Sommerlesing, del III

Det er blitt august, og endelig glir det litt lettere på lesefronten. Herlig! Det er godt at huet er sånn noenlunde på plass igjen etter ei velfortjent pause, og det er fint å ha noe egentid i en travel hverdag (for det er travle hverdager en har med småbarn, uansett om det er ferie eller ikke). Og ikke minst er det fint å koselese! Det kjennes som om det er flere år sia sist, så nå nyter jeg hver sjølvalgte bok til det fulle. I juli fullførte jeg også endelig flere bøker, og nå er jeg omtrentlig à jour. Tror jeg. Det er veldig godt. I tillegg koste jeg meg med størsteparten av titlene.

Vera Henriksen

Til slutt kom jeg igjennom Sagaens kvinner fra perm til perm, og kan endelig levere boka tilbake til utlåner. Henriksen hadde mange fine observasjoner, solide lesinger og gode tolkinger. Interessant og velskrevet av henne, og lesekryss til meg. Og dessuten ser jeg fram til å lese henne igjen seinere.

Charlotte Maurier Pol?

Her skjedde det noe underlig. 1001-bokforfatteren fra mai, Charlotte Brontë, slo seg sammen med 1001-bokforfatteren fra juni, Daphne du Maurier, og blei til Marieke van der Pol. Ikke veit jeg helt hvordan det gikk til, men Brudereisen blei i alle fall lest, mens de to andre forblei urørte. Ett kryss, der altså.

Linn Ullmann

I urørtklassen stiller også Linn Ullmann. Det dyrebare blir alltid oversett når jeg skal velge meg ei bok. Kan hende august er måneden for den beige boka.

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller må også smøre seg med tålmodighet. I en periode hadde jeg kjempelyst til å lese ferdig Innsirkling-trilogien, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å lese mørke, dystre og triste bøker i det hele tatt, og det frykter jeg at disse bøkene er...

Solveig Aareskjold

Solveig Aareskjold må jo være en av de kuleste og mest beleste forfatterne i Norge. Hun har en imponerende god oversikt over den norrøne litteraturen, skriver så det suser og tolker med trøkk. Valkyrjesong anbefales!

W. Kirk MacNulty

Til Ingalills biografisirkel i juni var temaet vitenskap, og jeg fant fram en litt tilfeldig bok om frimurerne. Ikke så vitenskapelig som den kunne vært, gitt. Og heller ikke akkurat prega av sensasjonelle avsløringer og anna pjatt. Faktisk blei jeg ikke så mye klokere. Men treig, det var jeg.

Rudyard Kipling

Til femte runde av Bokhyllelesing 2015 skulle det leses bøker om barndom. Jeg valgte meg Jungelboken og blei absolutt ikke skuffa. Det er stor følsomhet og en helt unik kreativitet i historiene om ulvegutten Mowgli, og jeg gleder meg til å lese mer av nobelprisvinner Kipling. Lesekryss og 1001-kryss!

Franz Kafka

Lesesirkel 1001-bøkers julibok var Slottet av Franz Kafka, du veit, han unge, mørke fyren som ser så himla paranoid ut på bilder. Jeg verken leser eller eier boka, men håper å lese Prosessen av samme mann i august, så har jeg i alle fall bidratt med noe.

A. S. Byatt

I leseutfordringa Bokhyllelesing er det fra 03. august klart for sjette runde, og da skal det leses bøker fra 1990-tallet. Jeg hadde valgt meg Besettelse av A. S. Byatt, ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge, lenge. Men nå ser jeg at den blir litt for lang og kompleks slik ting er nå. Derfor gikk jeg på jakt etter ei anna bok fra 1990-tallet, noe som viste seg å være vanskelig å oppdrive i mine hyller. Får se hva det blir til, jeg har enda en dag på meg! Om du vil være med i lesesirkelen, legger du bare igjen en kommentar under. Boka må være skrevet og/eller utgitt på 1990-tallet - oversettelser er sjølsagt lov, og da kan du velge mellom skriveår eller oversetterår.

Fjodor Dostojevskij

Månedens 1001-forfatter er ingen ringere enn denne russiske fyren, og boka det gjelder er Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har den liggende et sted, og hvis så er tilfelle, skal jeg jammen prøve å lese boka også - med mine russiske fordommer intakt, så klart.

Elisabeth Aasen

I midten av august er det også klart for nok en runde i biografisirkelen, og denne gangen skal vi lese om forfattere. Jeg her veldig imponert over arbeidet til Elisabeth Aasen, og skal for anledninga trekke fram boka hennes om middelalderens skrivende kvinner, som heter Det skjønnes hage. Gleder meg veldig!

Faglitteratur

Valkyrjesong, Sagaens kvinner og den tamme boka om frimurerne opererer alle i et slags grenseland mellom skjønnlitteratur og faglitteratur - ofte kategorisert under det noe ulne samlebegrepet sakprosa. Men bortsett fra disse bøkene, har jeg ikke rørt noen mer faglige titler. Og det er herlig! Og i og med at ferien ikke er helt over enda, kommer jeg til å fortsette sånn litt til.

Fortsatt god sommer!

Biografi: Frimureri, frimurera

Bildekilde: Bokelskere

Godt og vel en måned etter at alle andre bidrag til biografisirkelen er levert, kommer jeg med mitt. Og det er verken bok eller forfatters skyld: Boka jeg valgte meg var svært lettlest og grei å forholde seg til. Men med tretten baller i lufta og stadig litt for mye å gjøre, tar det tid å lese sjøl de enkleste bøker.

Temaet hos Ingalill i juni var vitenskap. Da jeg ikke hadde noen biografier om vitenskapsfolk på lur, anna enn den om Marie Curie som jeg allerede har lest tre ganger, måtte det bli populærvitenskap eller sakprosa fra ulesthylla (folkebiblioteket her jeg bor er stengt om dagen). Lenge hadde jeg planlagt å lese De indoeuropeiske språkenes historie av det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981), ei bok som er en slags biografi over språk og definitivt en vitenskapelig utgivelse. Men så blei det Frimureri. Historie, ritualer og mysterier av W. Kirk MacNulty i stedet (jeg fant ikke noe informasjon om når denne MacNulty er født, men veit at han er gammel - han har hvitt hår og har vært frimurer i mer enn førti år). Boka er et lett tilgjengelig verk om frimurerne, fra deres spede begynnelse tidlig på 1700-tallet, til et stykke utpå 1900-tallet. Sjøl om boka ikke klassifiserer som en rein vitenskapelig utgivelse, tenkte jeg at det i alle fall ville bli ny viten for meg.

Men det blei ikke så mye ny viten likevel. Boka, som er på drøye tre hundre store sider, inneholder nemlig mange bilder, veldig mange bilder - og bildene får mye mer plass enn orda. Så det MacNulty faktisk skriver, er ganske lite og ganske overfladisk. I tillegg er det til tider svært repetativt. Det jeg "lærte" av denne utgivelsen kan derfor oppsummeres slik:

• Frimureriet er ikke en gammel, mystisk organisasjon med røtter i antikken og/eller middelalderen. Det fins i alle fall ikke noe bevis for slikt.
• Frimureriet er ikke én stor verdensomspennende organisasjon, men mange mindre verdensomspennende organisasjoner.
• Frimureriet er ikke en religion, men en organisasjon åpen for alle religioner. Særlig kristendommen.
• Frimurerne har ingen hemmelig "agenda", bare hemmelige møter, koder og ritualer.
• Møtene, kodene og ritualene er ikke så hemmelige likevel, men MacNulty skriver egentlig ikke noe om det, så da er jeg like langt.
• Frimurerne er verken bestialske eller satanistiske, og driver i hvert fall ikke med konspirasjoner. I alle fall ikke som vi kjenner til.
• Frimurerne kaller hverandre brødre, sjøl om de ikke er brødre.
• Dan Brown har ikke noe med frimureriet å gjøre, men DaVinci-koden er basert på fortellinger som Tempelridderne og de såkalte kryptiske frimurerne holder som sanne.
• Det fins ingen mysterier inntil det motsatte er bevist. Og da er de jo ikke mysterier lenger.
• Det fins mange systemer, ordener, navn og forkortelser, og hver har sine brødre, losjer og templer.
• Frimurerne hadde mye fritid og var glade i koder, tegning, maling og å drive med håndarbeid, noe boka viser.
• Symbolene brukt i ritualer og kunst betyr akkurat det du tror de betyr, bortsett fra når en eller annen sinnrik bror lager sin egen variant.
• De rare plansjene med mange figurer heter arbeidstavler og brukes for å oppnå nye grader.
• Å oppnå en ny grad betyr at du er kommet til et nytt nivå inni deg sjøl. Ofte kommer du inn i en ny losje også.
• Alle frimurere bruker broderte forklær, men kaller dem skjødeskinn.
• W. Kirk MacNulty er frimurer av 32. grad (av 33) i Det skotske systemet. Han veit derfor svært godt hva han kan "avsløre" og ikke. Og han avslører ingenting. 

Men en kan helt fint like boka godt, sjøl om den ikke er så informativ som den gir seg ut for å være. MacNulty forsøker tydelig å balansere mellom å opplyse om det vi faktisk veit, avklare hva som er usikkert og avvise det som er ville spekulasjoner. Men fordi det i lange tider har vært mye hemmelighetskremmeri rundt disse frimurergutta, er det mye vi ikke veit. Derfor er MacNultys prosjekt sympatisk, men håpløst, og en får lett en følelse av å tumle rundt i mørket, mens lysbryteren hele tida er rett i nærheten. Historia som fortelles er mangelfull, og perspektivet er noe underlig.

Det som uten tvil er utrolig fint med denne boka, er billedmaterialet. Det er sjelden jeg har vært borti en mer utsmykka utgivelse. Her fins arkitektur, skulpturer, malerier, dekorerte skjødeskinn, pyntegjenstander, bruksgjenstander, praktfullt interiør fra ulike templer og losjer, nydelige bøker med gullsnitt og mye mer. Bare å se på de glansa sidene gir en følelse av luksus. Men MacNulty skriver aldri om hvordan losjene får penger til lysekroner, røde fløyelsdraperier og sølvlysestaker, eller om hvem som faktisk gjør jobben med å bygge disse templene, male tapeten og skjære ut figurene på mesterstolen. Han skriver heller ingenting om det moderne frimureriet kontra det tradisjonelle frimureriet, og noen endringer må det jo ha vært på om lag tre hundre år, sjøl om arbeidet primært er indre og veldedig? Hva har for eksempel all den nye teknologien betydd for frimurerne og losjene? Har de hemmelige møter over internett nå, eller fortsetter de å møtes i lokalene? Har internett ført til at den fysiske losjen forfaller? Kan andre enn frimurere bruke en storsal? Hvor oppbevares de fine frimurertingene når det ikke er møter? Og hva skjer med frimureriet og veldedigheten i økonomiske nedgangstider?

Et annet tap er at forfatteren ikke gjengir de viktigste frimurerhistoriene. Et eksempel er den om kong Salomo, tempelet, oppføringa og drapet på arkitekten, som holdes fram som svært viktig av MacNulty. En kan bare lure på hvorfor historia i sin helhet ikke står i boka. Det ville uten tvil hjulpet leseren i rett retning av å forstå hva frimureriet i følge MacNulty egentlig handler om: Å kontinuerlig arbeide med seg sjøl for å bli et bedre menneske. Losjen, brødrene og symboler som passeren og vinkelhaken skal alle være redskaper i dette arbeidet. Å bli et bedre menneske er i og for seg et flott formål for oss alle - frimurer eller ei. Men at frimurerne ikke har noen hemmeligheter, tror ikke jeg det spøtt på. For da hadde jeg kanskje lært noe mer av praktboka til MacNulty.