Bokhyllelesing: Sigrid Undset

Bildekilde: Bokelskere

I august var tida for å lese historiske romaner i leseutfordringa Bokhyllelesing, og jeg tok derfor fram Madame Dorthea (1939) av Sigrid Undset (1882-1949). Det er ei nokså annerledes bok enn de historiske flerbindsverkene hun er så kjent for, og er kanskje mest av alt ei bro mellom middelalderromanene og nåtidsromanene, der Undset setter fokus på kvinneskjebner. Her er det også ei kvinnes skjebne det dreier seg om, for det er selveste tittelkvinna, madame Dorthea, som er hovedpersonen. Boka er en roman, men bærer først og fremst preg av å være et nydelig og stort anslag: Planen var et flerbindsverk også her, men Undset makta ikke å gjennomføre. Derfor er det mange konfliktlinjer som blir liggende åpne, men det er egentlig ikke noe som svekker teksten.

Madame Dorthea bor på en forholdsvis stor og staselig gård, er i sitt andre ekteskap med en mann hun faktisk holder av, liker og er glad i, og har med han til sammen åtte barn, hvorav ett er dødt, men det i god tid før historia tar til. Hun er på et punkt i livet der hun med god samvittighet kan vie seg til å være kone, mor og husmor, og hun har god hjelp av både kokke, barnepike, amme og kjøkkenjente, i tillegg til all mannlig arbeidskraft på gården og verket som ekteparet er tilknytta via mannen, Jørgen Thestrups, arbeid. De bor i innlandet et sted - jeg ser for meg en plass omkring Gjøvik og Lillehammer - men veit ikke om dette stemmer. Handlinga utspiller seg mot midten av 1790-tallet og åpner med at madame Dorthea uroes av uværet.

Men dette været kan vel uroe oss alle, fra tid til annen? Det som er spesielt i dette tilfellet er at de to eldste sønnene hennes, Vilhelm og Claus, som er omkring femten og fjorten år gamle, er forsvunnet sammen med huslæreren, herr Dabbelsteen. Bak denne forsvinninga ligger en tragedie som rulles opp utover historia. Samtidig er denne forsvinninga også katalysator for den neste tragedien som finner sted: Fordi Vilhelm og Claus er savna, drar Jørgen ut for å leite i uværet. Men han kommer aldri tilbake.

Vi følger Dorthea gjennom hele prosessen: Jørgen drar, hun venter. Det kommer ikke bud fra verken sønner eller ektemann. Uværet suser, uler og piper om husveggene. Hun får ikke sove. Det er såpeglatt langs veiene, alle karfolka blir sendt ut for å leite. Så, endelig, etter et par dager i uvisse, kommer det bud fra moras gård: Vilhelm og Claus er i god behold og vil komme hjem seinere samme kveld. Dorthea venter at Jørgen vil komme sammen med dem. Men han kommer fremdeles ikke. Og etter flere uker uten lyd fra Jørgen må Dorthea innse at det verste kan ha skjedd. Han ligger mest sannsynlig under ei snøfonn, eller han har drukna i ei elv eller en sjø, på vei over. Å, hvorfor lot hun han dra?

Men dagliglivet går sin gang uavhengig av Dortheas tanker, følelser, kvaler, lidelser, tårer og sorg. Hun må ta vare på barna, amme yngstegutten Christen, legge de tre småjentene, følge opp Bertel, som har litt tungt for det, og sørge for at Vilhelm og Claus fortsetter med lesinga, sjøl om de ikke har noen huslærer lenger. Hva skal det forresten bli av de guttene, nå som de praktisk talt er farløse? Og som det tærer på dem -. Særlig Ville, stakkars Ville, hun kan se redselen i blikket hans, og føler med han i ansvaret han har som eldst. Hva skal hun gjøre? Hun veit, innerst inne, at hun må flytte fra gården, hun kan ikke lenger bo så flott. Men hva skal hun ta seg til for å forsørge seg og barna? Valgene er mange, og vanskelige.

Og det blir ikke bedre av at familie, venner, naboer og bekjente skal blande seg inn i hva madame Dorthea skal gjøre nå. Kaptein Cold, for eksempel, tilbyr seg å ta til seg Claus, og ønsker å ta han med seg til København, der han kan få en militær utdannelse. Men fysj, Dorthea veit jo hva for slags svirebror Cold er! Som har barn utafor ekteskapet med sin egen husholderske! Hva slags mor ville vel hun være om hun med viten og vilje lot sin egen sønn gå ned den veien der, med så mange fristelser? Nei, hun fikk vel finne på noe annet, noe som ikke kunne koste deres moral og hennes sjelero.

Og slik ruller handlinga videre på flere plan, og Dorthea befinner seg midt i mellom fortida og framtida. Nåtida er jo så smertefull og vanskelig at her kan hun ikke bli -. Det er vanskelig nok å få tida og tankene og kroppen å strekke til for både eldste og yngste barn. Men Dorthea klager ikke, for hun har erverva seg relevant lærdom og brukt den godt, og hun er frisk og har stor kapasitet. Likevel, å skulle forlate Brovold -. Da er det mest som om Jørgen aldri skulle komme hjem. Dorthea må anstrenge seg for å gjøre det riktige, og for å være en god kristen i det som er ei eksistensiell krise i hennes liv.

Sigrid Undset har et solid grep om Dorthea, sønnene og døtrene hennes og øvrig slekt. Hun glir uanstrengt mellom dem og skildrer like godt Dortheas mange utfordringer som ammende mor som Vilhelms såre erfaringer som ung voksen. Undset har som alltid et konkret, rikt og nydelig språk, og det er mange flotte formuleringer og tankevekkende perspektiver underveis. Vi blir ordentlig kjent med hovedpersonens situasjon, for fundamentet i boka er så godt gjennomtenkt, og boka trekkes framover av frampek, alvorlige hendelser og det stadige spørsmålet om hvor det er blitt av Jørgen. Sånn sett er nok boka hakket mer ytre drevet enn flere av hennes andre romaner, og den er også lettere å lese og jeg opplever at den har en langt breiere appell.

Jeg opplever at det viktigste i romanen, foruten Dortheas skjebne, er diskusjonen omkring kvinner og menns samværsformer og særlig ekteskapet. Dorthea har sjøl vært gift to ganger. Den første gangen svært ulykkelig, pliktdrevet, med en mye eldre mann, som hun også pleide i flere år før han døde. Ekteskapet med Jørgen framholdes som sant, riktig og lykkelig. De er ektefeller i tradisjonell forstand: Han jobber utomhus, hun innomhus. Han respekteres og hans ønsker etterfølges lydig. Hun er lykkelig når hun kan komme han til hånde. Men mora til Dorthea har vært gift langt flere ganger, med menn av ulike lag av samfunnet. Og det rulles opp ei ikke helt stuerein slektshistorie der. Kaptein Colds relasjon til kvinner skildres også inngående, en relasjon der kvinna bærer både risiko, ansvar og skyld. Leseren kan ikke unngå å gjøre seg noen tanker underveis.

Som alltid har Undset full kontroll på gården og menneskene hun etablerer, med presise miljøskildringer med massevis av tidskoloritt. Vi får høre om møbler og sengeforheng, matskikker og servering, stell av sjuke, vogner, hester, hvilke dokumenter som er viktige og så videre. Og ikke minst får vi inngående skildra et stort bondebryllup som går over flere dager og som er egnens spleisemål det året. For alle må bidra med pengegave og med sending med rømmegraut, og alle får skjenk som takk, og alle er bedt og alle blir bespist så det monner og alle må danse og ture natta lang i flere netter.

Det er mulig det er slik i flere andre Undset-romaner også - jeg er ingen ekspert og husker ikke i farta - men i denne boka blei jeg i alle fall imponert av måten Undset karakteriserte og plasserte personene ved hjelp av språket, altså gjennom replikkvekslingene. Undset lar de kondisjonerte, embetsstanden, snakke nærmest dansk og svært formelt, Dorthea sjøl sier Eder til sine egne barn, mens bondefolket snakker skikkelig døl - Ømbjør er jo sjølsagt hu Ingebjørg og så videre. Det ga en interessant og spennende variasjonsrikdom til materialet. 

Men så tar jo boka på ett punkt slutt. Etter tre hundre sider er det ikke mer, og ikke kom det mer heller. Det er vemodig å vite at det var lagt en hel plan for Dorthea, og at hun hadde ei lang reise foran seg, sikkert både i tid og i rom og mer til, og at utfordringene, knytta til barna og Dorthea sjøl, skulle være mange. Ikke minst er jeg særlig spent på Jørgens skjebne, og ser for meg at han dukker opp igjen, mot slutten av flerbindsverket, med sin versjon av det hele. Det hadde i alle fall jeg lest videre om. Kanskje det fins noen der ute, som en dag kan påta seg å føre Undsets litterære arv videre? Dog på sitt vis, for å hoppe etter Wirkola går dårlig, sjøl om Wirkola ikke satte rekord med akkurat denne her. Likevel er det en svært god roman som alle Undsetelskere bør lese, og mange flere også.