lørdag 30. juni 2018

Dronningens kirurg

Bildekilde: Bokelskere
Herman Schützer er en berømt doktor bosatt i Stockholm. Han er på høyden av sin karriere, i midten av femtiåra, med kongelige forbindelser som livlege, brei bakgrunn som feltskjærer og med fødsler og forløsning som spesialitet. Faktisk har han vært med på flere av selveste dronning Lovisa Ulrikas fødsler, og hjulpet henne gjennom mang ei tøff ri. 

Det er november. Vi befinner oss midt på 1700-tallet, og rett etter høymesse en søndag banker det på døra hjemme hos arkiateren, som han kalles i boka. I snøværet står det en ung gutt som ønsker hjelp fra legen, han må komme med en gang, sier han. Det står om livet! Hvems liv, spør Schützer. Begges, sier gutten. Schützer svarer at søndag er hviledagen, og er ikke særlig interessert i å gå ut. Men når gutten kan fortelle at den fødende er småvokst, altså dverg, må doktoren skritte ut likevel. Han tiltrekkes så altfor sterkt av det særegne og sammensatte, og skjønner raskt at her kan det bli komplikasjoner.

Det blir det også. Dverginnen, som hun kalles i boka, heter Maria Charlotte. Hun er midt i sin første fødsel, men barnet kommer ikke ut, nettopp fordi hun er så lita. Det sitter helt fast i fødselskanalen. Familien er til stede, barnefaren også, sjøl om de ikke er gift, og det er tydelig at alle både holder av kvinna og er redde for utfallet. Schützer forstår at han må ta et umulig valg, det er derfor han er blitt tilkalt: Redde mor eller barn. Blir den fødende bare liggende, kveles barnet og mora slites ut av smerter og blodtap. Noe må gjøres. Barnet må hentes ut. Først da kan de begge ha en sjanse.

Schützer samler raskt noen av de mest respekterte legene i byen. Han ønsker nemlig å gå drastisk til verks nå, være nyskapende, og han trenger vitner. Han trenger også hjelp, i tilfelle alt skulle gå galt. Han har lest om teknikken tidligere, og veit at den har vært gjennomført flere steder. Men kanskje ikke i Sverige. Og kanskje ikke med hell. Men slik det er nå, har de ikke noe valg. De må gjennomføre et keisersnitt.

Maria Charlotte lager ikke en lyd. De skjærer henne opp uten bedøvelse der hun ligger på bordet, snitter den svulmende buken opp på tvers, tvinger seg gjennom lag på lag med hud, fett, nerver, sener, muskler, blodårer. Fortsatt ikke en lyd. Hun blunker bare. Gaper. Stønner litt. Fostersekken. Barnet. Det puster ikke. Det får et klaps og lager lyd, mora er bare vendt mot det lille vesenet, hun snakker nå, mens de tar ut etterbyrden og syr henne igjen. Når hun legges til sengs er hun langt kvikkere enn noen andre av Schützers pasienter. Hun får streng beskjed om å hvile så såret får gro. Så går legene. De er enige om inngrepets suksess og dverginnens mot - hun oppviste langt mer enn soldatene!

Slik åpner romanen Drottningens chirurg (2006) av Agneta Pleijel (f. 1940). Det er ei bok som utelukkende fokuserer på livet til Herman Schützer (1713-1802), en virkelig historisk person og svært berømt kirurg. Særlig er Pleijel opptatt av hans fascinasjon for det særegne, og hun skildrer inngående hvordan han går fram, tenker og reflekterer når han undersøker, vurderer og diagnostiserer flere av sine mest krevende og spesielle pasienter. Slik som denne dverginnen. Disse sjukdomsskildringene er nokså gruvekkende, da Pleijel ikke går av veien for å bruke hele sanseregisteret i utforminga av sine korte, presise setninger. Mer enn en gang kjente jeg det gå kaldt nedover ryggen.

Men som en enorm kontrast til alle disse lidende menneskene og til Schüzters nærmest maniske grublerier - å finne rett diagnose koster han både husfred, nattesøvn, sosialt nettverk og inntekt - er det poetiske språket. Pleijel skildrer rett ut vakkert, hun ordlegger seg mjukt og nydelig, hun behandler alle med respekt og varme og viser fram sårbarhet, ømhet, angst og anger på en vakker måte. Det er svært visuelt og lett, over mot det drømmende og maleriske. I hennes kapitler står tida nesten stille, så mye rekker hun å få med før øyeblikket er over og noe nytt fanges inn. Det er lys og skygge, stemninger, følelser, betraktninger, assosiasjoner. Og bak poesien stråler et solid teknisk håndverk igjennom, fulgt av en sjeldent elegant komposisjon.

      Ord kan också missförstås, missleda och dölja.
   Doktor Schützers ord var andra än fru Nellas fast de talade om samma verklighet. Fru Nellas ord var nyckfulla. De svepte med kjolarna. De stampade med foten. De fångade in stort som smått som doktorn inte blev varse. Fru Nellas ord kunde vara lättare än tyll. Men de kunde också bränna som nässlor. Ofta var de bara halvt utsagda ock kunde snabbt sväljas. 

Et viktig omdreiingspunkt i boka er forholdet mellom Schützer og hans langt yngre kone Nella. Det er et dynamisk forhold som stadig går inn i nye faser, og som skildres med forståelse fra begge sider. Pleijel holder seg for god til å dømme, hun viser kun fram en sår virkelighet. Nella er nesten tretti år yngre enn Schützer, hun driver husholdninga med fynd og klem, går svanger med åtte barn og må se fire av dem forlate henne. Hun går ikke av veien for å fortelle doktoren at han, som liksom skal være en ekspert på kvinner, veit forferdelig lite om dem! I en slik kommentar ligger både raseri og ensomhet, noe Pleijel får godt fram uten å skrive nettopp det. 

Fortvilelsen øker gradvis hjemme hos familien Schützer. Arbeidet hoper seg opp, finner han løsninger på problemene? Blir de hørt, godkjente, anerkjente? Og Nella -. Han veit mest ikke om han vil omfavne henne eller refse henne. Holder hun av han i det hele tatt? Hva skal han gjøre? Hva skal hun gjøre? Fordi forfatteren skildrer i tredjeperson kan hun fritt bevege seg mellom ektefellene, noe som er med på å utdjupe forholdet dem i mellom for leseren. Det bringer også en intensitet inn i boka som er ulik den en finner i sjukdomsskildringene.

Jeg leste Drottningens chirurg på svensk, og det er et valg jeg ikke angrer på. Det svenske språket er poetisk og stemningsfullt, og kler denne romanen svært godt. I tillegg merker jeg at jeg bruker litt lengre tid på å lese når jeg leser på svensk, og da får jeg med meg mer av det som står både på og mellom linjene. Og dette er en roman en bør lese langsomt, for her fins mange viktige tanker og observasjoner. Men jeg vil tro at den norske oversettelsen også er et godt alternativ, da håndverket som ligger til grunn er utrolig solid. Det historiske stoffet turneres elegant, og detaljene om Schützers liv trer gradvis fram, og er verken leksikalsk eller oppramsende.

Agneta Christina Pleijel Bielawska regnes som en av Sveriges viktigste nålevende forfattere, og hun har en stor produksjon bak seg. Særlig i de seinere åra har hun konsentrert seg om historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i egen slektshistorie. Også denne boka hører hjemme der, og er den første av det som etter hvert blei tre romaner. Oppfølgerne Kungens komediant og Syster och bror kom i henholdsvis 2007 og 2009. Uten å ha lest de to siste, kan jeg allerede med sikkerhet si at hele trilogien anbefales, for dette er sterke, bevegende og interessante bøker som passer for svært mange lesere.

søndag 24. juni 2018

Tre riddersagaer

Bildekilde: thorleifdahl.no
Midt oppi flytteprosessen skulle det naturligvis også leses. Ja, for hva er vel mer naturlig å gjøre etter å pakka eske etter eske, skjært opp fingra på teipdispenseren, sjaua på seg brokk, flytta ut tv og leiker og det knapt fins mer igjen i huset enn en sofa og et par bøker? Da er det rett og slett lesestund for små og store. Det har blitt utrolig mange barnebøker den siste måneden, og vi koser oss masse med både korte og lange fortellinger. Men heldigvis er det blitt tid til litt egenlesing også.

Ei bok jeg satte som mål å lese før flyttinga, var Tre riddersagaer, som trofast har vært med meg gjennom mange måneder over hele huset. Faktisk har jeg drassa rundt på den sia september! Først på jobb, deretter hjemme. Hver kveld bar jeg bokbunken ned til soverommet, hver morgen bar jeg bunken opp på kjøkkenet igjen. Stadig med flere leste sider, men ikke nødvendigvis i riktig bok. Og denne blei altså liggende å vente ei stund før jeg kom i gang. Men de to første riddersagaene fikk jeg faktisk lest i det gamle huset, den siste sagaen fullførte jeg her, i ny bolig.

Tre riddersagaer består av nettopp det, tre ulike sagatekster som alle karakteriseres som riddersagaer eller høvisk litteratur. Alle stammer fra middelalderen, nærmere bestemt andre halvdel av 1100-tallet. Originalene er franske versromaner som via England kom til Norge, der de hadde sin storhetstid i norrøn språkdrakt i åra mellom 1220-1320. Ikke så sjelden knyttes tekstene til Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263), noe også oversetter Birgit Nyborg reflekterer rundt i disse tre tilfellene. Men noe hundre prosent sikkert er det vanskelig å vite, sjøl om mye tyder på at det var en omfattende oversettervirksomhet i Norge på denne tida, og med en så kulturelt bevisst konge er det ikke utenkelig at også disse tre tekstene var velkjente ved hoffet.

Tekstene i boka er Sagaen om Partalopi, Sagaen om Flores og Blankiflor samt Sagaen om Bevers. De to første karakteriseres som oftest som eventyrlige eller overnaturlige sagaer, noe som betyr at her benyttes det overnaturlige elementer - ikke ulikt de gjenstandene eller formlene vi kan møte på i de velkjente folkeeventyra - mens den siste hører til i kategorien heltedikt. Likevel er det mange fellestrekk ved tekstene, som handlingsmessig dreier seg om to hovedpunkter: Kjærlighet og konflikter. Et en gang lykkelig par, som regel svært unge, utsettes for komplotter og uærlige familiemedlemmer, slik at deres lykke lenge ikke er innen rekkevidde. Vil helt og heltinne finne tilbake til hverandre igjen? Ulikt de fleste eventyra, er det slettes ikke alltid at det går godt i disse tekstene.

Et annet element som ikke er til å unngå, er den kristne etikken. En skal følge de kristne dygder, det vil si å ikke begjære sin neste, ikke ha sex før ekteskapet, gi grid til sine fiender, respektere de eldre, be til Gud, be om tilgivelse og så videre - mye av dette er inkludert i begrepet "høvisk". Men ikke sjelden kjemper helt og heltinne mot de vantro, som oftest eksemplifisert ved muslimene, og disse er det bare å slakte ned så fort som mulig. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste "moderne" leseren som reagerer på denne inkonsekvensen - sist jeg sjekka er det å drepe en synd. Det som er interessant er at det litterære avtrykket er så sterkt - for meg reflekterer det nemlig en rådende mentalitet på nedskrivertidspunktet. Og det faktum at den brutale praksisen ikke blei redigert, kommentert eller kritisert i seinere avskrifter av sagaene utover middelalderen, viser at det fortsatt var gjeldende oppfatning. Dette harmonerer igjen med korstogsideen og -praksisen som stod svært sterkt i Europa særlig mellom 1095-1272, som overlapper med våre teksters litterære tilblivelsesperiode.

Med det som ett av de viktigste historiske hovedtrekkene i bakgrunnen, er det kanskje heller ikke så rart at flere av tekstene er brutale. Det holdes ikke tilbake på skildringer av lidelser, pinsler og ulike typer død - forøvrig et annet kjennetegn ved mye annen sagalitteratur også. Når helten svinger sverdet er det ingen på slagmarka som er hans like, og han hugger ned sine fiender så kraftig at ikke bare hjelmen sprekker, men også hjernen, og av og til følger resten av kroppen med og deles i to ned til skrittet. Tarmer trekkes ut, skuldre gjennombores, slagmarka er våt av blod og en må bokstavelig talt gå over lik for å drepe den neste. Det stikkes med spyd, hugges med sverd, vris med kniv, dæljes med klubber, skjold splintres, rustninger sprettes opp, buken flenges, hester dør i fleng og så videre. De som tror gammel litteratur er kjedelig, kan med andre ord ta seg ei bolle.

Kontrasten opp mot denne barduse og utbroderte krigerframferden, er det høviske idealet og hvordan helten forholder seg til sin store kjærlighet. Slik sett er det lurt å kombinere disse to temaene, fordi en nærmest automatisk får dynamikk inn i tekster som ellers ofte ville vært reine handlingsreferater fra en svunnen tid. Men med kjærligheten, personifisert som ei vakker, ung og klok kvinne, blir det noe mer, og helten får tyngde og slik også troverdighet bak handlingene sine. Så får det bare være at han ofte må ut å drepe disse vantro nettopp for å redde henne - jeg går ut ifra at ikke det var fullt så klisjéfylt på 1100-tallet som i dag med den berømte jomfrua i nød.

En kuriositet i ei av tekstene, Sagaen om Bevers, har jeg grubla mye over. Da jeg studerte historie for en del år tilbake, blei jeg fort fascinert av middelalderen som epoke, både med tanke på det historiske og det litterære. Og i en av svært mange pensumtekster handla det om en konkret gjenstand - kyskhetsbeltet - et belte som kvinner kunne spenne på seg for å forhindre voldtekt, eller som menn kunne spenne på de kvinnelige familiemedlemmene for å kontrollere hennes seksualitet og slik også familiens arverekke. Flere (mannlige?) historikere mener at et slikt belte bare er tull, at det er en seinere oppfinnelse en forsøker å skvisje inn i feil epoke, altså en anakronisme, og at det mest av alt representerer vårt moderne perspektiv på den bakstreverske middelalderen. 

Men! Fru Josvena i Sagaen om Bevers benytter faktisk et slikt belte. Og når det er å finne i en saga fra 1100-tallet, kan en vel ikke på samme måte betvile dets eksistens? Utbredelsen sies det ingenting om, og det får være reine gjetninger, men at det har eksistert og vært i faktisk bruk, blei jeg nå enda mer sikker på. Og det at fru Josvena tar det på seg sjøl, sier også mye om beltet og den makta det ga kvinner over egen kropp og eget liv. Sagaen sier: Da Josvena ble var dette, gjorde hun seg et belte, så kunstferdig laget, at ingen mannlig lyst kunne skjemme henne når hun hadde det på seg. Hun spente på seg dette beltet slik at kong Jvorius ikke skulle gjøre henne noen skade. Kong Jvorius blir så hennes ektemann, men uten at ekteskapet noensinne fullbyrdes. 

Jeg er svært imponert over denne utgivelsen - både det innholdsmessige og den faglige kompetansen som ligger bak en slik oversettelse, med alt det krever av oversikt og kunnskap og ikke minst presisjonsnivå. Jeg er svært glad for at Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgir slike bøker, og for at nettopp Birgit Nyborg tar seg bryet med å gjøre jobben! Her er det masse kunnskap å hente for en interessert leser, og Nyborg har skrevet et klokt og presist forord til samlinga, raske innledninger til hver saga, hun supplerer med et solid noteapparat der hun forklarer ord og begreper eller faste sagaformler, det vises til referanser, er påpekt avvik, inkonsekvenser, lakuner og humor - alt bidrar til å bryte ned sagastilen noe, slik at tekstene blir mer tilgjengelige og mer lesverdige. Og i tillegg har Nyborg berika utgivelsen med et flott etterord. Fantastisk!

Tre riddersagaer anbefales til alle middelalderentusiaster, sagakjennere og forskere, men også til de som liker korte og gode historier med høyt tempo og mange detaljer. Her er det mye å hente! 

torsdag 14. juni 2018

Lykksalighet

Bildekilde: Bokelskere
Anestesilege Hannah Lote har det vanskeligere enn normalt på jobben. Alt går i ett på sjukehuset, med operasjoner, pasienter og komplikasjoner. Skiftene er mange, vaktene er lange. Av og til rekker hun ikke hjem en gang. Og når hun glemmer å drikke, ikke har tid til å spise, knapt klarer å sove, heller ser til pasientene enn å ta en dusj, ikke klarer å si nei til en litt for pågående kollega med flass i øra - kort og godt ikke tar vare på seg sjøl - er det bare et spørsmål om tid. På ett eller annet tidspunkt må hun komme susende nedover i vill fart og treffe bakken med et smell. Et endelig nullpunkt for destruksjon og negativitet og fortvilelse og et aldeles sønderknust menneske som må lære seg å reise seg igjen. Det var bare det, at det skulle ikke smelle så hardt.

Men en kan ikke alltid kontrollere hvilken vei livet fører en. Særlig ikke når en egentlig ikke vil kjenne etter, ikke vil føle, ikke vil ta tak i den nagende følelsen i nakken, i magen, mellom beina, i ryggen, når en ikke vil se seg i speilet, ikke se på ordentlig, studere, ta inn over seg. Erkjenne. Og plutselig sitter hun der, Hannah, i samtale med pasienten E. J. Herman. Og der finner hun noe. Klangbunn? En flik av seg sjøl? En slags sannhet?

Herman opereres - det ene beinet må amputeres etter et fall, og Hannah er med. Hun er ansvarlig for narkosen hans, for å holde han bedøva gjennom hele prosessen, og hun sørger for oppvåkninga etterpå. Operasjonen skildres detaljert og troverdig, og Hannah framstår som en profesjonell lege som følger med på det hun gjør. Men på ett tidspunkt skjer det noe. Herman virker bevisst, har hun ikke gitt han nok til å holde han under?

Etterpå kan hun ikke la være å snakke med han. Hun må jo informere om hva som skjedde, fortelle om det de kaller awareness, hva det er, hvordan det arter seg, si at det kan påvirke han på mange ulike måter, at de kan snakke om det, om han trenger det. Men Herman virker ikke bekymra. Han er gammel og vil bare hjem til hunden sin, Æsop. Han er operert, ett bein kortere, og han har minner som fra en drøm, som en film, med musikk til. At musikken også blei spilt på operasjonsstua bryr han seg ikke om. Han skal hjem, til Æsop.

Men det skal vise seg at de ikke er helt ferdige, Hannah og Herman. I et sprengkaldt og øde vinterlandskap i Nord-Norge er det noe som trekker henne mot han, denne gamle, enbeinte mannen som bor mutters aleine med en hund. Kanskje hun føler at hun skylder han noe, kanskje det var denne klangbunnen. Han ser henne, og hun tør å åpne seg for han, mer enn for noen annen. Er det slik det skal være? At det er lett med de vi ikke kjenner og vanskelig med de som står oss nær? Men hvem står da egentlig Hannah nær -?

Lykksalighet (2011) er den andre romanen jeg leser av Marita Fossum (f. 1965). Og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det jeg leser, for hun er en forfatter som ikke er redd for å skildre betente temaer. Men da er det vel kanskje heller temaene jeg ikke liker? Jeg er ikke sikker. Fossum er en stille forteller, en nøktern stilist. Ofte er språket nesten flatt. Men så dirrer denne uroa, og teksten drives framover av en egen puls. Fossum skildrer det vonde og vanskelige på en svært sympatisk måte, med eleganse i det knappe, som med silkehansker, men uten svulstigheter og sprading. Og hun oppnår stor troverdighet gjennom sin grundighet og de mange detaljene. I denne boka, for eksempel, er det ingen tvil om at hovedpersonen er lege. Det avspeiles i skildringer og tanker, i begreper og forklaringer og framstår som svært gjennomført.

Men jeg var skeptisk forut for lesinga, det skal jeg innrømme. Å lese ei så alvorlig og kald bok om et så alvorlig tema midt i den varmeste maimåneden noensinne måtte vel være helt feil! Men det var det faktisk ikke. På en særegen måte klarte Hannah Lote å fange interessa mi, det var noe ved henne som jeg ønska å oppdage, se, forstå. Kanskje det hun ikke klarte å se sjøl? Og dessuten så syntes jeg synd på henne. Så uendelig trist hun må være, tenkte jeg, så ensom og aleine. Disse følelsene hos leseren blei naturligvis forsterka av omgivelsene i boka, det hektiske legelivet og den brutale vinterkulda, skildringene av den tynne kroppen til Hannah, intellektet som mister kontakt med det fysiske. Tenk å ha det så vondt.

Og tenk å skildre det så godt! Slik at en blir revet vekk fra isspising, bading og svett varme, og bare er i boka, kjenner at kulda faktisk kommer snikende, hutrer i vinden som plutselig blåser i sofakroken, kikker etter nordlyset på den sommerlyse kveldshimmelen, hører skrittene i sjukehusgangene, smerteskrik fra pasientene, dempa gråt? Alvoret ligger i teksten som et tjukt teppe, men likevel er det små glimt innimellom som gjør at jeg tror på dette enda mer. Som Hannahs behov for å hjelpe E. J. Herman. Hennes avvæpnenede replikker sammen med venninna. De flassende øra, som i en så tett tekst blir veldig tydelige - og morsomme. Tragisk morsomme. 

Lykksalighet er langt ifra en lykkelig roman, og heller ikke ei bok om å bli lykkelig. Jeg opplever at både Hannah og Herman er desperat søkende i sin leit etter nærhet, omsorg, trøst, kjærlighet og lykke, og at angsten for å åpne seg, gi seg hen, tilhøre noen, gjør at de sjøl ikke ser at alt går feil vei. Men språket er aldri desperat, aldri slik som Hannah er. Det er nøkternt, presist, knapt, nesten kaldt. Hannah skildres konsekvent i tredjeperson, av en forteller som tidvis går tett på og gjengir tanker, følelser og indre monolog. Disse vekslingene fungerer godt, og gjør at leseren gradvis kommer tettere på, samtidig som den instrumentelle avstanden Hannah har til seg sjøl også avspeiles og føles. Lykksalighet er en gjennomarbeida og solid roman, som er lett å lese, men tung å ta innover seg.

onsdag 6. juni 2018

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland
Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist
Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum
Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer
I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan
For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm
Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro
Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco
Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark
Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de litt for mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel
Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge
Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018
Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!