Bli med på Boktober!

Bildekilde: NRK

Har du hørt om Boktober? Det har jeg! 

Boktober er ei ny satsning fra NRK - en lesekonkurranse i samarbeid med Leseklubben (som ledes av Christine Lossius Thorin, f. 1978 og Kristoffer Olsen, f. 1985) og fem ulike kjendiser. Kjendisene har valgt seg hver sin bok som skal leses i løpet av oktober måned, og som leser kan du sjøl velge hvilken kjendis du vil være "på lag med" og "lese sammen med". Kjendisen kan følges i sosiale medier, og underveis kan du få oppdateringer fra kjendisen og delta i diskusjoner om boka sammen med andre på laget ditt. Eller bare velge hvilken bok du vil lese og blåse i kjendisen og de andre, dersom det er bedre (som denne leseren gjør). 

De fem kjendisene som skal lese bok i oktober, er:

Linnéa Myhre, f. 1990, forfatter og påvirker

Sigrid Bonde Tusvik, f. 1980, komiker og programleder

Javad El Bakali, f. 1994, komiker

Jens Kvernmo, f. 1985, friluftsmann

Oskar Westerlin, f. 1998, påvirker

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til alle i den gjengen her. Myhre har jeg vært borti tidligere, med tanke på at hun blant annet er forfatter, men jeg har ikke lest noe av henne. Tusvik har jeg null sans for, så jeg unngår henne, både i podkastformat, på scenen, i nyhetene og hvor hun ellers ferdes. Bakali har jeg kun sett et par ganger på tv, uten at jeg har festa meg så mye ved hvem han er. Kvernmo aner jeg ikke hvem er og Westerlin har jeg heller ikke noe særlig sans for. Jeg veit ikke hvordan NRK har valgt ut kjendisene, og hvordan de har vekta og vurdert at de skal treffe en potensiell deltaker. Det hadde vært interessant å vite noe om. Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at denne konkurransen og disse kjendisene ikke egentlig er ute etter å snappe opp godt utdanna og beleste kvinner. Men det er null problem, for jeg skal lese uansett. Det viktige er jo ikke kjendisene, men bøkene!

Følgende bøker skal leses i oktober (satt opp slik at titlene samsvarer med rekkefølgen på kjendisene over):

Verity av Colleen Hoover, f. 1979

Fugletribunalet av Agnes Ravatn, f. 1983

I morgen, og i morgen, og i morgen av Gabrielle Zevin, f. 1977

Pelsjegerliv av Helge Ingstad, 1899-2001

Fluenes herre av William Golding, 1911-1993

Jeg aner ikke hvordan disse bøkene er valgt ut - om kjendisene har fått forslag, tips eller føringer fra NRK eller Leseklubben, eller om det har vært helt frie valg. Det hadde det også vært spennende å vite noe om. Men jeg liker at både menn og kvinner er representert blant lesekjendiser og forfattere, og at litteraturen som skal leses, ikke lar seg sette i en og samme bås. Kjendisenes appell og bøkenes målgruppe treffer veldig ulikt, noe som også er klokt, i alle fall hvis målet er å få med flest mulig. Men på den andre sida kan det bli for mange sprik, også. Det kjente i alle fall jeg på i forbindelse med mitt bokvalg. 

I utgangspunktet synes jeg en kampanje som Boktober er helt fantastisk, og jeg synes Leseklubben gjør en fenomenal innsats, både med dette opplegget, og ellers. Alle tiltak som får flere mennesker til å lese, er gode tiltak! Men jeg har også noen innvendinger. Ideelt sett burde NRK kanskje ha tenkt litt annerledes i forhold til kjendisene. Jeg veit at det er utrolig mange som liker å lese, som ser opp til helt andre mennesker enn de NRK har funnet fram til her. Jeg savner profiler som byr på mer enn humor og podkast og påvirkning, og som tar gode lesere og seriøse temaer på alvor. Hva med forfattere, andre kulturpersonligheter, offentlig ansatte, politikere, idrettsutøvere, industri- og næringstopper? Jeg er kanskje eldre enn det som er kjernemålgruppa, men jeg hadde likt å få med noen eldre kjendiser også, som for eksempel Lars Monsen, Marit Bjørgen, stortingspresident Masud Gharahkhani, Astrid Lødemel, Yama Wolasmal, May-Britt Moser, Petter Stordalen eller Sanna Sarromaa. Da ville nok litteraturutvalget vært et helt annet også, som er innvending nummer to. For det hadde jo vært aller best om alle bøkene som skulle leses, var skrevet av norske forfattere.

Men alt dette kommer an på hva som er målet. Å få mennesker som allerede leser, til å lese mer, eller å få de som nesten ikke leser, til å faktisk sette i gang med ei bok? Eller bare skape blest og engasjement rundt litteratur og la påvirkere for en gangs skyld påvirke i positiv retning? Denne gangen blir Boktober slik, og jeg gleder meg til å følge opplegget på radio og på NRKs nettsider. Du kan lese mer om det her. Og boka jeg skal lese? Det blei I morgen, og i morgen, og i morgen, det. 

Drama for mannfolk

Tv-serien Lost tok den vestlige verden med storm da den første episoden kom på amerikanske tv-skjermer i september i 2004. Og jeg husker hvordan det var da den kom på norsk tv et halvt år seinere: en kollega hadde latt guttungen på 12 år sitte oppe og se på sammen med henne, og de var begge vettskremte da episoden var over. Jeg husker at jeg tenkte: hvorfor lar hun ungen se på hvis hun synes det er skummelt? Men så lot jeg det fare, og omtrent en gang i uka hørte jeg på usammenhengende innholdsreferater av noe som, tilsynelatende, både var ekstremt spennende, skummelt, farlig og annerledes enn alt annet.

Så går det fem år. Jeg har nettopp lest Fluenes herre. I dvd-hylla til kjæresten står den første sesongen av Lost. Han er stadig borte og peller på den, lurer på om jeg vil se. Jeg rynker på nesa. Sier: jeg har hørt at det er så skummelt, og det liker ikke jeg. I alle fall ikke nå som jeg skal så tidlig opp og dra på jobb. Tenk om jeg ikke får sove! - Men en dag er det likevel litt fristende.

Fellestrekkene mellom Lost og Fluenes herre er, hittil, nokså mange, og garantert bevisste fra skaperne, manusforfatterne og produsentenes side. Begge handler om en gruppe mennesker som overlever en flystyrt, og som på ei øde øy må bygge sitt eget samfunn. I boka er det bare unggutter, i serien både kvinner og menn i alle aldre - uten at de oppfører seg noe særlig mer voksent av den grunn (unntaket er kanskje legen). I både bok og serie jakter de på villsvin. De lager sine egne regler, og har en slags leder. De krangler, sloss og oppdager sin egen brutalitet. Til og med navnet Jack deles. Og for at det ikke skal virke for dumt, for uvitende, så refereres det til Fluenes herre flere ganger i løpet av den første sesongen av serien.

For meg overskygger dette etiske spørsmålet sjølve serien. For er det virkelig greit å kopiere noe annet, noen annen, på den måten? Og ikke hvem og hva som helst heller, men Nobelprisvinner William Goldings debutroman, som er pensum i skolen over store deler av den vestlige verden? Som er et så sterkt symbol, en så kraftig kritikk? Jeg synes ikke det. Mine tanker går til nåtidas mediestorm omkring en viss Karl Ove og hans tydelige tittelreferanse til en annen kamphane; symbolikk, historie, tolkning - det er relevant!

Men det er et veldig godt konsept; å tumle sammen en tilfeldig gruppe mennesker på et fly, la flyet styrte på en øde øy og så skildre det som skjer. Universet blir herlig avgrensa, det er jo en grunn til at det er populært med det lukkede roms mysterium; samtidig som det gir fritt spillerom til hvordan karakterene kan formes og dannes som et produkt av eller på tross av sine omgivelser. I Fluenes herre klarer ungguttene på sett og vis å få oversikt over den øde øya, de sanker frukt, jakter på villsvin, holder stort sett signalbålet brennende, bygger hytter. Så blir det kaos og til slutt en mer grotesk kamp for å overleve.

I Lost kartlegger de ikke øya. De overlevende blir skremt allerede første kvelden av lyder uti jungelen. Og ikke så lenge etterpå skyter antihelten Sawyer ned en nokså malplassert isbjørn. Men de holder på med fruktsanking, villsvinjakting og bålbrenning, de også. Og de bygger både hytter og bor i huler. Men kampen for å overleve er ikke så presserende som i Fluenes herre, bortsett fra når enda en isbjørn raver rundt i skogen, "monsteret" dukker opp, eller når "de andre" tråkker litt for nær.

Der Fluenes herre er konkret, nedpå og på mange måter realistisk, i det ene øyeblikket enkel og i det andre vond og sår, der jeg opplever at jeg er et vitne i et sosiologisk studie, for så godt skildra er det, er Lost bare vill fantasi. Og det er underholdende det. Men det er bare litt spennende, ikke noe særlig skummelt og veldig sjeldent ekkelt. Likevel sitter kjæresten og glor. Funderer over tilfeldighetene, lurer på hva som skjer, synes det er godt laga (og det er det), diskuterer med gutta på jobben, venter spent på neste episode, sesong. Men jeg humrer litt. Det er jo alt for tullete til at det blir ordentlig spennende, dette, og ikke minst: det er bare en tv-serie.

Grusomt og godt

Jeg har alltid tenkt at den amerikanske tv-serien "Lost" har tatt hovedplottet sitt fra William Goldings debutroman fra 1954 - ei bok jeg lenge har hatt kjennskap til, men ikke lest. Kort oppsummert handler det om en gjeng unge britiske skolegutter som overlever en flystyrt. De befinner seg på en øde øy, og forsøker å leve videre der. Som mange veit handler "Lost" om noe av det samme - et tilfeldig knippe mennesker som overlever en flystyrt, havner på en øde øy og forsøker å gjøre det beste ut av det. Men jeg tror at likhetene stopper der.

Fluenes herre er på mange måter vanskelig å kategorisere. Det er for eksempel, i mine øyne, ingen typisk samtidsroman, sjøl om jeg ser hvorfor, og hvordan, forfatteren er blitt påvirka av krigen. Det er heller ingen historisk roman, og boka er for jordnær til å være science fiction eller fantasy. I tillegg er det ikke krim og ikke underholdning. Det er kanskje mest en realistisk fantasi, en slags mulig umulighet?

Flere hevder at Fluenes herre passer godt for ungdommer, men jeg ikke enig. Riktignok er guttene fra seks til tolv år gamle, men innholdet rommer så mye mer enn en norsk tolvåring vil klare å forstå. I tillegg synes jeg at det er ei makaber bok, full av sivilisasjonskritikk og banale, men eksistensielle tanker. Etterhvert tar boka også steget over i det grusomme. For meg er boka en roman, for voksne eller voksne ungdommer, som behandler flere av litteraturens mest tilbakevendende spørsmål ved siden av kjærlighet og familieproblemer; nemlig menneskets vilje, menneskets uvitenhet og menneskets ondskap (Bjørneboe kalte det "Det ondes problem"). I korte og veldig enkle trekk synes jeg Golding skisser opp hvordan for eksempel Hitler kunne komme til makta, uten sammenligning forøvrig.

Boka er kort og liten, tematisk brei og djup, men tydelig avgrensa både av tid og sted. Golding er helt på nivå med både seksåringen og tolvåringen, i ett øyeblikk i en leders fulle alvor, i det neste i guttegjengens ivrige leik. Det er perfekt balansert og utporsjonert, og blir en naiv kontrast til det livet guttene må leve hvis de noen gang skal ha et håp om å bli funnet. Og håpet dør aldri.