Der hvor kvinner ikke har verdi

Det er ikke alltid unison jubel når årets Nobelpris i litteratur deles ut. Det var ikke det i høst, da Herta Müller mottok prisen, og heller ikke i fjor da Jean-Marie Gustave Le Clézio blei hedra. Men det er ingenting i forhold til bråket som oppstod i 2004, da Elfriede Jelinek fikk prisen. Flere mener at hun er mentalt ustabil, særlig med tanke på forholdet hun hadde til sin egen mor, og at hun er unormal fordi hun har valgt å leve i et avstandsekteskap. Men har det egentlig noe å si? Burde det ha noe å si? Om hun mottar Nobelprisen i litteratur, er det vel fordi hun skriver godt, fordi hun har noe å komme med? Selvfølgelig var det også en rekke innvendinger på grunn av det hun skriver og kvaliteten på det.

Jeg kjøpte Elskerinnene, ei bok som blir brukt som en innføring i hennes forfatterskap. Fra før hadde jeg ikke hørt mye om boka, bare at den var spesiell. På bokas bakside kan jeg lese at hun skriver i et "tilforlatelig, ukebladlignende språk". Boka er kort og er totalt uten store forbokstaver, verken på navn eller i begynnelsen av setninger. I starten var det irriterende, men etterhvert var det så mye som var irriterende at det nesten totale fraværet av de store bokstavene ikke hadde noe å si.

Jeg ser hva hun gjør og jeg skjønner det, men jeg synes ikke hun lykkes. Å være iskald og ufølsom, å ramse opp, framfor å skildre, å ramse opp vold og prostitusjon, fyll og hardt arbeid, det er ingen kunst. Å holde noe på mange meters avstand er ingen kunst. Å distansere seg, distansere karakterene sine, å ikke bry seg, det er ikke vanskelig. Det vanskelige er når det blir emosjonelt, dramatisk. Men det blir aldri det i Elskerinnene. Det blir for det meste bare overfladisk, tullete og totalt uengasjerende. Likevel kan etterordet fortelle at da boka utkom i 1975 var det mange som "trykket den til sitt bryst og leste den som sin bibel". Det kan ikke jeg forstå, men det er tydelig at boka rører ved noe, ved ei nerve. Og jeg tipper den nerva er kvinnens stilling i samfunnet, et bittelite østerriksk samfunn. Kvinner er ikke noe verdt. Og det skjønner vi jo bare ved at hovedpersonene, Paula og Brigitte, ikke en gang har stor bokstav i fornavnene sine, ikke en gang har egne tanker eller meninger, bare noe påklistra og pålimt.

Hvorfor lese noe dårlig og hatsk, noe vulgært og stygt, når en kan lese noe fint? Det er for meg absolutt en gåte hvorfor Jelinek mottok Nobelprisen i litteratur. Og jeg veit ikke om jeg er så gira på å finne ut av det at jeg vil lese mer av henne, for denne første smakebiten var usmakelig. Oversetterens etterord, hvor Jelinek blir forsøkt satt inn i en større sammenheng, og romanen blir forsøkt forklart, er det beste ved boka. Der er det nemlig noen som tar ett steg ut av den hatske, østerrikske bobla og ser seg om. Det burde også Jelinek gjøre.