Høstlesing, del II

Plutselig blei det mørkt merkbart tidligere på kvelden. Og lufta blei kjøligere og ganske fuktig. Om morran ligger det tåke på åkrene på vei ut mot barnehagen, og de tynne regndråpene gjør frontruta prikkete. Ulltøyet er tatt i bruk, regntøyet er en selvfølge, i likhet med støvler. Det er jo klissvått i gresset, i krattet på vei til skolen og på snarveien til jobb, og sølepyttene ligger tett i tett bortover gata. Men det gjør jo ingenting å få kalde fingertupper og røde nesetipper når vi er ute, eller å plumpe litt i en pytt, når varmen slår fra peisen inne etterpå, tørkeskapet går og vi kan varme epler i ovnen og lage ekte varm sjokolade på komfyren. Nei, da er det ganske greit å komme inn for å leike, kose og lese.

Homer

Jeg leser i Odysseen innimellom - det går litt langsomt, men jeg er i det minste i gang. Og jeg har ikke noe i mot å bruke tid på ei god bok, framfor å tvangslese meg igjennom en tekst som til slutt blir en dårlig leseropplevelse.  

Elsa Morante

Morante er jeg ikke kommet i gang med, så hun må bare holde ut og vente. Hun skal leses etter hvert, men det blir nok ikke denne måneden. Jammen bra Historien ikke er rykende fersk.

Simone de Beauvoir

Det annet kjønn er lest ut! Og jeg gleder meg til å skrive innlegg om ei tankevekkende, interessant, velkomponert og solid bok som jeg likte mye mer enn jeg trodde, og som var vesentlig lettere å lese enn jeg frykta. Hurra for de Beauvoir! 

Hjalmar Söderberg

Doktor Glas blei lest ferdig helt i starten av september, og innlegg ligger her. Dette var en god og interessant dagboksroman som reiser mange etiske spørsmål vi mennesker bør, skal og må reflektere over. Ei lesverdig bok, også mer enn hundre år etterpå.

August Strindberg

Bare et par år før Söderberg skriver Doktor Glas, skriver Strindberg Eit draumspel. To helt forskjellige utgivelser fra to helt forskjellige menn i så ulike sjangre som dagbokroman og skuespill, men som likevel krever det samme av hovedpersonene og leserne: Refleksjon, innlevelse, lærevillighet, ydmykhet, bekjennelse, erkjennelse. Les!

Jon Fosse

Vi hadde noen lange karantenedager i løpet av september, men det var i grunn ikke så dumt. Jeg fikk i alle fall lest masse! Jon Fosse også! Denne gangen var det bok to av trilogien som stod for tur, nemlig Olavs draumar. Og den var rett og slett innmari fin. I løpet av høsten må jeg nok få lest siste bok også.

Federico García Lorca

Leseutfordringa Bokhyllelesing 2020 går sin gang, sjøl om det enkelte runder kanskje ikke er flere enn meg som leser - og noen ganger kanskje ikke en gang det... Vel, jeg leste uansett bok til runde ti i september. Da det er dikt- eller novellesamlinger som står for tur, og jeg valgte dikt med samlinga Sigøynerballader. Det er jeg godt fornøyd med, for det var ei fin samling.

Colm Tóibín

Lest blei også denne mannen (ja, nå blei det mange menn på rad!). Marias testamente var min første bok av irske Tóibín, og med denne vesle-store romanen viser han hvilket nydelig fortellertalent han er. Ei original, vond og vakker bok som mange, mange lesere kan ha glede av.

Amalie Skram

Etter så mange bøker av menn, hadde jeg et sterkt behov for å lese noe skrevet av ei kvinne. Og da valgte jeg sjølsagt ei som både er unik og knallgod, og en soleklar favoritt hos meg, nemlig Amalie Skram! Hun skriver med presisjon og kraft, og romanen Lucie var ei nådeløs skildring av et ekteskap som inngås på fullstendig urimelige premisser. Enestående! Innlegg kommer.

Berit Vatne Vik

Denne vesle boka blei også lest, rett og slett på grunn av tematikken. Den unge Ingebjørg opplever å bli spedalsk, og romanen fra 2003 er ei nær og tett skildring av hvordan hun takler en slik grusom dom. Slike bøker fins det ikke så mange av. En artig intertekstuell referanse er at Ingebjørg møter ei ung kvinne et par ganger når hun drar innover til Bergen. Hun går under kallenavnet Malla, men heter egentlig Berthe Amalie Alver. For den som kjenner sin litteraturhistorie, veit en sjølsagt at det er hun som seinere blir kjent som Amalie Skram. Innlegg kommer her også.

Tommi Kinnunen

Før september blei oktober rakk jeg også å lese ut en finsk debutant, som fjetret Norden og mer til med sin slektsroman Der fire veier møtes. Legg på at jeg har likt omtrent alt finsk jeg har lest så langt, og en får høye forventninger. De blei dessverre ikke innfridd. Mer kommer i eget innlegg.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Odysseen må brytes opp av andre bøker innimellom, og jeg er godt i gang med Barnet fra 2018. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker boka eller ikke, men jeg må vel lese ferdig før jeg kan uttale meg.

Kerstin Ekman

For å følge opp Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, er turen nå kommet til Kerstin Ekmans Mordets praktik. Boka er på svensk, så her forventer jeg et syngende språk og nydelig psykologisering, hånd i hånd med naturskildringer, dialoger og karakterutvikling. Mon tro hva doktor Glas driver med nå? Jeg gleder meg til å lese!

Fjodor Dostojevskij

På leselista er også denne karen, som er forfatter av valgt bok til en av årets utfordringer i Bokhyllelesing. Jeg henger litt etter, og derfor er ikke boka lest ennå. Men dens tur kommer, det veit jeg.

Barne- og ungdomslitteratur

Når dagene flyr i et forrykende tempo, blir lesinga en fin roe ned-aktivitet forbeholdt kvelden og legginga. Men i helgene koser vi oss ekstra med et breit spekter av bøker. Eldstebarnet leser Clue-serien sjøl og jeg og mannen min bytter på å lese høyt for de små. Vi leser om Lotta fra Bråkmakergata og ikke minst de fire bøkene om Ellen og Ole, og Lille kropp-serien, om igjen og om igjen. Det er så kos!

Alfabetlesing

Ja, jeg leser i vei i boka på O, men avventer å begynne på de som kommer etterpå. Planen er klar, og det får holde! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det går raskt mot jul nå, så alle må lese på for å komme igjennom alle rundene før julestria setter inn! I september skulle vi lese bøker i en sjanger vi vanligvis ikke leser, derav Eit draumspel her hos meg, for dramatikk leser jeg alt for lite av. I oktober skal vi lese ei dikt- eller novellesamling. Jeg har allerede lest Sigøynerballader, og kan derfor enten se framover mot ei bok skrevet av en nobelprisvinner, som er temaet for november, eller tilbake til mai, der jeg finner den russiske boka. Begge skal jo leses, så det er bare å stå på. Hva skal du lese?

Med alle gode ønsker om en nydelig lesemåned! 

Bokhyllelesing: August Strindberg

Bilete: Bokelskere

I september er utfordringa i Bokhyllelesing 2020 å lese ei bok i ein sjanger du til vanleg ikkje les. Eg tok difor fram eit skodespel av den svenske kunstnaren, forfattaren og dramatikaren August Strindberg (1849-1912), av di eg les alt for lite skodespel, men har mange på vent i hylla. Tittelen på skodespelet er Eit draumspel. Det vart skrive i 1901-1902, utgjeve i 1902 saman med to andre tekstar og satt opp for fyrste gong i Stockholm i 1907. Mi utgåve er frå 2004 og er omsett til nynorsk av Edvard Hoem (f. 1949).

Eg har hatt boka særs lenge, kan hende litt for lenge. Eg kan hugse at eg har teke ho fram mange gongar, lese den fyrste sida, der forfattaren har skrive kva stykket handlar om. Eg kan hugse at eg har hatt eit ønskje om å lese, men at eg ikkje har vore klar. Noko med den teksta på fyrste side har det utan tvil vore, teksta har vore kaotisk og vanskeleg å gripe og ho har latt lesaren, det vil seie meg, tru at stykket også er slik. Men det er jo ikkje sant i det heile. For teksta er der, open og klår til å verte lesen, om lesaren berre kan gå med på føresetnadane til Strindberg.

Kort skrive er det slik i Eit draumspel: Guden Indra sender dotter si ned til jorda for at ho skal setje seg inn i korleis det er å vere menneske. Og då er ho nøydd til å røyne sjølv båe kjærleiken, lukka, kvardagen og fattigdomen, blomar og skit, venskap og einsemd, sorg og sut, fortviling, motløyse og ei lengt etter den endelege frigjeringa - døden. Ja, som ho seier i stykket, det er ikkje lett å vera menneske, arme, arme menneske! Det er synd på menneska.

Stykket er satt opp som om det skulle vere ein draum, med til dømes mange brå sceneskift og eigen logikk, der personar kan verte borte like fort som dei dukkar opp, og der stader og gjeringar og ytringar repeterast. Til dømes er dei utanfor eit slott og inni ei grotte, ei mann ventar på ei dame på eit teater, lenge, dei tettar alle sprekkane i eit lite hus for å halde varmen inne og Kristin seier eg tettar, eg tettar, Indra seier det er synd på menneska. Men sjølv om desse elementa, og manglande ytre form som til dømes bruk av omgrep som akt og scene, som stykkar opp teksta, gjer at skodespelet kan verke framand, er det heile vegen realistisk. Personane me råkar i stykket er vanlege folk - dei må arbeide heile tida viss dei skal tene nok pengar til mat og klede og husvære. Dei ventar. Dei lid. Dei sørgjer. Og Indra, som no har menneskeham og vert kalla Agnes, er med på venting og liding og sorg.

Parallellen til Bibelen, med Gud som sende sin son ned til jorda er sjølvsagt openberr. Her sendar ein gud dottera si ned til menneskja, men ho skal ikkje verte ofra, ho skal røyne. Slik at ho, når ho kjem heim att, skal gjere godt? Ein annan parallell er livet sjølv, korleis me, som Indra, vert fødde og kasta inn i noko me ikkje veit kva er. I byrjinga er det leik og glede, så kjem arbeidet og suta. Og når me skal døy, kunne me gjerne hatt meir arbeid og sut, om me berre fekk leva! Med smerta, og sorga, men i livet. 

Og dette les eg, som ein draum, eit spel med draum og røynd på fleire nivå, der draumspelet kommenterar røynda. Men ein draum er det ikkje. Eg får mer ei kjensle av eit mareritt, der eg er fanga, der eg ventar på at eg skal vakne ordentleg, der eg på eit punkt er halvveges vaken og halvveges i draumen men likevel ikkje klarar å fortelje meg sjølv at no må eg vakne heilt, opne auga og ande. Eg får det ikkje til, eg er berre i dette, heilt til det er over. Igjen, det er nett slik me er fanga i våre eigne liv, i kvardagen, i rotet i heimen og maset på jobben, eller slik me ventar på alt som skal kome og at livet skal ta til, medan me sakte vert gråare i håret. 

Samstundes som eg fekk denne mareritt-kjensla av skodespelet, fekk eg også ei god kjensle. For Strindberg skildrar nært og realistisk gjennom sceneinstruksjonar og replikkar, og det kan vere trist eller fælt, men det vert aldri vonløyse og æveleg undergang. Nei, det er berre ein kamp, der ein vert dratt i fleire retningar, der kjenslene seier noko og fornuften noko anna. Å, som det kan trekkje i ein, så ein mest vert galen! Agnes kjenner det, med -. Kven som vinn, spør du? Det er ikkje viktig. Det er sjølve kampen som er livet, og det er det som vert skildra her.

Høstlesing

Her hos oss ankom høsten allerede før august var omme. På det ene treet i hagen er det flere blader som er gule, og epletreet har rett og slett felt mange av sine. Temperaturen har krøpet nedover, og om morran ligger det ei tynn hinne av dogg på bilrutene. Innen september er over, er den hinna blitt til is. Ikke at det blir så mange turer ut. Vi tok like greit også årets første høstforkjølelse nå med en gang, og har barrikadert oss innendørs med bøker, ullsokker, tørkepapir og kakao.

Homer

Jeg er endelig i gang med Odysseen og forventer å bruke godt med tid på dette omfattende verket. Å lese det er en ting - å forstå det en annen. Og jeg vil gjerne forstå. Så her er det på med nærlesingsbrillene, og så håper jeg det blir minst like fint som da jeg leste Iliaden.

Elsa Morante

Homer var først i køen, så Morante med Historien venter fortsatt. Hun blir med inn i årets lesehøst, deretter får vi se hva som skjer etter hvert.

Simone de Beauvoir

Nå er det ikke mye igjen her! Jeg håper at jeg og Birthe er ferdigleste i løpet av september, for sjøl om det er viktig og spennende lesing, blir det også godt å avslutte, og ikke måtte gå rundt og holde på "tråden" i mesterverket Det annet kjønn til enhver tid. Men jeg gleder meg til lesinga, og skrivinga som kommer etterpå. Simone de Beauvoir var virkelig ei utrolig kul dame!

Eleanor Catton

Om du liker romaner med et bredt persongalleri og gjerne hendelser av historisk karakter, eller bare en knakende god whodunnit, eller lange bøker, eller gode romaner, eller briljant fortellerteknikk, eller kul struktur eller kvinnelige forfattere eller Bookerprisvinnere eller bøker fra New Zealand, eller bøker om gullrushet, eller bøker med astrologiske elementer, eller noe anna, da må du absolutt lese Eleanor Cattons De strålende. DEN ER SÅ BRA!

Solveig Aareskjold

Nå blir det tre kule damer på rappen her, men det er jo slettes ikke så ille. I alle fall ikke når det er disse tre! Aareskjold har skrevet ei samling som heter Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Der løfter hun fram tekster fra antikken til i dag der jenter og unge kvinner er hovedpersonene. Og det som er ekstra stilig, er at Aareskjold har funnet fram til eksempler der hovedpersonene ikke gjør det som anses som kvinnelig, nei, de ordner opp sjøl! Lesverdig og nødvendig!

Sigrid Undset

I august leste og skreiv jeg om den historiske romanen Madame Dorthea, som er ei av Undsets mindre kjente bøker. Men den var så fin! Og jeg er så lei for at den ikke fikk tid til å bli et flerbindsverk, slik Undset planla, for jeg kunne virkelig tenke meg å lese mer om Dorthea. Ei god bok for alle som liker historiske romaner.

Sommerperler 2013

I løpet av august har jeg også lest og skrevet om Sommerperler 2013, ei novellesamling med tjue ulike tekster av tjue ulike kvinnelige forfattere. At den er fra 2013 bryr ikke meg, for i mine øyne er ikke bøker ferskvare. Men som alltid med slike antologier, får en et spenn: Noen tekster var veldig bra, og andre kunne med fordel ikke vært en del av boka. Les mer her.

Hjalmar Söderberg

For snart ti år sia fikk jeg Mordets praktik av Kerstin Ekman i gave fra brodern. Men den er jo basert på klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, og kunne derfor ikke leses før jeg hadde lest den første. Jeg er helt rigid sånn sett. Etter mange år med mer eller mindre bevisst leiting, kom jeg endelig over en pocketversjon av romanen tidligere i sommer, til og med på tilbud. Den blei såklart kjøpt, og nå er jeg helt i innspurten av lesinga. Så langt: For ei bok!

Kerstin Ekman

Og da må sjølsagt Ekman være neste kvinne ut, slik at jeg får med meg alt det intertekstuelle disse bøkene i mellom. Mordets praktik ligger klar! Mon tro hva slags perspektiv Ekman går inn i historia med?

August Strindberg

Nå blir det mange svensker her, men jeg skal altså lese Strindberg også i høst, fortrinnsvis i september. Og det er Eit draumspel som ligger i ventehylla. Jeg har lest litt av Strindberg tidligere, men veit ikke helt hva jeg skal forvente her. Det blir spennende!

Fjodor Dostojevskij

Har jeg sagt A, må jeg jo sjølsagt si B også. Idioten ligger klar, men det går nok ei stund ennå før jeg kommer i gang. Det er rett og slett lesekø.

Barne- og ungdomslitteratur

Sommerles er nå over, og vi er tilbake i normalt lesegjenge. Det vil si at det går mest i ulike bildebøker, som for eksempel Alle skal sove av Astrid Lindgren eller bøkene om Brillebjørn, noe i høytlesningsbøker for eldre barn eller lydbøker, og litt gjenfortelling av det som skjer i bøkene som eldstebarnet leser. For tida er det finske Timo Parvelas bøker om Ella og tegneserien Hundemannen som er populære. 

Alfabetlesing

Nå begynner det å rulle på Alfabetlesing, etter lange tider uten at det har skjedd noe som helst. Jeg er nemlig kommet i gang med Odysseen! Og ikke bare det, men jeg har også leselista klar for resten av alfabetet, så det er bare å kjøre på. Høstforkjølelser gjør da ingenting! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Ei lita oppsummering her: Jeg er fortsatt ikke helt i rute, men det kommer seg! Det som forsinker meg nå, er maiboka - bøker som egentlig er skrevet på russisk. Men nå ligger den også klar, og det blir Dostojevskijs Idioten. Ellers har jeg lest juni og julis tjukke bok, som var De strålende. Og for august blei det Sigrid Undsets historiske roman Madame Dorthea. I september skal vi lese ei bok i en sjanger vi vanligvis ikke leser, og der kommer Strindberg-stykket mitt inn. Hva skal du lese? 

Riktig god bokhøst!

Bokhyllelesing 1: Rød bok

Temaet for første runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok med rødt omslag. På alt anna stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de røde bøkene:

Hedda leste Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer

Elida leste The Scarlet Letter av Nathaniel Hawthorne

Beathe leste Folkelesnad av Agnes Ravatn

Tone leste Det røde rommet av August Strindberg

Gro leste Kimen av Tarjei Vesaas

Berit leste Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Åslaug leste Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis

Ingalill leste Sisters Brothers av Patrick deWitt
Elisabeth leste The crimson petal and the white av Michel Faber

Før runden begynte, var vi 14 påmeldte, men verken Silje eller Pia hadde valgt seg bøker. Derfor var vi 12 klare lesere. Med noen omrokeringer og utskiftning av bøker underveis, har nå åtte bokhyllelesere kommet i mål med årets første leseutfordring. Ikke verst! Videre veit jeg at Silje er godt i gang med sin bok av Zadie Smith, mens Elisabeth like greit åpna året med en murstein av Michel Faber. Der kommer det innlegg etter hvert som de blir ferdige. Men hva med Monika og Birthe, som leser henholdsvis Jeanette Winterson og Jane Austen, er dere i mål? Eller er leseutfordringa blitt helt borte i kulde og storm? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. Og til alle som leser eller har lest: Bra innsats i første runde!

Det er ei veldig variert leseliste over, noe som viser at det å lese etter farge av og til kanskje ikke er så dumt. I kategorien røde omslag møtes svært ulike bøker, fra alvorstunge og lange til lette og korte. Det leses på norsk og engelsk, det leses gammelt og nytt, underholdning og mer kunstferdige utgivelser, og bøkene er skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig er det likevel ei overvekt av romaner. Som det eneste unntaket har Beathe har kost seg med essays. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 9, fra 29. februar til 6. mars. Da skal vi konsentrere oss om bøker som opprinnelig er skrevet på tysk, enten av avdøde eller nålevende forfattere. Om du vil lese boka på tysk, eller i en norsk oversettelse, er opp til deg. Sjangermessig står du også helt fritt. Jeg har planer om å ta for meg Goethe for aller første gang, og for min del blir det så absolutt på norsk. Jeg gleder meg! 

Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Til fyret

Bildekilde: Bokklubben

Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.

Påminnelse: Lessing

Det er plutselig blitt 27. mai, og det er seks dager til første sommerlesingsbok skal være ferdiglest og omblogga (helst). Men forsinkelser er lov, bare så det er klart. Om du, som jeg, har klart å rive deg vekk fra Strindbergs (1849-1912) Stockholm og hans satiriske klør, er det bare å ta fram romanen Det synger i gresset (1950) av Doris Lessing (f. 1919). Og til alle som tviler på om de skal lese boka eller ikke: romanen er kort, under 200 sider, og burde derfor være grei å komme igjennom i løpet av uka. Om du fortsatt er usikker: dama er faktisk Nobelprisvinner i litteratur (2007). Og: romanen har klassikerstatus, og gir derfor et 1001-kryss, for alle som er opptatte av det.
Kom igjen, da vel! Les, og blogg søndag 2. juni.

Det røde rommet

Det er søndag og lesesirkeltid, og i dag er det August Strindbergs Det røde rommet fra 1879 som skal leses og vurderes. Det vil si at jeg, som knapt har fått eksamenene ut av huet, og fortsatt ramser opp folketall, statsministere, justiskomiteer, artikulasjonssteder og artikulasjonsmåter omtrent i søvne, og er så sliten at jeg knapt tør å se på bokryggene i hyllene, har måttet omstille meg fra faglitteratur til skjønnlitteratur, fra tvang og pugg til koselesing i en forrykende fart. Hvor bra det har gått, veit jeg ikke. Jeg veit bare at den godeste Strindberg ikke traff meg noe særlig bra akkurat nå.

Johan August Strindberg (1849-1912) er en av de mest kjente svenske forfatterne, og er helt umulig å komme unna i grannelandet. Hans innflytelse på alle svenske forfattere etter seg kan vanskelig overvurderes, da han skreiv innafor og sprengte rammene til de fleste sjangre og i tillegg regnes både som den første svenske modernist og som en fornyer av det svenske språket. Internasjonalt er han først og fremst kjent som dramatiker, hvor særlig det unike Ett drömspel (1901-02) står sentralt. Men gjennombruddet kom altså med Röda rummet i 1879, en roman som fikk svært blanda mottakelse. Da hadde Strindberg allerede laga bråk og blest i kunstnermiljøet minst sia 1872, og skulle komme til å prege svensk samtidslitteratur sterkt fram til sin død.

Mitt første feiltrinn var at jeg valgte å lese romanen på norsk, kun fordi jeg ikke kunne få den raskt nok på svensk. Jeg er utrolig glad i svensk, og har bl.a. lest Fröken Julie (1888) av Strindberg tidligere. Det var altså en dårlig avgjørelse, tatt midt i eksamensstresset. Mitt andre feiltrinn var at jeg faktisk begynte å lese før jeg egentlig var ferdig med eksamen, slik at de tre-fire første kapitlene blei tilfeldig lest og egentlig ikke reflektert over. Jeg var mest opptatt av å få inn noe anna enn årstall og ministere, Haalandsak og provisoriske anordninger, men så satt jeg jo og tenkte på det uansett. Og da jeg endelig kom i mål med siste eksamen, var det ikke å lese jeg først og fremst ville, men jeg har tvunget meg igjennom likevel, kanskje mest av gammel vane. Det får bli den tredje feilen. Tvangslesing blir sjeden stor suksess her i heimen.

Det røde rommet (norsk oversettelse 1995) er først og fremst en utviklingsroman, men er også på mange måter en brei folkelivsskildring, skrevet i tredjeperson. Strindberg går i detalj inn hos rikmann og fattigmann, hjemme, på arbeid og i fritida, men ulikt mange andre folkelivsskildringer, mangler han helt varme og medfølelse når han skildrer personene sine. Han river ned fasader, avslører, vitser om, driter ut - alle får så hatten passer, eller mer, til og med Arvid Falk, som liksom er verkets hovedperson (de første kapitlene handler om Arvid, deretter spretter Strindberg fra mann til mann, mens Arvid beveger seg i kulissene, og av og til opptrer som hovedperson igjen). Perspektivet kan minne om den samtidige Selma Lagerlöf (1858-1940), som også har brei oversikt og mange detaljerte nedslag. Men der Lagerlöf er varm og skildrer med psykologisk innsikt, harselerer og herjer Strindberg vilt med rikfolk og maktmennesker. Kapitlene spenner fra snurrige, småmorsomme anekdoter og besk satire, til full komedie, slapstick og bittersøte skildringer, og rammer de velstående, embetsmennene, politikerne, elitistene og både administrasjonen og utøverne innafor kirke- og kulturfeltet.

At Strindberg har full kontroll på materialet sitt, er det ingen tvil om. Så skriver han også ut ifra egne opplevelser fra da han var Stockholmsbohem på 1870-tallet. Påfallende mange paralleller kan trekkes mellom Strindbergs Röda rummet og Hamsuns Sult (1890): Både forfatterens og leserens sympati ligger hos kunstnerne som desperat forsøker å lykkes. Flere av dem lider av at de ikke evner å planlegge særlig langt fram i tid; penger blir drukket opp, gitt bort, sløst vekk, folk blir spandert på, klær blir pantsatt, bittesmå blyantstumper og nesten tomme malingstuber fører til desperasjon, å spise middag skjer kun en gang i blant, eller på kreditt. Det er en tragisk og vond verden, en nedadgående spiral som sjelden kan lede til noe godt, men som av og til gjør det, som med Falk og Sellén. Og derfor holder kunstnerne (forfatterne, filosofene, billedhuggerne, malerne, skuespillerne) på. Gjennombruddet, som de til stadighet venter på, jobber mot, drømmer om, føler på seg kommer, er deres største gulrot og vanskeligste utfordring.

Hamsun går så intenst inn i jeg-personen sin at det nesten er vanskelig å komme ut av romanen og det ustabile sinnet. Strindberg holder alt på et overfladisk nivå, så ingenting kjennes virkelig. Menneskene er mange, deres feil er talløse, alle baksnakker og har dobbel agenda, minst. Her er fru Falk og hennes "venninner" er godt eksempel. Men jamt over blir det for mye av absolutt alt. Den eneste som virker litt mer samla, er Arvid Falk. Men han blir anklaga for å være dum, og han er nok ganske godtroende og naiv. Den eldre broren hans får i alle fall utnytte han så mye han bare orker, og scenene mellom de to er forferdelige å lese. Jeg får så vondt av Arvid, og jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så slem og manipulerende som Carl Nicolaus Falk, sjøl om personene er satt på spissen for å provosere. I den relasjonen er det noe som virker ekte og sårt, og morsomhetene blir plattheter, og jeg blir mest trist.

Epikk-Strindberg og dramatikk-Strindberg byr på to ganske forskjellige leseropplevelser, sjøl om mange fellestrekk også er tydelige: menneskesynet, samfunnssynet, kvinnesynet. I Det røde rommet får Strindberg boltre seg med et rikt persongalleri, hele Stockholm by, et vell av hendelser, lange, snirklete setninger, han har mange fine skildringer og utrolig presise karakteristikker, som fortsatt passer visse mennesketyper i dag. Og det er i karakteristikkene jeg synes han er aller best, de er akkurat passe overdrevne, med de underligste detaljer og snåleste oppheng. I dramatikken er jo mye av dette umulig, og der er det stemningene som er bærende, og kanskje særlig de hyppige stemningsskiftene, som uttrykk for de indre svingningene. Jeg savner veldig noe indre og inderliggjort her, og fordi alt hele tida skal avsløres og sparkes mot, blir det ikke noe særlig med stemninger heller.

På mange måter liker jeg Strindberg; hans talent kan en ikke bestride, og produktiviteten vitner om voldsom arbeidskraft og -glede. Det er alltid spennende. Men han hadde også lange perioder totalt uten produksjon, hvor han var psykisk sjuk, og jeg synes det er fascinerende å se hvordan disse to tingene, kreativitet og følsomhet, på ulike måter henger sammen. Samtidig liker jeg han ikke; hans behov for å tråkke på samtlige på vei opp er usselt, menneskesynet er jeg djupt uenig i, og mannssjåvinismen hans, som kommer til uttrykk i flere verk, har jeg heller ikke særlig til overs for. I tillegg kommer posteksamensfaktoren og min akutte mangel på sårende "humor", noe som gjør at Strindberg og Det røde rommet alt i alt ikke var en sann lesersvir for meg. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde orka å ta tak i flere aspekter ved romanen (for eksempel bruken av ordet "Nå!"), for her er det så ufattelig mye som både er spennende og viktig. Men det får bli en annen gang.

Når menn skriver om kvinner

Fröken Julie er ett naturalistiskt sorgespel, skriver forfatteren og dramatikeren August Strindberg i forordet til sin tragedie fra 1888. Han har ikke forsøkt å gjøre noe nytt, skriver han videre, men frøken Julie er en moderne karakter (eller sjel, Strindberg mener begrepet karakter er misvisende, han kaller personene for "mina själar"). Dette slår han fast, i likhet med mye annet, og avslører videre i forordet ikke bare sin egen tankegang rundt dramatikk generelt og hans drama spesielt, men også sitt litteratur- og teatersyn, menneskesyn, kvinnesyn, sin oppfatning av "det moderne" og "det moderne mennesket". Han viser en nokså stolt og bestemt side av seg sjøl hvor han virker lite tilgjengelig for diskusjon, samtidig som han avslutter forordet sitt med linjene: Här är ett försök! Har det misslyckats, så är tid nog att göra om försöket! Disse linjene vitner for meg om en ydmyk holdning, om så bare for en stakket stund.

Men Fröken Julie blei ikke endra på, i alle fall ikke såvidt som jeg veit. Det blei oppført for første gang i København i 1889, med Strindbergs daværende kone i hovedrolla (det gikk ikke så bra, Strindberg skyldte på kona og skilsmisseforhandlingene begynte i 1890). Ikke før i 1906 fikk stykket premiere i Sverige. Forsinkelsen er uten tvil på grunn av stykkets naturalistiske og deterministiske tendenser, samt debatten både dette stykket og andre lignende verk utløste i samtida.

Fröken Julie handler om en fallen kvinne, skriver Strindberg. Men jeg oppfatter ikke frøken Julie som fallen, jeg synes hun er ung og søt, forventningsfull og forvirra. Hun er vokst opp med to sett oppdragelser; ett fra mora og ett fra faren, og havner derfor midt i mellom. Det virker ikke helt som om hun veit hvem hun er eller hva hun vil ha. Hennes endelige undergang presenteres tidlig som eneste mulige utvei, uten at det blir gjort før helt til slutt. Veien dit er kronglete og mye gjentas flere ganger.

Ved sida av Julie er det bare tre sjeler til i dramaet; den manipulerende Jean og kokka Kristin, samt greven, Julies far og Jeans og Kristins arbeidsgiver, som aldri dukker opp på scenen. Jean benytter hvert sekund med Julie til å gjøre henne usikker, sint, fortvila, lei seg, glad, misunnelig, hatefull og så videre - mens han egentlig er forlova med Kristin. Han driver Julie nærmere og nærmere stykkets slutt uten å bry seg om hva han gjør og hvem det går utover. Jean vil bare komme seg opp og fram. Ved stykkets slutt tar han på seg jobben som Gud og beordrer Julies sjølmord.

Naturalistisk, sier Strindberg. Javel? Hvilke naturalistiske krefter er det som trekker i Julie og gjør at hun tar livet av seg? Det er utelukkende Jean. Julie er født inn i en fornem familie, vanker i visse kretser, har visse forutsetninger og visse krav på seg og sin person. Ingenting i hennes fortid, bortsett fra disse oppdragelsene som viser til en konstant indre konflinkt, peker mot hennes undergang. Jean jobber hos greven, er litt eldre enn Julie, og er kort og godt misunnelig på hennes utsvevende liv, på hennes mot, og ser med avsky hvordan Julie ber menn opp til dans. Han fordømmer alt hun gjør.

Hvis jeg sammenligner Fröken Julie med andre naturalistiske verk, er det enda lettere å se at det fatale som skjer i Strindbergs tragedie først og fremst er overfladisk, kun i replikkene, og deretter menneskeskapt. Frøken Julie tar riktignok sitt eget liv i fortvilelse, men de andre som står igjen, sies det svært lite om. Naturalismen, som kommer fra Jean, rammer derfor bare Julie. Hos Ibsens Gengangere (1881) er tragedien fatal, den rammer alle som er på scenen, og både fortid, nåtid og framtid er sammen om menneskenes undergang. Både kjente og ukjente faktorer trekker menneskene ned. I Amalie Skrams Hellemyrsfolket (1887-98) er også naturalismen sterkt til stede, og også her er det elementer som menneskene sjøl ikke kan råde over som avgjør om det går bra eller dårlig - det er forutbestemt, det er skjebnen. At frøken Julie tar sitt eget liv "fordi Jean sier det" blir for meg alt for enkelt.

Sorgespel, skriver Strindberg. Ja, det er et sørgespill, en tragedie. Det ender ikke godt. Men det er en enkel tragedie, bygd rundt enkle elementer, med visse oppfatninger av kvinner og menn som grunnlag. De tre sjelene har hver sine basisfunksjoner, de kommer og går på scenen som stive skikkelser, leser opp replikkene og skifter sinnsstemning for hver linje. Hvem er det som er sånn? Skal det skildre det moderne mennesket, den moderne kvinna? Vel er Julie forvirra, men hun er vel ikke bipolar? Og Jean, hvor får han dette hatet sitt fra? Denne trangen til å makte seg, til å trampe på andre mennesker? Skal det være den moderne mannen? Sjelene i denne enakteren framstår som endimensjonale, fordi så lite av det indre virkelig blir forklart, det er påklistra og uvirkelig. Sjelene reflekterer ikke utafor boksen, utafor seg sjøl.

I mine øyne har Strindberg gått i den tradisjonelle mannefella. Han skriver om kvinner uten å ha peiling, uten å virkelig se, uten å snakke med noen, uten å sette seg inn i deres stilling. Med andre ord: han skriver om kvinner fra et mannlig og mannsdominert perspektiv. Det kan aldri bli rett. Det samme finner jeg igjen i Gustave Flauberts Madame Bovary (1857), også der er kvinna et offer, en som tar sitt eget liv. Hvor kommer disse stusselige, elskovssjuke, svake kvinnfolka fra? I alle fall ikke fra virkeligheten.