Gjenlesing: Gift

Bildekilde: tanum.no

I den korte romanen Gift fra 1883 møter vi et stort persongalleri i et tett kammerspill der ingen kan komme uforandra ut i den andre enden. Realismen ligger tett rundt menneskene, og truer med å ta livet av dem. Forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) briljerer der han elegant vandrer fra person til person. Med presise skildringer plasserer han menneskene i et stramt samfunn, der mulighetene er få og fallgruvene er mange.

Også denne gangen er stedet forfatterens barndomsby Stavanger. For dagens lesere må vi likevel legge inn et forbehold: For å få et tidsriktig bilde må vi i alle fall hundre og tretti år tilbake i tid. Det er ei tid da skipsrederne styrer det økonomiske i byen, for olja er naturligvis ikke funnet og en må i høy grad fortsatt leve av primærnæringene. Det er vanlig med både hester og kjerrer i bybildet, på hvert gatehjørne fins ei krambu eller ei torgkone, i smugene er det skitt og stank fra dobøtter, gategutter løper ærend for penger og byens privilegerte barn har tilholdssted på latinskolen. Og det er skolen som er ett av bokas to tematiske hovedfokus.

Hovedpersonene i romanen er familien Løvdahl og to av deres nærmeste venner. Vi begynner med den unge Abraham Løvdahl, omtrent femten-seksten år, en forholdsvis god elev ved latinskolen. Han forstår mye, slipper å pugge, men har ikke helt den sterke interessa for gresk og latin. Hans mor er fru Wenche Løvdahl, en frittalende bergenser med nymotens oppfatninger om både kirke, konfirmasjon, stat, skole og barneoppdragelse. Det forarger naturligvis Abrahams far, den eldre professor Carsten Løvdahl, som er en del av det ubevegelige og arkaiske i samfunnet som fru Wenche opponerer mot. Videre blir vi kjent med lille Marius Gottwald, en stakkarslig klassekamerat av Abraham. Han kommer fra et nedre sjikt av samfunnet, med enslig mor og ukjent far. Han strever fælt på skolen og har det ikke godt i det forelda og elitistiske systemet. Også viktig er Michal Mordtmann, en gammel bekjent av fru Wenche, som nå vender tilbake til byen for å samle inn penger til en ny fabrikk. Prega av sin britiske utdannelse som han er, sympatiserer han med fru Wenche i vel så meget - og klart det hjelper at hun er vakker, også. Og det er slik bokas handling virkelig settes i gang.

Ganske fort oppstår det nære vennskap. Det mellom Abraham og Marius er etablert før vi kommer inn i historia, mens det mellom fru Wenche og Michal utvikler seg underveis i fortellinga. Det blir av en slik karakter at Carsten for alvor begynner å tenke ondt om sin hustru, men han gir aldri noe uttrykk for det i sine passiarer med henne. Det er denne dobbeltmoralen som gjennomsyrer samfunnet, kirka, skolen, arbeidsplassene, familien og ekteskapet jeg opplever er det andre av bokas to tematiske hovedfokus. Hele veien er det et spill om fortid og framtid, det gamle og det nye, det tradisjonelle og det moderne, liv og død, kontinuerlig og konstant mellom de unge og de gamle, de privilegerte og de mindre heldige, de etablerte og de frie, med argumenter som dreier seg om lærdom, kristendom, manndom og samfunnsplikt og motsetningene erfaring, humanisme, kvinnelighet og etikk, med skolen og konfirmasjonen som nedslagspunkter og ekteskapet som kamparena. Kontrastene skaper dynamikk og spenninger i teksten på flere nivåer, noe som også gjenspeiles i den tvetydige tittelen.

Sjølve hovedhandlinga i boka er svært liten, men det hele er så elegant utført at det ikke oppleves slik. Akkurat som tematikken løper også handlinga i to hovedspor: Skolesporet, som dreier seg om skjebnene til henholdsvis Abraham og Marius (dannelsesromanen og undergangsfortellinga), og ekteskapssporet, som konsentrerer seg om fru Wenche og Carsten (tendensromanen). I hver historie er det sterke innslag av realisme, med naturalismen som en overhengende fare og en evig påminnelse om at det ikke alltid verken kan eller vil gå bra. Og dette har satt så sterke spor blant norske lesere opp igjennom tidene at lille Marius ikke bare er en fiktiv person, men også et begrep som en har trukket med seg inn i debatten om hva en skole er og hva en skole skal kunne tilby - klassisk dannelse eller brukbar lærdom? Kielland følger med andre ord fortsatt sitt sosialpolitiske program: Han er de stumme og svakes talerør og han våger å bruke ytringsfriheten sin til kritikk gjennom å sette problemer under debatt. Hva er samfunnets gift?

Det er intertekstuelle bånd mellom Gift og romanene Garman & Worse (1880) og Skipper Worse (1882), noe som alltid er moro og interessant i seg sjøl, men som her viser en svært bevisst forfatter som planlegger sine verker og som har et mål med skrivinga utover det å skrive. Ved siden av å være en politisk agitator, tegner Kielland et bilde av byen Stavanger. Skildringene er såpass mange og såpass presise at byen og bylivet i seg sjøl sies å være som en hovedperson i verkene. Og det er også skildringene av Stavanger jeg huska best fra ungdomsskolen, særlig denne mørke natta hvor fru Wenche er ute og vandrer, nedstemt av alt spillfekteriet - hun ferdes ned mot havet, bølgene, skvulpene, der det ikke lenger er gatelykter, bare stein og vann og mørke.   

Gift er første bok i det som ofte ses på som en trilogi, der de frittstående fortsettelsene er henholdsvis Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Det er førstenevnte jeg nå skal gå i gang med.