fredag 21. april 2017

Hyllepåfyll

Bilde: Boktanker
Ja, og denne gangen var det først og fremst til barna! Det hele foregikk omtrent sånn:

- Vi har begynt å rydde litt, sier svigers.
- Hvor da? spør mannen min.
- På loftet og i kjelleren og i bodene og sånn, svarer de. - Litt her og der.
- Åja, så bra, sier vi i kor og fortsetter med brettspillet.
Jeg tenker: Det er på tide.
- Vi tenkte kanskje dere hadde lyst på noe av det, sier svigers.
- Eh... ja? sier mannen min, uten å tenke seg om. Han kikker bort på meg, og jeg rister fort på huet. Vi trenger ikke andres skrot. Virkelig ikke.
- Kanskje. Kommer an på hva det er? forter han seg å si.
- Det er det vi snakka om for ei stund sia. Dere sa dere godt kunne få det, sier svigers og er plutselig litt snurt i stemmen.
Jeg tenker: Hva i all verden er det de snakker om? Jeg har da ikke sagt ja til andres skrot? Jeg skuler bort på mannen min og lurer på hva han har satt i stand, for det må jo være han som har takka ja.
- Hva da? spør vi utålmodig.
- Det er bare de bøkene, fra da ungene var små...
- Jatakk! sier jeg.
- ...vi har ikke gått igjennom alt, men dere kan få...
- Jatakk! roper jeg.
- ...med dere to kasser nå.
- Supert! sier jeg. Mannen min rister på hodet mens han smiler. Jeg reiser meg for å gå og kikke på bøkene, og barna blir med.

Men det viser seg at det er ikke bare to kasser. Det er sju. Og de er stappfulle, alle sammen. Massevis av bøker! Alt fra tegneserier til Teskjekjerringa, det er bøker av Elsa Beskow og Disneyversjoner av kjente eventyr, Thomas Toget og Albert Åberg, rim og regler, sangbøker, eventyr, faktabøker om jordkloden og dinosaurer og land og dyr, det er bildebøker og mer teksttunge verk, hele serier og titler jeg aldri før har hørt om. Barna setter seg bums ned på rompa og er ikke til å rikke. Ikke jeg heller.

Så nå må vi rydde, vi også.

lørdag 15. april 2017

Biografi: Madame de Pompadour

Bildekilde: Bokelskere
Årets andre runde av Ingalills biografisirkel har kun ett eneste ord som tema: Død. Dette har jeg forstått på den aller enkleste måte, nemlig at vi skal lese om en person som er død. Jeg har valgt meg ei bok fra 2009 fra ulesthyllene, som handler om ei veldig død og veldig kul dame, som gikk under navnet Madame de Pompadour. Her kommer både en omtale om både den biograferte og om biografien.

Madame de Pompadour blei født som Jeanne Antoinette Poisson seint i desember i året 1721. Mora, Louise-Madeleine Poisson født De La Motte (1699-1745), var en slags fornem prostituert. Hun var svært vakker, Paris' vakreste, sa de, og kunne slik velge og vrake i elskere. Hun tok naturligvis for seg av mannfolka høyt på strå, det vil si de som hadde noe å tilby, være seg makt, status eller penger. Denne formen for strategisk tankegang tok Jeanne til seg. Det er mange måter å jobbe seg oppover på, og i 1700-tallets Frankrike var dette en legitim og svært nettverksbyggende karrierevei for både kvinner og menn. Kjærlighet blei sett på som leik.

Forfatteren av biografien Madame de Pompadour. Intelligens, skjønnhet, makt, Herman Lindqvist (f. 1943), skriver at det fortsatt er ukjent hvem som egentlig var Jeanne Poissons biologiske far. Det fins mange teorier, men de mest utbredte er at han var en av de rike brødrene Paris eller den lojale elskeren Charles-Francois-Paul Le Normant de Tournehem (1684-1751). Tournehem tok i stor grad på seg ansvaret for Jeanne og lillebroren Abel (1725-1781) og bodde etter hvert sammen med dem, mora og hennes ektemann, Francois Poisson (1684-1754). Tournehem hadde mange av de riktige sosiale og politiske kontaktene, og var i tillegg såpass bemidla at barna kunne skyves opp og fram.

Da Jeanne var ni år var det visstnok ei spåkone som forutså framtida hennes: Hun kom til å bli kongens elskerinne. Og da var det bare å legge seg i sælan! Fra den dagen blei hun kalt Reinette av familien, som betyr den lille dronningen. Mange tenker sikkert at ei slik historie bare er tull - oppdikta for å latterliggjøre henne eller noe i den gården. Men blant Jeannes etterlatte papirer var det en donasjon på 600 livres til Madame Lebon, spåkone.

Kongen i Frankrike var på dette tidspunktet den eneveldige Ludvig XV (1710-1774). Han blei konge som femåring og gifta seg i 1715 med den polske prinsessa Maria Leszczynska (1703-1768). Allerede i 1737 blei hun permittert som sengepartner, og kongen fant seg svært godt til rette med sine unge og yppige elskerinner. Han var nå på sin tredje offisielle, og en hel haug uoffisielle. Dronning Maria var sju år eldre enn han, svært religiøs, og, gjetter jeg, grusomt kjedelig for den yngre og fremdeles ganske kåte kongen (etter ti barn på ti år kan vel en hver kvinne miste piffen). Med andre ord: Han hekka rundt, og hun holdt seg inne på slottet i sine private gemakker, der hun sjeldent fikk oppmerksomhet fra kongen, men alltid spiste ett måltid om dagen foran øya på tjenerne. 

Når kongen ikke hekka eller kriga eller spiste eller var i hemmelige møter i sine private rom, var jakt det store. Han streifa rundt i slottsskogene rundt Paris på jakt etter vilt som var ala opp til nettopp dette formålet. Jaktfølget kunne bestå av mange hundre personer og laga både bråk og besvær, men kongen, som hadde 2580 hester på stallen, elska å være ute, ri, og å kjøre et digert jaktsverd inn i en kronhjort. Særlig etter at hans seineste elskerinne døde, var det kjekt å kunne ta en tur ut, helst hver dag. I disse skogene begynte Jeanne også å henge, i sine digre kjoler, høyhælte sko og med stivt oppsatt parykkhår. Det høres jammen innmari praktisk ut når en er på skogtur.

Jeanne malt av Nattier, 1746.
Bildekilde: Wikipedia
Som vi alle veit, møtes kongen og Jeanne. Året er akkurat blitt 1745, Jeanne er fylt tjuetre og kongen er trettifem. Etter bare noen få treff er affæren et faktum - de møtes på ball og under andre selskapeligheter i februar og mars, og allerede 31. mars viser Jeanne seg offentlig ved Versailles. Hun har fått selveste kongen på kroken, sjøl om hun nylig har fått barn nummer to med ektemannen sin. Hennes inntreden ved hoffet skal komme til å endre Frankrikes historie, og hun skaper massivt rabalder fra begynnelse til slutt. Ektemannen hennes derimot, er det få som bryr seg om. Han er mye i utlandet, og når han endelig kommer hjem etter ei lang reise, er hun borte og vel installert i en liten leilighet på Versailles. Han blir helt knust, men hun enser han ikke. Hun har nå begynt på sitt virkelige liv.

Men det er ikke lett. Det er en skandale for hoff og folk at Jeanne ikke er adelig. En ting er at den veldig kristne kongen, som han blir kalt, bytter ut sengepartnerne oftere enn han bytter hester, en annen er hvilken stand de kommer fra. Er det plutselig greit at kongen henter inn elskerinner fra borgerstanden? Hva blir det neste?! Kongen bestrør Jeanne med titler for å bøte på saken, uten at det hjelper nevneverdig. De som har bestemt seg for å være hennes fiender, er det livet ut. De øvrige klarer hun etter hvert å komme overens med. Noen av dem forblir hennes trofaste venner så lenge hun lever.

Jeanne fikk det innmari tøft ved hoffet, særlig i begynnelsen. Hun hadde masse å lære om etiketteregler og det utrolig detaljerte og findelte hierarkiet, og enda mer å bevise. For hoffet var hun et null. Hun blei offer for mangfoldige motarbeidelser, hun blei gjort narr av og driti ut og omtrent alle så ned på henne fordi hun kun var den neste i ei lang, endeløs rekke av klamme hoffdamer. Heldigvis for Jeanne var hun ingen hoffdame. Og det var vel også det kongen likte, skriver Lindqvist. Jeanne var forfriskende, lett og uredd. Hun snakka annerledes enn den forfina Versaillesdialekta, hun tenkte annerledes, leste andre bøker og var ikke redd for å ta en diskusjon eller å ytre seg. Hun var morsom, leiken, ubekymra og ikke så fastklemt av stand og normer. Hun holdt på prinsipper og meninger også i møte med den eneveldige solkongen.

Lindqvist skriver at Jeanne trolig blei gravid minst tre ganger med Ludvig, kanskje flere, men at hun aborterte alle gangene (det engelske Wikipedia opererer med to aborter). Det tok på både psykisk og fysisk, og både hun og kongen trengte avbrekk fra det intense hoffet etter noe slikt. De dro derfor til noen rurale hus i Versaillesparken som Jeanne hadde satt i stand, og leika at de bodde på landet, borte fra alt som het regjering og ministre, hoff og dronning. Der var det bare dem, de hvilte og prata og kom raskt til hektene. Men ett slag var verre enn disse abortene. Jeanne fikk som sagt to barn med ektemannen sin. Sønnen hennes døde før han var fylt året, og datteren, Alexandrine, døde som niåring i 1754, trolig av en sprukken blindtarm. Jeanne kom aldri over datterens død.

Legene var som regel de som tok livet av pasientene, bemerker Lindqvist tørt. Sjukdommer som kopper og meslinger var dødelige på grunn av manglende forståelse for smitte og totalt feil metode for helbredelse. Oppskrifta ved sjukdom var heftig årelating, setting av klyster og inntagelse av brekningsmiddel, gjerne alt på en gang - med andre ord å tømme pasienten totalt for kroppsvæske og næring. Det bidro underlig nok ofte til å forverre tilstanden. Få alvorlig syke overlevde den kuren, skriver forfatteren. Og et viktig ekstrapoeng er at datidas hygiene virkelig ikke var noe å rope hurra for. Dobøtter og nattpotter blei tømt rett ut av vinduene sjøl på Versailles, så det gjaldt å holde på hatten.

Jeanne får et utrolig innholdsrikt og spennende liv. Hun jobber seg stadig oppover i det sosiale hierarkiet ved statsadministrasjonen og innover i de mange statssakene. I løpet av kort tid beviser hun at hun er klok, kvikk og strategisk, og hun blir fort uunnværlig for kongen. I mange, mange år er hun kongens nærmeste samarbeidsparter på alle fronter, og de er sammen dag og natt. Sjøl etter at deres seksuelle forhold er over, beholder hun sin posisjon ved hoffet, og fortsetter å øke sin personlige makt. 

Jeanne malt av Boucher, 1756.
Bildekilde: Wikipedia
Jeanne var kompleks og hadde usedvanlig mange ferdigheter som kongen verdsatte. Ikke bare var hun lynende intelligent og vidunderlig vakker, en dyktig sanger og en av Frankrikes beste amatørskuespillere. På en og samme tid fylte hun rollene som elskerinne og venn, som politiker og psykolog, statsminister og regent. I realiteten styrte hun den digre skuta som var 1700-tallets Frankrike i nesten to tiår, enten indirekte eller direkte. På et visst punkt måtte alle saker innom henne før hun la dem fram for kongen, som hørte på og ofte tok hennes råd. Hun hadde visitter hele dagen, og var å se i offisielle sammenhenger hver kveld. Hun fikk enormt mye å si for fransk kunst og kultur. Alt med benevnelsen pompadour er naturligvis oppkalt etter henne, i tillegg til alt hun ikke fikk æra for.

Mye kan sies og skrives om Madame de Pompadour som ikke allerede er skrevet her. Hun er kort og godt en fascinerende person. Hun var utrolig skarp og svært effektiv i sitt arbeide. Hun var talefør og skrivekyndig, retorisk og taktisk, hun fikk den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger og hadde råflaks med genene, sine talenter og sin talentforvaltning. Hun var kløktig og rask, strategisk og følsom, hun var kongens private muntrasjonsråd og samtidig var hun hoffets, nei, hele rikets syndebukk. Om noe gikk galt, og det gikk galt, fikk hun skylda. Hennes fiender stod bare og venta.

Men hun dro ikke. Hun blei, helt til hun måtte bæres ut på båre, uten pust og puls. Og da var hun ikke Madame de Pompadour mer. Og kongen var atter aleine.

Biografien om Madame de Pompadour er ført i pennen av en svenske, som ofte benytter anledninga til å løfte fram svenske bedrifter i samme tidsperiode, som krigføringer, konger og ambassadørenes bedrifter og tanker. Det er sikkert for å aktualisere boka en smule for folket. Det funker dessverre litt dårlig når leseren er norsk, sjøl om jeg setter pris på anekdotene for anekdotenes skyld. Ofte har de likevel ikke så mye å si i konteksten.

Boka er lettlest og repetitiv. En trenger ikke huske på det en leste tre, ti eller hundre og tjue sider tidligere. Lindqvist forklarer det gjerne en gang til, av og til på eksakt samme måte. Språket preges av disse gjentakelsene og er ineffektivt, litt oppstylta og skravlete. Det er lett å se påvirkninga fra journalistikken i disposisjon og gjennom bruk av temasetninger. Det gjør lesinga lite spennende, sjøl om det forsåvidt er interessant nok. Forlaget kunne gjerne kutta en god del uten at det ville gått ut over lesverdighet og innhold.

Som biografier flest er ikke boka særlig overraskende: Hovedpersonen fødes, lever og dør - helt standard. Lindqvist følger i stor grad kronologien og hopper bare i tid hvis det er nødvendig. Slik sett er boka ryddig og oversiktlig. Lindqvist er ingen stor skildrer, men er god på oppsummeringene. Han forsøker seg stundom på noen kleine psykologiseringer som bærer preg av hans eget ståsted, et mannlig og noe forelda blikk som domineres av utdaterte oppfatninger. Jeg skulle naturligvis ønske at han holdt seg for god for slikt, samt forfatterkommentarer, fordi det får verket til å framstå som svakt. Og historia til Jeanne er jammen mer enn sterk nok til å stå på egne bein!

Det Lindqvist derimot gjør bra, er å trekke historiske linjer både bakover og framover. Slik får han Europas historie til å henge sammen med alle dens kriger og monarker, ministere og tronpretendenter, hoff og skandaler. Mye fra Jeanne og Ludvig XVs tid er med på å bygge opp til det som seinere blir revolusjonen. For, rett skal være rett, vel var hun ei fantastisk stilig, kul og imponerende dame med bein i nesa og vett i skallen, men hun var også svært raus med rikets finanser. Å se at monarkens elskerinne pusser opp slott etter slott, kjøper statuer og får laga digre malerier av seg sjøl i full størrelse, må ha vært provoserende for det fattige og sultne folket som naturligvis ikke visste når hun brukte egne midler og når hun disponerte Frankrikes penger, som hovedsaklig var inntekter av skattlegging av alle som ikke tilhørte hoff, adel- eller presteskap (unntatt tjuendedelen fra 1749).

Men det er klart, et hoff koster penger. Konger koster, dronninger koster og elskerinner koster. Jo større forlystelser og fornøyelser, jo bedre. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet, jo dyrere. Og Frankrikes 1600- og 1700-tallshoff stod i en særklasse. Versailles var et slags ledende motehus for alt fra stil til etikette, kjoler og hæler, frisyrer og fester, og mange andre hoff kopierte det franske (blant annet det svenske, noe Lindqvist forteller villig om). Alt skulle stemme. Og landsbyen Versailles var så fokuserte på seg sjøl at de glemte verden utafor, det møkkete Paris og alle menneskene der. Helt til de plutselig stod i slottsparken.

Jeanne malt av Drouais, 1764.
Bildekilde: Wikipedia
Det kan ikke ha vært lett å ha byrden Frankrike hvilende på skuldrene. Madame de Pompadour jobba dag og natt, med statsadministrasjon og kongen, hun hadde visitter og møter og råd. Hun frykta attentater og forgiftninger, men lot ingenting stanse henne. Hun sa i mot sine fiender og holdt stand med kongen, i last og brast, på teater og i de private gemakkene, på offisielle middager og rideturer. Hun sleit seg ut. Da hun døde av tuberkulose i 1764, var hun førtito år. Men håret var grått, hun hadde hatt smerter i mange år og hadde lenge hatt problemer med å gå i de hemmelige trappene som knytta hennes og Ludvigs leilighet sammen. 

Kongen pleide henne gjennom sjukdommen og gråt da hun døde. Han ga henne en begravelse verdig en hertug og uttalte til sin livlege, Sénac: Bare jeg fatter rekkevidden av hva jeg har mistet. Det var nok ekte det de hadde, Jeanne og Ludvig. Ekte kjærlighet, ekte vennskap og en genuin respekt for hverandre. De var virketrang og gjennomføringskraft i skjønn forening. Hun fikk rett, spåkona. Men hadde hun også sett hva Jeanne kom til å gjennomføre, hadde nok niåringen blitt stansa. Og historia hadde vært en annen.  

onsdag 12. april 2017

Øve, prøve, gjennomføre

Bildekilde: Bokelskere
Nyheten om at den unge jenta Victoria over lengre tid har hatt et seksuelt forhold til musikklæreren sin, Mr. Saladin, sender sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Folk skriker opp om overgrep, grove overgrep, og barnemishandling og manglende grensesetting. Affæren, først antatt ufrivillig fra hennes side, blir til gjenstand for sladring og ryktespredning, den trekkes fram i dagspressa og diskuteres hyppig over alt hvor folk ferdes. Svært mange drives av lysten etter å vite mer, som når og hvor og hvordan, hvor lenge og på hvilken måte, hvordan han var og hvordan hun var. Men stort sett møter de taushet, noe som får fantasien til å løpe løpsk.

Mr. Saladin permitteres og forlater skolen; Victoria holder seg hjemme og forsvinner slik fra skolen over en lengre periode. Tilbake sitter både medelever, foreldre og lærere med drøssevis av spørsmål. Hvordan kunne noe slikt skje? Hvor lenge skjedde det før vi fant ut av det? Mødrene er engstelige og ser med gru på de mannlige ansatte, fedrene er sinte, venninnene til Victoria føler seg forbigåtte og utelatte, ungjentene går med pulearmbånd i plast for markere seg og alle mener at de så eller hørte noe, et blikk, et tonefall, en gest, en skikkelse, en skygge, endringer i lyset, lyder. Ja, det var jo slik Victoria og Mr. Saladin blei oppdaga i utgangspunktet, at noen hørte lydene av dem. Lydene av et par på sitt mest private.

Den som derimot ikke forsvinner fra skolen, er Isolde, lillesøsteren til Victoria. Hun veit kanskje mer om saken enn noen andre, bortsett fra Victoria og Mr. Saladin, da. For eksempel veit hun at affæren ikke er over, sjøl om alle tror den er det. Og hun veit at den er veldig frivillig fra Victorias side. Hun veit også at hun blir behandla annerledes nå, og at det gir henne muligheter. Isolde spiller saksofon, og tar privattimer hver uke. Saksofonlæreren er et svært nysgjerrig og visuelt menneske som lever seg inn i alt Isolde forteller, og som bare ønsker at hun skal fortelle mer. Det gir Isolde en følelse av makt.

Og flere ungjenter befinner seg plutselig der: De kjenner at de har vunnet noe ved denne affæren, de har fått ei kraft. De felles rådgivningstimene på skolen fungerer kanskje mest mot sin antatte virkning, og jentene blir brått bevisste hvordan de blir sett på, og hvilken makt dette fokuset på dem kan gi. En annens lyster og fantasier gir dem muligheter til manipulasjon for å oppnå det de ønsker seg. De lærer fort hvordan de kan tilpasse seg blikkene, innfri forventninger eller bryte helt. Og det blir et spill, en farlig leik, der jentene gis definisjonsrett og oversikt, der de voksne mister kontroll.

Parallelt med Isoldes musikalske hverdag på jenteskolen, følger vi også Stanley, som tas opp på teaterskolen samme høst som affæren blir kjent. Skolene ligger tett ved hverandre, slik at elever fra musikkskolen av og til omgås de noe eldre elevene ved teaterskolen. Også på teaterskolen går ryktene om eleven og læreren fra musikkskolen, og særlig det seksuelle aspektet fascinerer. Nybegynnerkullet får i oppgave å sette opp et egenprodusert stykke i løpet av det første året, og finner etter hvert fram til sin egen versjon av historia om Victoria og Mr. Saladin.

Innafor disse konkrete og tidsmessige rammene utspilles romanen Prøve. Den er på en og samme tid både masteroppgava og debutromanen til den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985 - ja, Bookerprisvinner Catton). Boka kom først ut i 2008, og kom på norsk i 2010. Boka hun mottok Bookerprisen for, er som kjent The Luminaries (2013), på norsk De strålende (2015). Begge bøkene er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946). Kort fortalt består Prøve av et noenlunde normalt handlingsforløp med noenlunde normale personer, fortalt på en helt uvanlig måte. Den er rett og slett fascinerende, og svært imponerende teknisk sett.

Boka har fjorten kapitler, som igjen er inndelt i kortere tekster. Tekstene som omhandler musikkskolen består av oddetallskapitlene, undertitlene er ukedager og tekstene er skrevet i presens. Her er det Isolde, Julia, Bridget og saksofonlæreren som står i sentrum. For teaterskolen er det dertil partallskapitler, undertitlene er måneder og tekstene er skrevet i preteritum. Stanley trer fram som hovedperson. Bortsett fra noen utvalgte, som Isolde, Oliver, Julia, Stanley, Felix og Bridget, omtales alle andre elever som jenta eller gutten, eller førstealten, kontrabassen, perkusjonisten og førstetrombonen. De ansatte ved de to skolene lyder stort sett sine yrkestitler, som saksofonlæreren, rådgiveren, Improlæreren, Bevegelseslæreren og Rollelæreren.

Del for del trekkes romanen framover med en ganske særprega stemning. Alt skildres i tredjeperson og ses utenfra. Vi er med på saksofonøvinger og får vite detaljer om affæren. Dagene er varme og lange og preges av rådgiverens småprat, jentenes ulike iscenesettelser av ymse situasjoner, saksofonlærerens forkjærlighet for skuespill og dramatikk samt skildringer av spesielle detaljer. Saksofonlæreren forsøker å spleise Isolde og Julia og går svært langt i sitt spill. På teaterskolen, også kalt Akademiet, er tonen er ganske annen. Lærerne blander seg ikke inn i elevenes privatliv på samme måte, de er kjøligere, profesjonelle, de holder sin avstand nesten konsekvent. Her trekkes vi med inn på øvelser og følelsesmessige utleveringer, teorier om dramatikk og ulike iscenesettelser. Også her skildrer Catton et rikt utvalg detaljer, alt knytta til skuespillets verden.

Og det er skuespillet det dreier seg om, det er fellestrekket og omdreiingspunktet. Affæren er bare en katalysator for å bråvende på fastlåste og forutsigbare maktstrukturer. Skuespillet, det å spille, er det ikke noe vi gjør hele tida, enten vi vil eller ikke? Vi påtar oss ei rolle, som elev eller som lærer, som den bråkete eleven eller den strenge læreren. I venneflokken har vi kanskje ei anna rolle, med familien atter en annen. Noen av disse rollene er vi oss svært bevisste. Stanley, for eksempel, skal bruke sin egen kropp og sine egne erfaringer for å spille andre. Isolde bruker sin nyvunne status for å spille på andre. Victorias hemmelighold av affæren fører til brudd med hennes tidligere rolle - når hun kommer tilbake på skolen, er hun nesten som en annen elev sosialt sett. Andre roller er oss ubevisste.

Iscenesettelsen av virkeligheten, av reelle situasjoner og ekte historier og levd liv, inneholder ikke så reint få spark til dagens kjendisdyrking, behovet for horrorhistorier fra virkeligheten og manges ønske om å snoke i andres liv gjennom sosiale medier og så videre. I det hele tatt er det mange som får passet sitt påskrevet her. Catton er en uredd skildrer, hun er direkte og nådeløs, og lar jentene framstå som dumme eller slu der det er nødvendig, guttene er kåte eller sjølgode og lærerne er sjølopptatte og pompøse. Men hun har også rom for klokskap og vidd og eksperimenter av mange slag. Stanley står for ett av disse, når han brått påtar seg psykologfarens ståsted i en diskusjon, som opprinnelig var en humoristisk ment samtaleåpner. På Akademiet har de også mange eksperimenter, for å se hvordan studentene reagerer under ulike forhold og hvordan de forholder seg til det å spille ei rolle.

Men det er igjen dette skuespillet. Det å gi forestillinger av at en er en annen, det å øve på noe annet enn det som er kjent og trygt, det å prøve å leve seg inn i noen andres tanker og følelser, å gjennomføre å leve som en annen. Kort sagt: Å bruke andres liv, fiksjonelle eller ikke. Affæren åpner for endringer og refleksjon, for maktnytelse og økt begjær - være seg for personer, roller eller makta. Jentene skal komme til å dyrke dette skuespillet, og de benytter en hver anledning til å spille roller. At de kanskje sårer noen med spillet sitt, bryr de seg ikke om. Jakten på en stadig ny og større scene gjør dem hensynsløse. Til slutt veit de ikke en gang sjøl hva som er virkelighet og hva som er et spill, noe som gjør dem til svært upålitelige fortellere. Leseren må med andre ord følge godt med.

Dette framstår kanskje som kaotisk eller utilgjengelig, men er ingen av delene. Catton har solid kontroll på historia si, og bruker virkemidlene godt. Boka er bevisst pusla sammen av mange, mange avsnitt som er plassert i en bestemt rekkefølge. Av og til er det kronologiske hopp, men det har ikke så mye å si for helheten. Budskapet er likevel tydelig, og når boka er utlest, vil en bare begynne forfra igjen for å lese teksten med nye øyne, med avslutningas visshet. Språket er svært godt, originalt og konsekvent, akkurat som historia Eleanor Catton forteller. En strålende debut!

søndag 9. april 2017

Ingunn Steinfinnsdatter

Bildekilde: Bokelskere
Så forsvinner han, da, Olav, festermannen hennes. Det er natt, det er kaldt, månen skinner bleikt og snøen glitrer mellom trærne. Han spenner på seg skiene og byr henne farvel. Kommer han snart igjen? Hun veit ikke. Hun veit bare at han må flykte, nå, fort, og at han må komme seg så langt unna som overhodet mulig. Steinfinnssønnene vil være etter han om kort tid, klare til å innkassere det de mener de har krav på. Da vil det ikke være mye igjen av Olav etterpå -.

Olav! Det skulle jo ikke gå slik! Men like fullt drar han nå, han glir inn i nattemørket på skiene. Fort. Vekk fra henne og gården, vekk fra biskopen og klosterbrødrene og Hamar, fra Frettastein og barndomslivet deres, fra venner og kjente og alle som har hjulpet og støtta og tenkt og snakka med han og henne. Vekk fra fiender som aldri vil la han få henne, sjøl om de er hverandres, nå mer enn noen sinne tidligere, overfor hverandre, overfor Gud. Slik er det når han forsvinner, ut i mørke vinternatta. Og Ingunn står igjen aleine.

Heldigvis for henne har han frender som verner om henne. Hun er jo Olav Audunssønss festermøy, denne unge jenta. Hun er sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun gjør ikke annet enn å vente, det er klart de må verne henne. Ingunn er apatisk og stille og framstår som enkel, usikker og tungnem. De trøster henne med at han nok snart kommer tilbake. Han må bøte, skaffe penger, finne slektninger og stormenn som vil støtte hans sak. Han kommer nok snart. Så vil han ta henne med seg til gården i Hestviken. Han skal det, det var det han sa, det er det han alltid har sagt, det er det hun har drømt om. Barna skal løpe rundt med gyllent hår, hun blir husfrue med nøkler og linskaut, han blir husbond med belte og friskt farga klær, så er det gården, skipene, havet -. Månedene går, uten at de får vite nytt. Åra går. Ingunn veit ikke en gang om han lever.

Etter hvert glir hverdagen lettere for Ingunn. Hun tar seg av gamlemor på gården, er hos henne, steller henne. De har det fint sammen, de to, og Ingunn slipper å sitte aleine med tankene sine og lengselen og savnet og alle spørsmålene hun aldri får svar på. De behandler henne som ei uvettig ungmø, et ingenting som må føs på. Hun er en byrde, men de synes synd på henne, den glemte festermøya, kvinna som for alltid skal leve i skam og ensomhet. De har jo skjønt det for lengst, alle andre, at han ikke kommer tilbake -. Mens de andre er opptatte med å sladre, blir Ingunn kvinne for alvor. Ei voksen kvinne som trenger å bli sett, hørt og rørt ved.

Undset skildrer Ingunn Steinfinnsdatter utenfra i begynnelsen, slik at leseren lures til å tro på den tafatte og tause ungjenta som finner seg i at kjæresten hennes stikker av. Vi blir irriterte over den manglende interessa hun viser - hvorfor spør hun aldri etter Olav? Hvorfor prøver hun ikke å ta kontakt, kan hun ikke skrike, trampe, rømme? Vi leiter etter det utagerende og opprørske, de voldsomme uttrykkene for et indre kaos. Etter hvert forstår vi at Ingunn ikke er slik. Hun lukker seg inne. Alle tanker, all smerte, det enorme nederlaget, skammen, savnet - hun lukker det inne i seg sjøl, presser det ned, kveler det. Hun lar drømmen om de lyslugga barna fare. Hun ser ikke lenger for seg gården og kjenner ikke lenger vekta av nøklene. Dette er hennes skjebne. Det står enorm respekt av hennes vilje til å akseptere sine omgivelser og livsvilkår. Helt til de blir så ille at hun må fornekte, forkle og forakte.

Dette er virkelig Ingunns bok. Nesten hele teksten er fokusert på henne, på hver flik av utviklinga, på hver eneste endring, hver strømning som påvirker henne, rykkene i følelsene og desperasjonen i tankene. Undset borer djupere og djupere i hennes psyke etter hvert som utfordringene strømmer på. Når hun har oppnådd balanse i livet, når hun har funnet seg til rette og funnet mening i sine gjøremål, vippes hun totalt av pinnen. Hun er uforberedt når han kommer. Hun trekkes mot han samtidig som hun ikke vil, hun frister, men tør ikke. Hun er bundet, for evig bundet, hun skal være bundet! Men bare å kjenne lenkene slippe -. Møtet med Teit blir brutalt, og konsekvensene fatale. Skjebnen innhenter Ingunn Steinfinnsdatter.

I det svarte og dystre viser Ingunn at hun er mye mer enn sped og svak og bleik og redd og tiltaksløs. Hun arbeider intenst, og for oss lesere, som skjønner hvordan det henger sammen, er hun den sterkeste kvinna som fins. Hun viser både mental og fysisk styrke, hun kjemper innbitt mot framtida, hun viser oppfinnsomhet og kløkt, vilje og utholdenhet, drevet til randen av galskap og desperasjon. Det er så en kan høre henne skrike ut mellom orda, mellom setningene, opp fra sidene; et vilt, kraftig brøl, fryktinngytende og sårt. Ingunns rop, etter noen. Etter Olav?

Undet makter å fange denne utviklinga og kompleksiteten i Ingunn på en tilsynelatende enkel måte. Hun skildrer så lett og inngående på samme tid, og åpner den lukkede Ingunn. Skildringene rommer landskap, miljøer, personer og psyke, alt elegant og profesjonelt utført. Ingen setning er overflødig, ingen kommentar er tilfeldig. Hele universet er gjennomtenkt, nesten gjennomlevd. Det er som om Undset er Ingunn, slik vi som leser også blir Ingunn. Vi hører henne hive etter pusten og kjenner hvordan det dunker i brystet, vi føler trestammens ru bark mot handflatene, det kalde vannet som trekker inn gjennom de mjuke hosene, hører hestehovene som dunker mot stien, ser skodda som kommer snikende og gjør det tjukkere å puste. Det plutselige, sviende slaget mot kinnet.  

Det er ei utviklingshistorie og ei undergangshistorie. Ingunn som stiger før hun atter må synke, men denne gangen så djupt at hun ikke veit om hun noen sinne vil komme opp. Den trivielle og sutrete femtenåringen vi møter i første bok fins ikke mer, hun er blitt forvandla gjennom utfordring etter utfordring, mange år med synd og bot, innbitt utholdenhet, undertrykkelse av selvet og et voksenliv hun ikke var rede for å takle. Likevel blir det for mye lidelse og sorg, sjøl for ei moden kvinne. Til slutt må hun gi opp. Det fins ingen annen utvei, slik hun ser det. Hvordan skal hun klare å se Olav i øya igjen? Hvordan skal hun klare å leve normalt, leve overhodet? Hun har gjort det verste, hun gir seg sjøl sin endelige dom og gjør seg rede. Deretter skjer det ingen forventer, og på et par sider forandres absolutt alt.

Sigrid Undset (1882-1949) innfrir så til de grader i andre bok av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken. Første bind består av tre bøker, Olav Audunssøn gifter seg, som du finner omtalt her, Ingunn Steinfinnsdatter som du har lest om over, og Olav Audunssøns lykke, som jeg nå skal begynne på.

onsdag 5. april 2017

Vårlesing, del II

Endelig blei det skikkelig vår! Om det så bare har vært for noen dager så langt, så var det herlig å komme seg ut uten tjukke bobledresser og tunge vinterstøvler. Og etter at sola hadde smelta bort is og snø, var det kos å stelle litt i hagen igjen. Vi har akkurat brukt flere lange dager ute i den varme vårsola, ungene har spist is på trappa mens vi voksne har kjørt vekk flerfoldige trillebårlass med blader og kvister. Det gjør godt å stelle ute, sette tankene i fri og stresse helt ned.

Alexander L. Kielland
...er fortsatt med meg, og forlater meg nok ikke med det første. Jeg pløyer vei i lesebunkene, men han er så stille der han venter, og dessuten vil jeg bare være ute akkurat nå, med ansiktet opp mot sola og øya igjen. Da funker det dårlig å skulle lese.

Flatøybok
Men denne har jeg derimot lest! Helt ferdig! Jeg tok et røsk i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2017, og bestemte meg bare for å bli helt ferdig. Det er alltid godt å fullføre noe som har hengt over en, og særlig moro er det når lesinga er så frydefull som her. Tåttene er spennende og interessante, og en får ulike innblikk i historia. Et viktig verk! Endelig et fullstendig lesekryss!

Jens Bjørneboe
Denne karen skal trolig til pers i aprilrunden av Bokhyllelesing 2017, der vi skal lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990, om jeg har klart å bestemme meg for hva jeg skal lese, og om jeg får lest Kielland først. Om ikke jeg får lest Gift, får jeg ikke lest Jonas heller (jeg vil lese dem slik på grunn av tematikken), men da kan jeg jo kanskje lese Den onde hyrde av samme forfatter? Det er forresten en grusom tittel, og jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal forvente...

Per Olov Enquist
Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest, jeg venter på rett lesehumør og riktig leseanledning. Den kommer nok.

Sigrid Undset
Jeg er nå ferdig med to av tre bøker i første bind om Olav Audunssøn i Hestviken. Bøkene er komplekse og omfattende, men helt unike, veldig interessante og utrolig lesverdige. For en komposisjon, for et språk! Jeg koser meg masse med lesinga, og har ikke lyst til å bli ferdig! Jeg leser sammen med Birthe, og om du har lyst, kan du også bli med. Omtale av første bok finner du her

Herman Lindqvist
I årets andre runde av biografisirkelen er temaet død, noe jeg har forstått slik at vi skal lese om en som er død. Jeg har derfor plukka fram Herman Lindqvists biografi om Madame de Pompadour, som er meget død. Det er klart, jeg kunne valgt Kleopatra, som er enda mer død, men det er da vel ingen konkurranse heller. Pompadour holder lenge. Lesesirkelen er det Ingalill som administrerer.

Eleanor Catton
Mellom kaos på jobben og kaos hjemme, litt for mye snørr og litt for mye tv, henta jeg ned debutromanen til Eleanor Catton fra bokhylla. Den heter Prøve og er et svært imponerende verk. Omtale kommer - og for et lesekryss!

Marita Fossum
Denne dama er fortsatt ulest, men hun tas med videre inn i april, der hun trolig forblir benkesliter i ei stund til, kjenner jeg meg sjøl rett. Det frister for mye å være ute, men om kveldene er det godt å lese. Hun kan jo slumpe til å bli lest, etter Undset og Bjørneboe og Kielland og alle de andre...

Faglitteratur
Null og niks i løpet av mars.

Ha en strålende aprilmåned!

fredag 31. mars 2017

Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

torsdag 30. mars 2017

Olav Audunssøn gifter seg

Bildekilde: Bokelskere
Det omfattende tobindsverket om Olav Audunssøn og Ingunn Steinfinnsdatter har tatt mye lesetid denne vinteren. Jeg og Birthe har holdt på mer eller mindre sida januar, med en oppsving i tempoet nå i det siste. Lenge hadde jeg planlagt å skrive innlegg etter hvert bind, men jeg ser nå at det blir vanskelig - og antageligvis forferdelig langt. Derfor må jeg dele det opp, og velger da den inndelinga forfatter Sigrid Undset (1882-1949) praktiserer. Første bind av tobindsverket heter Olav Audunssøn i Hestviken og består av tre bøker: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Alt er lagt tilbake til middelalderen, fra midten av 1100-tallet og et godt stykke framover.

Boka bærer kanskje Olavs navn, men de er nokså jevnstilte hovedpersoner, Olav og Ingunn. Undset skriver om dem i tredjeperson og vi sanser med dem gjennom hele boka, fra begynnelsen, da de er småbarn som leiker om hverandre på gården Frettastein et sted rundt Mjøsa, en halv dags ferd fra Hamar. Olav er fostersønn hos foreldrene til Ingunn, Steinfinn Toressøn og Ingebjørg Jonsdatter, og blir oppdratt sammen med de andre barna deres. Men ikke bare det: Olav og Ingunn er trolova. Allerede som små blei de bundet til hverandre gjennom en avtale mellom fedrene. Avtalen blei inngått en sein kveld og er ukjent for en del frender og vurdert som useriøs av andre, men den blei besegla med en spesiell ring. Olavs far døde like etterpå. Slik vokser de opp, vel vitende om at det skal være de to. 

Når vi for alvor kommer inn i handlinga i boka, er Olav og Ingunn kommet et stykke ut i tenåra, han er litt eldre enn henne. De er fortsatt mye sammen, men det er ikke lenger bare leik. Gradvis er det noe annet som tar over, og da de drar av gårde til Hamar, bare de to, delvis til fots og deretter i båt, er det mye som skjer. Uforstyrra får de oppdage og utforske hverandre med et nytt blikk. Teksten er dvelende og langsom, sanseinntrykkene er mange. Natur- og personskildringer glir nesten over i hverandre. Det er ikke lenger barnet Olav og barnet Ingunn vi ser, men to mennesker godt på vei mot å bli voksne. Kroppene har endra seg, psyken likeså. Et bryllup er innen rekkevidde, det de alltid har tenkt på og drømt om, skal bli en realitet: Ekteskap og samliv på ættegården til Olav i Hestviken. 

Og i løpet av turen til Hamar finner de ut av at denne drømmen og dette ekteskapet er noe de ønsker, begge to. Han vil tilby henne det gode og solide, hun vil gi han barn og se dem vokse opp. Han kjenner og liker tyngden av alvoret og ansvaret, mens hun framstår som sped og uansvarlig, litt barnslig enda, karaktertrekk de skal bære med seg lenge. Hennes umodenhet øker hans trang til å beskytte og verne, og når hun søker inn mot armene og brystet hans, blir hun uimotståelig. Det sitrer mellom linjene, det uunngåelige kommer jo, en veit bare ikke når og på hvilken måte -. Språket er ei massiv drivkraft i teksten, så presist, så visuelt og fullt av assosiasjoner og billedrikdom.

Men komplikasjonene skal følge. Lykken er kortvarig for Olav og Ingunn, forelskelsesrusen erstattes av frykt og sorg. Det er nokså typisk for Undset å veksle mellom sterke emosjoner og avgjørende øyeblikk som krever mye av hovedpersonene. I dette tilfellet skal Steinfinn på hevntokt etter at handlinger, nid og hån er forblitt uhevna over flere år. Endelig er fienden på plass på gården sin, og den er ikke langt unna. Ferden er godt planlagt, Olav blir med. Ingunn venter sammen med mora Ingebjørg, og de ser røyken velte seg opp på andre sida av vannet. Gården brenner. Seinere kommer mennene hjem. Steinfinn er hardt såra. På kort tid dør både han og Ingebjørg. Ingunn og søsknene hennes er blitt foreldreløse, Olav også. Alt blir annerledes.

Det er nå Steinfinnssønnene, onklene til Ingunn, som skal verne henne, fø henne og gifte henne bort. Men hun vil ikke vike fra Olav. Frendene hennes går ikke med på at hun gifter seg med Olav - de er for unge, han er ikke noe tess - en svein fra gården?! Og dessuten er det ikke noe hold i den gamle avtalen, det var bare leik og skjemt og drukkenskap. De hadde vel ikke trodd det var på alvor? Nei, Ingunn får ikke gifte seg langt under sin stand. Olav blir ledd ut, og i fortvilelsen søker han råd annetsteds. Alt han vil er å gifte seg med Ingunn! Hvem er det som kan hjelpe i en slik sak? En av huskarene på Frettastein tilbyr sin støtte, og det skal vise seg å være veldig nødvendig.

Løsninga blir Hamar og kirka. Uten å vite om hvordan det vil påvirke forholdet og framtida deres reiser Ingunn og Olav fra Frettastein. De skal kanskje aldri komme til å vende tilbake. I Hamar blir de skilt fra hverandre. De må skrifte og bøte, gjøre opp for sine synder og vente på at noen gode menn skal tale deres sak. Ingunn bare driver rundt i et ingenting. Hun bærer koneskaut og har store, mørke øyne som stadig søker etter Olav Audunssøn. Men han er aldri å se -. Han er hos klosterbrødrene, lærevillig og med stor virketrang, mens han forsøker å forstå hvorfor det er synd å elske hun han elsker.

Handlinga i boka er kompleks og omfattende og inkluderer naturligvis mye mer enn det som er gjengitt her. Sentralt er forelskelsen mellom Olav og Ingunn, og hvordan forholdet deres glir fra å være barnlig og uskyldig til å blir modent og voksent. Deretter skyller synd og skam over de to unge. Vil de klare seg? Vil forholdet klare seg? Religion og refleksjon omkring tro, synd, dygd, Gud, vilje, bud, bot og anger tar for alvor plass i Olav. Han ser styrken hos klosterbrødrene, liker dagsrytmen og livet deres og blir brått var sin egen ufullkommenhet. Det er impulsene han ikke klarer å kontrollere, raseriet som han ikke evner å bøye, lysten som han gir etter for -. Vil det si at han er et dårlig menneske? Han fokuserer iherdig på seg sjøl og gir kirkens menn full tiltro, både på det indre planet og i forhold til et potensielt ekteskap med Ingunn. 

Olav er skildra med flotte karaktertrekk, sjøl om han også kan være naiv, ivrig og sjølgod, som mange unge er. Han er en staut, ung mann som vokser enormt på de utfordringene han blir gitt. Han finner seg sjøl, ei stødig kjerne midt i kaoset, og viker ikke. Og han er ikke bare opptatt av sin egen skjebne, men også Ingunns: Kan han leve med sin synd om de aldri får hverandre? Kan han leve med det faktum at hun for alltid vil dømmes av mennesker og av Gud som syndig, og at hun aldri vil kunne gifte seg igjen? Er han ansvarlig for hennes lykke?

At Ingunn er vakker er hennes fremste attributt i begynnelsen. Men etter hvert kommer også andre trekk ved henne fram, som en grunnleggende skepsis og usikkerhet. Hun er lett å lede, lett å vinne. Hun blir nervøs når hun skilles fra Olav og handler instinktivt og av redsel. Hun klandrer fort seg sjøl, er full av sjølmedlidenhet og bukker under i stress. Store trosspørsmål baler hun ikke med, hun gjør sin kristenplikt, det hun blir fortalt og det som er forventa. Hun reflekterer ikke over årsakene, hun bare aksepterer, og fremstår derfor som noe enkel. Men hun har et stort hjerte, og hun er svært lojal mot Olav. Hun har nemlig overbevist seg sjøl om at de skal giftes, hun og Olav.

Helt til det blir julehelg og de ses igjen. Helt til Olav ikke lenger klarer å styre impulsene sine og må forlate Hamar og Norge i hemmelighet. 

onsdag 29. mars 2017

Bokhyllelesing 3: Historisk bok

Månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017 har vært av historisk art. Helst skulle vi tilbake til tida mellom år 1350 og år 1700, men det var valgfritt på hvilken måte. Vi kunne enten grave fram et verk fra den aktuelle tidsperioden, som for eksempel en saga, ei legende, en krønike, ei salmebok, et filosofisk verk, en pamflett, ei diktsamling eller et skuespill. Eller så kunne vi la forfattere fra tida etter år 1700 ta oss med tilbake til ei gammel tid gjennom en historisk roman eller et historieverk. Mulighetene var med andre ord mange, og øvrige føringer var ikkeeksisterende, noe som resulterte i ei nokså åpen runde.   

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de historiske bøkene:
Ida leste The Merchant of Venice av William Shakespeare 
Hedda leste Flatøybok, bind II
Elisabeth leste Utopia av Thomas More

Foreløpig er det ikke så mange som har meldt ifra om sine leste bøker og eventuelle ferdige blogginnlegg, men det kommer kanskje flere etter hvert? Vi var fjorten påmeldte før vi begynte, men kun ni stykker hadde valgt seg bok - jeg er da inkludert blant de som ikke hadde valgt. Det var vanskelig å velge denne runden, fordi jeg hadde så mange gode alternativer! Men for dere andre var det kanskje motsatt, at alternativene var få? Av de tre som har lest per publiseringstidspunkt, kan vi se at det foretrekkes å lese opprinnelige samtidstekster og ikke seinere tids fiksjon om ei historisk tid, med andre ord en arkaisk innstilling. Har bøkene flere fellestrekk? 

I neste runde av Bokhyllelesing 2017 skal vi lese skandinaviske bøker, fortrinnsvis de som er publisert mellom 1945 og 1990. Utover årstall for utgivelse er det ingen andre føringer. Bøkene leses og skrives om i løpet av april måned, så boka kan fint passe inn blant årets påskelektyre. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

søndag 26. mars 2017

Bokhyllelesing 3: Flatøybok

Bildekilde: SagaBok
Til tredje runde av Bokhyllelesing 2017 går vi bakover i tid, nærmere bestemt til åra mellom 1350 og 1700. Jeg hadde lenge planlagt å ta for meg et av de mange middelalderverkene jeg har stående i ulesthylla, som for eksempel Ramstasagaene, utgivelsen som kalles Tre riddersagaer eller rett og slett Tundals visjon. Jeg var også innom tanken å lese noe helt annet fra perioden, nemlig Rabelais. Men før jeg kom så langt at jeg begynte å bla i de aktuelle titlene, innhenta samvittigheten meg. Nå som jeg med viten og vilje skulle returnere til middelalderlitteraturen, kunne jeg ikke gjøre det uten å først lese ferdig bind to av Flatøybok. Som sagt, så gjort.

Flatøybok er hittil utkommet i tre av fem deler på norsk, og vil bli den første komplette gjendiktninga av det islandske middelalderverket med samme navn. Verket har navn etter stedet der det blei oppbevart, øya Flatey på Island. Manuskriptet blei trolig påbegynt omkring 1387 og fullført i løpet av 1390-tallet, og er slik sett innafor tidsramma. Mot slutten av 1400-tallet blei verket utvida med mange tillegg. Jeg har nå fullført bind to, som jeg begynte å lese i fjor. Tekstkorpuset er stort, og når en leser systematisk og konsentrert, tar det mye tid. De korte fortellingene som dominerer boka, tåttene, kan naturligvis også leses uten hensyn til historiske referanser og intertekstualitet. Spennvidda på tekstene er imponerende, og verket er av høy litterær verdi uansett tilnærmingsmåte. 

Det er kong Olav Tryggvason, på norrønt konungr Óláfr Tryggvason (963-1000) som er hovedpersonen i verket. Hans kongsgjerning er som kjent konsentrert rundt år 995-1000, og inkluderer bygginga av Norges eldste kirke på Moster i 995, grunnlegginga av Trondheim i 997 og det for kongen noe fatale slaget ved Svolder rundt år 1000. Olav var en av to kristningskonger med samme fornavn - den andre, Olav Haraldsson (993-1030), har fått tilnavnet den hellige. Det har ikke Olav Tryggvason fått, men tekstene om han følger i stor grad samme mal som for Olav Digre. Målet med mange av tåttene er å belyse Olavs kristningskamp, både av fysisk og psykisk art, og igjennom denne formidle den sanne lærdom og rette tro.

Saliggjøringa av Olav Tryggvason har lange røtter i Norge og på Island. En muntlig tradisjon antas å stamme fra tida rett etter Olavs død. Det oppstod raskt myter om at han skulle ha overlevd slaget ved Svolder og deretter funnet veien til dagens Syria, blant annet fordi spydet hans blei observert i Antiokia. Det ville jo ikke vært tilfelle om den rustningkledde kongen hadde drukna, sa de som visste slikt om saken. Behovet for at han var i live var med andre ord stort. Kunne det være noen som savna den brutale kongen? Eller er savnet et skapt, religiøst alibi? Noen av tåttene et stykke bak i boka tematiserer dette på ulik måte. 

Gjennom pergamentprøver har en klart å tidfeste Flatøy-manuskriptet nokså nøyaktig. En veit med andre ord at den muntlige tradisjonen har holdt seg i hevd fra Olavs levetid og til nedskrivingstidspunktet. Og en kan spørre seg om hvorfor folk har fortalt tåtter og fortellinger om Olavs kristningskamp i nesten fire hundre år. Etter å ha lest bind to av Flatøybok, forstår jeg det godt. 

Ytre sett handler tekstene om en konge som kristner, koste hva det koste vil. Men i møte med hedningene, som ofte er islendinger eller norske eneboere, er det sjeldent at kongen åpner som aggressiv og brutal. Ofte forsøker han å forstå. Han ser for eksempel verdien av hedensk kunst, og lar en kjent hedning beholde hovet sitt når han tar til kristendommen, bare fordi figurene er så flotte. Han søker også å bevise sin kristendom gjennom tevlinger, og konkurrerer blant annet i svømming, pilskyting og knivsjonglering. I disse fortellingene kombineres fysiske ferdigheter med djup refleksjon. Bildet som tegnes av kongen blir dermed mer og mer sammensatt jo lenger ut i tekstkorpuset en kommer.

Og en sammensatt konge er en fascinerende konge. Når han i tillegg misjonerer for troa i tida, er det ikke rart fortellingene blei ekstremt populære. Gjennom Olavs kamper for kristendommen blir tilhørere og lesere kjent med mange spennende og gjenkjennelige enkeltskjebner, kongens biografi, norsk og islandsk historie samt kristendommen sjøl, som kanskje egentlig er den virkelige hovedpersonen i verket. De mange hedningene tvinger kongen til å argumentere godt for sin tro, en argumentasjon som lett kan formidles flerfoldige ganger til skeptikere. Og når kongen sa det, må det vel være bra nok?

Flatøybok viser også at trosovergangen virkelig ikke var noe en tok lett på. Folk var usikre, skeptiske og mistenksomme til både hedendom og kristendom, og mang en tenksom person forsøker å finne veien ut av troskaoset på egen hånd. Kongen er riktignok en meget behendig medhjelper, men egen refleksjon er heller ikke til å utelukke: Ofte erkjenner hedningene sannheten sjøl og lar seg døpe frivillig. Det fremstår også som det foretrukne. I sjeldne tilfeller må kongen likevel la menn drepe på grunn av sin personlige overbevisning, og nokså ofte i andre sammenhenger, da ikke direkte i samspill med kristningsprosjektet, men med kongsgjerninga.

Tekstene i boka spenner fra svært korte tåtter på bare et par sider, til lange fortellinger bestående av mange elementer, underhistorier og småtåtter. En får raskt en fragmentarisk følelse, men når en har lest en del tekster, ser en hvordan alt henger sammen og at mange personer dukker opp i flere tekster. Persongalleriet er enormt, og flere hundre mennesker er lista opp i navneregisteret bakerst i boka. Blant annet er det seksten mann med navnet Kjetil, med tilnavn som den einhendte, den høge, den spake, Digre, Fivlske og Heimske, det fins seks kvinner med fornavnet Gunnhild, tre menn heter Ossur, fire mannfolk heter Må, tolv kvinner heter Torgerd og seksten nye mann heter Torkjell, som Torkjell trønder, Torkjell den tynne, Torkjell Fostre, Torkjell Høge, det er Torkjell Klypp, Kravla, Kugge, Måne, Nevja, Raude, Sølv og Treve. Mange av disse veit vi med sikkerhet har eksistert, da deres genealogi kan føres tilbake til Landnåmabok og lignende.  

Å lese Flatøybok er derfor ikke bare å lese tåtter om kristningskongen Olav Tryggvason. Det er å lese norsk og islands ættehistorie og landshistorie, det er kristendomshistorie, det er psykologiske portretter og spennende underholdning. Noen av tekstene er repetitive og formelaktige, mens andre er frodige og kvikke. Mange av tekstene overlapper hverandre og går slik sett i kommunikasjon med hverandre, andre står i intertekstuell gjeld til andre sagaer utafor Flatøy-korpuset som hentes fram i større eller mindre grad. Verket er et lappeteppe av stemmer og stemninger som føres profesjonelt i pennen av to prester, men heldigvis har en del av den muntlige fortellerkunsten blitt med over i teksten, slik at de skriftlige foreleggene også bærer preg av fortellerens identitet. Slik blir de stadig skiftende perspektivene og det store persongalleriet gjort troverdig. 

Boka er et lesereksemplar fra forlaget SagaBok.

fredag 17. mars 2017

Gjenlesing: Victoria

Bildekilde: Bokklubben
I et tidligere innlegg skreiv jeg om kjærlighetsromanen Victoria fra 1898, ei av flere bøker jeg tvangsleste på ungdomsskolen med mer eller mindre moderat suksess. Faktisk var det denne boka som var verst, syntes jeg, og det var svært underlig at nettopp denne bokas forfatter hadde mottatt den mest prestisjetunge bokprisen gjennom tidene, nemlig Nobelprisen i litteratur. Det kunne jo ikke være på grunn av denne boka, tenkte jeg da, og var ikke særlig lysten på å plassere flere bøker av Knut Hamsun (1859-1952) i bokhyllene mine uten en veldig god grunn.

Men med åra skjer det meste. Og da Victoria blei filmatisert for noen år tilbake, kom den naturligvis også i ei ny utgave. Da kunne jeg ikke dy meg - forlengst forsont med det faktum at en oppriktig bokelsker ikke kommer utenom en størrelse som Knut Hamsun, uansett hvor traurig det var å lese han som en helt uinteressert fjortenåring. Det var bare å gi de tidligere bokminnene på båten og gjøre seg klar for det nye - en ny leser, en ny leseropplevelse.

Trodde jeg. Men nytt var det ikke. Det var forunderlig mye som steig opp fra mitt indre underveis. En fornemmelse av at dette er et kjent landskap, dette er personer og steder jeg kjenner, der er den gule kjolen, lyden av en fest, all snakkinga bruser i øret, eller er det larmen fra mølla som går, jeg har sett dette huset, og det der borte også, jeg kan høre knirkinga i golvplanken foran døra, jeg vært i denne hagen, pusta inn vårlufta i akkurat denne skogen, sett de samme blomstene, kjent håndtrykket, eller var det vinden -.

Det er sansninger, gjennom hele teksten. Lyder, lukter, farger, sol og skygge, kulde og hete, stemninger, flyktige tablåer, en ordløs følelse som henger igjen etterpå. Når hun har gått, når fuglekvitteret har stilna, når blomsten er revet opp med rot, når båten trekkes opp på land, når vognhjula ruller vekk og glasset drikkes ut -. Det er pene, stille skildringer fra et samfunn nokså annerledes fra vårt, med mennesker som beveger seg yndefullt og fører seg grasiøst. Klassekonflikten ulmer allerede fra begynnelsen og skaper avstand mellom personene i teksten og mellom tida i teksten og tida hos leseren, men tydeligst er likevel hastigheten, eller mangelen på hastighet. Alt i Victoria går så langsomt. Skildringene er dvelende, dialogen er ikke utskilt ved hjelp av markører, alt glir i ett, varsomt, langsomt, jevnt.

Victoria er fortellinga om Johannes og Victoria, møllersønnen og godseierdatteren, den svermeriske romantikeren og den tilbakeholdne skjønnheten. Og stort sett ikke noe annet. Boka er episodisk og stram, og nesten utelukkende fokusert på de to unge. Først er de som barn å regne med sin snusfornuft og leiting etter fugleegg, deretter blir de tenåringer og unge voksne. Tida går fort i Victoria, sjøl om tempoet er langsomt, for Hamsun utelater alt som ikke har umiddelbar relevans til historia. Når Johannes forlater sitt arme hjem, veit vi lite eller ingenting om hva han gjør og tenker, helt til det er vesentlig å skue ned på han, der han sitter i sitt værelse. Om Victoria får vi vite enda mindre. Hun eksisterer nesten utelukkende i kraft av Johannes og beundres for sitt ytre.

Johannes og Victoria. Han er arbeidersønnen som blir forfatter, og hun er jenta som skal redde familiens ære ved å presses inn i et arrangert ekteskap. Det blir tidlig fastslått at det aldri kan bli de to. Likevel dras de mot hverandre gjentatte ganger, både frivillig og ufrivillig, bevisst og ubevisst. Og det er klart at det både er søtt og romantisk, kanskje særlig i 1898, mens det nå er blitt litt oppbrukt av alle tv-seriene. Men er det helt troverdig? At de holder på slik, ventende på hverandre, gjennom så mange år, uten å ha et forhold? Når de veit at det aldri kan eller skal skje noe som helst, vil de da fortsette å vente? Når de bare kjenner hverandre så smått og ikke på ordentlig? Når de bare beundrer hverandre, dyrker det de tiltrekkes av og kun avslører brøkdeler for sin elskede og for leseren? Det vil si, Victoria blir kjent med Johannes gjennom hans bøker, og han har desidert mest plass i boka som bærer hennes navn. Hun er gjenstand for noe som virker som en tilbedelse, kun basert på ytre attributter som utseende og hvordan hun ter og fører seg.

Forelskelsen skildres som en avstandsforelskelse, dog av det alvorlige, intense slaget. Den har sitt utspring i barndomsminnene, der den noe eldre Johannes hjelper og verner den lille Victoria, som løftes og bæres og skjermes for det skumle eller naturens brutalitet. Han vil bare være god med henne, vise henne det vakre, åpne naturen og sansene for henne. Og de har et bånd, slik at forelskelsen virker både djup og oppriktig i ungdomsåra. Men med geografisk avstand og personlig vekst på begge sider er det små sjanser for at følelsene fortsatt er der så lenge etterpå - er det ikke?

Men slikt skal vi kanskje se bort ifra. Vi skal vel bare forføres - i våre ubevisste sjeleliv - av denne fortryllende fortelling, som slettes ikke er så drømmende og romantisk når det bærer mot slutten. Faktisk er Hamsun minst like realistisk her som i Sult (1890), når de rosenrøde brillene er tatt av, vel å merke. For eksempel i forhold til tematiseringa av kvinnas posisjon i samfunnet, særlig i familien. Hamsun legger ingenting i mellom når han skildrer Victorias familie og valget de stiller henne overfor: Et valg uten reelle valgmuligheter. Et krav, ei plikt. Victorias liv var bestemt i det øyeblikket hun blei født, i kraft av kjønn, sosial stand, klassetilhørighet og økonomi. Hennes vilje er ikke relevant. De anekdotiske avsnittene med fokus på de to mødrene bekrefter dette - et underlig grep, forresten. 

Den glidende skrivestilen er også den samme som i Sult, avsnittene avløser hverandre som assosiasjoner, stadig videre. Og Johannes minner mye om den navnløse hovedpersonen i Sult, kan hende fordi de bindes sammen av sin skapende virksomhet, som koster dem svært mye. Johannes blir på mange måter en forlengelse - han har fått et navn, en karrière, han har kommet over den bøygen som nesten tar livet av mannen fra Sult. I Victoria er det gitt muligheter for å sette disse romanene i intertekstuell sammenheng med hverandre. Johannes kjemper på samme måte, begge romanfigurene yter over evne hele tida, være seg økonomisk, kunstnerisk eller sosialt, fordi deres følelser får deres hjerter til å beve, og de må for all del ikke briste.  

Disse sårbare, unge menn! Jeg leser naturligvis Victoria inn i noe større nå, og med det mener jeg ikke Hamsuns forfatterskap aleine. For var det noe som var underlig, så var det hvor mye denne boka harmonerer med Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905). Det er den ulykkelige kjærligheten - forholdet som er dømt før det er begynt, men som allikevel er så veldig forlokkende. Det er de unges lodd, å kjempe seg vei mellom konvensjoner og instinkter, å vise hensyn til familie og ære på den ene sida og en sjøl og hjertet på den andre. Midt i mellom gammel og ny tid. Det er ensomheten og den vonde avslutninga, angeren og det uvisse - kjærlighetssorgen som ei nødvendig, emosjonell dannelsesreise. 

Og med det i mente blir det også tydelig hvorfor Victoria ikke er den beste romanen å servere en hormonfull fjortenåring. Med et slikt perspektiv som jeg framhever, forutsettes det at leseren er i stand til å ta avstand fra sin egen dannelsesreise, noe som ofte betyr at den er tilbakelagt. En fjortenåring er i full utvikling og langt ifra å være et voksent menneske. For å komme dit, trengs både år og erfaringer. Victoria har begge deler, og slik blir avstanden plutselig enorm. For sjøl om ungdomsleserne fint kan henge med på fortellinga, er det nok en del av historia som går dem hus forbi. Og det er her det vesentlige ligger. Victoria er verken vanskelig eller utilgjengelig, men utfordrende fordi den krever omstilling, langsomhet og erfaring, tre egenskaper fjortenåringer ikke er kjent for å ha. Like fullt vil jeg anbefale boka til de tenåringene som er interesserte. Der den treffer, kan den treffe svært hardt, slik som er tilfelle med all ekte kjærlighet.

lørdag 11. mars 2017

Mammutsalget 2017

Bildekilde: HaugenBok
Mammutsalget 2017 har vært i gang sia mandag 06. mars, og som de fleste overivrige bokelskere med et heller unødig behov for å stadig øke sin personlige boksamling, la jeg inn forhåndsbestillinger både her og der. Disse begynner nå å ankomme heimen i jevnt tempo, og jeg pakker ut esker og poser midt på stuegolvet, til barnas store glede. Også i år deler innkjøpene seg mellom HaugenBok, den fineste bokhandelen på nett, og Libris, min lokale bokhandel, mens Bokklubben blei nedprioritert.

Mammutsalget er for meg en mulighet til å ta et dypdykk i forlagenes såkalte "backlist" - bøker de har på lager, men som en kanskje ikke så ofte ser i butikkene. De som til stadighet er i butikkene, er ikke jeg overmåte interessert i uansett, og blar derfor greit forbi de mangfoldige katalogsidene med gjørebøker, krim og krig, med mindre jeg skal finne ei gave. Per definisjon kan salg være en lagertømming, noe dette salget i aller høyeste grad er, så det bør ikke overraske at en finner bestselgere og sære, smale titler om hverandre. Jeg finner i alle fall stort sett mye interessant på Mammutsalget etter å ha bladd en del fram og tilbake i katalogene, ofte flere titler enn jeg antar ved første kataloggjennomlesing, men mindre enn frykta forut for salget. Sjøl om kvaliteten på utvalget jevnt har gått ned de tretten åra jeg har fulgt salget, og prisene har gått tilsvarende opp, er det helt klart mange gode bok-kupp å gjøre for et våkent øye.

Og det blir som regel en del bøker. Noen ville kanskje til og med si mange. Det er dels fordi jeg ikke bare kjøper bøker til meg sjøl, men også til hele familien, samt at jeg forsøker å finne passende bokgaver til alle som er interesserte i å få bøker til jul og/eller bursdag - inkludert bøker til et utall barnebursdager, det vil si alle potensielle barnebursdager for et helt år. Boka er jo ikke mindre god bare fordi den har kosta mindre, og hvis en kjøper noen av de mindre kjente titlene, slipper en ofte hele bytteproblematikken. I fjor kjøpte jeg over femti bøker, i år landa jeg på like under tretti. Det sier en del om utvalget på årets salg.

Utfordringa er å huske hvilken bok som skal gis bort til hvem. Løsninga er et omfattende lappe- og hylle- og delvis gulvsystem, med tydelig kronologi og lett lesbar informasjon - men stabla slik at bokryggene er skjult. En kan jo risikere mye når folk stikker huet inn døra til arbeidsrommet mitt, for eksempel sveipende blikk. Det er pinlig om de finner sin egen gave, i alle fall for meg, men i vrimmelen av bøker er sjansen riktignok liten. Men det har altså skjedd, og jeg fikk meg ikke til å gi bort den samme boka bare sju uker seinere. Det blei til at jeg beholdt den sjøl.

Nå i helga skal jeg kose meg med å systematisere disse titlene:

De strålende
Nådeløse nordmenn: Gestapo
Prinsessen og grisen
Kaprerskip
Matboksen
Romeo og Julie & En midtsommernattsdrøm
Løgnen
Nådeløse nordmenn: Hirden
Gutta i trehuset med 13 etasjer
Norsk arkeologisk leksikon
Denne dagen, et liv
Noe godt hver dag
Emma og Thomas kommer igjen
Nådeløse nordmenn: Statspolitiet
Kirkefedrene
Akevitt: En guide fra Aalborg til Ægir
Mormormonologene
101 tv-serier
House of Cards
Jeg skal begynne på skolen!
Don Quijote
Jo visst kan Lotta sykle
Monster!
Personar du kanskje kjenner
Johannes Jensen
Boka uten bilder
Det usynlige biblioteket
Sagakongene

Fortsatt god Mammutjakt!

lørdag 4. mars 2017

Vårlesing

Våren er her, sjøl om den gjemmer seg bak lette snøflak og glatte bakker. Det er ofte om kvelden det kommer, vi ser snøvrimmelen i det beskjedne lyset fra gatelyktene nede på veien, og morgenen etter er det et rolig dekke over verden. På plattinga utafor huset er alt hvitt og stille, uten avslørende fotspor. På baksida av huset ser vi merker etter potene til en katt. I løpet av dagen smelter snølaget i solskinnet, og det drypper lystig i takrennene. I gata blir snøen til slaps. Så går sola ned, det fryser på, slaps blir til is og verden stivner, som om hun holdt på med noe da hun plutselig stansa midt i en bevegelse. Og ned kommer snøen, sakte i mørket. Det er mars.

Alexander L. Kielland
Jeg har ikke hatt tid til å lese mer av Kielland i februar, men gleder meg til å gi meg i kast med Gift. Det er bare en del annet som skal leses først!

Flatøybok
Flatøybok er ikke et hastverks-verk, så det går svært sakte framover. Jeg koser meg veldig med alle detaljene i boka, fra innbinding og sats til illustrasjoner og lesebånd. Og tåttene er svært interessante. Jeg ser fram til å skrive mer om dem!

Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe er stadig på ventelista, fordi han ikke blei prioritert i februar på grunn av biografilesinga. Men nå som jeg er i mål med de to bøkene jeg har lest på i det siste, kan det åpne seg muligheter.

Per Olov Enquist
Jeg har som mål å ta for meg sjølbiografien til Per Olov Enquist i løpet av året, og håper at biografisirkelen til Ingalill har en passende kategori. Kanskje snart? Inntil videre står boka på stedet hvil, det vil si i ulesthylla, helt der oppe til høyre.

Sigrid Undset
Jeg leser fortsatt på bøkene om Olav Audunssøn sammen med Birthe, og koser meg veldig. Fortellinga om Olav og Ingunn er spennende, mektig og intens, og Undset får tydelig vist hvilken mester hun er. Som med bøkene om Kristin er jeg fascinert av middelalderepoken og alle skildringene derfra, men det er i det mellommenneskelige det sitrer - både mellom de litterære personene og i leseren. 

Kate Atkinson
Det blei altså Kate Atkinson på meg i februarrunden av Bokhyllelesing 2017. Og det er jeg glad for, for Liv etter liv var ei god bok, basert på en original idé. Underholdende og solid gjennomført. Du kan lese mer om boka her. Lesekryss!

Halvor Tjønn
Boka om Egil Skallagrimsson, som jeg leste til første runde av Ingalills biografisirkel for 2017, blei både ferdiglest og omskrevet til fristen, noe som virkelig ikke hender hver gang. Lesekryss! Til neste gang, i april, er temaet død, noe jeg tolker dithen at vi skal lese om en som er død. Jeg får se hva jeg kan klare å finne fram til den tid.

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Ei sorgmunter bok var det, boka om Mathea Martinsen, hun som er så redd for å leve at hun ikke tør før hun blir mer redd for å dø. Mye alvor, mange snurrige betraktninger og et herlig språk. Les mer om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg her. Lesekryss!

Bokhyllelesing
I mars skal vi lese et verk som enten er skrevet i eller lagt til perioden mellom 1350-1700. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal velge, og vipper fælt mellom sagalitteratur, annen middelalderlitteratur, Diderot eller Rabelais, ei historisk bok eller en annen historisk utgivelse. Jeg må velge snart, og velge godt. 

Marita Fossum
Om jeg mot all formodning kommer i mål med det meste over, vil jeg hente fram en roman jeg har hatt i hylla i flere år, nemlig Lykksalighet av Marita Fossum. Jeg har kun lest ei bok av henne tidligere, og er nysgjerrig på mer.

Faglitteratur
Jeg prioriterte ikke faglitteratur i februar heller, med mindre boka om Egil Skallagrimsson teller, og den er jo helt ærlig i et skikkelig grenseland mellom saga og biografi, gjenfortelling og historie. Uansett hvordan den klassifiseres, er den spennende!

Riktig god vårlesing!

tirsdag 28. februar 2017

Bokhyllelesing 2: Engelsk bok

Nå som vi runder årets korteste måned, er det også på tide å innfri månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017. Kriteriet denne gangen var å hente fram ei bok som opprinnelig er blitt skrevet på engelsk, som vanlig fra egne ulesthyller. Om du leste boka på originalspråket, i norsk oversettelse eller i en annen variant, har ikke så mye å si. Om forfatteren var norsk, engelsk, amerikansk, tysk, russisk, kinesisk eller noe helt anna, er heller ikke vesentlig, så lenge boka først blei skrevet på engelsk. Og med det bør kandidatene være temmelig mange!

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de engelske bøkene:
Elisabeth leste The Left Hand of Darkness av Ursula LeGuin
Hedda leste Liv etter liv av Kate Atkinson
Silje leste Asking for it av Louise O´Neill
Åslaug leste Jeg lovet deg aldri en rosenhave av Hannah Green
Labben leste Our Souls at Night av Kent Haruf
Ida leste Døde spor av Agatha Christie

Vi stod altså helt fritt sjangermessig denne gangen, men så vidt jeg kan se, er det romanene som dominerer her. Slik er det vel lett at det blir. Over halvparten av alle romaner som utgis i Norge er oversatte, og språket det oversettes mest fra, er engelsk. En ser også at vi helt klart foretrekker damer i denne runden. Om det ellers er noen fellestrekk her, får dere diskutere dere fram til i kommentarfeltene. Er det for eksempel en felles tematikk? Boka jeg leste, hadde handling lagt til mellomkrigstida og andre verdenskrig, men tematikken er valg og identitet, og særlig sammenhengen av disse sett opp mot tid og et begrep som skjebnen. Er det flere bøker som tangerer dette?

Og med det er det bare å hive seg over marsrunden av Bokhyllelesing 2017! Vi vender nesa bakover i tid denne gangen, hovedsaklig til perioden mellom 1350 og 1700. Kriteriene kan defineres på to ulike måter: Du kan lese et verk som faktisk blei skrevet (og med det menes både nedskrevet og skapt) i perioden, eller du kan lese ei bok som på en eller annen måte tematiserer deler av den aktuelle tida, som et historieverk eller en historisk roman. Utover angitt tidsperiode er det ingen andre begrensninger eller føringer på hvilken bok du kan velge, så det er bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!