Dette skjer ikke

Bildekilde: Bokelskere

Har du noen gang følt at livet har gått skikkelig skeis? At ingenting er gått som ønska eller planlagt, at alt du har jobba for er blitt borte, og at livet plutselig er tomt? At du er tom? At du tenker: Dette skjer ikke, dette skjer ikke, i desperat, vill fornektelse, fordi det kan jo ikke skje! Slikt skjer bare med andre, ikke med meg! Det er ikke du som blir forlatt eller ignorert, det er ikke du som får alvorlig sjuke barn eller brått døende foreldre, det er ikke du som mister jobben eller kona eller bilen eller mobilen, det er ikke du som nok en gang står der, akkurat her, aleine...

Det er en surrealistisk følelse å plutselig se seg sjøl ovenfra eller utenfra på den måten. En er helt klar i hodet samtidig som følelsene skyter gjennom kroppen med vanvittig styrke. Hjertet dunker så det rister i hjernen, pulsslaga i halsen får stemmebånda til å vibrere. En er rasjonell og beveger seg som i sakte film for å få med alt, og er fullstendig rabiat på samme tidspunkt. Det er som om den massive emosjonelle eksplosjonen tvinger deg til å ta ett steg tilbake. Og der står du, og messer om og om igjen: Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Dette skjer faen meg ikke.

Men det gjør jo det. Og så er øyeblikket over og livet raser videre i et forferdelig tempo.

Debutanten Ida Lórien Ringdal (f. 1988) har tatt seg tid til å skildre akkurat slike øyeblikk. Slike Dette skjer ikke-øyeblikk. Øyeblikk der du snur deg på jakt etter tegn fra oven, der du febrilsk glaner etter et svart hull i bakken, flygende griser og bilder av et gjennomfryst helvete - alt for å motbevise at nettopp dette skjer, for å bekrefte at tanken er sann: Dette skjer ikke. Men så kommer vissheten. Dette skjer. Dette er virkeligheten. En vond og ekkel og fæl og skamfull virkelighet som krever deg.

I diktsamlinga Dette skjer ikke er det kjærlighet som står i fokus. Først den ville, lette, glade, nærmest euforiske kjærligheten, følelsen av tilhørighet og sameksistens og pur lykke:

jeg vil våkne opp til ditt trøtte ansikt

til ånden din

det bustete håret

de svette armhulene

jeg vil at du skal strekke deg

inntil meg

gjespe med meg

aldri stå opp

med meg

Men det snur snart. For der den ene er intenst forelska, er den andre kjøligere, slik at den intense kjærligheten ikke blir besvart.

gråter du?

neida, jeg bare fikk noe i øyet

er du forkjøla?

neida, jeg bare fikk noe i halsen

er du forelska?

neida, jeg bare fikk noen i hjertet

Og det går fra å være sårt til å bli vondt, fra å være ømt til å bli sint og hatsk og desperat. Den kvinnelige jeg-personen i diktene føler seg utnytta, brukt og dum - kanskje mest av alt fordi det hele, hele dette løse og udefinerte forholdet, som også er destruktivt og ødeleggende for henne, er frivillig. Hun vil, men veit at det ikke er bra. Det mannlige du-et i diktene har kanskje ikke begreper om hele sammenhengen, men vi som lesere får det gjennom diktene. Og vi får medfølelse med jeg-personen, som etter hvert bærer på en enorm sorg:

vi har ingenting

til felles

bortsett fra

at vi ikke elsker

meg

Men det å bryte ut, sjøl fra noe som er så ulykkelig, er en vanskelig prosess. Og så er det å finne seg sjøl etterpå, midt oppi alle følelsene, noen erfaringer rikere, med et knust hjerte. Hvem er jeg nå? Og deretter akseptere situasjonen og finne veien ut. Det er ikke enkelt. Men Ringdal viser at det fins lyspunkter sjøl i ei bekmørk natt, og at en sjøl fra det djupeste, svarteste hullet kan se stjernene.

I mai 2017 skreiv Ingunn Økland (f. 1969) en rask kommentar i Aftenposten angående vårens diktsamlinger. Hennes innfallsvinkel var de påfallende mange lyrikkdebutantene, og hun stilte spørsmål ved verkenes kvalitet. Er lyrikken blitt en lettvekter, spør hun, og nevner blant annet Ida Lórien Ringdal. Nå har ikke jeg lest de andre debutantene hun trekker fram, men vil likevel protestere mot bruken av benevnelsen lettvekter. Skal all lyrikk være tung og utilgjengelig for å være god?

Ringdal er ikke tung og utilgjengelig. Hun er konkret og nærværende og bruker få språklige bilder og metaforer i samlinga si. Det gjør henne forståelig og tilgjengelig. Videre er språket reint, nært og troverdig, slik at følelsene hun skriver om, nærmest stiger opp fra boksidene. Det gjør samlinga velegna for formidling og høytlesing, kanskje særlig for de som ikke har så mye erfaring med lyrikk. Diktene er såre og vonde, vekker empati, gjør at en fnyser eller ler. Men det vil ikke si at de er lette. Ringdal krever innlevelse og empati, og hun skriver med et fandenivoldsk glimt i øyet om alt hun kan gjøre, i sorg og raseri, men ikke gjør, fordi hun er et godt menneske. Hun byr på seg sjøl og søker klangbunn hos leseren, som også har stått der, fortvila og aleine. Som for eksempel ungdom og unge voksne, som sjøl befinner seg i ei slik livskrise, et dette skjer ikke-øyeblikk, og som kanskje kunne trenge noen kloke ord.

Ringdal ser sorgen og desperasjonen, og legger ikke skjul på den. Det er ikke noe lettvektersk ved det. Så får det bare være at ikke alle lyrikkdebutanter skaper et eget, kringlevridd språk eller forteller noe helt unikt gjennom uforståelige formuleringer. Dette skjer ikke gjør noe mye viktigere. Her tas alle mennesker med alle slike øyeblikk på alvor.

bare ett

siste trekk

puste deg ut

blåse deg vekk

se deg gå

i oppløsning

foran meg

forsvinne

bak meg

lukke øynene

holde meg rolig

holde ut

helt til du går

over