Boklige bomkjøp

Fra tid til annen opplever jeg at jeg kjøper bøker mot bedre vitende. Misforstå meg rett: Jeg kjøper til stadighet en del bøker, både som gaver og til meg sjøl, og de fleste av dem er svært interessante, lesverdige, aktuelle, uunngåelige, inspirerende, fascinerende, spennende, gode eller i alle fall bortimot helt nødvendige å ha i hylla. Men av og til lar jeg dømmekraft, fornuft, økonomiske hensyn, manglende bokhylleplass og leselister fare ut av huet til fordel for en impuls. Jeg tenker som så at når jeg stort sett overstyrer kjøpeimpulsene og lar de glansa omslagene ligge, må de av og til overstyre meg, de også. For det kan jo hende impulsen har rett, og at akkurat den boka der, i den fine blåfargen, er ei bok som vil gi meg en sterk leseropplevelse. 

Men så er det alle de gangene det er skivebom, da. De gangene gjør jo at det går lenger og lenger mellom hver gang impulsen får styre. Eksemplene står der til skrekk og advarsel og skriker til meg fra ulesthylla: Se, slik gikk det med forrige impulskjøp - jeg står her fortsatt! Og jeg tenker: Hvor var den kritiske røsten som ellers er i huet da jeg la denne boka på disken og betalte for den? Og fra et annet sted i huet kommer det svar: Ei bok fra eller til spiller ingen rolle, og som regel lar det seg ordne både enkelt og greit. Og det er jo sant. Problemet er når det blir ei bok eller to ved hvert kjøp. Heldigvis er jeg ikke helt der ennå. 

Ei bok som så fin og interessant ut i butikken, men som hjemme virker både platt og kanskje litt uinteressant, kan bli en god gave til en leser som liker lette bøker. Ei bok som jeg vurderte som vesentlig, men som ligner forskrekkelig mye på ei bok jeg allerede har, kan gis bort til noen jeg veit ikke har den. Oppslagsverk innkjøpt til huset er ei like fin gave til en student. Barnebøker får alltid bein å gå på. En roman jeg har hørt mye godt om, men som jeg mister lysta til å lese, kan gis til noen som vil lese nettopp den boka. Og dessuten kan jeg alltids bytte boka i butikken dersom jeg ikke finner en grei gavemottaker. Men noen ganger er jeg så treig, så treig, slik at boka både blir gammel og støvete - sett med bokhandeløyne - og når en aktuell mottaker fortsatt ikke er på plass etter et års tid, blir det til at jeg må lese boka sjøl. Den havner med andre ord i reolen for uleste bøker, som per nå er omtrent ti hyllemeter.

Og der står den, sammen med alle de andre uleste bøkene, og venter tålmodig i lesekø. Jeg velger som regel nøye ut de bøkene jeg skal lese, og lager som kjent både leselister og leseplaner på årlig og månedlig basis. Av og til brytes de jo - heldigvis - ellers hadde jeg vel vært helt rigid. Slike avvik ser jeg på som veldig sunne og helt nødvendige! Men det morsomme er at det alltid er like spennende å sette i gang med ei bok som jeg ikke kjenner noe særlig til, en tekst som er helt åpen for meg, et forfatternavn som jeg må lese høyt, for å sjekke at det fortsatt ikke kommer noen assosiasjoner. Jeg tenker at det er fint å utfordre seg sjøl slik innafor alle sjangre, å tørre å ta en sjanse eller to, å forsøke det ukjente. Ellers er det fort gjort å størkne i gamle lesespor. 

Dessverre er også fallhøyden stor i slike tilfeller. Fordelen er at en stiller helt blank - det er lagt minimale føringer på lesinga. Men en kan også stole litt vel mye på egne forventninger, eller føringer som legges i omslag og på baksidetekst. Det er ikke alltid denne informasjonen stemmer på grunn av hastverksarbeid i pressegruppene hos forlagene. Ofte skummer de et sammendrag framfor å lese hele boka, derfra trekker de forhasta konklusjoner og leverer deretter en tekst basert på egen synsing og ikke den faktiske teksten. Slikt forekommer oftest med oversatte bøker, særlig der det er kraftig tidspress, for eksempel når den norske utgaven skal utgis så fort som mulig for å oppnå høyest mulige salgstall. Andre ganger kan en som leser oppleve å være helt uenig i en baksidetekst etter å ha lest boka, av og til av samme årsak, men også fordi ulike lesere får ulikt utbytte av samme bok.

Men tilbake til fallhøyden. Når ei slik blank bok ikke innfrir, blir det et skikkelig klask når leseren realitetsorienteres. For min del er det som regel slik at jeg en sjelden gang har kjøpt ei bok som er lettere enn de jeg vanligvis leser, ei bok som befinner seg hakket mer mot underholdningslitteratur enn den vanlige romanen. Og jeg tenker at dette blir koselige, lette timer der jeg slipper å gruble på hvordan alt så elegant henger sammen, bekymre meg for hva som kommer til å skje med hovedpersonene, ta lesepauser fordi det er så sterk tematikk, eller lese sakte fordi hver setning er en fryd. Med andre ord: Jeg forventer at jeg slipper å føle så mye, jeg forventer å bruke kort tid. Lettlest er fort og greit, lest og glemt (nesten). For det er forskjell på lektyre og litteratur. 

Feilen jeg gjør, er den at jeg tror jeg skal kose meg, altså både få pose og sekk. Fakta er at jeg gremmes så til de grader av dårlig språk og irriterer meg grenseløst når det mangler bøyingsendelser, bokstaver eller tegnsetting i teksten. Jeg skjemmes av grove feil på handlingsplanet, blir flau av slurvefeil der forfatteren roter med tid, og direkte sint når ei lett og tilgjengelig bok ikke klarer å være tydelig på hvilken person som snakker og tenker til hvilken tid! Bare for å nevne noe. Resultatet blir at jeg bruker mye mer tid og krefter på den dårlige boka enn på den gode. Jeg investerer tid og krefter i å lese, jeg merker meg alle feil og lærer av dem, jeg skriver om i huet, forbedrer, bytter ut, og i tillegg kan det hende boka får gjennomgå i skriftlig format også. En sjelden radbrekking har vel forekommet verbalt i tillegg. Disse bomkjøpene er altså langtifra lettbeinte nytelser. 

Likevel fastholder jeg at det er viktig å stikke fingeren i jorda fra tid til annen, altså å lese disse ukjente bøkene av de ukjente forfatterne, de blanke bøkene der en som leser stiller uten føringer. Uansett om en svinger innom underholdningslitteratur eller fordøyer tung essayistikk, om en bryner seg på lyrikk eller gleder seg over en velforma historisk roman, om en opplyser seg med biografi eller lar seg rive med av et drama: Alt hjelper oss med å reflektere rundt lesing og litteratur og til å forstå hvorfor vi tar de bokvalgene vi gjør når vi kjøper bøker. Og det er vel verdt noen timer med frustrasjon fra tid til annen.