Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen

Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.