Spionen som kom inn fra kulden

Bildekilde: bokelskere.no

Omgangssjuke, forkjølelse, omgangssjuke atter en gang og en ny forkjølelse som river godt i bronkiene og i tillegg skaper spennende tilstander i øra - de siste fire ukene har helsemessig vært lite trivelige, og det gjenspeiles på lesefronten. Med et febervarmt lite barn konstant på fanget, på armen eller i senga blir mor fort klein, og da fyker både arbeidstid, lesetid og egentid ut av vinduet. Jeg kan trygt si allerede nå at jeg ikke når lesemåla mine for mars, og jeg frykter at det er Atwood det går hardest utover. Grunnen er at hun er mer kompleks enn alle de andre til sammen, og at det ikke er noen vits i å lese henne dersom huet ikke henger med. Derfor har jeg valgt litt lettere lesestoff når jeg har hatt anledning.

Månedens 1001-bok i lesesirkelen til Line, er en kort klassiker fra og om den kalde krigen: spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden (fra 1963, norsk oversettelse i 1964), av engelskmann og tidligere etterretningsagent John le Carré (pseudonym for David John Moore Cornwell, MI5 og MI6, f. 1931). Det er faktisk den første boka jeg har lest innafor akkurat denne sjangeren, og sjøl om leseropplevelsen var ganske god, tror jeg ikke det blir så mange flere per nå. Før jeg begynte å lese, skreiv jeg at jeg tenkte boka ville ligge et sted i mellom amerikanske Raymond Chandlers (1888-1959) hardbarka Hollywoodbaserte detektivroman Den lange søvnen fra 1939 og britiske Ian McEwans (f. 1948) elleville harselering med spionthrillersjangeren i romanen Den uskyldige (1989). Det viste seg å stemme ganske så bra.

Spionen som kom inn fra kulden er like røff i språk og stil som Den lange søvnen, og hovedpersonene, henholdsvis den halvgamle agenten Alec Leamas og den blærete og barske privatdetektiven Philip Marlowe, konkurrerer greit om å drikke seg aldeles fra sans og samling. Det er rein flaks at det går så bra som det gjør av og til, og et under at karfolka ikke bukker helt under for flaskene. Men le Carrés tredje roman (debuten var i 1961) er også full av mørk humor. Leamas, i starten skildra som en litt mislykka agent, er tilsynelatende en tragisk fyr på randen av sitt livs sammenbrudd, han eier ikke respekt for noen og langer verbalt ut i hytt og gevær, noen ganger blir det til og med fulgt av et realt svingslag. Fortellerstilen er slentrende og tøff, akkurat som Leamas, og forfatteren tar ikke fem flate øre for å framheve hvor stusselig hovedpersonen har det. Mange av disse elementene opplever jeg at McEwan spiller på i boka si, men i en noe nedtona grad. Unge Leonard er tross alt en optimistisk fersking som ser Berlin og hovedkvarteret for første gang, og ikke en aldrende, desillusjonert og sur agent, som Leamas.

Men nok sammenligning, og til det faktiske verket. Her er det ganske vanskelig å skrive noe særlig om handlinga uten å avsløre for mye. Derfor blir det slik: den Berlinbaserte agenten Leamas på omtrent femti år, vender hjem til England etter å ha mista den siste og viktigste av ei lang rekke viktige østtyske informanter. Det er iskald krig, om ideologi, politikk og økonomi, om Berlin og Øst-Europa, om informasjon og informanter, og det er krig mellom etterretningene. Det er avanserte koder, lange rundreiser, fiffige løsninger, lokkeduer, falsk informasjon, korrupsjon, agenter, dobbeltagenter og store utbetalinger. Mye, og kanskje alt, står på spill. Og nå har det øst-tyske nettverket til Leamas gått i oppløsning og karriera henger i en tynn tråd. Han har aldri gjort noe anna enn å være agent, så hva skal han ta seg til? På hovedkvarteret Sirkus i London får han tilbud om en aller siste jobb før han kan trekke seg ut, "komme inn igjen fra kulden" for godt, men den er svært risikofylt. Fullfører han, vil han kunne leve som en greve resten av livet. Leamas har ingenting å tape, sjøl om han ikke helt veit hva jobben innebærer.

Og akkurat hva Leamas skal gjøre, veit leseren enda mindre om. Det er her størstedelen av spenninga ligger. Vi får kun vite bruddstykker av dette siste oppdraget, og det kommer ofte retrospektivt hulter til bulter etterhvert som Leamas velger å fortelle oss noe. Men det er fortsatt lite som blir forklart. Derfor er de vendingene som kommer av og til nokså overraskende. Men etterhvert som en leser, legger en merke til at en må foreta stadige korrigeringer av historia. Hvilken historie er egentlig riktig? Hvor mange lag kan skrelles av før vi kommer til sannheten? Er det en sannhet, eller er alt konstruert? Hvem skal vi tro på? Vi følger Leamas tett, og sjøl om han er både barsk og brå, litt usympatisk og ikke helt pålitelig, er det her vår sympati ligger. Vi har ikke noe valg. Han er vår inngang til historia, alt skildres gjennom Alec i tredjeperson, og når Alec får ny informasjon, får leseren ny informasjon. Men ikke bare det: Leamas setter informasjonen på plass for oss, han "drøvtygger" den, noe som gjør at det som faktisk skjer, langt bak i bokas kulisser, holdes unna leseren nokså lenge. For når Alec har skylapper, "glemmer" å nevne noe, har et annet fokus eller ikke veit hva som faktisk skjer, er det det samme med oss. Og det er forsåvidt et godt fortellergrep, som får denne historia til å flyte tilfredsstillende. For å sammenligne med Ian McEwan, kan en si at begge forfattere gjør forsøk på å føre både leser og hovedperson bak lyset. Men Leamas er nysgjerrig og smart, Leonard forvirra og usikker.

Samtidig som boka skildrer et komplisert spill hvor maktens menn kan ikle seg mange ulike roller, ta mange ulike jobber og betale mye for å bevare det de mener er det beste, og forfatteren driver et til tider intrikat spill med leseren, er det hele ganske endimensjonalt. Spionen som kom inn fra kulden er en rein spionthriller, her er det ikke rom for elementer som ikke tilhører sjangeren eller elementer som ikke tilhører den historia forfatteren forteller. Alt hører sammen, men det veit vi jo ikke når vi begynner å lese. Etterhvert som Leamas flytter på seg og vi får ny informasjon, må vi gradvis rekonstruere helheten. Når siste side er lest, passer alle bitene i puslespillet. Det gjør at en raskt glemmer boka - det er få ting å lure på, få ting som får leseropplevelsen til å vare lenger. Men samtidig kan jeg ikke la være å være litt imponert over denne tekniske finurligheten. Fra forfatterens side må det ha tatt nokså lang tid å få fortalt bitene av fortellinga i riktig rekkefølge, og få det hele til å gå opp.

Jeg kan verken uttale meg om Berlin eller London på 1960-tallet, jeg må bare regne med at forfatterens skildringer stemmer (og det gjør de sikkert - det virker i alle fall troverdig). Ei heller er jeg en ekspert på ymse etterretningsvirksomhet - min kompetanse begrenser seg til James Bond på film, og der er det nok litt høyere tempo enn i denne boka. Men det jeg kan si noe om, er kvinneskildringene som le Carré serverer. Jeg skjønner at det skal være sånn på grunn av handlinga i boka, men jeg har likevel problemer med å se Liz Golds motiver for å komme nærmere Alec Leamas. Hun er ei ung jødisk kvinne, kommunist og bibliotekar, men når gamle lurvefrans, ustelt og stinkende av sprit, motvillig dukker opp på arbeidsplassen hennes for å hjelpe til med en omfattende kartotekjobb, inviterer hun han hjem på middag...? Hva hun ser i Leamas, hva hun ønsker å få ut av hele greia, er vanskelig å forstå. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde spandert noen linjer mer om akkurat dette. Slik det er nå, går det fra middag til sengekos uten at jeg egentlig har fått det med meg.

Sjøl om handlinga i denne boka sitter godt, er det litt verre språklig sett. Mange av datidas friske formuleringer, som både forfatteren og Leamas strør om seg, er i dag stivna klisjeer vi helst forbinder med tjukke og pinlige onkler som alltid drikker litt for mye i de årlige familieselskapene. Det gjør naturligvis at språket taper seg litt, for det er vanskelig (eller umulig) å "lese bort" tida mellom 1963 og i dag, eller å lese boka uten egne referanser til samtida og historia. Jeg forsøkte underveis å sette formuleringene på en slags sjarmkonto for gamlinger, og det fungerte litt. Ellers var det pent lite undertekst i sikte, men tjukt med frampek. Og slik skal det jo være når boka ikke er skrevet for å berøre.  

Til tider var det ganske intenst å lese om Leamas, men mot slutten blei det mest skummelt å være vitne til hvordan historia fikk utspille seg nærmest i fritt fall. Jeg skjønte hvordan det kom til å gå nokså tidlig, og må innrømme at jeg var sur ei lita stund fordi forfatteren ikke "greip inn" og endra på de litterære personenes skjebner. Men etterpå var jeg glad for at han ikke gjorde det likevel. Her tror jeg nemlig at le Carré er svært tett på virkeligheten i sine skildringer og lite diskré kritikk av uetisk stormaktspolitikk, skittent dobbeltspill og blind ideologi. En annen slutt ville kanskje vært på grensa til historieforfalskning. Men om historia er litt sann eller veldig sann i betydninga at dette kunne ha hendt, spiller forsåvidt ingen rolle. Spionen som kom inn fra kulden er en god underholdningsroman, som både er spennende, litt morsom og ganske skremmende. Dessuten fikk den ufrivillig litt fornya aktualitet akkurat nå når Putin rasler med sablene. Og det skaper et refleksjonsrom for leseren som le Carré ikke egentlig byr på. Hell i uhell, kanskje?