Kjærlighetens handlinger og andre noveller

Bildekilde: Bokelskere

Kjærlighetens handlinger og andre noveller utkom på norsk for første gang i 1992. Boka består av fem noveller henta fra de to samlingene First Love, Last Rites (1975) og In Between the Sheets (1978), begge skrevet av Ian McEwan (f. 1948). Novellene er valgt ut av Gordon Hølmebakk (f. 1928), oversatt til norsk av Geir Uthaug (f. 1950) og utgjør til sammen en et urovekkende knippe tekster med relasjoner som hovedtema.

Tidlig i karrieren fikk Ian McEwan tilnavnet Ian Macabre grunnet tematikken og stilen i tekstene sine. Debuten var ingen ringere enn First Love, Last Rites, deretter fulgte Sementhagen og In Between the Sheets samme år, før Hjelp fra fremmede kom i 1981. Alle fire verker har dette makabre til felles. Jeg husker særlig godt den følelsen jeg hadde da jeg leste Sementhagen - en slags kiling oppetter ryggraden, vissheten om at noe var heidundrende feil, en snikende farlig grusomhet. Men jeg kunne ikke stoppe å lese! Og Hjelp fra fremmede er faktisk verre, jeg ville nok ikke lest den om jeg visste hva den inneholdt. Men slik er det når en blindt følger et forfatterskap.

Ikke alle tekstene er like brutale, sjølsagt. Og til min store glede fjerna McEwan seg fra det mørke og makabre etter hvert. Men likevel har noen elementer fra denne perioden satt seg. For eksempel dette med underliggjøring. McEwan bruker det jevnt og trutt, språklig, billedlig, i skildringer og på handlingsplanet. Videre virker rett og slett som om han har en vedvarende fascinasjon for det som er annerledes, uvanlig eller merkelig. Det er gjerne personene hans som får slike attributter, og McEwan skildrer dem inngående. Det som er annerledes er ikke av den art som gjør at en sperrer øya opp og glaner, men som regel noe lite, noe umerkelig, som snikes med videre, litt som en vond lukt ingen veit hvor kommer fra. Og plutselig blir det avgjørende. 

Dette er altså utgangspunktet for de fem novellene jeg nå har lest. Og la meg bare skrive det med en gang: Dette var ikke ei samling jeg likte spesielt godt. McEwan skriver solid og med driv, som alltid, men jeg opplevde at disse fem tekstene ikke fungerte sammen. De spriker nok litt for mye, og sjøl om den røde tråden er der tematisk sett, mangler samlinga en over- eller underbygning som de, hver og en, kanskje har opprinnelig. Eller kanskje det bare er tematikken som gjør at jeg reagerer. 

I første novelle følger vi en overgriper, i andre novelle følger vi et av samfunnets utskudd, en psykisk skakkjørt ung mann. I tekst nummer tre følger vi et intenst forhold mellom jeg-personen og Sissel, som blir forstyrra av nærværet av en skapning i veggen. I novelle nummer fire følger vi samme person i to fragmenter, men med to ulike synsvikler. Tekstene er realistisk forankra, men fjerner seg på finurlig vis fra det kjente og nære, og blir skremmende. Femte tekst skildrer en middelaldrende mann som etter en skilsmisse ikke er helt på nett seksuelt sett.

I tillegg til at tekstene ofte handler om nære relasjoner, gjerne med seksuelle tilsnitt, uansett om dette er lovlig eller ikke, er tre og en halv av dem skrevet i førsteperson, men med behørig avstand, det gjenstående i tredjeperson. Hovedpersonene er menn i ulike aldere, og alle har eller har hatt utfordringer med kjærester, familieliv og kommunikasjon. De lever i ei nær fortid, ofte London eller lenger sør, de tenker mye, slik at det fort blir et sprik mellom livet de lever og det livet de ønsker å leve, den de er og den de ønsker å være. De skildres, med få unntak, som lite handlekraftige, og en går derfor ut ifra at de mangler gjennomføringsevne. Det henger kanskje sammen med at det tankefulle og følsomme understrekes i tekstene. Derfor blir en overraska når det plutselig skjer noe, og hovedpersonene faktisk agerer. I disse spenningstoppene er novellene svært intense.    

Skildringene er veldig viktige, og de er svært gode, uavhengig om en setter pris på tematikken eller ikke. McEwan skildrer lukter og lyder, farger, hendelser, handlinger, stemninger og smaker, detaljert, ja inngående, og han inkluderer både det gode og det vonde. Det gjør at en får tillit til fortellerstemmen og aksepterer tekstene som realistiske og troverdige. Men så er det denne kilinga oppetter ryggraden da, og vissheten om at det når som helst kan snu. I McEwans bøker kan en aldri være trygg. Slik bryter forfatteren med litterære konvensjoner og etablerte sjangerforventninger, og har på sett og vis skapt seg sitt eget litterære univers. Det i seg sjøl er vel verdt ei gjennomlesing også av disse tekstene.