Vårlesing, del II

Disse leseplanene blir rarere og rarere og lengre og lengre for hver gang jeg skriver dem, hvilket betyr at jeg enten må redusere leseambisjonene noen hakk på månedlig basis, eller endelig få ut fingern og komme i mål med de verste gjengangerne på lista, slik at jeg blir kvitt dem, en gang for alle (det funka for eksempel utrolig godt å skvisje inn Nedreaas i lesesirkelen til Bjørg). Men ikke i april, altså! Denne gangen forblir alt ved det vante. Noe som sjølsagt innebærer at Ragnhild Jølsen er med på lista denne gangen også. Innbakt er også en rask gjennomgang av det som faktisk blei lest i mars.

Ragnhild Jølsen
Trenger verken introduksjon eller mange linjene i denne sammenhengen. Målet er bare å få lest ferdig boka så fort som mulig, men jeg kjenner på meg at det nok ikke blir denne måneden heller. Det har noe med stemning å gjøre - Jølsen er intens, tett og tung, og passer veldig godt om høsten, men ikke så godt til lett, mildt vårvær og vårstemninger i sinnet. Jeg skal innrømme at det er ganske kjedelig med slike bøker en har hengende over seg, så jeg må nok ta tak. Snart. Kanskje det hjelper å dele opp målet om å lese Jølsen i to, og lese Brukshistorier for seg og Efterlatte arbeider til slutt.

Margaret Atwood
Skulle egentlig blitt lest i mars, men det blei ikke noe av. Jeg og Birthe prøver på nytt denne måneden. Og om du har lyst til å være med på en uformell samlesing av Flommens år mot slutten av april, er det bare å slenge seg på! Fordi boka er lang og intens, ser jeg for meg at det fort blir mai, så her er det ingen vits i å stresse.

Doris Lessing
Strengt tatt skulle også Doris Lessing leses denne måneden, i lesesirkelen til Bjørg, men en annen forfatter tok hennes plass. Så jeg og Lessing må forsøke igjen. Mest sannsynlig får jeg ikke lest noe av henne før i mai, eller etter siste eksamen i juni. Men det er greit.

Snorre Sturlason
Rom blei ikke bygd på en dag. Det er fortsatt en del igjen av Heimskringla, for å si det sånn.

Vera Henriksen
Sagaens kvinner er et fint supplement til Snorre, jeg leser dem litt parallelt, og derfor tar det tid. Har også fått lurt til meg en utgave av den historiske romanen Kongespeil, som jeg tenker å lese i sommer, så dette navnet kommer til å bli lenge på leselista.

Carl Frode Tiller
Ja, denne karen dukka plutselig opp i synsfeltet mitt, og denne gangen var det med dramatikkversjonen av Skråninga, og klart den blei lest! Også helt uten å ha planlagt det eller noe, da. Kryss til meg!

John le Carré
Lesesirkelbok hos Line for mars måned var spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden av den britiske forfatteren John le Carré. Bok lest og bok omtalt gir nytt kryss til meg, og en ny tittel å huke av på den eviglange 1001-lista.

Ingvild H. Rishøi
Av en eller annen grunn begynte tankene å gå nokså insisterende omkring La stå mot midten av mars, sjøl om jeg leste novellesamlinga for flere år sida. Det førte til et nytt innlegg om boka, sjøl om den ikke blei gjenlest.

Émilie Ajar
Jeg aner et tilbakevendende problem her (eventuelt systemfeil): Jeg planlegger å lese den ene eminente dama etter den andre, men ender opp med ymse mannfolk. Tredje kryss kommer nemlig fordi jeg leste ut den rørende og morsomme romanen Med livet foran seg mot slutten av mars.

Jules Verne
Og enda mer overraskende var det at Jules Verne plutselig dukka opp. Han sneik seg inn og tok plassen til Lessing i Bjørgs lesesirkel, hvor Afrika var tema. Men Jorden rundt på 80 dager er strengt tatt ikke ei Afrikabok, og dessuten var jeg rimelig seint ute også. Uansett blir det kryss - 1001-kryss også!

Per Olov Enquist
Endelig over på de faktiske lesemåla, ikke bare de som surrer i periferien og aldri blir ferdige, men der ambisjonene faktisk er på plass også: Denne måneden skal det leses Enquist. Anledninga er Ingalills biografilesesirkel, der temaet er noe idrettsgreier, og det nærmeste jeg kommer, er Enquists reportasjer eller lignende fra OL i 1972. I alle fall tror jeg at det var det det var. Vi får se. Innlegg planlegges rundt midten av måneden.

Cora Sandel
I Lines lesesirkel 1001 bøker er det Sandel som er aprilforfatteren. Jeg gleder meg veldig til å lese Alberte og Jakob for første gang, og har en aldeles nydelig utgave i hylla, som jeg fikk for mange, mange år sida. Det blir nok den første aprilboka for meg, bare jeg kommer i gang.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel i månedsskiftet april/mai, skal det leses en europeisk klassiker. Der har jeg heldigvis mange å ta av! Valget har til slutt falt på Bildet av Dorian Gray, som jeg både leste og skreiv ei oppgave om på videregående, men som jeg ønsker å lese igjen.

Det blir med andre ord nok denne måneden også. Og skulle det knipe på noe å lese, har jeg virkelig nok av gode alternativer i hyllene - og mangfoldige kilo med bibliotekbøker som skal leses i forbindelse med masteroppgava. Påskeferien blir nok ikke så veldig ferieaktig i år heller...

Og med det ønsker jeg dere alle en riktig god lesemåned!

Spionen som kom inn fra kulden

Bildekilde: bokelskere.no

Omgangssjuke, forkjølelse, omgangssjuke atter en gang og en ny forkjølelse som river godt i bronkiene og i tillegg skaper spennende tilstander i øra - de siste fire ukene har helsemessig vært lite trivelige, og det gjenspeiles på lesefronten. Med et febervarmt lite barn konstant på fanget, på armen eller i senga blir mor fort klein, og da fyker både arbeidstid, lesetid og egentid ut av vinduet. Jeg kan trygt si allerede nå at jeg ikke når lesemåla mine for mars, og jeg frykter at det er Atwood det går hardest utover. Grunnen er at hun er mer kompleks enn alle de andre til sammen, og at det ikke er noen vits i å lese henne dersom huet ikke henger med. Derfor har jeg valgt litt lettere lesestoff når jeg har hatt anledning.

Månedens 1001-bok i lesesirkelen til Line, er en kort klassiker fra og om den kalde krigen: spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden (fra 1963, norsk oversettelse i 1964), av engelskmann og tidligere etterretningsagent John le Carré (pseudonym for David John Moore Cornwell, MI5 og MI6, f. 1931). Det er faktisk den første boka jeg har lest innafor akkurat denne sjangeren, og sjøl om leseropplevelsen var ganske god, tror jeg ikke det blir så mange flere per nå. Før jeg begynte å lese, skreiv jeg at jeg tenkte boka ville ligge et sted i mellom amerikanske Raymond Chandlers (1888-1959) hardbarka Hollywoodbaserte detektivroman Den lange søvnen fra 1939 og britiske Ian McEwans (f. 1948) elleville harselering med spionthrillersjangeren i romanen Den uskyldige (1989). Det viste seg å stemme ganske så bra.

Spionen som kom inn fra kulden er like røff i språk og stil som Den lange søvnen, og hovedpersonene, henholdsvis den halvgamle agenten Alec Leamas og den blærete og barske privatdetektiven Philip Marlowe, konkurrerer greit om å drikke seg aldeles fra sans og samling. Det er rein flaks at det går så bra som det gjør av og til, og et under at karfolka ikke bukker helt under for flaskene. Men le Carrés tredje roman (debuten var i 1961) er også full av mørk humor. Leamas, i starten skildra som en litt mislykka agent, er tilsynelatende en tragisk fyr på randen av sitt livs sammenbrudd, han eier ikke respekt for noen og langer verbalt ut i hytt og gevær, noen ganger blir det til og med fulgt av et realt svingslag. Fortellerstilen er slentrende og tøff, akkurat som Leamas, og forfatteren tar ikke fem flate øre for å framheve hvor stusselig hovedpersonen har det. Mange av disse elementene opplever jeg at McEwan spiller på i boka si, men i en noe nedtona grad. Unge Leonard er tross alt en optimistisk fersking som ser Berlin og hovedkvarteret for første gang, og ikke en aldrende, desillusjonert og sur agent, som Leamas.

Men nok sammenligning, og til det faktiske verket. Her er det ganske vanskelig å skrive noe særlig om handlinga uten å avsløre for mye. Derfor blir det slik: den Berlinbaserte agenten Leamas på omtrent femti år, vender hjem til England etter å ha mista den siste og viktigste av ei lang rekke viktige østtyske informanter. Det er iskald krig, om ideologi, politikk og økonomi, om Berlin og Øst-Europa, om informasjon og informanter, og det er krig mellom etterretningene. Det er avanserte koder, lange rundreiser, fiffige løsninger, lokkeduer, falsk informasjon, korrupsjon, agenter, dobbeltagenter og store utbetalinger. Mye, og kanskje alt, står på spill. Og nå har det øst-tyske nettverket til Leamas gått i oppløsning og karriera henger i en tynn tråd. Han har aldri gjort noe anna enn å være agent, så hva skal han ta seg til? På hovedkvarteret Sirkus i London får han tilbud om en aller siste jobb før han kan trekke seg ut, "komme inn igjen fra kulden" for godt, men den er svært risikofylt. Fullfører han, vil han kunne leve som en greve resten av livet. Leamas har ingenting å tape, sjøl om han ikke helt veit hva jobben innebærer.

Og akkurat hva Leamas skal gjøre, veit leseren enda mindre om. Det er her størstedelen av spenninga ligger. Vi får kun vite bruddstykker av dette siste oppdraget, og det kommer ofte retrospektivt hulter til bulter etterhvert som Leamas velger å fortelle oss noe. Men det er fortsatt lite som blir forklart. Derfor er de vendingene som kommer av og til nokså overraskende. Men etterhvert som en leser, legger en merke til at en må foreta stadige korrigeringer av historia. Hvilken historie er egentlig riktig? Hvor mange lag kan skrelles av før vi kommer til sannheten? Er det en sannhet, eller er alt konstruert? Hvem skal vi tro på? Vi følger Leamas tett, og sjøl om han er både barsk og brå, litt usympatisk og ikke helt pålitelig, er det her vår sympati ligger. Vi har ikke noe valg. Han er vår inngang til historia, alt skildres gjennom Alec i tredjeperson, og når Alec får ny informasjon, får leseren ny informasjon. Men ikke bare det: Leamas setter informasjonen på plass for oss, han "drøvtygger" den, noe som gjør at det som faktisk skjer, langt bak i bokas kulisser, holdes unna leseren nokså lenge. For når Alec har skylapper, "glemmer" å nevne noe, har et annet fokus eller ikke veit hva som faktisk skjer, er det det samme med oss. Og det er forsåvidt et godt fortellergrep, som får denne historia til å flyte tilfredsstillende. For å sammenligne med Ian McEwan, kan en si at begge forfattere gjør forsøk på å føre både leser og hovedperson bak lyset. Men Leamas er nysgjerrig og smart, Leonard forvirra og usikker.

Samtidig som boka skildrer et komplisert spill hvor maktens menn kan ikle seg mange ulike roller, ta mange ulike jobber og betale mye for å bevare det de mener er det beste, og forfatteren driver et til tider intrikat spill med leseren, er det hele ganske endimensjonalt. Spionen som kom inn fra kulden er en rein spionthriller, her er det ikke rom for elementer som ikke tilhører sjangeren eller elementer som ikke tilhører den historia forfatteren forteller. Alt hører sammen, men det veit vi jo ikke når vi begynner å lese. Etterhvert som Leamas flytter på seg og vi får ny informasjon, må vi gradvis rekonstruere helheten. Når siste side er lest, passer alle bitene i puslespillet. Det gjør at en raskt glemmer boka - det er få ting å lure på, få ting som får leseropplevelsen til å vare lenger. Men samtidig kan jeg ikke la være å være litt imponert over denne tekniske finurligheten. Fra forfatterens side må det ha tatt nokså lang tid å få fortalt bitene av fortellinga i riktig rekkefølge, og få det hele til å gå opp.

Jeg kan verken uttale meg om Berlin eller London på 1960-tallet, jeg må bare regne med at forfatterens skildringer stemmer (og det gjør de sikkert - det virker i alle fall troverdig). Ei heller er jeg en ekspert på ymse etterretningsvirksomhet - min kompetanse begrenser seg til James Bond på film, og der er det nok litt høyere tempo enn i denne boka. Men det jeg kan si noe om, er kvinneskildringene som le Carré serverer. Jeg skjønner at det skal være sånn på grunn av handlinga i boka, men jeg har likevel problemer med å se Liz Golds motiver for å komme nærmere Alec Leamas. Hun er ei ung jødisk kvinne, kommunist og bibliotekar, men når gamle lurvefrans, ustelt og stinkende av sprit, motvillig dukker opp på arbeidsplassen hennes for å hjelpe til med en omfattende kartotekjobb, inviterer hun han hjem på middag...? Hva hun ser i Leamas, hva hun ønsker å få ut av hele greia, er vanskelig å forstå. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde spandert noen linjer mer om akkurat dette. Slik det er nå, går det fra middag til sengekos uten at jeg egentlig har fått det med meg.

Sjøl om handlinga i denne boka sitter godt, er det litt verre språklig sett. Mange av datidas friske formuleringer, som både forfatteren og Leamas strør om seg, er i dag stivna klisjeer vi helst forbinder med tjukke og pinlige onkler som alltid drikker litt for mye i de årlige familieselskapene. Det gjør naturligvis at språket taper seg litt, for det er vanskelig (eller umulig) å "lese bort" tida mellom 1963 og i dag, eller å lese boka uten egne referanser til samtida og historia. Jeg forsøkte underveis å sette formuleringene på en slags sjarmkonto for gamlinger, og det fungerte litt. Ellers var det pent lite undertekst i sikte, men tjukt med frampek. Og slik skal det jo være når boka ikke er skrevet for å berøre.  

Til tider var det ganske intenst å lese om Leamas, men mot slutten blei det mest skummelt å være vitne til hvordan historia fikk utspille seg nærmest i fritt fall. Jeg skjønte hvordan det kom til å gå nokså tidlig, og må innrømme at jeg var sur ei lita stund fordi forfatteren ikke "greip inn" og endra på de litterære personenes skjebner. Men etterpå var jeg glad for at han ikke gjorde det likevel. Her tror jeg nemlig at le Carré er svært tett på virkeligheten i sine skildringer og lite diskré kritikk av uetisk stormaktspolitikk, skittent dobbeltspill og blind ideologi. En annen slutt ville kanskje vært på grensa til historieforfalskning. Men om historia er litt sann eller veldig sann i betydninga at dette kunne ha hendt, spiller forsåvidt ingen rolle. Spionen som kom inn fra kulden er en god underholdningsroman, som både er spennende, litt morsom og ganske skremmende. Dessuten fikk den ufrivillig litt fornya aktualitet akkurat nå når Putin rasler med sablene. Og det skaper et refleksjonsrom for leseren som le Carré ikke egentlig byr på. Hell i uhell, kanskje?

Vårlesing

Endelig er det mars! Og med mars kommer våren. Men hittil har jeg ikke sett så mye av den at det gjør noe. Riktignok er det blitt mildere, og det er ikke bare snø som faller ned fra himmelen. Smeltinga har også begynt, men det fryser jo på igjen hver kveld, så en kan spørre seg hvor effektivt det egentlig er. Den jevne temperaturen midt på dagen er to plussgrader, null sol, skyer og tåke. I dag sludda det også, som en ekstra vårbonus. På veiene, særlig gangveiene, er det godt med is, noe som betyr brodder som basisutstyr for alle som ikke vil risikere ryggen, piggdekk og godt med bremser på barnevogna (vi bor på en bakketopp). Jeg kjenner at jeg ser fram til de dagene hvor vi kan legge alle former for tjukke vinterhabitter på loftet - jeg er en smule lei av å se ut som Michelin-mannen hver gang jeg går ut.

Men fra drømmer om "ein betre vår ein gong" (Elias Blix) til leseplanene for årets første vårmåned:

Torborg Nedreaas
En evig traver på disse innlegga, men IKKE NÅ LENGER! Nedreaas blei endelig ferdiglest, og det jeg trengte for å komme i mål, var et spark bak i form av Bjørgs bokhyllelesing. Et godt gjennomtenkt initiativ derfra, og kryss for meg!

Ragnhild Jølsen
...trenger jeg ikke skrive så mye om. Hun er omtrent like trofast som Nedreaas; forlengst introdusert på disse listene og halvlest. Dessuten er hun kommet for å bli ei stund til. Brukshistorier og Efterlatte arbeider er satt på vent til april på grunn av mer fristende leseprosjekter (men tida går fort).

Margaret Atwood
Sammenligna med forrige måneds leseplan, er det få endringer så langt. Atwood dukker jammen opp på lista denne gangen også, sjøl om jeg fikk kryss og greier sist. Grunnen er at Atwood har en såpass stor produksjon at det stadig er noe som må leses (henta ei bok på biblioteket seinest i dag), samt at den boka jeg leste i månedsskiftet januar/februar, er den første i en trilogi. Og nå ser det jammen ut til at jeg skal lese de to resterende bøkene i trilogien i løpet av våren, sammen med Birthe og Frøken Vims. Gleder meg! Først ut er Flommens år, som skal leses i mars. Bli gjerne med, du også!

Doris Lessing
...skulle strengt tatt vente ei stund til. Men så er det slik at månedens bok hos Bjørg skal være ei bok fra Afrika. Det fins, så vidt jeg veit, ikke i mine bokhyller per nå. Jeg kan i alle fall ikke oppdage noen slike bøker, og jeg har gått over alt ulest fire ganger. Derfor ser jeg meg nødt til å skyve litt på rammene for lesesirkelen for å få lest ei bok fra hylla denne måneden også. Jeg velger altså å forstå det slik at ikke bare boka, men også forfatteren, kan komme fra Afrika. Og da er jo Lessing "innafor" (hvis Bjørg aksepterer), sjøl om hun blei født i Persia og har hatt hele sin karrière i Storbritannia... Boka jeg har valgt, heter Bestemødrene. Innlegg skal komme i uke 12.

Snorre Sturlason
Arbeid og fornøyelser samles med lesinga av Heimskringla. Hittil er Ynglinge-saga lest og omtalt i forbindelse med Ingalills biografiske lesesirkel, og nå er det opp til meg å komme framover i historia. Jeg diskuterer med meg sjøl om jeg skal dele ut kryss for hver saga eller bare for hele greia.

Patricia Highsmith
Et slags kryss kommer her. Jeg har ikke lest boka på nytt, men skrevet om bokserien - om lag ti år etter lesing. Highsmith hadde med Den talentfulle Mr. Ripley månedens 1001-bok for februar. Se mer hos Line.

Vera Henriksen
Arbeid i farta her. Det er moro, men det går langsomt. Jeg veit nemlig ikke helt om jeg skal lese Snorre ferdig først, og Vera etterpå, eller om jeg skal kjøre et parallelt løp, med håp om at de kan utfylle hverandre, og ikke forvirre.

Carl Frode Tiller
...sneik seg plutselig inn på leselistene med et skuespill. Kryss er på plass, for boka er lest, og omtale kommer!

John le Carré
Denne månedens 1001-bok er Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, en spionthriller som fikk massiv oppmerksomhet da den kom ut i 1963. Sjøl om jeg ikke er så begeistra for krim, ser jeg faktisk fram til å lese boka, og ser for meg noe hardbarka greier ikke så langt unna Raymond Chandlers Den lange søvnen. Jeg regner også med at boka, Berlinbasert som den er, danner litt av bakteppet for Ian McEwans elleville harselering med sjangeren i Den uskyldige.

Det er med andre ord mye å se fram til denne måneden! Og om tida ikke strekker til, har jeg tenkt til å spe på med Alexander Kiellands samlede verker, siste bind i trilogien til Sigrid Undset, Jon Fosse eller Ian McEwan. Men det spørs - for nå kjenner jeg at det begynner å klø i masteroppgavefingra!

Ha en fin lesemåned!