Black Rabbit Hall

Bildekilde: Gyldendal

Boka tar til med en kort prolog. Vi er sammen med Amber i Cornwall og det er den siste dagen i sommerferien i året 1969. Amber er i midten av tenåra, og hun sitter på et slags platå forma naturlig høyt oppe i det steile klippelandskapet. Fra der hun sitter, kan hun kjenne vinden suse, smaken av saltvann, høre bølgene som slår. Men plutselig ser hun noe som beveger seg nedi vannet i bukta under henne. Og hun aner at det er en katastrofe hun bevitner.

I første kapittel hopper vi deretter mer enn tretti år fram i tid. Hovedpersonen heter nå Lorna, og vi befinner oss fortsatt i Cornwall. Lorna, som er i begynnelsen av trettiåra, er på jakt etter et passende bryllupslokale sammen med forloveden Jon, men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jon vil dra hjem, men Lorna dras mot det siste punktet på lista, Pencraw Hall. Et gammelt gods som på en eller annen måte har lagra seg i hjernen, slik at hun tror hun har vært der før. Men har hun det? Når? Og med hvem?

Slik åpner altså romanen Black Rabbit Hall (2015, på norsk i 2016) som er skrevet av den britiske forfatteren Eve Chase (ikke noe fødselsår her da navnet er et pseudonym), og denne kryssklippinga av to kvinneskjebner fortsetter boka igjennom. Med Amber blir historia fortalt i førsteperson, mens alt som har med Lorna å gjøre fortelles i tredjeperson. Begge to får sine liv servert i presens. Gåta vi lesere naturligvis skal være med på å avdekke, er hvordan disse kvinnelivene på mystisk og intrikat vis henger sammen. Bare synd det verken er mystisk og intrikat, bare dramatisk og overtydelig.

Vi blir kjent med Amber i den mest kaotiske tida av livet hennes, nemlig de forvirrende tenåra. I begynnelsen er hun ei livskraftig og glad jente, en fornøyd fjortenåring som mer enn noe annet er knytta til tvillingbroren Toby og den pene mora. Særlig når de er på ferie på Black Rabbit Hall. Da gjelder ikke Londonlivet og Londonreglene lenger, alle får dyrke fritid og frihet. Amber leser, tenker, svømmer og er i skogen. Alt er harmoni. Det endrer seg drastisk når mora omkommer i en fæl ulykke. Omstendighetene rundt får hvert av de fire barna til å klandre seg sjøl, fra småtassene Kitty og Barney til det langt eldre tvillingparet. Og dødsfallet knuser faren nesten helt til det ugjenkjennelige. Mens kapitlene går må Amber lære seg å leve med sorgen, med det faktum at Toby sendes bort, med at hun tar moras plass for småsøsknene og med den spirende forelskelsen hun bærer på.

Lorna derimot, er bare opptatt av Pencraw Hall. For da hun og Jon endelig fant fram og fikk møte Dill, som åpna døra på det digre godset, var det mye som falt på plass. Her har hun vært før! Men sammen med svarene kom det også mange nye spørsmål, og dessverre var ikke Jon like sjarmert som Lorna. Med sitt trente snekkerblikk så han raskt alt som måtte gjøres på stedet, og han påpekte at en vielse der ville være komplett umulig. Hjemme i London er Lorna fortsatt ikke overbevist, på tross av at det vokste blomster opp av golvet i ballsalen. Hun trekkes mot Pencraw, og når hun får bekrefta av faren at hennes nylig avdøde mor ofte tok henne med dit, klarer hun ikke å la være å grave i fortida.

Mer enn det kan jeg vel egentlig ikke skrive uten å røpe resten av boka - i den grad det er noe mer å avsløre. Som sagt er det ei ganske overtydelig fortelling, og som om ikke det var nok, spyr forlaget ut det som kunne vært litt spennende ved hjelp av baksideteksten. Det er ikke særlig imponerende. Omslaget minner en del om Barnas bok av A. S. Byatt, med ulike blåtoner, gulldetaljer, øyenstikkere og blader. Det er absolutt ikke heldig for Byatts del, og litt pretensiøst fra forlagets side - om det i det hele tatt er noe de har vært bevisste på. For mellom Byatt og Chase er det mange hundre trinn på kvalitetsstigen.

Eve Chase roses for sitt gode språk av flere anmeldere i både inn- og utland, og da må jeg sette spørsmålstegn ved anmeldernes evne til å konsentrere seg. Har vi lest samme bok? Her et sitat fra side ti, som for sikkerhetsskyld gjentas på side 352, begge ganger i like begredelig forfatning: Instinktivt huker jeg meg ned i dragsuget fra vingene, og nesen treffer den kjølige huden på knærne mine med nesen. Dette er en svært dårlig setning, være seg på engelsk eller norsk, og om Eve Chase og hennes artilleri av forlagsfolk ikke er gode nok til å luke den ut, burde helt klart oversetter Hege Mehren (f. 1961) og Gyldendal være det. Det er skuffende dårlig forlagsarbeid, og enda verre er det at samme feil står ordrett to ganger. Som om ikke det er nok, er boka pepra med en god del andre feil også - slurvefeil, ser det ut til. Dessverre.

Det er tydelig at forfatteren har bakgrunn fra journalistikk, for språket er lett, visuelt og dramatisk der det ikke er upresist og forvirrende, samtidig som forfatterens evne til å holde fokus, skildre, bygge opp spenning og holde på stemninger over flere avsnitt er lik null. Så kan også de ulike kapitlene sammenlignes med fyldige artikler over ulike, nært beslekta temaer, artikler som kverner videre på noe minimalt og etter hvert ganske uinteressant.

Det er ikke det at historia i seg sjøl er dårlig, eller at den er uhorvelig dårlig fortalt. Det meste henger jo på greip, og en får lett tak i essensen. Men historia er i beste fall helt ordinær, og formidlinga er omstendelig og matt. Helheten mangler overskudd og kraft, personene er pregløse og det er ikke noe unikt noe sted, ikke en åpenbar årsak til hvorfor akkurat denne historia måtte fortelles akkurat slik. Jeg tror en annen innfallsvinkel kunne gjort susen - å dele opp synsvinkelen er et mye brukt og svært enkelt grep som gjør at forfatteren slipper å sy sammen en større enhet. Når en velger en slik billig utvei, bør det være fordi en turnerer alle andre virkemidler med glans. 

Det vanskelige med å skrive om ei slik bok som den nylig utleste Black Rabbit Hall, som ikke en gang har fått en ordentlig norsk tittel, er at den nesten er glemt idet den er ferdig, sjøl om ingenting var som forvespeila. Det som jeg trodde skulle være en lettbeint og passelig interessant underholdningsroman, blei en seig og bedrøvelig affære som dessverre tok både tid og krefter. Og som om ikke det var nok, kjører forfatteren på med lassevis av snørr og tårer, slik at dette er den dominerende følelsen i boka - noe ganske langt unna det som loves på omslaget. Og jeg føler meg atter en gang snytt for en rask og positiv leseropplevelse.