikke til å tyste på Jim, sjøl om han bare er en "nigger". Huck veit at Jims høyeste ønske er å bli fri, slik at han kan dra tilbake etter familien sin. 

I løpet av romanen har Huck mange enkle refleksjoner omkring Jim og hudfargen hans, og han kan ikke få det til å stemme at en så fin fyr som Jim, som hjelper han med så mye, skal være mindre verdt enn han sjøl. I følge kristne dygder skal en ikke gjøre vondt mot andre. Å tyste på Jim bryter derfor med disse dygdene. Men å ikke tyste bryter andre lover - ei plikt samfunnet pålegger hvite mennesker mot de svarte menneskene. Hva er verst, å forråde en venn eller å la være å si ifra om en rømt neger? Hva teller mest, hudfarge eller karakter, rase eller faktiske handlinger, kristendom eller en indre følelse av rett og galt? At Jim inntar ei farsolle, gjør dilemmaet enda verre for Huck, og her har dagens lesere også litt å lære. Men på et punkt lar Huck alt gå fanden i vold, og tenker for seg sjøl at han kommer vel ikke til himmelen uansett -. Når så Jim plutselig er borte og satt i fangenskap, kan ikke Huck gjøre annet enn å legge tidenes plan.

Huck, Jim og Tom gjør mange krumspring i boka, kanskje litt for mange? For min del blei i alle fall slutten noe oppstylta, og den Huck jeg hadde blitt kjent med og blitt glad i, forsvant i alt styret. Spirrevippen Tom brauter i vei og tar plass, men han interesserer meg overhodet ikke, flat som han er. Da er dynamikken mellom Huck og Jim mye mer spennende. Det tok litt tid å komme inn i boka reint språklig, for det var uvant med så mye direkte tale og mangel på tegnsetting. Men etter noen sider gikk det unna som bare det, og det muntlige tilførte teksten masse kraft, friskhet og karakter. Et stilig og modig valg av oversetter Bjørn Alex Herrmann (f. 1959) å holde på det! 

Ellers har jeg en annen innvending til oversetteren. Jeg ser at det er et solid og dyktig arbeid som er lagt ned i romanen, og det fortjener den virkelig. Men leserne fortjener ikke at deler av et godt og informativt forord blir gjenbrukt som etterord - det er litt for slapt. Og når det kommer til forord, må jeg bare igjen komme med et generelt hjertesukk: Hvorfor må nesten hele hovedhandlinga avsløres i forordet? Jeg forstår at forordet mange ganger skrives som en introduksjon til boka, men kan ikke dette gjøres litt mer taktfullt? Flertallet av de som leser forordet, har jo ikke lest hovedteksten! 

I denne boka får en i tillegg til forord og etterord også et noteapparat - dog helt uten noter, så det er veldig hemmelig. En finner det bakerst i boka som punkter og innspill til enkelte formuleringer i den løpende teksten. Her hadde jeg satt pris på et fullstendig noteapparat, men jeg har også forståelse for at redaktøren har valgt å "skåne" leseren for avbrytelser underveis i teksten. Det som verre er, er at notene kommer med slurv. Her vises det nemlig til illustrasjoner som boka ikke har, og dette får Bokklubben, som står bak min utgave, ta på sin kappe.

Huckleberry Finns opplevelser viste seg å være ei stilig bok som fortsatt er relevant. Den ga meg en fin leseropplevelse med massevis av morsomme situasjoner, halsbrekkende eventyr, aktuelle etiske problemstillinger, replikker med snert og personer med akkurat passe masse kjærlighet for hverandre. 

torsdag 26. desember 2019

Under trærne 2019

Hva er vel ei jul uten bøker? Jeg, som mange andre, ser på bøker som den beste gave og setter pris på å både gi bort og få disse harde, flate pakkene som av enkelte vurderes som kjedelige og forutsigbare. For min del er det slik at dess flere bøker, dess bedre! Og denne jula er intet unntak. Jeg har tidligere hatt noen forsøk på å styre bort fra bøkene og heller gi andre ting i gave, men ofte blir det litt feil lell, og jeg ender opp med ei bok i tillegg. Eller i steden for. Eller bare bøker. 

Liker folk å få bøker, da? De fleste, tror jeg. I alle fall her hos oss. Og i alle fall når giveren anstrenger seg og forsøker å gi noe som en tror eller veit mottakeren vil like. Visse hint gis jo når en snakker med folk og når en kikker i bokhyllene deres. En gir for eksempel ikke ei faktabok om andre verdenskrig til hun som aller best liker å lese dikt. Og til hun som er glad i musikk er det kanskje ikke midt i blinken med en tjukk politikerbiografi. I hjem der serielitteratur er en høydare, er det muligens greit å styre unna de tyngste klassikerne. Og så videre. Og så lenge bøkene i verste fall kan byttes, er det vel ikke så ille? Da kan nemlig sjøl den mest innbitte bokmotstanderen eller den særeste leser velge seg ei bok helt sjøl, og lese... Og det er vel litt av poenget! 

Her er noe av det vi har bidratt med å legge under trærne i år:

Operasjon sjørøver
Kaptein Sabeltann aktivitetsbok
Æsj, sier Nora
Jomsviking
Ut på tur med Mummitrollet
Evas siste vitne
Julia legger seg
Tonje Glimmerdal
Lær med leseløver, dyr
Grenselosene
Reven og grisungen, julespesial
Pondus Eliteserien
Harry Potter fargeleggingsbok
Å resirkulere lengselen
Mormor og de åtte ungene får hund
Lille frøken Detektiv x 2
Guds kvern maler langsomt
Julia hjelper til
Mye moro med Mummitrollet
Avtalen x 2
Melding til alle reisende
Alice i Eventyrland
For en vikar!
Harry Potter Filmmagi
Kniv x 2
Marikken
Vikinger
Diamantjakten
Min magiske enhjøring
Tegneserienes historie
Gubben og katten på telttur
Skogene
Brannmann Sam - til unnsetning
Tyvetallet
Gubben og katten aktivitetsbok

Forhåpentligvis gir et flertall av disse titlene mang en hyggelig lesestund og minst like mange gode leseropplevelser i nære og fjerne hjem. Fortsatt god romjul, alle sammen!

lørdag 21. desember 2019

Selma Lagerlöf x 4

Bildekilde: Boktanker
De fleste som er glade i litteratur, og kanskje særlig litt gammel litteratur, har hørt navnet Selma Lagerlöf. Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) er en av Sveriges aller mest kjente forfattere. Hun var den første kvinna som fikk Nobelprisen i litteratur (1909), den første kvinna som blei innvalgt i Svenska Akademien (1914), hun var en stor berømthet i sin samtid, opphavskvinna bak fortellinger om alt som rører seg mellom himmel og jord i de svenske skoger og skikkelser som Nils Holgersson, og som om ikke det var nok, samtidig en skarp og klok menneskekjenner. Og summen av alt dette, og mer til, har gjort at bøkene hennes fortsatt står seg, mer enn hundre år etter at de først kom ut.

Det svenske forlaget Novellix, som kun utgir noveller, har naturligvis Lagerlöf på lista også. Hun skreiv mange noveller i løpet av sitt liv, og jeg har lest fire nå: Tjänsteanden (1911), Vägen mellan himmel och jord (1914), Dödskallen (1914) og Frid på jorden (1917). Alle tekstene blei publisert for første gang i ulike svenske julehefter, og tematiserer jula på forskjellige måter. Det er finstemte noveller, som, i likhet med Lagerlöfs forfatterskap for øvrig, åpner for at det fins mer her i verden enn vi kanskje tror at vi veit. Den folketroa Lagerlöf ofte skildrer, var svært levende i hennes samtid. Og med til folketro, og overtro, hører ritualer, munnhell, følelser og historier.

I dette knippet med noveller møter vi først en ung gutt, som i et anfall av tøffhet vil vise læremesteren sin at han tør å ta med seg kirkegårdsjord hjem. Han tror jo ikke på slikt, at en ånd da kan bli med i den oppgravde jorda! Likevel er det nettopp dette som skjer med unggutten, og før han veit av det, endrer han både oppførsel og tankesett. Og naturligvis får det konsekvenser. Videre møter vi en gammel mann som får besøk av døden. Han velger å bruke den siste dagen av livet på ei lang vandring for å lytte til musikk, sjøl om han kunne valgt å spise god mat eller å besøke en gammel kjærlighet. I den tredje novella er vi med på en drankers julefeiring - han vil heller feire med hodeskallen han har funnet, enn med kona. Og i den siste teksten møter vi en familie som er i full sving med julefeiringa da døra plutselig glir opp og en ubeden gjest trer inn, med det som skal vise seg å være en grusom historie. 

Tekstene til Lagerlöf er hjemla i ei fortid som føles fjern, men likevel kjent. Det er som å gå en tur i et skogholt en ferdes i som liten: Alt er forandra, men er likevel det samme. Trærne er større og tjukkere, stien er smalere, skogen er mindre. Blomstene er annerledes og vokser kanskje andre steder, mens blåbærtua er på samme sted. Elva, som var så vanskelig å krysse og altfor lett å plumpe i, er kanskje bare en smal bekk. Men luktene er like. Og følelsen er den samme - du kommer tilbake til et sted du har vært før, et sted du kjenner.

Menneskene i Lagerlöfs tekster bærer preg av nettopp dette. De er helt vanlige, de kunne vært deg og meg. De har trekk du kjenner igjen fra en onkel eller en nabo, men er ikke overtydelige typer. De rusler framoverluta, hutrer i kofta og snakker med hodet på skrå. De går og ferdes, arbeider og prater i dette noe gammelmodige landskapet, der alt er kjent, men også der alt kan skje. Den allvitende fortelleren sveiper over landskapet og gjør sitt nedslag: Her skjer det. Her skal det fortelles. 

Lagerlöf har blikk for sårbare og vanskelige situasjoner og hjerte for de svake i samfunnet. Hun skildrer objektivt, men viser stor omsorg for personene sine, sjøl om de av og til gjør urett. Lagerlöf gjør plass til alle følelser og sinnsstemninger, men har samtidig rom for løye og skjemt. Og midt oppi det hele, når du tror du aner retninga fortellinga skal ta, vrir hun på alt sammen med en detalj, en replikk eller ved at en ny person kommer til. Ofte bærer dette nye også med seg noe jeg ikke kan beskrive med et bedre ord enn magisk, noe magisk som løfter stemninga og teksten opp til et nytt nivå - og her går religiøse overtoner og kristen symbolikk hånd i hånd med grøssende undertoner og hedensk symbolikk, slik at tekstene beveger seg i samme mytiske og udefinerbare landskap som et eventyr. 

Og uansett om en kaller det eventyr eller novelle eller fortelling, når håra reiser seg på armen underveis, eller når en må gråte en skvett til slutt fordi det er trist eller fordi det gikk bra, kan en ikke la være å tenke: Kanskje Lagerlöf har litt rett, kanskje det er slik? Kanskje det er mer mellom himmel og jord enn vi aner og tror. Og det er jo slettes ingen dum tanke å ta med seg inn i jula.

fredag 13. desember 2019

Agatha Christie x 4

Bildekilde: Boktanker
Da jeg var i slutten av tenåra hadde jeg en forholdsvis lang periode der jeg utelukkende leste krim. Jeg følte meg for stor for mange av ungdomsbøkene og for liten for voksenbøker - krim syntes å lande et sted midt i mellom. Jeg må også legge til at jeg ikke helt hadde sansen for tegneserier, jeg vokste fra det etter en periode med Donald og en med Fantomet, og jeg så virkelig ikke poenget med fantasylitteratur: Bøkene måtte være realistisk forankra, hvis ikke ville jeg helst ikke lese. Dette var i tillegg før ung voksen eller young adult blei etablert nærmest som en egen sjanger. Ergo var valgene få, men jeg ville jo gjerne lese!

Løsninga blei som sagt krim - formellitteratur med spenning. Romantikk og anna kliss, legeromaner og kioskromaner, hadde aldri heller vært min greie, så det var ikke en gang et alternativ. Men på vei inn i krimmens verden var jeg. Og hos bestefar kom jeg over selveste Agatha Christie (1890-1976), krimdronninga. Han snakka varmt om et par bøker, og derfra var veien særdeles kort til å låne og lese, og på biblioteket supplerte jeg med forfattere som Kim Småge, Karin Fossum, Kjersti Scheen, Karin Alvtegen, Minette Walters, Unni Lindell, Bjarne Reuter, Maurits Hansen, Pernille Rygg, Anne Holt, Edgar Allan Poe og så videre.

Til slutt hadde jeg lest ganske mye og nokså ulikt, og et par favoritter stod igjen, deriblant Christie. Og nå har jeg lest henne igjen, for første gang på mange, mange år. Med sine to detektivhelter har hun skapt to helt forskjellige, men like uforglemmelige karakterer: Den pertentlige og bartekammende belgieren Hercule Poirot og den tedrikkende og strikkende peppermøa miss Marple. Begge er omtrent like interessante som et møbel fra Ikea ved første øyekast, men de skjuler et uvanlig skarpt blikk, sans for detaljer og ikke minst deduktive evner.

I dette knippet med fire noveller av Agatha Christie, utgitt av det svenske novelleforlaget Novellix, møter vi Miss Marple to ganger, Hercule Poirot én gang, og i den siste novella radarparet Tommy og Tuppence, som jeg aldri hadde lest om før. Stilen er velkjent, dette er langsomme og noe alderdommelige fortellinger der tida har stansa. Teksten er svært dialogdrevet og direkte, detaljfokusert og enkel. Og her, i disse novellene, er det enda lettere å gjennomskue forfatterens underliggende struktur og handlingsrammer.

De fire novellene jeg har lest er Ett vattentätt alibi (1929), Den blå pelargonen (1932), Döden i floden (1932) og Diomedes hästar (1947). I alle fire tekster er det naturlig nok et mysterium som skal løses, men det er slettes ikke alltid et alvorlig mordmysterium - skjønt vi får det også i de to tekstene fra 1932. I den første teksten handler det om et veddemål: Ei kvinne går med på å gifte seg med en mann dersom han kan bevise hvilken historie som er riktig, at hun er ute en kveld i London, eller at hun er i Torquay? I den siste teksten er det Poirot som må finne ut hva som egentlig foregår i en krets med priviligerte unge mennesker der narkotikaen florerer.

Christie er seg sjøl lik, og følger omtrent samme mal i alle tekstene. Situasjonene som skisseres er konkrete og lettfattelige, dialogene er greie å følge og gjenfortellingene er enkle å se for seg. Språket flyter lett, også på svensk, og løsninga som gis til slutt, gir mening. Og sjøl om det var hyggelig å lese henne igjen, merka jeg også at det holdt med disse fire på rappen. For meg blir det for lett, og for gjennomskuelig. Neste ut får være en kriminalroman - kanskje de har stått seg bedre enn krimnovellene?

torsdag 12. desember 2019

Hjertet gir seg ikke

Bildekilde: Bokelskere
En av mine favorittforfattere er og blir canadiske Margaret Eleanor Atwood (f. 1939). Derfor er hennes utgivelser så å si alltid å finne på leselistene mine, og jeg gleder meg til hver eneste en! I sommer hadde jeg på et tidspunkt tre uleste Atwoodbøker i hylla, og det var alt for mange. Derfor måtte det leses, og Hjertet gir seg ikke blei først ut.

Hjertet gir seg ikke, som kom på engelsk i 2015 og på norsk året etter, er en roman som tar utgangspunkt i ei tid som minner om vår egen. Jeg tolker den dithen at vi går noe framover i tid, slik at Atwood skildrer de grelle konsekvensene av våre klimavalg, politiske avgjørelser, den fundamentalistiske vendinga, et intenst kapitalismekjør, underholdningsbehovet og et stadig sviktende kvinne- og menneskesyn, for å nevne noe. Romanen føyer seg altså inn i hennes dystopiske landskap, men den er på et tidligere stadium enn bøkene om Offred og trilogien om Oryx og Crake.

Hovedpersonene i romanen er det barnløse ekteparet Charmaine og Stan, som jeg antar er rundt tretti, uten at dette står i boka. De har vært gift ei stund og kjenner hverandre godt, men forholdet blir satt på prøve når nedgangstidene slår inn for alvor. Stan mister jobben i robotikkfirmaet, Charmaine mister jobben som ansatt på et velværesenter. Etter hvert blir det for dyrt for dem å beholde huset, og de har ikke noe annet valg enn å selge det de kan og bo i bilen - hun sover i baksetet og han sover foran, alltid klar til å kjøre. Det er trangt og ukomfortabelt, særlig når de har sex, og nattestid plages de ofte av omstreifende gjenger som dæljer løs på bilen med ymse våpen. Charmaine føler seg utrygg, er redd for voldtekt og overfall. Stan er sint og føler seg totalt mislykka, han opplever at han feiler som mann og ektemann, der han ikke kan forsørge og strever for å beskytte. De overlever på Charmaines inntekt fra et utested der prostitusjonen blomstrer, spiser klissent og gammelt bakverk og teller ustanselig pengene de har igjen. Snart er det helt tomt.

Tilfeldighetene vil ha det til at Charmaine får med seg en reklame for Positron-prosjektet en dag hun er på jobb. Det er et sosialt eksperiment i byen Consilience, der innbyggerne sitter en måned i fengsel og er en måned i det fri - dog innafor byens murer. De får jobb både i og utafor fengselet, de får lønn og de får et hus, som de riktignok må dele med et annet par, som er på deres motsatte syklus med en måned i fengsel og en måned i fri. Charmaine blir helt forført av tanken på et nytt hjem, og ser for seg å sove i reint sengetøy, noe hun aldri hadde trodd kom til å skje igjen. Det kommer jo til å bli nesten som på et hotell! Stan er mer mistenksom til hele opplegget, men etter hvert må også han gå med på at det virker å være den beste løsninga for dem slik det er nå.

Derfor tar de sjansen. De samler alt de har av penger og viktige eiendeler og setter seg på bussen til Consilience. Etter lange orienteringer og flere tester får de endelig lov til å skrive under en omfattende avtale. De blir borgere av Consilience, får klær og et komfortabelt liv i et nytt hus, men blir samtidig frivillige fengselsfugler. Hun strikker bamser, han passer fjærkre. Men det tar ikke lang tid før de merker at noe ikke er helt som det skal innafor Positrons murer. Charmaine får underlige oppdrag, og hun har ikke lov til å snakke om hva hun egentlig driver med. Og i grunn er det noe som skurrer ute i Consilience også. Men så lenge en ikke stiller spørsmål, bør det vel gå bra?

Ekteskapet forpurres ytterligere av det som skjer i hjemmet. For Stans del er det den mystiske lappen han finner ved kjøleskapet. Hvem er den til? Og hvem er den fra? Hvilken kvinne kan skrive slik, så rått, og lage et kysseavtrykk med en sånn knæsj farga leppestift? Han begynner å fantasere - en fantasi som tar han stadig lenger vekk fra Charmaine. Og flaks er det, for hun veit jo ikke at Stan har funnet lappen hennes, som er tiltenkt en helt annen mann. 

I Hjertet gir seg ikke undersøker Atwood hvordan et tradisjonelt parforhold står seg gjennom vanlige ekteskapelige utfordringer som utroskap, sjalusi, begjær og sinne - parallelt med at hun inkluderer helt andre utfordringer som adskillelse i fengsel, overvåkning, sterk sosial kontroll og lav egenfrihet. For hvem kan en snakke med når en ikke veit hvem en kan stole på? Og når kan en hvile og slappe av når alle er en potensiell fiende? Hvordan vil Charmaine og Stan overleve utenkelige mengder med press og stress - vil de i det hele tatt overleve?

Atwood skriver konsekvent i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen veksler mellom Charmaine og Stan, slik at vi hele tida får skildra det som skjer fra begges ståsted. Av og til har de overlappende fortellinger, der vi får nye opplysninger vi kan sette på plass i puslespillet vårt, andre ganger går de rett videre til neste hendelse. Romanen er godt komponert, denne gangen med femten hoveddeler som hver består av flere korte kapitler. De hyppige kapittelvekslingene og synsvinkelskiftene skaper dynamikk i teksten, og gir forfatteren mulighet til å bryte av på uventa og intense steder. Atwood har som alltid et drivende språk og formidler lett ei spennende historie. I Hjertet gir seg ikke finner vi også masse humor, noe som er en nødvendig kontrast til det grufulle og tidvis skikkelig ekle framtidssamfunnet hun skildrer.

Romanen er lesverdig og interessant, og igjen makter Atwood å sannsynliggjøre det hun skriver om. Jeg tror fullt og helt på det hun skildrer, være seg Charmaines redsel for de omstreifende guttegjengene eller Stans desperasjon. At mennesker kan være så kjipe med hverandre, sjokkerer meg heller ikke. Det er mest trist og fælt hva en kan få seg til å gjøre så lenge en holder følelsene utafor og hele tida overbeviser seg sjøl om at en ikke har skyld. Men det de egentlig driver med i Positron, og det Positron er et dekke for, er verre. Og beint fram uhyggelig fra ende til annen. 

Oversettelsen er et kapittel for seg, og dessverre trekker den leseropplevelsen ned. Inger Gjelsvik (f. 1952) pleier å være så solid, men her er hun ikke like profesjonell som jeg er vant med. Oversettelsen preges av hastverk og er slurvete. Underveis mangler det mange småord, endelser, tegnsetting og stor bokstav. Øverst på side 328 står det geit, og ikke greit, som det skulle stått, og øverst på side 375 er det skrevet med i steden for men. I begge tilfeller skjønner en av konteksten hva som er riktig, men det skal jo være korrekt! Jeg lurer på hvor det blir av manusvask og korrekturlesing, generelt sett? Dette er så kleint at det er flaut - jeg forventer så mye bedre. Slikt slurv skal ingen, og særlig ikke et forlag som Aschehoug, komme unna med. Noen andre eksempler på irritasjonsmomenter underveis er at Dracula skrives med k, at skuespiller Denzel Washington skrives med i - Denzil. Til slutt blei det så mange feilstava populærkulturreferanser at jeg lurte på om det var ironisk ment.

Verre er det at oversetteren blander Bruce og Bugde - dette er ikke samme person. Det er heller ikke konsekvent gjennomført når Stan, som først er Stan, får pseudonymet Waldo og så går tilbake til å være Stan. Stan har i mellomspillet som Waldo hele tida vært Stan i indre monolog og Waldo i direkte tale, men plutselig er skillet borte. Og jeg opplever at det skillet er nokså viktig, da det handler om identitet og ikke minst skjult identitet. 

Slutten var intens, men litt mer forutsigbar og utilfredsstillende enn Atwood pleier å være. Samtidig borer den rett inn i det etiske momentet som er romanens omdreiingspunkt. Det sies så presist på side 387: Vil du at avgjørelsene skal være fratatt deg så du ikke trenger å være ansvarlig for handlingene dine? Ja, vil vi egentlig det? Hjertet gir seg ikke gir mange eksempler på hva som da kan skje. For min egen del er i alle fall svaret et rungende nei. 

onsdag 4. desember 2019

Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere
Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere
Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

mandag 2. desember 2019

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner
Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson
En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred
Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse
Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten
Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood
Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie
Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf
En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg
Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron
Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot
Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare
Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen
Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram
Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas
Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl
Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante
Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing
Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019
Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

lørdag 30. november 2019

Bokhyllelesing: Nobelbøker

November har vært via nobelbøker - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt den høythengende Nobelprisen i litteratur. Dette innsnevrer bokvalgene nokså kraftig, da det til dags dato kun er 116 prisvinnere over hele kloden, fordelt på 15 kvinner og 101 menn. Resten var opp til deg! Og nå er jeg veldig nysgjerrig på hva du har lest?

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

Siste runde i Bokhyllelesing 2019 er, i år som i fjor, via julebøker. Her opererer vi med en vid definisjon: Boka kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller rett og slett ei bok du fikk til jul, være seg i fjor eller for mange år sia. Her bør det ikke være vanskelig å finne lesbare muligheter i ulesthylla. 

Og et siste spørsmål, nå som vi snart er på tampen av året og det er på tide å se inn i 2020, er om det er noen som vil fortsette med Bokhyllelesing? Jeg lager gjerne til leseutfordringer for min egen del, men det er hyggelig å vite om noen andre har lyst til å være med også, og ikke minst er det veldig koselig om noen vil være med! I så fall er det litt andre hensyn å ta enn om det bare er meg - men de tar jeg gjerne.

God juleles!

onsdag 20. november 2019

Jakten på Olav den hellige

Bildekilde: Bokelskere
Stiklestad, år 1030. Bondehæren og kongshæren møtes like ved en bakke. Kongshæren er på toppen og har fra første stund overtaket. De sender ut ei pilskur som får lufta til å dirre før pilene treffer, hardt og presist. Det grønne gresset får røde og brune flekker. Hestene knegger. Det egges til kamp og skytes på ny. Plutselig går kongen ut av fylkingen, han og merket styrter nedover bakken. Det glimter i sverd, kvasse egger treffer skjold, brynjer, bein. Så faller kongen.

Oslo, år 2010. Religionshistoriker Øystein Morten (f. 1973) kommer over levninger som den katolske kirka hevder stammer fra Olav den hellige (995-1030). Hvordan er dette mulig? Er det mulig? Hva om det er liket av en annen? Kan vi finne ut av det med sikkerhet? Spørsmåla er mange, og Morten klarer ikke å la saken ligge. Dette må han undersøke videre og komme til bunns i. Han allierer seg med vitenskapelige eksperter, og søker om å få lov til å undersøke og å ta prøver av skinnebeinet som oppbevares og brukes som en relikvie i kirka. Og etter en del fram og tilbake, får han lov.

Stiklestad, år 1031. Det er gått litt mer enn et år sida Olav Haraldsson blei drept på Stiklestad. Nå ønsker den engelske hirdbiskopen Grimkjell (død i 1047), som stod Olav nær, å erklære Olav som helgen. Han forteller om et velduftende lik, der hår og negler stadig vokser. Om et lik som ikke lar seg grave ned, men som blir skjøvet opp igjen av jorda. Han forteller at Olav er rød i kinna, som om han bare tar seg en dupp. Og formørkelsen som kom i øyeblikket kongen døde, om det vidunderlige lyset som lyste over stedet der kongen falt, blei pleid, salva og seinere lagt i kiste, lyset som omkranser Olav, hans person og hans historie. Legendene er mange - blinde får tilbake synet, lamme kan gå etter å ha rørt ved Olavs lik. Det bygges først ei lita kirke på stedet, seinere reises Nidarosdomen, som også blir hans gravkirke, til hans ære. Kirka blir raskt et ynda pilegrimsmål, og St. Olavs skrin, kista som Olav ligger i, blir landets viktigste relikvie.

Vi forstår at Grimkjell har en agenda ved sitt valg om å kanonisere Olav. Han ser at Olav og Olavsdyrkinga kan ha en relevant funksjon for kirka, kristninga og i sin tur statsbygginga i Norge. Men et velduftende lik? Det er vel ingen som tror på det? Hva er den egentlige historia, som ligger bak helgenkåring, helgenpropaganda og den katolske kirkas behov? Hva ligger under sagatekster og legender, skaldekvad og krøniker? Mellom Olavs død i 1030 og Mortens grubling i 2010 ligger det 980 år. Er det mulig å spore opp en snart tusen år gammel sannhet? En sannhet om Olav den hellige som er annerledes enn den vi kjenner? Eller vil alt være fordreid av historia og flere hundreår med muntlig og skriftlig tradisjon, kirkekultur og helgenkult? Og hva med skinnebeinet i kirka, det hellige relikviet som nødig vises fram, er det ekte?

Jakten på Olav den hellige (2013) forteller om hele prosessen til Morten, der han graver seg bakover i kildemateriale ingen har kikka i på mange år, der han blåser støv av pergamenter og sagaer, kontakter flere spesialister og foretar DNA-analyser, røntgenfotograferinger og karbondateringer, analyserer skaldekvad og vurderer arkeologiske kilder. Vil han finne sannheten? Vil han finne Olav?

Samtidig som han leiter, forteller Morten om Olav. Han skriver Olavs historie på nytt, fra fødsel til død. Han kasserer velbrukte sagaformuleringer og leiter på kryss og tvers i utenlandske krøniker, åpner knappe formuleringer og fyller igjen svarte hull i Olavs biografi med kunnskap og fakta. Han beveger seg, nesten umerkelig til å begynne med, bort fra bildet av en hellig mann, en Guds mann, som kjempa for kristendommen og kristninga av Norge, til en usedvanlig bråmoden unggutt, sterk og kraftig, som i praksis var yrkesmilitær gjennom sine mange år som leiesoldat. En gutt som seira og vant og blei mann ute i felt, som tok kongsnavn og blei drevet på flukt, og som vendte tilbake for å redde kongsnavn og ære.

Slik blei det ikke. Han falt for flere menns angrep, omtrent samtidig, og endte som et lik på slagmarka. Men evig ære, det fikk han.

Øystein Morten har skrevet ei lesverdig og spennende bok, som er en flott inngang til historie som fag, vikingtida og ikke minst sagalitteraturen. Morten går i dybden av Olavs samtid og skjebne, følger liksporet som en etterforsker fra 1030 og fram til vår tid. Morten aktualiserer og diskuterer, og det er kreativt gjort og interessant skrevet. Den tverrfaglige tilnærminga hans er ei styrke, og det viser seg at den også er smart og underholdende. Morten står fram som en kunnskapsrik og varm formidler, som har stor respekt for legendene han nå roter rundt i. Og meninga er aldri å ødelegge, bare berike og belyse.

Men er Jakten på Olav den hellige en slags biografi eller heller ei sakprosabok? Det siste med innslag av det første eller omvendt? Uansett hvordan en vurderer akkurat disse detaljene - i denne sammenhengen er det faktisk ikke så viktig. Dette er ei svært god bok som gir masse leseglede til en interessert leser.

søndag 17. november 2019

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere
Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

lørdag 9. november 2019

Det tynne sverdet

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg leste barneromanen Ishavspirater tilbake i 2017, blei jeg fullstendig bergtatt. For ei barnebok! Den hadde virkelig alt; humor, varme, spenning, farer og feller, et umulig oppdrag, venner og fiender, alvor, klokskap, liv og død, forklaringer, utvikling og en slutt en nesten ikke tør å håpe på. Tiåringen Siri tar nemlig opp kampen med den verste piraten på Ishavet, kaptein Hvithode. Hun har ingen andre valg dersom hun skal få tilbake lillesøsteren sin!

Men hvordan kan forfatter Frida Nilsson (f. 1979) følge opp en slik suksess, spurte jeg meg i tida etter endt lesing. For boka var så enestående, og jeg ville ha mer! Men ville det være mulig? Universet der Siri, Miki, den gamle pappaen, Hvithode og alle de andre bodde var så fullendt og troverdig, med blant annet egne dyr og fugler, og personene var like sprell levende som Maria Parrs Tonje Glimmerdal, der hun suser nedover bakkene og gauler Fart og sjølvtillit!

Så kom den neste boka til Nilsson. Tittelen er mer lukka - Det tynne sverdet (på svensk i 2017, oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965) i 2018) sier ikke så mye om handlinga som Ishavspirater. Likevel er den fin, og bærer bud om at noe spennende skal skje. Vi går jo ikke rundt med sverd sånn uten videre, i alle fall ikke i barnelitteraturen. Men det var et helt nytt og uventa landskap å tre inn i, der jeg kanskje delvis forventa at Nilsson skulle dikte på noe av det samme som sist. Vi befinner oss ikke lenger oppe i Ishavet, men et helt annet sted. Det eneste vi får vite, er at det er ved kysten, for Sasja og pappa bader. Og de bor i et vanlig hus, og det er griser hos naboen, og de har hunder hjemme.

Men det er noe som ikke er som det skal være. Noe som gjør at pappa får et alvorlig drag i ansiktet. Noe som gjør at Sasja blir stille. At lufta i huset er annerledes, at marerittene til Sasja kommer, han drømmer om de ekle fluene. Sjøl når det er midt på natta og han lister seg rundt, kan han høre dem surre i vinduskarmen. Han må bare sjekke Semilla. Se at hun er der, at hun puster. Semilla ligger i senga, hun ligger bare i senga. Hun er nesten uten farger nå. Både Sasja og pappa veit at hun snart skal dø. Semilla veit det sjøl også.

Men hun får ikke lov! Hun kan ikke, skal ikke, må ikke dø! Da veit ikke Sasja hvor han skal gjøre av seg. Det er ille nok at hun blei sjuk. At det er noe inni kroppen hennes som gjør henne dårlig. Men at Døden skal komme å ta henne? Nei! Sasja nekter. Han vil ikke tenke på det en gang. Men så er det en natt at Semilla ikke ligger der. Sasja skjønner med en gang at Døden har kommet. Sasja løper ned til stranda og ser det digre dødsskipet, allerede på vei bort. Semilla må være ombord der, han bare veit det! Han har ikke noe annet valg enn å knabbe naboens lille pram og følge etter.

Men vil han i det hele tatt komme fram? Vil han komme seg til Dødens rike, og vil han klare å finne Semilla? Og er det bare å ta henne med tilbake i prammen, eller må han kjempe? Må han lure Døden? Og hvem er egentlig denne Døden? Spørsmåla er mange, og både leser og hovedperson får svar, litt etter litt, i det som viser seg å være et spennende, trist, morsomt og engasjerende eventyr for både barn og voksne, der Sasja bærer hovedrolla, men flankeres solid og noe kranglevorent av Trine, Prinsessen og Hødre.

Barneromanen strekker seg over mer enn fem hundre sider, og er derfor ikke en tekst for de utålmodige leserne. Men Nilssons sans for dramaturgi og spenningsoppbygning gjør at det sjeldent er kjedelige øyeblikk - men her må leserne evne å skille mellom 'kjedelig' og 'alvorlig'. For alvor er det mye av, og de mange dialogene krever at leseren også reflekterer og svarer. For hva skjer egentlig når vi dør? Hvor kommer vi? Og hva hender etterpå? Nilssons bok gir seg aldri ut for å være en sannhet, men hun og teksten tar like fullt barna på alvor. Nilsson drøfter de store følelsene som barn kjenner på når en nær voksenperson er alvorlig sjuk, som frykt, sinne og sorg, opplevelsen av at noe er urettferdig, kaos, maktesløshet, meningsløshet og så videre. Og hun gir følelsene rom og plass, og hun rydder enkelt i dem, uten å si at noe er feil eller gi barna følelsen av å ikke strekke til.

Sasja er en utrolig sympatisk hovedperson. Han er ikke spesiell på noe vis, han er bare en helt vanlig gutt som ei natt reiser etter Døden. Og det at han er så vanlig skal vise seg å bli en styrke et sted der alle de andre er nokså uvanlige, i alle fall i våre øyne. Sasja tviler på det han driver med, han angrer på reisa, han lengter hjem, han er redd, og han føler seg virkelig ikke modig. Men likevel er han det, der han går rett inn i det skumle og uvisse med hele seg, slik barn gjør. Han skjelver av frykt, skrubber seg opp, svelger elvevann, blir tatt av ras og gråter såre tårer, men han gir ikke opp. Kjærlighet, vennskap, samarbeid og håp gjør at reisa inn i Dødens rike kan fortsette.

Det tynne sverdet er en fantastisk samtalestarter. Å lese den sammen gir barn og voksne et samlingspunkt der de kan møtes og drøfte vanskelige spørsmål, uten at det blir for tett og privat. Eller de kan velge å bruke boka som en vei inn i seg sjøl, og avsløre egne tanker, følelser og redsler. Det er utrolig viktig at ei bok som dette fins, som tar barn på alvor og er direkte og konkret i språk og metaforer, men samtidig ikke leiker med det at vi ikke veit hva som skjer når vi dør. Boka kan være avgjørende i barns sorgarbeid, for Nilsson setter enkelt ord på det som er vanskelig og i Sasja møter barna en nær venn. 

Jeg vil ikke si noe mer om hvem Sasja møter underveis eller om hvordan hele reisa utarter seg og ikke minst avsluttes, da det vil avsløre alt for mye for den som vil lese. Men det er et skikkelig eventyr, dette også, et langt eventyr der helten må gjennom en rekke prøvelser, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Nilsson er tro mot formelen hjemme-borte-hjemme og flere eventyrformler, men gjør det helt eget likevel. Boka har en svært god struktur, er godt uttenkt og fint balansert mellom for eksempel indre monolog og dialog, mellom at reisa fortsetter eller at vi har hvilepunkter. På sett og vis er jeg bittelitt skuffa over slutten, som ikke er like realistisk som starten, og løsninga føles litt ut som litt juks, men den er veldig, veldig fin likevel, og boka anbefales varmt. 

fredag 1. november 2019

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget
Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner
Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson
Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen
Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred
Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse
Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck
Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten
Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood
Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie
Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 
Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg
Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron
Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa
Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her

George Eliot
Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram
Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas
Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing
Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her

Bokhyllelesing 2019
Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!