søndag 25. juni 2017

Lys og mørker: Dikta til Jon Fosse

Bilete: Bokelskere
Lesinga i mai og juni, ja, faktisk i heile år, har vore sporadisk og fragmentarisk på same tid. Eg har hatt mykje å gjere med familie og to krevjande jobbar, og meir enn nokon gong har eg kjent på ein aukande angst for mursteinar - dei verkeleg tjukke bøkene. Og no har eg snart berre slike att i ulesthylla! Eg kom difor fram til at eg kunne iallfall lese nokre dikt innimellom alle gjeringane. Og slik vart det.

Dikta vart henta fram i korte stunder med fritid, til dømes etter middag og før jobb, etter jobb og før soving, før og etter møte, og medan borna leika utan sterk trong for inngrep frå vaksne. Boka eg har lese er satt saman av fire diktsamlingar, alle signert Jon Fosse (f. 1959), og heiter ganske enkelt Dikt. 1986-2000. Etter om lag to veker hadde eg lese alle dei fire samlingane, Engel med vatn i augene (1986), Hundens bevegelsar (1990), Hund og engel (1992) og Nye dikt (1997).

Jon Fosse er ein forfattar eg likar godt, og eg så fram til å lese dikta. Men dei var ikkje heilt slik som eg tenkte meg. Eg er godt van med skodespela og romanane, det oppattakande språket, dei korte setningane, dei enkle strukturane og eit oversiktleg handlingsplan. Alt er skrive med dei same kontrastane og bileta, den djupe uroa, dei sterke kjenslene -  eit perspektiv som gjer verda stor og menneska små og liva korte, men ikkje utan meining og verdi. Det me gjer og den ein er er heilt vesentleg. Og lyrikken er på mange måtar ein heilt naturleg del i dette. Tematisk heng dei iallfall saman med resten av forfattarskapen: Det er sentrallyrikk om dei store tema, livet, døden, kjærleiken, havet, Gud, kunsten, sannheita, tida, augneblinken. Men forma, og formspråket, var heilt nytt.

Attmed uvan form -  ei fri og glidande form, eit tradisjonelt lyrisk oppsett, men med ein moderne og prosaisk handsaming av innhaldet, og eit anna språk - eit mykje meir poetisk og assosiativt språk, springande, frå bilete til bilete og plutseleg stille, frå det konkrete til det abstrakte, frå det nære til det fjerne, frå eit du til noko felles og så vidare, fekk eg også ei utfordring med innhaldet. Temaa var som skrive over velkjende, men presentasjonen av dei var så uvan at eg hadde problem med å følgje dikta. Resultatet vart at eg anten syntes dikta freista å gape over for mykje, vere for mykje, inkludere for mykje i eitt og det same, slik at dei nærast sprakk og vart utilgjengelege for lesaren, eller at dei var for enkle, så bunde i det konkrete og nære at eg febrilsk leita etter ein assosiasjon og ein dobbeltheit.

Å lese slik er utmattande. Særleg var byrjinga utfordrande - Fosse sprang ikkje berre frå dikt til dikt, men også i same dikt, og det var vanskeleg å få auge på ein raud tråd, eit tematisk samhald, eit omdreiingspunkt. Eit slik oversyn kom faktisk ikkje før eg hadde lese nesten heile boka. Då såg eg korleis alt hang saman, og då vart det også tydelegare kvifor forfattaren var ufokusert i byrjinga. Det er som om han skjerpar seg for kvar samling, det er ei rørsle som stig oppover, han innsnevrar frå det springjande kaotiske tilværet med mørke tankar, meiningslause, vonlause, uro og død, og meir og meir søkjer mot lys og innsikt, spørsmål som kven eller kva er Gud, kva er tru, kva er meininga med eksistensen, kva er tid, no, kunst, skaping, eit liv? Og i nokre av dikta er det som om Fosse freistar å fange ein augneblink, setje ord på det useielege, skildre det ordlause og gje bilete til det me ikkje kan sjå. På mange måtar er det eit håplaust prosjekt, men det er ein vakker og overtydande freistnad.

Samlingane stod altså ikkje så støtt kvar for seg, det var mørker og kaos, einsemd, hundar og englar, ein einsam gut, fargar, natur, nokre lydar, skuggar og lys. Dei to fyrste samlingane er prega av mange for meg fremmedarta bilete som eg hadde hardt for å visualisere. Eg tok ofte poenget i formuleringa, men såg det ikkje. Delvis trur eg det kom av dei hyppige og brå vekslingane, slik at eit bilete mest ikkje fekk stå i ro før det neste kom. Men med dei fire samlingane sett som ein heilskap under eitt, var det meir å hente. Og for kvart dikt var det som om eg kom nærare ei opphaveleg sanning, ei drivkraft, ein bodskap. Dimed vart det eit utbyte likevel, eit utbyte som krevjer arbeid hjå lesaren, men som kan gje mykje. Eg vil difor la dikta snakke sjølv.

Døme frå Engel med vatn i augene (1986)

svarte kvelvar i hjarta. Klunger, vind. Enno ei natt
med spraglete vimplar. Cowboyhattar
og nettingstrømper. Titlane. Morgon. Gammal
bøkeskog. Eg går
gjennom skogen med son min i den eine handa. I den
andre er varmen hennar

Døme frå Hundens bevegelsar (1990)

når hjarta er ein måne
i kvelden
er regnet også der
og forteljinga
i kroppen
er fjellas
linjerørsle
langs himmelen
der inne

*

ein song av stein
eit hjarte i ein kveld

og alt som er

(ta tak, gå fram)

*

høyr korleis regnet bevegar seg
høyr korleis hjarta slår
høyr korleis tanken forsvinn

høyrer du regnet komme
(ein farge ser farge i regnet)

høyrer du lyset i steinen
(og kvar har steinen all si mold)

Døme frå Hund og engel (1992)

Det går og går
og alle dei døde er med oss
også dei døde går og går
i oss
går og går
alt går og går
dei døde som er forsvunne
dei døde som berre nesten er forsvunne
og alt går og går
og alt som finst
det går og går
fuglane flyg på himmelen
fisken søm under vatnet
vi går og går
alt går og går

*

ein slik kveld, i vinden, dreg du
båtane ut
og gardinene flagrar
og vindauge svarte
eit vindauge slår
ei røyst over fjorden
ein hund gøyr
eit vindauge slår og slår
og også du og vinden
så vind

*

slik kan du finne vår skrift
i dette som alltid forgår
og er regnet i vår einsemd
For vi står i regnet
med tydelege hjarte
utan sorg og skam
utan den skingrande sola utan høy
Vi står i regn og mørker
og molda skriv
oss med si klåre skrift
så utan kulde. Vår skam er altfor stor
og våre stemmer er små
våre rørsler er alltid og aldri åleine
For regnet har eit lys
og mørkret har eit lys
som når det lyser
frå ein båt på fjorden
eller frå eit einsleg hus
attmed land ein stad. Og eg ror i mørkret
den store sorga bort

Døme frå Nye dikt (1997)

eg ser ditt lys ta
sitt tilhald
i ei hand som spreier mold
over det som ein gong var, du trør din fot

og eg ser deg opne din varme
til ei forsvinnande hand
som ikkje lenger bevegar seg, så
trø din fot, du trør din fot

*

Du står midt i rommet
og di hand er eit langsamt ansikt
som kvitnar, som blir
langsamt kvitt
og forsvinn   med bølgjene
som slår mot fjøra   Og båten opnar seg
mot våre hender   blir så langsamt kvit   i bølgjene
som slår sitt mørker   Slår sitt mørker
inn mot fjøra   Og regnet fell i båten   Kleda dei blir våte
Regnet som gjer håret vått og tungt   Og eit ansikt, ditt, i regnet
Og det våte håret ditt, i himlens gråe lys
Og sorga skjult i trea
der inne   Og så di hand, så 
tung av skuggen frå alt som har vore
og no er deg, mi hand
så tung ein skugge   mot svart   Og ei redsle
forvandlar det sette: held
den Gud eg ber til
sin draum ved lag, er Guds draum, så
langsamt, i dette? Eller kanskje er det
heller oss, som Gud, som forlatne av Gud, i dette?

onsdag 21. juni 2017

Gjenlesing: Gift

Bildekilde: tanum.no
I den korte romanen Gift fra 1883 møter vi et stort persongalleri i et tett kammerspill der ingen kan komme uforandra ut i den andre enden. Realismen ligger tett rundt menneskene, og truer med å ta livet av dem. Forfatter Alexander Lange Kielland (1849-1906) briljerer der han elegant vandrer fra person til person. Med presise skildringer plasserer han menneskene i et stramt samfunn, der mulighetene er få og fallgruvene er mange.

Også denne gangen er stedet forfatterens barndomsby Stavanger. For dagens lesere må vi likevel legge inn et forbehold: For å få et tidsriktig bilde må vi i alle fall hundre og tretti år tilbake i tid. Det er ei tid da skipsrederne styrer det økonomiske i byen, for olja er naturligvis ikke funnet og en må i høy grad fortsatt leve av primærnæringene. Det er vanlig med både hester og kjerrer i bybildet, på hvert gatehjørne fins ei krambu eller ei torgkone, i smugene er det skitt og stank fra dobøtter, gategutter løper ærend for penger og byens privilegerte barn har tilholdssted på latinskolen. Og det er skolen som er ett av bokas to tematiske hovedfokus.

Hovedpersonene i romanen er familien Løvdahl og to av deres nærmeste venner. Vi begynner med den unge Abraham Løvdahl, omtrent femten-seksten år, en forholdsvis god elev ved latinskolen. Han forstår mye, slipper å pugge, men har ikke helt den sterke interessa for gresk og latin. Hans mor er fru Wenche Løvdahl, en frittalende bergenser med nymotens oppfatninger om både kirke, konfirmasjon, stat, skole og barneoppdragelse. Det forarger naturligvis Abrahams far, den eldre professor Carsten Løvdahl, som er en del av det ubevegelige og arkaiske i samfunnet som fru Wenche opponerer mot. Videre blir vi kjent med lille Marius Gottwald, en stakkarslig klassekamerat av Abraham. Han kommer fra et nedre sjikt av samfunnet, med enslig mor og ukjent far. Han strever fælt på skolen og har det ikke godt i det forelda og elitistiske systemet. Også viktig er Michal Mordtmann, en gammel bekjent av fru Wenche, som nå vender tilbake til byen for å samle inn penger til en ny fabrikk. Prega av sin britiske utdannelse som han er, sympatiserer han med fru Wenche i vel så meget - og klart det hjelper at hun er vakker, også. Og det er slik bokas handling virkelig settes i gang.

Ganske fort oppstår det nære vennskap. Det mellom Abraham og Marius er etablert før vi kommer inn i historia, mens det mellom fru Wenche og Michal utvikler seg underveis i fortellinga. Det blir av en slik karakter at Carsten for alvor begynner å tenke ondt om sin hustru, men han gir aldri noe uttrykk for det i sine passiarer med henne. Det er denne dobbeltmoralen som gjennomsyrer samfunnet, kirka, skolen, arbeidsplassene, familien og ekteskapet jeg opplever er det andre av bokas to tematiske hovedfokus. Hele veien er det et spill om fortid og framtid, det gamle og det nye, det tradisjonelle og det moderne, liv og død, kontinuerlig og konstant mellom de unge og de gamle, de privilegerte og de mindre heldige, de etablerte og de frie, med argumenter som dreier seg om lærdom, kristendom, manndom og samfunnsplikt og motsetningene erfaring, humanisme, kvinnelighet og etikk, med skolen og konfirmasjonen som nedslagspunkter og ekteskapet som kamparena. Kontrastene skaper dynamikk og spenninger i teksten på flere nivåer, noe som også gjenspeiles i den tvetydige tittelen.

Sjølve hovedhandlinga i boka er svært liten, men det hele er så elegant utført at det ikke oppleves slik. Akkurat som tematikken løper også handlinga i to hovedspor: Skolesporet, som dreier seg om skjebnene til henholdsvis Abraham og Marius (dannelsesromanen og undergangsfortellinga), og ekteskapssporet, som konsentrerer seg om fru Wenche og Carsten (tendensromanen). I hver historie er det sterke innslag av realisme, med naturalismen som en overhengende fare og en evig påminnelse om at det ikke alltid verken kan eller vil gå bra. Og dette har satt så sterke spor blant norske lesere opp igjennom tidene at lille Marius ikke bare er en fiktiv person, men også et begrep som en har trukket med seg inn i debatten om hva en skole er og hva en skole skal kunne tilby - klassisk dannelse eller brukbar lærdom? Kielland følger med andre ord fortsatt sitt sosialpolitiske program: Han er de stumme og svakes talerør og han våger å bruke ytringsfriheten sin til kritikk gjennom å sette problemer under debatt. Hva er samfunnets gift?

Det er intertekstuelle bånd mellom Gift og romanene Garman & Worse (1880) og Skipper Worse (1882), noe som alltid er moro og interessant i seg sjøl, men som her viser en svært bevisst forfatter som planlegger sine verker og som har et mål med skrivinga utover det å skrive. Ved siden av å være en politisk agitator, tegner Kielland et bilde av byen Stavanger. Skildringene er såpass mange og såpass presise at byen og bylivet i seg sjøl sies å være som en hovedperson i verkene. Og det er også skildringene av Stavanger jeg huska best fra ungdomsskolen, særlig denne mørke natta hvor fru Wenche er ute og vandrer, nedstemt av alt spillfekteriet - hun ferdes ned mot havet, bølgene, skvulpene, der det ikke lenger er gatelykter, bare stein og vann og mørke.   

Gift er første bok i det som ofte ses på som en trilogi, der de frittstående fortsettelsene er henholdsvis Fortuna (1884) og Sankt Hans Fest (1887). Det er førstenevnte jeg nå skal gå i gang med.

torsdag 15. juni 2017

Black Rabbit Hall

Bildekilde: Gyldendal
Boka tar til med en kort prolog. Vi er sammen med Amber i Cornwall og det er den siste dagen i sommerferien i året 1969. Amber er i midten av tenåra, og hun sitter på et slags platå forma naturlig høyt oppe i det steile klippelandskapet. Fra der hun sitter, kan hun kjenne vinden suse, smaken av saltvann, høre bølgene som slår. Men plutselig ser hun noe som beveger seg nedi vannet i bukta under henne. Og hun aner at det er en katastrofe hun bevitner.

I første kapittel hopper vi deretter mer enn tretti år fram i tid. Hovedpersonen heter nå Lorna, og vi befinner oss fortsatt i Cornwall. Lorna, som er i begynnelsen av trettiåra, er på jakt etter et passende bryllupslokale sammen med forloveden Jon, men det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jon vil dra hjem, men Lorna dras mot det siste punktet på lista, Pencraw Hall. Et gammelt gods som på en eller annen måte har lagra seg i hjernen, slik at hun tror hun har vært der før. Men har hun det? Når? Og med hvem?

Slik åpner altså romanen Black Rabbit Hall (2015, på norsk i 2016) som er skrevet av den britiske forfatteren Eve Chase (ikke noe fødselsår her da navnet er et pseudonym), og denne kryssklippinga av to kvinneskjebner fortsetter boka igjennom. Med Amber blir historia fortalt i førsteperson, mens alt som har med Lorna å gjøre fortelles i tredjeperson. Begge to får sine liv servert i presens. Gåta vi lesere naturligvis skal være med på å avdekke, er hvordan disse kvinnelivene på mystisk og intrikat vis henger sammen. Bare synd det verken er mystisk og intrikat, bare dramatisk og overtydelig.

Vi blir kjent med Amber i den mest kaotiske tida av livet hennes, nemlig de forvirrende tenåra. I begynnelsen er hun ei livskraftig og glad jente, en fornøyd fjortenåring som mer enn noe annet er knytta til tvillingbroren Toby og den pene mora. Særlig når de er på ferie på Black Rabbit Hall. Da gjelder ikke Londonlivet og Londonreglene lenger, alle får dyrke fritid og frihet. Amber leser, tenker, svømmer og er i skogen. Alt er harmoni. Det endrer seg drastisk når mora omkommer i en fæl ulykke. Omstendighetene rundt får hvert av de fire barna til å klandre seg sjøl, fra småtassene Kitty og Barney til det langt eldre tvillingparet. Og dødsfallet knuser faren nesten helt til det ugjenkjennelige. Mens kapitlene går må Amber lære seg å leve med sorgen, med det faktum at Toby sendes bort, med at hun tar moras plass for småsøsknene og med den spirende forelskelsen hun bærer på.

Lorna derimot, er bare opptatt av Pencraw Hall. For da hun og Jon endelig fant fram og fikk møte Dill, som åpna døra på det digre godset, var det mye som falt på plass. Her har hun vært før! Men sammen med svarene kom det også mange nye spørsmål, og dessverre var ikke Jon like sjarmert som Lorna. Med sitt trente snekkerblikk så han raskt alt som måtte gjøres på stedet, og han påpekte at en vielse der ville være komplett umulig. Hjemme i London er Lorna fortsatt ikke overbevist, på tross av at det vokste blomster opp av golvet i ballsalen. Hun trekkes mot Pencraw, og når hun får bekrefta av faren at hennes nylig avdøde mor ofte tok henne med dit, klarer hun ikke å la være å grave i fortida.

Mer enn det kan jeg vel egentlig ikke skrive uten å røpe resten av boka - i den grad det er noe mer å avsløre. Som sagt er det ei ganske overtydelig fortelling, og som om ikke det var nok, spyr forlaget ut det som kunne vært litt spennende ved hjelp av baksideteksten. Det er ikke særlig imponerende. Omslaget minner en del om Barnas bok av A. S. Byatt, med ulike blåtoner, gulldetaljer, øyenstikkere og blader. Det er absolutt ikke heldig for Byatts del, og litt pretensiøst fra forlagets side - om det i det hele tatt er noe de har vært bevisste på. For mellom Byatt og Chase er det mange hundre trinn på kvalitetsstigen.

Eve Chase roses for sitt gode språk av flere anmeldere i både inn- og utland, og da må jeg sette spørsmålstegn ved anmeldernes evne til å konsentrere seg. Har vi lest samme bok? Her et sitat fra side ti, som for sikkerhetsskyld gjentas på side 352, begge ganger i like begredelig forfatning: Instinktivt huker jeg meg ned i dragsuget fra vingene, og nesen treffer den kjølige huden på knærne mine med nesen. Dette er en svært dårlig setning, være seg på engelsk eller norsk, og om Eve Chase og hennes artilleri av forlagsfolk ikke er gode nok til å luke den ut, burde helt klart oversetter Hege Mehren (f. 1961) og Gyldendal være det. Det er skuffende dårlig forlagsarbeid, og enda verre er det at samme feil står ordrett to ganger. Som om ikke det er nok, er boka pepra med en god del andre feil også - slurvefeil, ser det ut til. Dessverre.

Det er tydelig at forfatteren har bakgrunn fra journalistikk, for språket er lett, visuelt og dramatisk der det ikke er upresist og forvirrende, samtidig som forfatterens evne til å holde fokus, skildre, bygge opp spenning og holde på stemninger over flere avsnitt er lik null. Så kan også de ulike kapitlene sammenlignes med fyldige artikler over ulike, nært beslekta temaer, artikler som kverner videre på noe minimalt og etter hvert ganske uinteressant.

Det er ikke det at historia i seg sjøl er dårlig, eller at den er uhorvelig dårlig fortalt. Det meste henger jo på greip, og en får lett tak i essensen. Men historia er i beste fall helt ordinær, og formidlinga er omstendelig og matt. Helheten mangler overskudd og kraft, personene er pregløse og det er ikke noe unikt noe sted, ikke en åpenbar årsak til hvorfor akkurat denne historia måtte fortelles akkurat slik. Jeg tror en annen innfallsvinkel kunne gjort susen - å dele opp synsvinkelen er et mye brukt og svært enkelt grep som gjør at forfatteren slipper å sy sammen en større enhet. Når en velger en slik billig utvei, bør det være fordi en turnerer alle andre virkemidler med glans. 

Det vanskelige med å skrive om ei slik bok som den nylig utleste Black Rabbit Hall, som ikke en gang har fått en ordentlig norsk tittel, er at den nesten er glemt idet den er ferdig, sjøl om ingenting var som forvespeila. Det som jeg trodde skulle være en lettbeint og passelig interessant underholdningsroman, blei en seig og bedrøvelig affære som dessverre tok både tid og krefter. Og som om ikke det var nok, kjører forfatteren på med lassevis av snørr og tårer, slik at dette er den dominerende følelsen i boka - noe ganske langt unna det som loves på omslaget. Og jeg føler meg atter en gang snytt for en rask og positiv leseropplevelse. 

torsdag 8. juni 2017

Boklige bomkjøp

Fra tid til annen opplever jeg at jeg kjøper bøker mot bedre vitende. Misforstå meg rett: Jeg kjøper til stadighet en del bøker, både som gaver og til meg sjøl, og de fleste av dem er svært interessante, lesverdige, aktuelle, uunngåelige, inspirerende, fascinerende, spennende, gode eller i alle fall bortimot helt nødvendige å ha i hylla. Men av og til lar jeg dømmekraft, fornuft, økonomiske hensyn, manglende bokhylleplass og leselister fare ut av huet til fordel for en impuls. Jeg tenker som så at når jeg stort sett overstyrer kjøpeimpulsene og lar de glansa omslagene ligge, må de av og til overstyre meg, de også. For det kan jo hende impulsen har rett, og at akkurat den boka der, i den fine blåfargen, er ei bok som vil gi meg en sterk leseropplevelse. 

Men så er det alle de gangene det er skivebom, da. De gangene gjør jo at det går lenger og lenger mellom hver gang impulsen får styre. Eksemplene står der til skrekk og advarsel og skriker til meg fra ulesthylla: Se, slik gikk det med forrige impulskjøp - jeg står her fortsatt! Og jeg tenker: Hvor var den kritiske røsten som ellers er i huet da jeg la denne boka på disken og betalte for den? Og fra et annet sted i huet kommer det svar: Ei bok fra eller til spiller ingen rolle, og som regel lar det seg ordne både enkelt og greit. Og det er jo sant. Problemet er når det blir ei bok eller to ved hvert kjøp. Heldigvis er jeg ikke helt der ennå. 

Ei bok som så fin og interessant ut i butikken, men som hjemme virker både platt og kanskje litt uinteressant, kan bli en god gave til en leser som liker lette bøker. Ei bok som jeg vurderte som vesentlig, men som ligner forskrekkelig mye på ei bok jeg allerede har, kan gis bort til noen jeg veit ikke har den. Oppslagsverk innkjøpt til huset er ei like fin gave til en student. Barnebøker får alltid bein å gå på. En roman jeg har hørt mye godt om, men som jeg mister lysta til å lese, kan gis til noen som vil lese nettopp den boka. Og dessuten kan jeg alltids bytte boka i butikken dersom jeg ikke finner en grei gavemottaker. Men noen ganger er jeg så treig, så treig, slik at boka både blir gammel og støvete - sett med bokhandeløyne - og når en aktuell mottaker fortsatt ikke er på plass etter et års tid, blir det til at jeg må lese boka sjøl. Den havner med andre ord i reolen for uleste bøker, som per nå er omtrent ti hyllemeter.

Og der står den, sammen med alle de andre uleste bøkene, og venter tålmodig i lesekø. Jeg velger som regel nøye ut de bøkene jeg skal lese, og lager som kjent både leselister og leseplaner på årlig og månedlig basis. Av og til brytes de jo - heldigvis - ellers hadde jeg vel vært helt rigid. Slike avvik ser jeg på som veldig sunne og helt nødvendige! Men det morsomme er at det alltid er like spennende å sette i gang med ei bok som jeg ikke kjenner noe særlig til, en tekst som er helt åpen for meg, et forfatternavn som jeg må lese høyt, for å sjekke at det fortsatt ikke kommer noen assosiasjoner. Jeg tenker at det er fint å utfordre seg sjøl slik innafor alle sjangre, å tørre å ta en sjanse eller to, å forsøke det ukjente. Ellers er det fort gjort å størkne i gamle lesespor. 

Dessverre er også fallhøyden stor i slike tilfeller. Fordelen er at en stiller helt blank - det er lagt minimale føringer på lesinga. Men en kan også stole litt vel mye på egne forventninger, eller føringer som legges i omslag og på baksidetekst. Det er ikke alltid denne informasjonen stemmer på grunn av hastverksarbeid i pressegruppene hos forlagene. Ofte skummer de et sammendrag framfor å lese hele boka, derfra trekker de forhasta konklusjoner og leverer deretter en tekst basert på egen synsing og ikke den faktiske teksten. Slikt forekommer oftest med oversatte bøker, særlig der det er kraftig tidspress, for eksempel når den norske utgaven skal utgis så fort som mulig for å oppnå høyest mulige salgstall. Andre ganger kan en som leser oppleve å være helt uenig i en baksidetekst etter å ha lest boka, av og til av samme årsak, men også fordi ulike lesere får ulikt utbytte av samme bok.

Men tilbake til fallhøyden. Når ei slik blank bok ikke innfrir, blir det et skikkelig klask når leseren realitetsorienteres. For min del er det som regel slik at jeg en sjelden gang har kjøpt ei bok som er lettere enn de jeg vanligvis leser, ei bok som befinner seg hakket mer mot underholdningslitteratur enn den vanlige romanen. Og jeg tenker at dette blir koselige, lette timer der jeg slipper å gruble på hvordan alt så elegant henger sammen, bekymre meg for hva som kommer til å skje med hovedpersonene, ta lesepauser fordi det er så sterk tematikk, eller lese sakte fordi hver setning er en fryd. Med andre ord: Jeg forventer at jeg slipper å føle så mye, jeg forventer å bruke kort tid. Lettlest er fort og greit, lest og glemt (nesten). For det er forskjell på lektyre og litteratur. 

Feilen jeg gjør, er den at jeg tror jeg skal kose meg, altså både få pose og sekk. Fakta er at jeg gremmes så til de grader av dårlig språk og irriterer meg grenseløst når det mangler bøyingsendelser, bokstaver eller tegnsetting i teksten. Jeg skjemmes av grove feil på handlingsplanet, blir flau av slurvefeil der forfatteren roter med tid, og direkte sint når ei lett og tilgjengelig bok ikke klarer å være tydelig på hvilken person som snakker og tenker til hvilken tid! Bare for å nevne noe. Resultatet blir at jeg bruker mye mer tid og krefter på den dårlige boka enn på den gode. Jeg investerer tid og krefter i å lese, jeg merker meg alle feil og lærer av dem, jeg skriver om i huet, forbedrer, bytter ut, og i tillegg kan det hende boka får gjennomgå i skriftlig format også. En sjelden radbrekking har vel forekommet verbalt i tillegg. Disse bomkjøpene er altså langtifra lettbeinte nytelser. 

Likevel fastholder jeg at det er viktig å stikke fingeren i jorda fra tid til annen, altså å lese disse ukjente bøkene av de ukjente forfatterne, de blanke bøkene der en som leser stiller uten føringer. Uansett om en svinger innom underholdningslitteratur eller fordøyer tung essayistikk, om en bryner seg på lyrikk eller gleder seg over en velforma historisk roman, om en opplyser seg med biografi eller lar seg rive med av et drama: Alt hjelper oss med å reflektere rundt lesing og litteratur og til å forstå hvorfor vi tar de bokvalgene vi gjør når vi kjøper bøker. Og det er vel verdt noen timer med frustrasjon fra tid til annen.

lørdag 3. juni 2017

Sommerlesing

Endelig kom sommerfølelsen for alvor! Jeg er blitt solbrent etter mange, lange dager ute på leikeplassen og syns alltid at jeg kjenner lukta av grillmat. Når sola gløtter fram, kommer kotelettene også, virker det som. Og barna leiker med en ny glød, alt er så lett og lyst og blidt, så de vil bare være ute. Syrinen dufter tungt om kveldene, vi må vanne både seint og tidlig fordi det er tørt. Og det blir så pent, så pent ute, med alt det grønne og blomstrende, og været og solskinnet er så mektig at det er godt å komme inn etter middag. Inn for å lese. 

Alexander L. Kielland
Etter lang ventetid er jeg endelig i gang med bind tre av Alexander Kiellands samla verker, som innledes med romanen Gift. Den handler som kjent om lille Marius og hans vanskelige skoledager - men også om så mye, mye mer.

Jens Bjørneboe
Jeg venter med å lese Jonas av Jens Bjørneboe til jeg har lest Gift av Alexander Kielland; slik får jeg samme tematikk behandla to ganger av to ulike forfattere. Jeg er spent på eventuelle paralleller!

Per Olov Enquist
Nå er det juni og biografisirkeltid, men boka til Enquist er nokså tjukk, så det kommer til å ta sin tid å lese den ut. Jeg er allerede nå helt sikker på at jeg ikke når tidsfrista, men jeg er helt sikker på at boka skal leses. Og jeg gleder meg!

Sigrid Undset
Jeg og samleser Birthe har lest ferdig det første av to bind som handler om Olav Audunssøn. Jeg har også skrevet om alle tre bøkene: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Etter en svært intens leserinnspurt mot slutten, kjenner jeg at jeg trenger ei lita pause før jeg er i stand til å lese videre i dette mektige middelalderverket. Minst ett lesekryss!

Marita Fossum
Fossum er fortsatt ulest. Først blei hun forbigått av Ian McEwan, deretter kom det ei helt fremmed dame inn i bildet...

Ian McEwan
Romanen Serena er lest, omtalt og likt! Jeg tar sikte på å lese ei McEwanbok i året, men når de er så gode, er det jo fristende å lese flere. Omtale finner du her!

Eve Chase
Jeg hadde aldri vurdert å lese Eve Chase før jeg plutselig satt med romanen Black Rabbit Hall i hendene. Det var vel noe med det britiske, et gods og noen gamle hemmeligheter og greier. Det går trått, det må jeg innrømme, men nå er jeg snart ferdig med lesinga og ser fram til å skrive om boka.

William Shakespeare
Til mairunden av Bokhyllelesing 2017 leste jeg Kong Lear av William Shakespeare, og er veldig godt fornøyd med det. For et mesterlig verk! Så komplekst og fullendt, fascinerende og rikt! Særlig er jeg imponert over språket, det er noen helt utrolige vendinger underveis, og skjebnen til hovedpersonene er heller ikke til å komme utenom. Anbefales!

Aino Kallas
Med så mye forskjellig på leselista, har det ikke blitt noe av Aino Kallas denne måneden. Men jeg trekker henne med meg videre og satser på en alle tiders lesesommer.

Jon Fosse
Tema for mairunden av Bokhyllelesing 2017 var å lese dramatikk eller lyrikk. Jeg tok like greit begge deler, og er snart ferdig med ei samleutgave av Jon Fosses dikt. En enorm kontrast til den ordrike og dramatiske Shakespeare.

Bokhyllelesing
Runde nummer seks av Bokhyllelesing 2017, strekker seg over både juni og juli. Og det er ikke så dumt, da temaet er å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Jeg har mange på lur, og er fortsatt ikke sikker på hva jeg kommer til å velge. Det eneste jeg veit, er at boka må være på mer enn fem hundre sider for å klassifisere som tjukk. Helst burde den kanskje være mer enn tusen, men jeg må være realistisk også. Vel kan det bli mye lesing i sommer, men det er ikke så greit å ta med kolosser på ferie. Noen alternativer jeg har i ulestreolen er Det annet kjønn, Den guddommelege komedie, Idioten, Middlemarch, Nostromo, Historien, Sin egen herreMoby Dick, Barnas bok, Rosens navn, Sannheten om Harry Quebert-saken... Ja, også videre også videre. Valgets kval. Tips?

Faglitteratur
Et rimelig greit nei her denne måneden også, og jeg nyter den friheten. Endringa kommer tidsnok.

Riktig god forsommerlesing!

tirsdag 30. mai 2017

Bokhyllelesing 5: Dramatikk og lyrikk

I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi bryte opp fra alle romanene vi vanligvis koser oss med, ved å lese et skuespill eller ei diktsamling. Disse fins som regel i alle bokelskeres bokhyller, dog i svært varierende grad. Noen klarer seg ikke uten dikt, andre klarer dem ikke i det hele tatt. Noen elsker dramatikk, mens andre syns det er slitsomt med bare replikker. Tanken bak dette temaet er at det ikke skader å utfordre seg sjøl - hvem veit, kanskje det fenger denne gangen? Alle andre bestemmelser rundt verket du valgte, som utgivelsestidspunkt, sjanger, tematikk, forfatter, nasjonalitet og så videre, var rett og slett opp til ulesthylla di. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dramatikken og lyrikken:
Åslaug leste Isbergskalden av Kristofer Uppdal 
Hedda leste Kong Lear av William Shakespeare
Elisabeth leste Stockholm sier av Victoria Durnak
Ida leste Samlede dikt av Jens Bjørneboe 

Per nå er det fire stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Det er henholdsvis tre diktsamlinger og ett skuespill, nærmere bestemt en tragedie. Denne gangen er det de mannlige forfatterne som dominerer - rett og slett fordi det er flere av dem, tror jeg. I alle fall historisk sett, og særlig innafor dramatikk og lyrikk. I tillegg er det tre stykker som har valgt å lese ei bok skrevet av en forfatter som ikke er i live, noe som bringer dette med kanonisering på bane. Det er i alle fall uunngåelig i tilfellet William Shakespeare. Kristofer Uppdal tilhører ikke de helt store, men han er ofte en av mange som nevnes som viktige. Jens Bjørneboe er det igjen vanskelig å komme utenom, men da i prosasammenheng. Slikt kan en foreløpig ikke spå angående Victoria Durnak. Det er også interessant at vi har en minimal spredning når det kommer til nasjonaliteter - tre norske og en brite. Tilfeldigvis er det slik at disse tre norske samtidig er de tre som skriver lyrikk. Betyr det at det er vanskelig å hente fram norsk dramatikk som ikke er Ibsen og Fosse?

Til neste runde av Bokhyllelesing 2017 åpner vi kategorien helt opp, slik at en som leser står fullstendig fritt. I alle fall nesten. Temaet er rett og slett "tjukk bok", helst samtidig med at den lenge har vært en hyllevarmer. Altså: Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese! Og for at du skal bli skikkelig motivert for å fullføre den tjukke boka denne gangen, er det satt opp hele to måneder der du kan meske deg med ditt valgte verk. Det vil si at du faktisk kan begynne på torsdag og skrive om leseropplevelsen din om åtte og ei halv uke. Det burde da være tilstrekkelig med tid for mang ei gedigen bok, særlig i kombinasjon med ferie og masse lesetid. Men planlegg godt! Mursteiner er ikke så greie å ha med på strandferie som en kanskje skulle tro. Når det kommer til sjanger og alt dette andre står du også denne gangen fritt, så lenge boka er tjukk. Men hva er tjukk bok? Hvor mange sider skal den ha før den kvalifiserer som tjukk? Spør om du er usikker!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

søndag 28. mai 2017

Å lese - leser - las - har lusi

Jeg har en onkel som til stadighet har stor glede av de mange finurlighetene i det norske språket. Særlig er han fascinert av alle former for verbbøying. Han syns omlydene og de ulike omlydsmønstrene er morsomme, men forvirrende, kanskje fordi de er mange, og kunne derfor likt at det blei ei omlydsstandardisering, gjeldende for alle verb. Da ville vi for eksempel slippe å skille mellom sterke og svake verb, og vi ville slippe å lure på hvordan det og det verbet egentlig skal bøyes skriftlig til forskjell fra muntlig, for der er det jo til dels store sprik. Slik ville vi fått ei verbklasse med ett hovedmønster, og ikke alle mulige unntak og ekstraregler sånn det er i dag.

Hovedformen han har kommet fram til, er denne
å lese - leser - las - har lusi

Her ser vi at infinitivsformen og presensformen er nokså like, slik at det er forholdsvis lett å forstå hvilke verb det er snakk om. Deretter kommer omlydene (og som det går fram av hovedmønsteret, er det verb uten a eller u i rota som blir mest spennende). Slik ville vi fått tilsvarende varianter av for eksempel

å hoppe - hopper - happ - har huppi
å sitte - sitter - satt - har sutti
å ligge - ligger - lagg - har luggi
å løpe - løper - lap - har lupi
å tenke - tenker - tank - har tunki
å snakke - snakker - snakk - har snukki
å prate - prater - prat - har pruti
å spørre - spør - spar - har spuri
å gråte - gråter - grat - har gruti
å smile - smiler - smal - har smuli
å titte - titter - tatt - har tutti
å kikke - kikker - kakk - har kukki
å krangle - krangler - krangl - har krungli
å elske - elsker - alsk - har ulski
å kose - koser - kas - har kusi
å håpe - håper - hap - har hupi
å sove - sover - sav - har suvi
å snorke - snorker - snark - har snurki
å drikke - drikker - drakk - har drukki
å spise - spiser - spas - har spusi
å koke - koker - kak - har kuki
å fyre - fyrer - far - har furi
å jobbe - jobber - jabb - har jubbi
å spille - spiller - spall - har spulli
å skrive - skriver - skrav - har skruvi
å kjøre - kjører - kjar - har kjuri
å sykle - sykler - sakl - har sukli
å snike - sniker - snak - har snuki
å fikse - fikser - faks - har fuksi
å fikle - fikler - fakl - har fukli
å jukse - jukser - jaks - har juksi
å forske - forsker - farsk - har furski
å rydde - rydder - radd - har ruddi
å rote - roter - rat - har ruti
å skrote - skroter - skrat - har skruti
å føde - føder - fad - har fudi
å tisse - tisser - tass - har tussi 
å prompe - promper - pramp - har prumpi
å fise - fiser - fas - har fusi
å børste - børster - barst - har bursti
å megle - megler - magl - har mugli
å mekke - mekker - makk - har mukki
å skyte - skyter - skat - har skuti
å kvele - kveler - kval - har kvuli
å drepe - dreper - drap - har drupi
å myrde - myrder - mard - har murdi

Så langt er alt vel, får en vel si, med unntak av noen svært uvanlige former. Men hva i all verden skal en gjøre med veldig korte verb, som å gå, å se, å sy, å si, å re og å be? Får vi former som å re - rer - rar - har ruddi? Eller ruidd? Og hva med de vanlige verbene å lage og å ordne? Hvilke former er greiest å ha med å gjøre, blir det virkelig ardn - har urdni? Hva med et verb som å skøyte? Eller de lange verbene spionere, fotografere, demontere, regjere og saksbehandle? Og hva med verbet å lyse, som får sammenfallende former med å lese; å lyse - lyser - las - har lusi? Det samme gjelder forsåvidt å prute, som sammenfaller med å prate. Hvilken løsning skal en legge fram da? Blir det unntak fra reglene likevel?

torsdag 25. mai 2017

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben
I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter
å løfte opp mitt hjerte til min munn. 
Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 
nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

fredag 19. mai 2017

Olav Audunssøns lykke

Bildekilde: Bokelskere
Da vi forlot Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøn mot slutten av andre bok i første bind av tobindsverket om Olav Audunssøn, var de midt i et sterkt, emosjonelt vendepunkt. I løpet av to omfattende bøker har de begge blitt krenka, sveket og håna, de har kjempa for hverandre og for seg sjøl, de har uforvarende laga til et kaos uten like flere ganger, og sendt hverandre rakt ut i sterke identitets-, forholds-, kultur- og trosmessig kriser. Men likevel, altså, helt mot slutten tennes ei gnist, ei spire av håp. Kanskje det står til å redde, hun og han - de to?

I tredje bok i første bind, der bindets tittel er Olav Audunssøn i Hestviken (1925), får vi lesere endelig svaret av forfatter Sigrid Undset (1882-1949). For hun holder korta tett til brystet og tillater ikke noe smugkikking. Sjøl om jeg ivrig venta på fortsettelsen, var det så intenst å lese særlig det siste kapittelet at jeg måtte ha ei lesepause før jeg kunne gyve løs på det som skulle og måtte komme. Og nå, etter mange dager med mye lesing, for det går unna når en kommer i gang, er det endelig over for denne gang. Endelig fordi det er nervepirrende lesing, og fordi bøkene er lange. Endelig fordi vi får visshet i hva som skjer og til slutt kan puste letta ut. Eller?

Det blir jo slik at det bærer til Hestviken. Det er Olavs hjemplass, stedet og gården han husker fra barnsbein av. Boka åpner med et langt, skildrende parti der Undset sveiper inn fra hav og kyst, videre innover fjorden, forbi knausene der hun kaster et blikk opp på fjellene, inn til kaia, opp bakkene og hele veien opp til gården og det vide utsyn. Videre skildres husene, rommene, lukta som sitter i veggene, historia og minnene som fyker forbi inni Olav. Han er hjemme. Han kommer aleine denne gangen, for å bese husene og sette dem i stand. Forfallet har rådd i Hestviken, og mye må gjøres. Men snart skal han dra, for å hente henne -.

Spørsmålet er bare om Ingunn vil dra. Brått er hun blitt så knytta til søstera si igjen, Tora på Berg, til hjemtraktene og gården og skogene og det vesle huset der hun veit han er. Men hun må dra. Ingunn presses sterkt nå, og hun virker å tro at det stadig skal briste, men det bærer, det bærer, hun bærer sjøl den største byrde og hun kommer seg, hun tvinger tårene tilbake. Nå har det blitt slik det må være. Ingen må vite, ingen må tenke -. Det er nå livet hennes begynner, på ordentlig.

Og etter mange, mange år med kamp, for hverandre og ei felles framtid, kan Ingunn og Olav endelig gi seg hen til hverandre, lovformelig og med rette, uten å skjemmes. Nå er de rette ektefolk på egen gård. Hestviken ligger der, staselig til, og den vakre husfrua vekker oppsikt i bygda. Men husbonden er mer av den tverre sorten, taus alltid og vanskelig å komme inn på. Så blir hun svanger, da, og Ingunns skjebne står ikke til å redde. Hun fanges i et nett der stadige graviditeter kun avbrytes av vonde fødsler der hun alltid etterlates som barnløs. Og hun brister, bit for bit, for hver gang, til hun ikke lenger tror hun skal makte det.

I takt med at husfrua brytes ned fysisk, mørkner det for Olav psykisk. Han har lange, gode perioder, men så kommer det vonde. Det er alle disse nettene der han knapt får sove. Og når hun blir sjuk, følger våkenettene. Mange år med våkenetter blir det, og Olav eldes i takt med at hun avmagres og spises opp av liggesår. Han jages av det som hendte vinterstid der oppe ved Mjøsa. Men han måtte jo, han hadde ikke noe valg -. Det sang i øksa Ættarfylgja, og hun varsler død, sies det. Og Olav gjorde det han måtte. Etterpå sa han det ikke til noen, og slik har det gått, at han bærer sin synd med seg, daglig, til han går helt i surr. Ikke kan han skrifte, sørge, bøte, gjøre opp på annet vis, ikke kan han tale muntert og liketil, han frykter alle løgnene. De eter han opp innenfra.

Løsninga på deres begges misere blir å dra opp til Tora på Berg, til skogtraktene og ut i skogen for å hente han som holder til der. Slik må det da vel bli en slags balanse både for han og for henne -. Det er i alle fall rett. 

Sjølsagt er dette en grov overforenkling av handlingsforløp og tematikk i siste bok av første bind, Olav Audunssøns lykke. Tidligere har jeg lest og skrevet om Olav Audunssøn gifter seg og Ingunn Steinfinnsdatter. Også her er Undset svært detaljert i sine skildringer, hun er nyanserik og får med alle gråsonene, hun lirker fram tvil og usikkerhet som kontrast til de faste beslutningene, hun gir plass til ombestemmelser og anger, store og små svingninger, forskjeller i talemåter og i tonefall. Dette gjør personene komplekse og virkelighetsnære. For hvem har vel ikke hatt det slik som Olav? Jeg kunne i alle fall se både meg sjøl og han, der vi grublende holdes våkne av egne tanker gjennom nattetimene, før vi endelig fatter en beslutning. Morgenen etter kommer vi på andre tanker, og det ender opp med at vi tar en helomvending. Nok en gang. Slik forblir ting ved det vante og trygge, en slipper å angre på hastige avgjørelser. Men så tar en heller ingen sjanser -.

Det er Olav Audunssøn som gis mest plass i boka, og han trer slik fram som hovedperson. Derfor er det også han de fleste skildringene dreier seg om, både ytre og indre, det er han som grubler og fører indre monolog, han drar til kaupangen og i viking, han snakker med folk på gården og ved kirka, han ser ut av glugger og dører etter vær og vind, han beskuer henne. Kanskje er det det siste som er viktigst, at blikket som hviler på Ingunn hele tida er en manns. En sterk, frisk mann, som ser henne som en rein kontrast til seg sjøl og ikke et medmenneske, ei ektekone. Olav ser bare den sjuke Ingunn, og det er ikke måte på hvor ille det står til med henne, hvor mange hensyn han må ta, hvor mye han må hjelpe, skåne, legge til rette. For sjøl før hun blir sjuk, ser han Ingunn som ei slags veik plante som stadig vekk er i ferd med å visne hen. 

Og det er klart hun må vernes, vannes og stelles og fares pent med. Slik skapes et dårlig levemønster dem i mellom, et usunt avhengighetsforhold, der han ofrer seg og hun tar i mot som det offeret hun er. Hun, hun har jo bare å være han takknemlig, etter det hun har gjort! Og han, om hun bare visste! Han kuer sin egen synd og sorg fordi hun er for svak, og hun biter i seg sin egen synd og angst av frykt for å såre han. De tusler rundt hverandre i alt sitt armod og snakker aldri ut. Det er kun sorg og antagelser mellom dem, og det forferdelige livet de lever. De har alle materielle goder, men de har ikke det de så aller mest vil ha.

Men leseren tviler aldri: De er oppriktig glade i hverandre også. Olav tenker jo det, at om han så hadde visst at dette blei livet, så hadde han fortsatt grepet etter Ingunn med begge hender. Hun er den eneste vennen hans, den han har vokst opp med på fremmed sted, han har støtta seg på henne, mestra med henne, levd med henne. Å legge til elske henne og elske med henne gjør ikke store forskjellen for Olav. Det er Ingunn. Han ville gjort - og gjør - alt for henne.

Den Olav som trer fram, er fysisk sterk og vakker. Han er velskapt og Ingunn misunner han for hans sunne skikkelse. Hun visner jo bare, og er ikke ung og vakker og sterk, slik som før. Sterk var du aldri, sier han da, og bidrar til å trekke henne ned. Alle som har lest Ingunn Steinfinnsdatter veit at Ingunn er sterk, hun er suveren. Men i denne boka er hun ikke slik. Hun er tilbake til den passive Ingunn fra begynnelsen, og sjøl om hun ikke klager, som Olav berømmer henne så for, så gjør hun det indirekte, gjennom skildringene og blikket, med tårer og sukk. Men en kan ikke holde det mot henne, hun har det jo så fælt -. Og hans omsorg er djupt rørende. Men likt i bygda er de ikke, Hestvikfolket. 

En kan skrive veldig mye om denne boka, om alt den er og sier noe om, som både er relevant for mennesker før og nå, og hvordan den står i dialog med forgjengerne i samme bind. Men det viktigste er nok det jeg opplever som hovedkjerna i tematikken: Olavs eksistensielle tanker og problemer. Hans viten om egne gjerninger og hvem de faktisk rammer. Hans konstante, nagende, gnagende dårlige samvittighet som aldri, aldri gir slipp. For uansett hvordan han forklarer og bortforklarer, legitimerer og rasjonaliserer, gjenopplever og gjennomlever, så er kjensgjerningene der. Olav brøt et av Guds bud. Han synda, stygt. Og uten skrifte, bot og syndsforlatelse, vil han aldri mer komme nær Gud. Uansett hvor fromt han lever og hvor mye han gir kirka av gull og jordegods. Det som venter på han nå, er Skjærsilden og Helvete. Olavs angst holder han våken om natta. Han blir som en trykkoker, utilregnelig og sprekkeferdig. Han er fanga i et nett og kan ikke røre seg. Om han ikke sier noe, vil hans sjel, hans indre og hans vett forgå. Om han sier noe, vil han komme til å ta livet av Ingunn.

Sigrid Undset skildrer denne emosjonelle stillstanden gruvekkende presist. Hun holder ikke tilbake når Olav forestiller seg konsekvensene av å snakke eller ikke snakke, hun lar han gå der og stadig føle på det vanføret han har satt seg fast i. Nøden, angsten og redselen blir dagligdagse faktorer som virker kjente for henne som skriver. Undset lar Olav forsøke å forestille seg et liv uten Gud og frelse, noe som er utenkelig i middelalderen. Det er et liv som umenneske. Men det som kanskje er enda verre, er hvordan Undset skildrer Ingunn. Olav kjemper til stadighet mot sin egen synd og mot sin skjebne, mens Ingunn bare resignerer og godtar alt. I sin ekstreme tosomhet er de altså to motsetninger som trekker hver sin vei. Han vil leve, hun vil forgå.

Det første bindet om Olav Audunssøn kan leses og tolkes på mange måter, noe som virkelig understreker hvor mangfoldig og mektig verket er. En innfallsport er hvordan æresbegrepet og forståelsene av hva som er ærefullt og ikke påvirker det vi gjør. En annen innfallsvinkel er den religiøse, og hvilke krav som stilles til menneskene som lever med streng religiøsitet. Her blir moral og etikk viktige omdreiingspunkter - det Olav strever så med. Med et mer samfunnsmessig perspektiv blir det relevant å trekke fram forskjellen på kjønnene, forventninger til kvinne og mann og ikke minst hva som er et kvinneliv og hva som er et mannsliv. Her er Olav Audunssøn i Hestviken et godt og representativt eksempel på et norsk hverdagsliv i middelalderen. Videre kan en lese mer psykologisk og symbolsk, og se på de omstendighetene Ingunn og Olav til en hver tid lever under og føyer seg etter. Ingunn mer eller mindre slites ut fordi hun må bevise at hun er kvinne, ei kvinne som skal klare sin arbeidsoppgave. Olav sliter med å bevise at han er en skikkelig mann. Begge blir frustrerte og får mindreverdighetskomplekser for sine manglende prestasjoner. Eller er det bare Guds straff?

Med første bind unnagjort, gjenstår ett. Jeg kjenner at jeg har behov for ei pause før jeg går i gang med Undsets mektige univers på ny. Hun skriver så det river innvendig, det er vondt og sårt det som skjer, og hun behandler det så fremragende, så totalt usentimentalt. Likevel er alt der, mellom linjene og i de små pausene -. De vedvarende grusomhetene og de bittesmå gledene som gjør at en kan nikke og godta. Men når jeg er klar, gleder jeg meg veldig til å lese videre om Olav Audunssøn og hans barn. Jeg håper samleser Birthe også er med!

onsdag 17. mai 2017

Gratulerer med dagen!


Kongesangen

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!

Høyt sverger Norges mann
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Trofast i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.


Tekst: Oversatt fra engelsk ("God Save the Queen/King") til dansk av Thomas Overskou som "Gud skærm vor Konges Hus". Henrik Wergeland (1808-1845) omarbeida teksten til norsk i 1841 med tittelen "Gud signe Kongen vor". Denne blei igjen kraftig påvirka av den danske versjonen til Nikolai Fogtmann (1788-1851) under tittelen "Gud, sign vor konge god", seinere forenkla av Gustav Jensen (1845-1922). I nynorsk språkdrakt ved Elias Blix (1836-1902) som "Gud signe kongen vår". Salme nummer 734 i Norsk salmebok.
Melodi: Jean-Baptiste Lully (1632-1687).

fredag 12. mai 2017

Hundens bevegelsar


8.


så syng den vesle guten:

desse
inste dagar, desse
lange år, desse fjerne
lydar
medan hunden går og går

hunden eig min tanke
medan Gud eig mi sjel

hjarta er hos hunden
der ein engel byd meg knel

(...)

17.


igjen syng den vesle guten:

høyrer du hjarta mitt komme
så la det gå igjen:
la berre regnet regne
la berre sola sjå
la berre vinden blåse
la berre hjarta mitt slå

(...)

Dikta er henta frå Hundens bevegelsar (1990) av Jon Fosse (f. 1959).

mandag 8. mai 2017

Søte Serena

Bildekilde: Bokelskere
Det var blitt ganske seint på kvelden, og jeg hadde akkurat fullført å lese om Madame de Pompadour. Foran meg lå Sigrid Undsets verk om Olav Audunssøn. Jeg bladde fram og tilbake, leste åpninga på tredje bok, la verket fra meg. Det føltes ikke helt riktig å gå i gang, jeg ville ha noe annet, noe godt og solid, men mindre storslagent og dramatisk. På leselista mi for april hadde jeg satt opp Marita Fossum, men idet jeg strakk meg for å trekke fram Lykksalighet fra ulesthylla, blei vinkelen på armen brått en ganske annen, og plutselig satt jeg med Serena mellom hendene.

Jeg har kikka på boka mange ganger tidligere, nysgjerrig som alltid på hva Ian McEwan (f. 1948) kan klare å pønske ut. Tanken var at jeg bare skulle skumlese litt i begynnelsen av romanen før jeg vendte tilbake til leseplanen, men sidene fløy, minuttene likeså, og plutselig hadde jeg lest femti sider og klokka hadde passert halv ett med god margin. Da var det bare å innse at det var Serenas tur, og kose seg med full klaff mellom bok og leser!

De neste dagene forløp likedan, og brått var boka nesten utlest. I protest, fordi jeg koste meg sånn, lot jeg være å lese en hel dag, bare for å lese ut romanen på badet neste natt. Den natta hadde jeg underlige spiondrømmer som tok plass i London, stadig med meg sjøl i rolla som den unge hovedpersonen Serena Frome. Og det ga jo mening, etter å ha lest om hele hennes liv, i alle fall fram til et visst punkt, drømte jeg videre om det samme.

Serena (originaltittel Sweet Tooth) blei utgitt i 2012, og kom på norsk året etter ved Halvor Kristiansen (f. 1969). Boka er formelt satt opp som en slags sjølbiografi eller en bekjennelse, ved første øyekast skrevet utifra et behov for å forklare, reinvaske og rette opp, lang tid etter at begivenhetene fant sted. Historia er således ført i førsteperson, hele tida med Serena som fokaliseringsinstans og forteller. Og det fungerer bra - McEwan er som vanlig flink til å holde avstand og unngå forfatterkommentarer (dog Serena har noen). Serena begynner med å fortelle om bakgrunnen sin, barndom og familieforhold, ungdomstid og skolegang, universitetsstudier og rekka med kjærester, helt til vi kommer fram til bokas hovedfokus, nemlig den kaotiske tida på starten av søttitallet. Serena er da i begynnelsen av tjueåra, og etter ei underlig rekke hendelser som skal vise seg å henge sammen, blir hun rekruttert til MI5.

Hvorfor blei akkurat jeg rekruttert, undrer Serena, da hun er veldig klar over at hennes universitetseksamen i matematikk fra Cambridge ikke holder mål. Det som driver henne, er interessa for litteratur. Hun leser mye, og hun leser fort - og da menes fort på samme måte som Oscar Wilde (1854-1900). Det som for andre ser ut som formålsløs blaing, er faktisk lesing. Men i motsetning til Oscar Wilde sliter Serena noe med å få tak i innholdet utover at hun skal kose seg med leseropplevelsen. Dette får hun systematisk opptrening i av professoren sin, som hun også har en affære med. Det viser seg seinere at det er slik hun kommer inn i MI5.

Men livet som statsansatt er ikke særlig spennende, og dårlig betalt er det også. Serena spinker og sparer, men har ikke råd til mer enn ett rom i et kollektiv, ei seng, en stol, ei lampe og etter hvert en del bøker. På jobben oppretter hun mapper og går på møter, vurderer risiko og sikkerhet, skriver referater og brev, sender ut informasjoner, følger forelesningsrekker om blant annet kommunisme og vestlige verdier. Serena ser opp til de andre oppover i etasjene, de som faktisk er agenter, som har dekkoperasjoner og som driver med det som er virkelig spennende. Så blir det også etter hvert hennes tur. Operasjonen får navnet "Søtmons", "Sweet Tooth" på engelsk, og Serena skal finne fram til unge forfattere med rett ideologi, som skal få statsfinansierte stipender via ulike veldedige skalkeskjul.

Slik møter Serena den unge, tynne, erkebritiske forfatteren Tom Haley. Og naturligvis forelsker de seg veldig i hverandre på svært kort tid, sånn at alt blir mye mer komplisert. Hendelsene, små som store, i verden, i politikken, i lokalsamfunnet, i familiene, på jobben hennes, i forfatterskapet hans - alt er med på å bygge opp spenning, helt til et punkt der det er vanskelig å se veien videre. Alt er blitt et sjansespill, og Serena må satse.

Romanen om Serena er skrevet i et rolig, tilbakeskuende tempo, der fokaliseringsinstansen ikke stresser med noe, men heller fokuserer på å få med alle detaljer. Slik som ofte er tilfelle, kommer viktigheten av detaljene tilbake på et seinere tidspunkt. Språket er rikt, skildringene er presise, de ulike miljøene er tatt på kornet på en god måte, uten å gjøre narr. Serena framstår som en troverdig og pålitelig forteller, men leseren kan ikke helt slippe tanken om at det kanskje ikke er tilfelle likevel. Kan hende er det en bakenforliggende faktor vi ikke kjenner, til hvorfor historia hennes presenteres akkurat slik den gjør?

Serena forteller nøkternt, varmt, morsomt og gjenkjennelig om sin geskjeftige mor og litt for frie søster, samt om prestepappaen som bare kalles Biskopen. Hun skildrer guttene hun er sammen med, og mannen hun tror hun elsker, helt fram til hun møter han hun virkelig forelsker seg i. Hun lar seg rive med av kjærligheten og lengter i kulde og regn og triste arbeidsdager til helga og togturen sørover, til han som skriver og elsker med henne, til seine morgener og lange middager der de bestiller det dyreste, rett og slett fordi de kan.

Ian McEwan er en av Storbritannias fremste forfattere, en posisjon han har hatt i snart tjue år. Også i Serena viser han at han er teknisk briljant og at han virkelig har sansen for å lage fiffige plot. Særlig kunstferdig er den siste vendinga før slutten. Strukturen i romanen er ypperlig, sjøl om sjølve hendelsesforløpet kan være en smule forutsigbart. Det er nemlig slik at Serenas historie aleine ikke er så suveren, men fordi den blir fortalt slik den gjør, blir den imponerende. Blanda med den sjølbiografiske romanen, får vi nemlig handlingsreferater fra flere noveller skrevet av Tom Haley, som deretter trekkes inn i handlinga på ulikt vis. McEwan mestrer alle virkemidler til fingerspissene, og det hele er så fikst forma at det nesten er litt for mye.

McEwan er svært god på dette med tidskoloritt - han har med både smale, intellektuelle referanser, og de breispektra og populærkulturelle. Han bruker geografi, bygninger, gater, kunst, kultur, historie og litteratur for å understreke tidsånd og holdninger, for markere avstand mellom personene i boka eller for å karakterisere og psykologisere. Også i Serena sitter dette svært godt. Leseren ler både med og av hovedpersonene, der de famler rundt i verste 1970-tallsånd.

Tematikken i romanen - kjærlighet og litteratur, og ikke minst kjærlighet til litteratur - er kjent for de fleste av McEwans trofaste lesere. Mange av personene han skriver fram, holder på med litteratur på ett eller annet nivå, og som regel er det utfordringer i kjærlighetslivet til vedkommende også. Serena blir slik aktuell på flere nivåer, da den går i intertekstualitet med flere av McEwans tidligere verker. For eksempel deler den delvis tematikk med Den uskyldige (på norsk i 1990), som er lagt til 1950-tallet, også ei periode med kald krig og agentvirksomhet, men da i Berlin. Ei novelle henter deler av handlinga si fra Kjærlighet ved første blikk (1997). Detaljene i de byråkratiske skildringene minte meg om Tidebarn (1987), mens livets store vendepunkt, som for Serena for eksempel er på bussholdeplassen der hun blir forlatt, tematiseres i fullt monn blant annet i romanen Svarte hunder (norsk utgave i 1993). Kommunikasjonsproblemer dyrkes til det fulle i Ved Chesil Beach (2007), mens Om forlatelse (norsk oversettelse fra 2002) handler om å forsones med egne handlinger, og å tilgi seg sjøl. Og så videre.

McEwan er en svært grundig forfatter, og en veldig privat mann. Derfor blei jeg ganske overraska da jeg leste at Serena er den mest sjølbiografiske boka han har skrevet. Og McEwan, det er naturligvis den erkebritiske, tynne forfatteren Tom Haley, som elsker med Serena og skriver, skriver og elsker, og som mottar midler fra MI5 for å skrive ideologisk "korrekt" litteratur, men som bryter fullstendig med dette ved å skrive apokalyptisk. Også de ulike novellene som refereres, bærer preg av det makabre som McEwan hadde så sansen for i begynnelsen av karrièren, i så stor grad at han fikk tilnavnet Ian Macabre. (Disse tekstene har jeg dessverre ikke lest, men jeg antar at vi her får enda flere intertekstuelle sammenhenger.)

Det eneste som trekker noe ned, er at McEwan som vanlig har et litt uoriginalt blikk på menn og kvinner og relasjonene dem i mellom. I denne boka, som er lagt til tida rundt 1972-74, er det fortsatt mye i det britiske samfunnet som er tradisjonelt. Serena bryter med forventningene når hun ansettes av MI5, og atter en gang når hun blir en utegående agent. Men som person er hun ikke like gjennomført. McEwan legger inn at Serena går ut sammen med venninna si, noe som bare er greit på visse puber, og at hun gir de mannlige sjefene sine motstand - i alle fall innimellom. Og på mange måter er hun sterk. Men så blir Serena avslørt, og en forstår at det er en mannlig forfatter som står bak det hele. Serena har for eksempel flere kjærlighetsforhold og har sex mange ganger i løpet av boka, men hun reflekterer aldri over prevensjonsbruk eller de mulige konsekvensene ved ubeskytta sex. Akkurat det finner jeg utroverdig, særlig når Serena ellers er så konkret, detaljrik og nøktern.     
  
Alt i alt er Serena en god roman, ei underholdende, spennende og interessant bok som diskuterer forholdet mellom fiksjon og virkelighet og fremmer et sterkt forhold til litteratur. Den vil nok anses som noe lett av enkelte, som forventer tyngre stoff i tråd med Lørdag (2005) mens den for flertallet er midt i blinken. Jeg skal ærlig innrømme at jeg koste meg masse underveis, men at boka ikke har den samme tyngden som Om forlatelse.

onsdag 3. mai 2017

Vårlesing, del III

Vi har akkurat jaga bort snøen for tredje eller fjerde gang, og nå bør det være siste gang! Absolutt ingen er interessert i mer snø nå, eller is, eller sludd, eller hagl, eller sur, stram vind som sniker seg oppunder den tunge boblejakka. Nå er vi lei, og i protest er alt vinterutstyr lagt på loftet, fra snømåke og akebrett til votter og støvler. Nå er det ingen vei tilbake, og heldigvis kommer ikke tidenes mest ustabile aprilmåned tilbake heller! Men lesing har det blitt, og det skal det bli framover også:

Alexander L. Kielland
Målet er å lese Gift i løpet av mai, for da kan jeg lese Jonas etterpå og sammenligne framstilling og bearbeiding av det som for meg virker å være omtrent samme tematikk. Eller kanskje bøkene ikke har så mye til felles likevel? Det blir det spennende å finne ut av!

Jens Bjørneboe
I løpet av april leste jeg Den onde hyrde i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2017. Det var ei vond bok, tematikken er fæl og skjebnene er enda verre, men den er viktig. Og dessuten behandler Bjørneboe materialet og menneskene forbilledlig - med respekt og hjertevarme. Et godt lesekryss! Nå gjenstår bare Jonas fra samme forfatter, så har jeg lest ut Gigantboka fra Aschehoug, som også består av Drømmen og hjulet.

Per Olov Enquist
Enquist blei ikke prioritert denne måneden heller, hovedsaklig fordi jeg venter på neste runde i biografisirkelen til Ingalill, som etter planen er i midten av juni. Håpet er å skvisje inn sjølbiografien Et annet liv der!

Sigrid Undset
Etter ei lita lesepause er jeg nå i gang igjen med siste bok i første bind av Olav Audunssøn i Hestviken. Verket som bærer et mannsnavn står på ingen måte tilbake for verket med et kvinnenavn, og begge regnes som Undsets storverk, virkelig mektige middelalderverker, som innkasserte henne en velfortjent Nobelpris i litteratur i 1928. Jeg gleder meg til fortsettelsen og koser meg med å lese sammen med Birthe! Her kan du lese mer om bok en og bok to.

Herman Lindqvist
Biografien om Madame de Pompadour er lest og omtalt - og til og med anbefalt, dersom en ikke har noe i mot repetisjoner og en litt skravlete forteller. Ellers er boka svært fin, med mange flotte malerier fra Jeannes samtid. Innlegg finner du her. Lesekryss!

Eleanor Catton
Et innlegg om denne knallsterke debutromanen er også kommet på plass, og jeg er fortsatt innmari fascinert av soliditeten i håndverket til Eleanor Catton. Anbefales! Og så skjønner jeg jo at jeg må lese De strålende også, så det er jammen bra jeg kjøpte den på årets Mammutsalg.

Marita Fossum
Av og til har jeg snikebøker i hylla, og i april gikk dette utover Marita Fossum. Ja, for det var jo Lykksalighet jeg skulle lese, men plutselig satt jeg der med Serena i stedet...

Ian McEwan
... og da måtte jeg nesten bare lese den ut! Og for ei som er en svoren tilhenger av hele produksjonen til Ian McEwan så langt, er jo ikke det så mye å be om. For ei kul og kompleks bok! Lesekryss på plass, innlegg kommer!

William Shakespeare
Kong Lear er verket, og femte runde i Bokhyllelesing 2017 er anledninga. Jeg gleder meg masse til å dykke ned i et mørkt, komplekst mesterverk. Om du også vil være med, er det skuespill eller diktsamlinger som står på planen. Velg ei bok og les i vei!

Aino Kallas
Skulle det minke kraftig på bokfronten midt oppi bursdager og nasjonaldager, har jeg veldig lyst til å gi Aino Kallas en sjanse. Hun er ukjent og ulest av meg, men jeg har jo hørt litt, og det virker spennende.

Faglitteratur
Alt tyngre stoff er begrensa til artikler, essays og studier, og ingen lengre tekster. Det er fortsatt fint med fagbokfri, men jeg begynner å se fram til neste djupdykk!

Alle gode ønsker for mai!

søndag 30. april 2017

Bokhyllelesing 4: Skandinavisk bok

Tema for Bokhyllelesing 2017 for april, var å lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990. Vi kunne med andre ord velge mellom et utall forfattere fra flere nasjoner og en svært stor mengde utgivelser fra alle sjangre over en tidsperiode på førtifem år. Med så mange interessante, spennende og helt ukjente alternativer skal det godt gjøres å ikke finne noe lesverdig! Og uansett om du gikk i norsk, svensk eller dansk retning, om du leste noveller eller essays eller den tjukkeste romanen du kunne finne som du kanskje ikke er ferdig med enda, så er det nå på tide med ei oppsummering.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de skandinaviske bøkene:
BokBloggBerit leste Trollsteinen og Pilegrimsferd av Vera Henriksen
Ida leste Sommerboken av Tove Jansson
Åslaug leste Novemberlys av Mette Winge
Hedda leste Den onde hyrde av Jens Bjørneboe
Gro leste Alberte og Jakob av Cora Sandel

Per publiseringstidspunkt er det altså fem stykker som har lest og skrevet om sine bøker, og som vi ser av lista over, dominerer både sjangeren roman og de kvinnelige forfatterne. Men nasjonalitetene er ulike, og i utvalget har vi både norske Vera Henriksen, finlandssvenske Tove Jansson, danske Mette Winge og norske Cora Sandel, som på sett og vis gjorde svenske av seg slik Amalie Skram gjorde seg dansk. Det vil jeg kalle god spredning. Av undersjangre har vi historiske romaner fra Henriksen, en episodisk og poetisk kortroman fra Jansson, krim fra Winge, samtidsroman fra Bjørneboe og vår nære historie fra Sandel. Det er også en ganske fin variasjon. Vel gjennomført, alle sammen!

I mairunden av Bokhyllelesing 2017 skal vi være mer sjangerbestemte enn tidligere, og vi skal velge oss enten et skuespill eller ei diktsamling som vi deretter skal lese. Forfatter og publiseringstidspunkt er ikke viktig, og ei heller tematikken. Med andre ord står en ganske fritt også her, og en kan velge og vrake i det beste fra antikken, ta for seg et stykke fra britenes store sønn William Shakespeare, fokusere på vår hjemlige helt Henrik Ibsen eller den mer moderne Jon Fosse, eller hvorfor ikke svenskenes stolthet, August Strindberg? Og orker en ikke henge med mannfolka, kan en alltids kose seg med Sarah Kane, dog det ikke blir mye kos. Da vil jeg heller lese Cecilie Løveid eller Marguerite Duras dramatikk, eller få en god latter med Tom Stoppard. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!