Grusomt og godt

Jeg har alltid tenkt at den amerikanske tv-serien "Lost" har tatt hovedplottet sitt fra William Goldings debutroman fra 1954 - ei bok jeg lenge har hatt kjennskap til, men ikke lest. Kort oppsummert handler det om en gjeng unge britiske skolegutter som overlever en flystyrt. De befinner seg på en øde øy, og forsøker å leve videre der. Som mange veit handler "Lost" om noe av det samme - et tilfeldig knippe mennesker som overlever en flystyrt, havner på en øde øy og forsøker å gjøre det beste ut av det. Men jeg tror at likhetene stopper der.

Fluenes herre er på mange måter vanskelig å kategorisere. Det er for eksempel, i mine øyne, ingen typisk samtidsroman, sjøl om jeg ser hvorfor, og hvordan, forfatteren er blitt påvirka av krigen. Det er heller ingen historisk roman, og boka er for jordnær til å være science fiction eller fantasy. I tillegg er det ikke krim og ikke underholdning. Det er kanskje mest en realistisk fantasi, en slags mulig umulighet?

Flere hevder at Fluenes herre passer godt for ungdommer, men jeg ikke enig. Riktignok er guttene fra seks til tolv år gamle, men innholdet rommer så mye mer enn en norsk tolvåring vil klare å forstå. I tillegg synes jeg at det er ei makaber bok, full av sivilisasjonskritikk og banale, men eksistensielle tanker. Etterhvert tar boka også steget over i det grusomme. For meg er boka en roman, for voksne eller voksne ungdommer, som behandler flere av litteraturens mest tilbakevendende spørsmål ved siden av kjærlighet og familieproblemer; nemlig menneskets vilje, menneskets uvitenhet og menneskets ondskap (Bjørneboe kalte det "Det ondes problem"). I korte og veldig enkle trekk synes jeg Golding skisser opp hvordan for eksempel Hitler kunne komme til makta, uten sammenligning forøvrig.

Boka er kort og liten, tematisk brei og djup, men tydelig avgrensa både av tid og sted. Golding er helt på nivå med både seksåringen og tolvåringen, i ett øyeblikk i en leders fulle alvor, i det neste i guttegjengens ivrige leik. Det er perfekt balansert og utporsjonert, og blir en naiv kontrast til det livet guttene må leve hvis de noen gang skal ha et håp om å bli funnet. Og håpet dør aldri.