mandag 30. november 2015

Ønskebøker

Nå som det hvert øyeblikk blir desember, og førjulstida er i gang for alvor, tenkte jeg å dele ei liste over de bøkene jeg ønsker meg aller mest til jul i år. Som bokelsker, boksamler og ivrig lesehest er det alltid mulig å utvide bokhyllene bare bittelitt - sjøl om de alle sammen egentlig er fulle og vel så det. Det er alltid plass til ei bok eller to til, og det fins alltid noe jeg vil, bør, skal eller må lese. At jeg ønsker meg bøker bursdag etter bursdag og jul etter jul, er derfor ikke til å unngå. Her er det jeg har klart å samle sammen de siste ukene:

Konkrete titler
Alf Lombard: Alle jordens språk
Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn
Bjørn Godøy: Ti tusen skygger
Eleanor Catton: De strålende
Elisabeth Aasen: Renessansens kvinner
Elisabeth Aasen: Kvinners spor i skrift
Gabriel Scott: Tante Pose
Herbjørg Wassmo: Bøkene om Dina
Ian McEwan: Barneloven
Jan Inge Sørbø: Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland
Jane Austen: Fornuft og følelse
Johan Hammond Rosbach: Etymologi for alle
Jon Fosse: Kveldsvævd
Jon Fosse: Gnostiske essay
Jonas Lie: Familien på Gilje
Knut Hamsun: Pan
Margaret Atwood: Susanna Moodies dagbøker
Margaret Atwood: MaddAddam (på norsk)
Marisha Pessl: Nattfilm
Marta Norheim: Friksjonar
Merethe Lindstrøm: Fra vinterarkivene
Morten A. Strøksnes: Havboka
Per Olov Enquist: Lignelsesboken
Selma Lagerlöf: En herregårdssaga
Sigmund Løvåsen: Daga
Solveig Aareskjold: Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games
Terje Nordby: Mytekalender sommer
Terje Nordby: Mytekalender høst
Tore Janson: Germanerne
Tore Janson: Latin
Tore Janson: Romerinner og romere
Vera Henriksen: Kongespeil
William Shakespeare: En midtsommernattsdrøm og Romeo & Julie (i samme praktbok)
Øystein Morten: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Større verk
Háttatal
Flatøyboka
Norsk kvinnelitteraturhistorie
Den norske litterære kanon 1700-1900
Den norske litterære kanon 1900-1960
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder
1001 bøker du må lese før du dør
Etymologisk ordbok
Norsk personnamnleksikon
Sagakongene 1-10
Soga om Fridtjov den frøkne v/Jon Fosse
Øvrige sagaer
Middelalderlitteratur

Og ellers er bøker av følgende forfattere alltid fint:
Amalie Skram
Arne Garborg
Charles Dickens
Cora Sandel
Kerstin Ekman
Henrik Ibsen
Ian McEwan
Jon Fosse
Jonas Lie
Ludvig Holberg
Margaret Atwood
Ola Wikander
Per Olov Enquist
Selma Lagerlöf
Sigrid Undset
Tarjei Vesaas
Vera Henriksen
Virginia Woolf

Samt bøker fra det spennende og flotte Thorleif Dahls kulturbibliotek og Bokklubbens Verdensbibliotek (en gang serieidiot, alltid serieidiot...). Sånn! Da bør de fleste jeg kjenner være rusta for julegavehandlinga i år også. Hvilke bøker ønsker du deg til jul?

torsdag 26. november 2015

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

onsdag 25. november 2015

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

søndag 22. november 2015

Europeisk poesi i norsk gjendiktning

Bildekilde: Bokelskere
Europeisk poesi i norsk gjendiktning fra 1965 går for å være et av de viktigste verkene i Emil Boysons (1897-1979) samlede forfatterskap. I antologien har han valgt ut 72 dikt av 40 poeter etter egne kriterier, og deretter gjendikta - enten hele dikt eller utdrag, som han kaller "utkast" eller "fragment". Boyson byr på et spenn fra John Donne (1573-1631) til Giorgio Orelli (1921-2013). Videre beveger han seg over seks ulike språkområder; fransk, engelsk, tysk, italiensk, rumensk og spansk. Det sier seg kanskje sjøl at det er vanskelig å si noe oppsummerende eller enhetlig om disse 72 tekstene og de 40 vidt forskjellige poetene. Antologien er på mange måter ganske sprikende, men som redaktør Ronny Spaans (f. 1976) så fint poengterer i etterordet, må verket, utvelgelsen og gjendiktningene ses i sammenheng med det han kaller Boysons "integrerte poesiforståelse". Det er kan hende lett å se, og si, for en som sjøl er poet, og noe mer utfordrende for en nokså utrent diktleser.

Like fullt vil jeg altså forsøke å si noe om denne antologien. Med Europeisk poesi i norsk gjendiktning blei mange poeter for første gang oversatt til norsk og introdusert for en norsk leserkrets, mens andre, som John Donne og J. W. von Goethe (1749-1832), blei oversatt på nytt. Boyson har nemlig ikke fokusert på hvem som skriver, men hva han (kun to kvinner er representert) skriver om. Og ikke minst: hvordan det er skrevet. Nesten alle poetene griper forsøksvis tak i noe, et klart minne, en vag erindring, en stemning, en følelse, en forestilling, en idé, en årstid, livet, døden. De gjør sitt ytterste for å språkliggjøre det ordløse, eller det som er vanskelig å si med ord, men lett å føle. Og noen av dem makter å holde det fast også, om ikke annet så i alle fall i noen sekunder. Jeg er enig med Spaans når han bruker ordet impresjonistisk om antologien, for poetene er ute etter sanseinntrykkene, de flyktige og de varige, og de forsøker å gi dem videre til leseren.

Med varierende hell, naturligvis, noe som hovedsaklig skyldes at både forfattere og lesere er ulike. I antologien fins tradisjonell, bunden lyrikk med streng metrikk, og dikt som er frie og moderne både i form og i innhold, med poeter som blåser i stavelser og rimmønster. Det er mildt sagt utfordrende å brått skulle hoppe fra det ene til det andre (men biografiene bak i boka hjelper en på vei). Men det som er moro, er at jeg som leser ikke merker noe særlig til tidsspennet boka gaper over, det er like lett (eller vanskelig, avhengig av dikt og leser) å gripe 1600-tallsdiktet som 1900-tallsdiktet. Uansett er det jo slik at tanken kan være klar, mens det skorter noe på at formuleringene skal nå fram. Eller det kan være omvendt - jeg forstår klokkeklart hva dikteren sier, men hva mener han? Dikterens nøye uttenkte ord kan skape (for) mange bilder hos meg, eller ingen. Og av og til er det full klaff, og da er det gøy å være leser!

Noen poeter er svært konkrete og bruker mange ord for å skisse opp scener, landskap og omgivelser, sjøl om diktets kjerne egentlig er noe anna. Et eksempel i så måte er Paul Claudels (1868-1955) prosadikt "Vandreren". Jorge Guilléns (1893-1984) "Høislette" er mye knappere, og på en måte også tydeligere, men flatere reint innholdsmessig. Poeter som Friedrich Hölderlin (1770-1843) og Clemens Brentano (1778-1842) kjører på med bilder og metaforer, så det nesten blir for mye. Det er liksom ikke måte på hvor gyllent det hele skal være, gyllent og opp i andre sfærer. Da er Dylan Thomas' (1914-1953) dikt "Poem i oktober" mye mer håndgripelig. Her er det også gyllent, men uten at poeten har behov for å bruke akkurat det ordet. Thomas inviterer til medsansing der han skildrer kyst og skog, han skriver fram fuglesang og vind, rød-rips og pærer. Og til slutt er det som å være ute en oktoberdag og bli gjort oppmerksom på nye detaljer i et landskap du før har sett.

Fragmentene fra Saint-John Perse (1887-1975) er også av den svulstige typen. Men her fins en jublende tilstedeværelse som jeg aldri har vært borti før, og det var ganske fantastisk å bli trukket med inn i poetens univers, sjøl om jeg måtte gjøre en innsats for å henge med i alle tankesprang, fra metafor til assosiasjon til bilde og tilbake til en ny metafor. Helt i andre enden fins Ion Pillat (1891-1945), som her byr på maksimalt to linjer i slengen: Mitt hjerte med varsomme åre-tak/ror mig mot døden. Sjøl om en sikkert kan være tilbøyelig til å kalle noen sånne formuleringer for gullkorn, er det også ganske pretensiøst. Er to linjer et dikt? Er en spissformulering et dikt? Hvor mye med-dikting skal leseren stå for? Er Ja, også? med-dikting? 

Tilbake til antologien. Egentlig burde hver enkelt poet få sitt eget innlegg, slik at jeg kunne ytt både dem og diktene rettferdighet. Men det ville vært et langtekkelig og lett repeterende prosjekt, er jeg redd. For av et så stort utvalg, kan en ikke oppleve at alt treffer like sterkt. Jeg liker best de dikta som er dikt, og altså ikke prosadikt. Prosadiktene blir fort ordtunge og kan hende noe upresise i sin jakt på stemning og sanseinntrykk. De er små fortellinger, med mye intertekstualitet pressende på i bakgrunnen, jo mer du har lest, jo mer du kan om mytologi og historie, jo mer kan du hente. Og det er fint, men det gir meg ikke den forventa "lyrikkfølelsen". Et eksempel er Chateaubriands (1768-1848) "Av brevet om den romerske Kampagna, 1804", som for meg helt klart ikke er et dikt. Hölderlins "Ved Donaus kilde" er et dikt, men det er samtidig så lulla inn i klassisk symbolikk at det blir vanskelig å få fatt på kjerna for mange av dagens lesere. Yeats (1865-1939), derimot, balanserer ypperlig mellom før og nå, gammelt og moderne.

Jeg føler meg mer hjemme med strammere form og finslipt språk. Diktet er kanskje stivere, men likevel mer tilgjengelig. Poeten må stå for de bildene han har skapt, og han kan ikke hele tida trekke seg og omformulere, slik en kan i større grad i et prosadikt. Min erfaring er at en da derimot gir rom for noe mer, nemlig en slags klangbunn, en kommunikasjon mellom poet og leser, som beveger seg utenom det reint tekstlige planet. Og er det noe en merker svært godt når en leser en antologi, er det hvilke forfattere som har en skikkelig klangbunn, og hvilke som ikke har det. Noen dikt kan en nærmest dykke ned i, og en kan vende tilbake flerfoldige ganger og finne mening, ny mening. Som Goethes "Avreisen". Pedro Salinas (1891-1951) byr på tvetydighet i "Kallelse", Umberto Saba (1883-1957) gir vemod med "I år...". En anonym, tysk lied fra det attende århundre er rett fram, enkel, søt og romantisk, men den byr ikke på noe varig for min del. Like romantisk er "Fragmenter av "Æolsharpen"" av Coleridge (1772-1834), men her bever det både i og mellom linjene.

Og det er vel ei slik beving Emil Boyson har vært på leit etter. Det skal beve i diktet, og hos leseren. Det skal beve i tanken, hjertet eller i følelsene. Da når nemlig diktet fram, da rører det ved, da er det et dikt. Gjennom å følge egne impulser, sin egen kvalitetssans og sin integrerte poesiforståelse, som Spaans sier, har Boyson leita fram 72 dikt. At de bever for han, er tydelig, han har jobba med dem, og ikke bare oversatt, men gjendikta, han har tatt hensyn til diktets indre kvaliteter framfor de ytre, han har leita seg fram i en vrimmel av ord, mot ei kvinne fra ei svunnen tid, mot det siste møte, mot en oktoberdag med blodrød sol, mot et landskap vi kjenner, mot tida som vi aldri får tilbake, mot verden, slik den en gang var, slik den blir sett av stadig nye øyne, mot svalene som flyr over himmelen, mot dette livet og det ukjente hinsidige. Det er en evig kamp for å fange følelsen av lys og farger, stemmer og vind, sanger og drømmer. Og sånn sett er antologien overraskende enhetlig likevel.


"I år..."

Iår skal en tanke, tror jeg, snære mitt hjerte
når jeg har sett at de siste svaler fløi.

Siden lager stærene høistemt støi
i trærne på Tyvende-september-allé
ved møteplassen.

                             Men vinterens lange vé
gir mig alene til selskap just hin tanke
og på takene den brune spurv.

Ensomheten får fristes uten svaler
og uten kjærlighet mine siste dage.

- Umberto Saba

mandag 16. november 2015

Bokhyllelesing 8: 1800-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått litt mer enn to uker ekstra på å komme i mål med årets åttende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en oppsummering. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 1800-tallet henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene fra 1800-tallet:
- Silje leste Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson
- Elida leste Hard Times av Charles Dickens
- Hedda leste Novelletter og Garman & Worse av Alexander L. Kielland
- Trudelutt leste Fred av Arne Garborg
- Elisabeth leste Agnes Grey av Anne Brontë
- Beathe leste Mansfield Park av Jane Austen

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, men verken Gro eller Signe hadde valgt seg ei bok, derfor var vi åtte klare lesere. I løpet av leseuka heiv både Elisabeth, S. Rolfsønn og Beathe seg på. Silje og Elida bytta bok, mens både jeg og Trudelutt var litt forsinka. Øvrige lesere har jeg ikke hørt noe ifra. Men som dere kan se av lista over, er det seks deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; sju kjente, klassiske verk fra 1800-tallet, både norske og britiske, fordelt på seks romaner og ei samling fortellinger. Og som jeg nevnte sist, ei slik sjangermessig skeivdeling er virkelig ikke rart, da 1800-tallet stod i romanens tegn.

Jeg savner dermed tilbakemelding fra Gro, Signe, Birthe, Bjørg, Astrid Terese, Monika og S. Rolfsønn. Gro og Signe hadde som sagt ikke valgt seg ei bok, men dere andre skulle lese Fjodor Dostojevskij, Stendhal, Charles Dickens, Herman Melville og Knut Hamsun. Har lesemåla blåst helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Glemte dere klassikerne, eller var det kan hende ikke riktig bok å dykke ned i likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Også denne runden var jeg forsinka - sånn går det når en tydeligvis er litt for ambisiøs på egne vegne og skal gape over to verker, ikke bare ett, og har litt lite lesetid. Eller når en lider av absolutt kronologisjuke og ikke for alt i verden kan hoppe over debutverket for å vende tilbake til det ved en seinere anledning. I dette tilfellet er det fordi jeg har som lesemål å lese hele det samla forfatterskapet til Alexander L. Kielland, og tror at jeg vil få et mye større utbytte dersom jeg pløyer igjennom bøkene i rett rekkefølge eller noe i den dur. Nuvel. Nå er uansett både Novelletter og Garman & Worse lest, og jeg kosa meg veldig, særlig med sistenevnte. For et blinkskudd av en roman! Den anbefales lett til de fleste, og kunne helt fint vært et obligatorisk pensum i skolen. Uten å si et stygt ord om Knut Hamsun, så er nok denne romanen mer passende for ungdomsskoleelever enn Victoria, som jeg måtte lese.

Som forrige gang så var også denne månedens runde veldig åpen - kun tidsavgrensinga satte rammene for hva en kunne plukke ned fra ulesthylla. Deretter kunne alle deltakere fritt velge i mellom forfattere og nasjonaliteter, ulike litterære epoker eller strømninger innafor 1800-tallet, sjangre, språk, tematikk og så videre. Og de leste bøkene viser at vi har tatt til oss denne friheten og funnet mye spennende. Hovedtyngden ligger på det britiske, og, igjen, det er ikke så rart. Britiske romaner var nokså toneangivende, dominerende og populære på 1800-tallet, med fransk, tysk og russisk romankunst like i nærheten - her er det smaken som avgjør hva en liker best.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015, niende og siste runde i år, er i uke 50, fra 07. til 13. desember. Og da er det nobelbøker som gjelder - vi skal rett og slett lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg skal hente fram, men må innrømme at jeg skuler litt mot Doris Lessing der hun står i hylla. Men her er det svært, svært mange gode alternativer å velge i mellom, med om lag seksti uleste titler fra Bokklubbens Verdensbibliotek på lur. Det er nesten for mye av det gode. Men sjøl om du kanskje ikke er serieidiot som jeg, vil anta at du også har noe å velge i.

I og med at årets siste runde i leseutfordringa Bokhyllelesing 2015 snart er her, vil jeg minne om at du i ei tid framover fortsatt kan påvirke neste års kategorier ved å komme med innspill. Oppsettet for neste år vil komme etter at niende runde er avslutta, men allerede nå kan jeg avsløre at startskuddet for første kategori går 18. januar 2016. Merk deg datoen! Så, hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

lørdag 14. november 2015

Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland (2)

Bildekilde: Bokelskere
Andre bok ut i denne rundens leseutfordring i Bokhyllelesing 2015, er også skrevet av Alexander Lange Kielland (1849-1906). Tittelen er Garman & Worse, og boka kom ut for første gang i 1880. Romanen åpner med en elegant, stemningsfull skildring av havet og kystfolket i Stavangertraktene. Deretter møter vi den noe spesielle amtmannen Richard Garman, som etter mange år i utlendighet vender hjem, hans datter Madeleine og etter hvert hennes gode venn Vente-Per. Far og datter bor langt ute ved kysten på Bratvold hvor han er fyrvokter, mens Vente-Per holder til på en av gårdene like ved. På Bratvold er det en idyll sommer som vinter for Richard og Madeleine, med en flott fyrvokterbolig, digre vinduer mot havet, lite arbeid og likevel greit med penger. Richard finner aldri helt ut av det der, for det er storebroren hans, Christian Fredrik Garman, som styrer forretningen Garman & Worse, som han arva etter faren. Richard får penger hist og her, og ubekymra lever han et stille og rolig liv, akkurat slik han ønsker. Men den dagen han får se sin snart voksne datter Madeleine forsvinne for en tid i sanddynene med fiskeren Vente-Per, beslutter han at hun må sendes innover mot byen, til brorens husholdning på godset Sandsgaard.

Og slik sparkes handlinga i gang for alvor. Madeleine ankommer et kaldt og ukjærlig gods, der alle er mest opptatt av forretning og fasade. Christian Fredrik kjemper mot den nye tid og vil la det bygges ei diger seilskute. Dette ønsker ikke hans sønn Morten Garman, som har sett dampteknologien i England og er overbevist om at denne vil vinne fram. Men å gå til innkjøp av et dampskip vil være en enorm utgift, og må i så fall gjøres i spleiselag med noen grosserere fra byen. Det er uaktuelt for Garman. Firmaet gikk i kompaniskap én gang, og se hvordan det gikk! Far og sønn har mange konflikter boka igjennom, og alt dreier seg om firmaets framtid. Som eldste sønn er det Morten som skal ta over det hele. Yngstegutten Gabriel, som er litt yngre enn Madeleine, må finne seg i å studere, sjøl om han er mye mer interessert i forretningen og særlig i skipsbygginga. Han er nede på kaia hver eneste dag for å se hvordan det går med skipet og blir godt kjent med arbeiderne.

Morten Garman er gift med den vakreste i egnen, Fanny, og de har ett barn sammen. Fanny vil gjerne være gjenstand for beundring og forelskelse, og gjerne fra flere enn Morten. Hun ser at det da kan være nyttig å ha Madeleine ved sin side - for hun er jo virkelig ikke vakker, må vite. Slik blir de to en slags venninner, der Fanny er veileder og smaksdommer, mens Madeleine usikkert følger etter og ikke skjønner hvorfor hun må ha nye kjoler og ikke kan spasere gatelangs aleine med en mann. Men Fannys vesen innbyr ikke til fortrolighet. Madeleine kommer heller ikke overens med sin kusine Rachel, som er brå og avvisende og svært tankefull. Derfor blir det sydama Marianne som Madeleine må betro seg til. Men det skal vise seg at Marianne har hatt nok å gjøre med Garmanene tidligere, og både denne og alle andre garmanske hemmeligheter voktes svært godt av jomfru Cordsen, som ser og hører alt på godset Sandsgaard.

Men et nytt fruentimmer på Sandsgaard sender naturligvis ikke sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Det er når ballene og selskapelighetene virkelig kommer i gang det skjer. For da begynner også beilerne å vise seg, en etter en, og alle er de ute etter den nye og eksotiske Madeleine. Fanny må gripe inn, og styrer Madeleine langt vekk fra slik hun egentlig var ute på Bratvold. Richard er vitne til at dattera liksom forsvinner. Og Madeleine klarer ikke helt å innrømme at hun ikke har det bra. Det bondske og udanna, som Vente-Per, blir så kraftig fordømt på Sandsgaard. For de lukter jo bare fisk og tobakk og vått ulltøy hele bunten, og det i seg sjøl er til å le av. Madeleine ler med, uten å vite hvorfor, og tenker for seg sjøl at det jammen er bra ingen veit om dette med Vente-Per. Kanskje hun like greit skal glemme hele han.

Men romanen heter som kjent Garman & Worse. Hittil har jeg bare tatt for meg familien Garman, fordi de åpner romanen, er flest og stort sett dominerer teksten. Men Worse må ikke glemmes. Gamle Worse var altså i kompaniskap med Garman, derav firmanavnet. Så blei han kjøpt ut, og noen år seinere, da han døde, viste det seg at han også var fallitt. Alle trodde det var over og ut for Worse, men frua i heimen fikk styr på sakene rimelig fort. Hun måtte, mente hun, for hun hadde jo en gutt å forsørge! Det sosiale fallet var likevel ikke til å unngå. Skammelig, mente embetsstanden, å gå fra å være fru Worse til å bli en stusselig krambodsmadam! Men fru Worse klager ikke. Og ikke Jacob Worse heller, som nå er voksen, utdanna og i full sving med å konkurrere med Garman & Worse i hjembyen. Han gir dem til og med god konkurranse! Men det er ikke verre enn at han jevnlig pleier omgang med de på Sandsgaard. Og slik vever Kielland det hele elegant sammen.

Vi følger menneskene på Sandsgaard samt et knippe mennesker fra byen tett gjennom en varm høst og en rask, våt vinter, og det rekker igjen å bli sommer før Kielland hopper seks år fram i tid for å fortelle oss hvordan det har gått med alle sammen etter de dramatiske begivenhetene på godset og på bruket ved kaia. Her nøster han opp trådene slik at alle historiene får sin avslutning. Det er forbilledlig gjort - pent, pyntelig og tilfredsstillende - slik det var sedvane i mange romaner på 1800-tallet. Det etterlater leseren fornøyd og glad.

Og det er ingen grunn til å ikke være fornøyd og glad. Kielland har pønska ut ei flott og fargerik historie, inspirert av hans egen familiebakgrunn og firmaet som faren dreiv i Stavanger. Det er passelig med intriger av ulik art i Garman & Worse, forfatteren byr blant anna på forelskelser og frierier, stolthet og fordom, armod og rikdom, dødsfall og nye begynnelser. Det er utfordringer og utvikling for alle aktørene, som med få unntak er skildra innsiktsfullt, levende og varmt. Og de verken Kielland eller leseren er så begeistra for, får ofte unngjelde mellom linjene. Sårest er kanskje Mariannes historie, mens Martens utvikler seg i en noe utrivelig retning.

Garman & Worse byr altså på litt av hvert. Det er et realistisk verk, der menneskene er plassert i Kiellands samtid eller nære fortid. De kjemper mot sjukdom og fattigdom, mot konkurser og sosiale fall, mot alkoholisme og dobbeltmoral. Mange kjemper også med indre spøkelser, med fortida og dens mange hemmeligheter, med framtida og dens mange farer. Økonomi er ei svært viktig drivkraft i romanen, særlig økonomiske investeringer og dertil usikkerhet i skjæringspunktet mellom den gamle og den nye tid, representert ved for eksempel seilskute eller dampskip, kompaniskap eller konkurranse, den nye konsulen eller grossereren. Disse konfliktene blir gjort svært eksplisitte når forfatteren lar de litterære personene diskutere - ikke bare økonomi og firmaet - men også tro og tvil, utdanning, kjønnsrollene og litteratur. Her lokker Kielland fram personlig bakgrunn, preferanser, overbevisninger og tilkortkommenheter.

Videre gir Kielland oss en fin blanding av ytre og indre spenning i teksten, et eksempel her kan være det Madeleine opplever en måneskinnskveld. Hva er det hun er vitne til, eller hvem? Hva gjør de? Og hvordan løser hun problemet? Leseren er minst like ivrig som henne! Men vi ser også hvordan hun holdes fast av normer og sedvane, av forventninger til sømmelig oppførsel, lojalitet og egne følelser. Har hun egentlig noe valg? Jo, hun har da det. Hun kunne latt det stå til, latt Morten løpe ut, eller hjulpet han i riktig retning -. Men Madeleine er god, og hun har ikke hjerte til å ødelegge for andre. Da velger hun å lide sjøl.

Men Garman & Worse er ikke bare et realistisk og spennende verk, det inneholder også mye humor. Kielland varierer blant anna mellom kvikke replikker og artige anekdoter, samtidig som skildringene av de fire kameratene, Martin, Tom, Torpander og den døve Veggelusen, som gjentatte ganger drikker seg fra sans og samling i stua til bekmannen, er nådeløs. De unge mennene utleveres så direkte, og Kielland veksler lett mellom dem, det er tragikomisk, skummelt realistisk og sanselig, med lyder, lukter og lys, med sprit og tobakk, aggresjon, kjærlighetskvaler og politikk. De fattige arbeidskarene samles i hatet mot sin rike og dominerende arbeidsgiver, som for Martin er et beist, for Tom et nødvendig onde. Torpander er bare med av sin håpløse kjærlighet til Marianne, mens Veggelusen, som har gjort seg uunnværlig i yrket, men som likevel ingen hører på, bare interesserer seg for kommunismen. Slik viser Kielland en stor og solid bredde i menneskeskildringene, noe som framstår som troverdig og sant fordi attenhundretallets Stavanger tiltrakk seg all slags arbeidsfolk. Og Kielland lar dem være som de er, smålige, usympatiske, stakkarslige, fattige og hensynsløse.

Men sjøl om Kielland skildrer alt som det er, er det verken brutalt eller rått: Han er ingen naturalist, som hans samtidige forfatterkollega Amalie Skram (1846-1905). Her er det ingen determinisme som hviler over verket, det er snarere en romantisk glød rundt det hele, en romantisk, barnlig og ivrig glød. Kielland skildrer svært levende og varmt og forteller med et engasjerende overskudd. Da er det vanskelig å ikke la seg berøre, å ikke leve seg inn i og forstå de ulike personene og situasjonene, som Richard sin store sorg, Madeleines endring, Fannys kontrollbehov, Rachels nærmest umenneskelige krav - både til seg sjøl og andre. Det er mange kraftfulle scener, såre avsnitt, stemningsfulle passasjer og sterke setninger. Attpåtil er Kielland så stø og presis, at når han skildrer middagsselskapene på Sandsgaard, er det som å være med. Jeg står også ved kaminen og hører den oppildna diskusjonen, jeg ser det skumrer ute, kulda sniker seg inn de doble, åpne vinduene, mørket legger seg over manneansiktene, jeg kjenner matlukta sive opp fra kjøkkenet, det krisler i en kjole og så åpnes dørene til spisestua, der alt bades i et gyllent lys.

Det er særlig miljøskildringene jeg koser meg med, der Kielland med finslipt språk, sanselige avsnitt og flotte bilder maler fram kysten, havet, menneskene, sanddynene, kaia, arbeiderne, fyret og godset. Og med den samme vekslinga mellom det mjuke og røffe språket pakker han inn den ramme kritikken mot embetsstanden, de danna og de rike, mot grosserere og borgere med privilegier og retter, mot kirkens lumske menn, mot de som ikke er tro mot seg sjøl, mot dobbeltmoral, proformaekteskap og generell sniking, snoking og unnaluring. Kielland utleverer alle, men passer på å spre det godt utover, slik at han aldri velter seg i kritikk og skandaler, men elegant kan peke i rett retning og si: Der. Det er dem. Og sjøl det gjør han på en sympatisk måte.

Handlinga i boka er god, og virker naturlig og lett, sjøl om den faktisk er ganske tung, reint tematisk og med tanke på hvor mye som skjer. Men når jeg leser tenker jeg aldri at dette har forfatteren, Alexander Lange Kielland, pønska ut, og jeg ser han aldri for meg der han skriver. Jeg er med i teksten. Om de to begravelsene tenkte jeg på skjebnens ironi, intet mindre, og syntes det var et fiffig sammentreff. Det sier mye om hvor liten Kielland gjør forfatteren, og hvor stor han gjør fortelleren.

Og Garman & Worse er virkelig et fortellerdrevet verk. Det hele berettes i tredjeperson og ses utenfra, men Kielland beveger seg inn i og mellom personene på en smakfull og glidende måte. Vekslinga, både mellom personer og i dybde og intensitet, gjør teksten dynamisk og mer en kollektivroman enn ei bok med en tydelig hovedperson, noe som kler fortellinga og handlinga. Like fullt hadde det vært interessant å vite mer, mer om Worse, mer om Richard, om Madeleine og Vente-Per, men Kielland velger å holde tilbake en del informasjon slik at teksten beholder en gnist, og leseren holdes nysgjerrig. Så sjøl om vi ved bokas slutt får løst opp alle knuter, er det fortsatt en del ubesvarte spørsmål. Og det er jo et fantastisk utgangspunkt for en oppfølger! 

torsdag 12. november 2015

Gjesteblogger: Sjelenød

Bildekilde: Bokelskere
Arne Garborgs (1851-1923) roman Fred, fra 1892, er språkkunst og boring i Enok Hove, en plaget sjel, klemt mellom den gamle og den nye tid, Det gamle og Det nye Testamentet. Åpninga kjenner sikkert mange: Utanfor, i vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand. Det er sjølve havet, Nordhavet, breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust.

Dette frie, udelte havet, er av same karakter som romanens tittel, Fred. Nemlig motsatsen til det som foregår i romanen. All lengsel står mot dette hele, udelte, denne freden, friheten, som fins, både som en lengsel og en mulighet, og som er så beint umulig å nå for Enok Hove.

Bonden på Høgjæren utkjemper en sjelestrid, med seg selv, om sin sjels frelse. Alt han ønsker er fred – i sjela. Han higer etter indre ro, og visshet for at Gud ser i nåde til han. Men hvordan kan han være sikker? Er det ikke selve Djevelen som sitter på skuldrene hans når han syntes han har gjort rett, gitt mat til de sultne, husrom til de husløse, tukt til sine kjære og avkall på tobakk? Er det ikke nettopp en slags betaling på forskudd, for at han skal være sikker på å komme til himmelen? Og da blir jo disse gode gjerningene Satans verk, for om han rettelig var frelst, ville han stolt blindt på Guds omtanke for han.

Slik plager Enok Hove seg selv. De harde vilkårene fra Det gamle Testamentet er han villig til å tåle, han arbeider hardt og unner seg selv lite. Men så var det den ufortjente nåden da, som Jesus snakker om i Det nye Testamentet. Kan det være rett, at selv fanten, som lite gjør og ingen kan stole på – at han like retterlig kan komme til himmelen?

Enok Hove er en vakker, følsom og arbeidsom hedersmann. Han er gift med et dugelig kvinnfolk, Anna, har fem lydige barn og er en dyktig bonde med sterk helse. Han har et godt rykte i bygda også, men alt dette gode er for ingenting, regner Enok, om hans sjel er villfaren. Han skimter Satans onde øyne overalt og lengter etter å bli frelst, og å bli båret på troens vinger. Han grubler seg ned i mørk håpløshet, men i sin dypeste fortvilelse, opplever han et syn: Frelserhånda, gjennomboret av en nagle, strekker seg mot han.

Endelig får Enok nådestegnet, og kan leve i fred med seg selv, i tiltro til egen tro. Men det betyr bønn og andakt morgen og kveld, stygge klær, ingen moro, fullt av tiggende fantepakk i stua, blodslit på åker og eng og gledesløse år for familien. At Enok påfører sin familie altfor harde krav, innser han ikke. Oppfylt av lykkerus, trygghet og krefter, styrer han nådeløst over andre. Inntil mørket kommer over han igjen. Denne gangen er det presten som med sin blide, vennlige forståelse av skriften, redder Enok fra villfaring.

Enok blir nå mildere. Livet leves mer etter Det nye testamentet, og ikke etter Det gamle, som før. Han tar til å bruke slåmaskin og kommer inn i fattigstyret. Han er mild i sin forståelse for fantepakket, som han tidligere nok huset, men fordømte. Med tålmodighet vil han vinne fram, slik presten formaner han til. Men Enok kjenner ikke den oppløftende gledesrusen lenger. Han lengter og venter, og må til slutt i kjelleren en tredje gang. Da er det Hauge-predikanten som redder han, og det blir mulig å arbeide hardt igjen, si ja til å sitte i skolestyret og kjøpe seg karjol. Men usikkerheten gnager og når det røyner på neste gang, fins det ingen hjelpere som kan nå inn til Enok Hove.

At fantefølge, som han har hatt i sitt brød og fått bygd hus til, en natt raner huset for alt av verdi; sølv, klær, gaver og mat – får Enok til å innse at han ikke er verdig. Alt hans strev er ingenting verdt. Fanten ler av han, raner han, lever godt, som liljene på marken, uten å arbeide eller be. Men folk kommer til Enok, naboer, slekt, gamle venner, for å trøste, med ønsker om å hjelpe han bort fra svartsynet – det bare duger ikke. Smådjevlene har begynt å leike i sidesynet hans. Gud har forlatt han, og verre blir det.

Garborgs språk er så vakkert og presist, at det bare er å gi seg over! Språkkunsten er rytmisk, melodisk, innholdsmetta og sanselig. Min utgave har alle de gamle skrivemåtene, og bokstavrim, innrim og assosiasjonsskapende dialektord klinger gjennom hele teksten, som på side 119 (Aschehoug, 2007):

Våren var komin; nordvesten tok si tyngjande hand burt ifrå landet, og alt livna upp. Lynget friska på seg og myrane grønka. Hesteblomane glødde i bakkene som brennande ljos. Stykmorblomen slo upp sine blåe augo, bljuge, bedande barneaugo. Knoppar svall og sprang; fuglar lokka og leika. Borni kom heim frå mark og myr so glade at dei lo: ”Vibo er kòmo! Mor, vibo er kòmo! ” I staden for nordvesten med sitt tunge ålvor og sin seige stødleik kom den linne, lettlynde våren, som blistra og blakra frå alle kantar og spéla seg med alt, med bylgje og blom, med lauv og lyng, med presteskjegg og med gjentelokk, med gravkransar og med brurstas.

Garborgs språk er mer enn musikk, det er dåm av Bibel, av folketro, det risper med djup innsikt i gardslivet, åpner seg i stor respekt for menneskesinnet og glitrer i glede over naturens mangfoldige skikkelse. Det grør og gror, det dunka og dura og dølja og dov. Språket er så plastisk, at det kunne vært forma av den fineste leire, så sterkt som om det var tørka, stekt og herda, så vakkert som bare det fineste porselen er dekorert og glasert.

Tanken er vass, hos Arne Garborg. Skildringene nøyaktige, uten å stanse tekstflyten. Rammende beskrivelser av sosiale forhold skjer i bisetninger, hovedkonflikten blir aldri forsøkt unnskyldt med Enok Hoves dårlige barndom eller skjøre psyke. Vi vet ingenting om Enoks barndom, for Garborg duller ikke med livsproblemene, slik vi er vant til fra norsk samtidslitteratur. I dag ville en tekst av denne type flyte langsomt framover, med lange tilbakeblikk på tilblivelseshistorien. Psykologiske og sosiale forhold ville begrunna karakterene, og nåtidsplanet ville vært kort, noen uker eller måneder.

Enok Hoves historie går over år. Hans foreldre blir ikke skildra, ingen svik eller forbigåelser eller tap i fortida heller. Enok er et selvstendig menneske. Ensom, for sin Gud, i et bondesamfunn med nære relasjoner. Han er et menneske som strever med å gjøre seg fortjent. Han er ærekjær, har integritet og er ærlig og hjelpsom. Dette 1800-tallsmennesket er sterkt og selvstendig, stridbart og sårbart, og dømmer seg selv svært hardt. Dette, i stor kontrast til det seine 1900-tallsmennesket, som blir støtta opp av foreldre, skole, Nav, stat, venner og kolleger, men som likevel føler seg usett, uelska og uverdig. Enok Hove er sett, elska, respektert og æra, både av andre og seg selv. Men så var det Gud, da? ”Hva gavner det et menneske om det vinner hele verden, hvis det taper sin sjel?” står det i Bibelen. Og det grubla nok Arne Garborg over gjennom et helt liv, og gjennom et fantastisk forfatterskap.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 8, 2015

mandag 9. november 2015

Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland (1)

Bildekilde:
antikvariat.net
Temaet for åttende runde i Bokhyllelesing 2015 er 1800-tallet, og jeg bringes bakover av ingen ringere enn Alexander Lange Kielland (1849-1906), en av de fire store her i Norge. Og jeg åpner lesinga av hans samlede forfatterskap med debutboka hans, ei lita flis av ei novellesamling, Novelletter fra 1879. Dog kan det diskuteres om dette egentlig er noveller - for meg bærer de mer preg av å være fortellinger. Tekstene til Kielland mangler nemlig den handlingsstrukturen og intensiteten jeg ellers forbinder med noveller - de er mer utflytende enn stramme, og tekstens poeng er klart en stund før forfatteren bringer leseren dit. Men dette kan også skyldes at disse tekstene er forfatterens debutverk. Derfor vil jeg ikke diskutere det ytterligere i det følgende.

Novelletter består av sju tredjepersonstekster av svært varierende lengde, fra et par sider til nærmere tjue. De har alle ulike utgangspunkter, som rivalisering mellom menn, konflikter mellom generasjoner, et maleri, et tett vennskap, en forsøksvis erobring, ei ytre skildring av et ekteskap og lignende. Og med en nokså tilbaketrekt og objektiv fortellerstemme skildrer Kielland hvordan det går med sine utvalgte personer, eller han gir oss episoder med utsnitt fra deres indre liv. Han går gjerne inn i de unge mennesker og viser oss hvordan de strever med å finne sin vei, og han beveger seg både bakover og framover i tid. Det hele er forankra i realismen, og Kielland gir oss troverdige fortellinger, der moralen og budskapet i tekstene ikke slås fast som noe endelig, men er noe som titter fram mellom linjene, eller leveres som ironiske replikker. Fellestrekk ved tekstene er tematisering av emner som ung kjærlighet, mellommenneskelige konflikter og noe jeg oppfatter som Kiellands sosiopolitiske agenda: Velretta spark oppover i samfunnet og bakover i tida. 

Disse kommentarene kan komme snikende i teksten eller være lagt i munnen på en av personene, og er aldri brå forfatterkommentarer fra utsida - slikt holder han seg for god for. Men plutselig har den rådende dobbeltmoralen, de lumske premissene for inngåelse av ekteskap, de rike og embetsstanden fått så det suser. Kielland gjør det tidlig klart at han spiller på lag med de fattige i samfunnet, med arbeiderne, med de unge, den nye tid og ikke minst med kvinnene, som han hadde svært stor tro på. Og dette skinner stadig igjennom, gjør tekstene viktigere og gir dem ballast. Sånn sett virker han å være inspirert av Camilla Collett (1813-1895), som med romanen Amtmandens Døttre (1854-55) innleder realismen som litterær epoke i Norge. Særlig kritikken av embetsstanden, kjønnsrollemønstre og ekteskapsinngåelse ser ut til å hente mye solid skyts fra henne. Som leser opplevde jeg i alle fall at jeg befant meg i omtrentlig samme litterære og mentale landskap (og de var jo ikke så langt unna hverandre geografisk heller, samtidige som de i en periode var).

Ett eksempel i så måte er teksten "Erotik og Idyl". Her møter vi to unge mennesker som nylig har forlova seg. Så vidt leseren skjønner, skal de være forlova ei stund før de gifter seg. Det koster penger å holde bryllup, og han vil dessuten tjene nok til å forsørge kone og barn før de etablerer seg. Hus må de også ha. Men menneskene rundt dem mener at de bør gifte seg sporenstreks, fordi det er så fint og romantisk, og romantikken er et bevis på den sanne kjærlighet. De hjelper paret med å finne husvære og arbeid, og forsikrer han om en lovende karrière og henne om hjelp. Det unge paret, som er svært forelska i hverandre, gir etter for presset mot bedre vitende. Og resultatet er at de noen år etter lever i fattigdom og nød. Flerfoldige barnefødsler og mange små "engler" i huset har fjerna hennes munterhet, og hans arbeidsiver er kraftig redusert. Det er såvidt de klarer seg, økonomisk, fysisk, psykisk - og med hverandre. Kiellands kritikk er naturligvis retta mot disse forståsegpåerne, de som trenger seg på utenfra og skal bestemme over andre, over embetsstanden som kaster folk ut i økonomisk uføre, over de gifte kvinner, som ikke informerer sine medsøstre over hva ekteskapet innebærer, over samfunnet, som ikke diskuterer reproduksjon og seksualitet åpent, og som ikke en gang sprer kunnskap om emnet til alle. Og ironien blir komplett når de ugifte damer snakker om romantikken og den sanne kjærlighet, og mener at det unge par ikke er et eksempel i så måte. Nei, for en trenger verken arbeid eller penger, så lenge en har kjærlighet, og barna er deres rikdom.

Ved sida av budskapet, er det uten tvil språket som utmerker seg hos Kielland. Han skriver naturligvis noe gammelmodig for oss i dag (og det smitter lett...), men språket er samtidig så lett og presist at det overhodet ikke er vanskelig å henge med. Videre bruker Kielland ofte enkle metaforer (som i teksten "Slaget ved Waterloo") og har et tilgjengelig billedspråk (som for eksempel i "Haabet er lysegrønt"). Mange scener er svært humoristiske, noen til og med uforglemmelige - de unge er alltid yngst, og lite har endra seg der! Kielland styrer også langt på vei unna de verste klisjeene, noe som er godt gjort - det meste som blei skrevet på 1800-tallet, tematiserer relasjoner mellom mennesker på en nå noe oppbrukt måte. Men jeg fant at det her hos Kielland fortsatt hadde noe friskt og ungdommelig ved seg, tekstene har stått seg godt, og det er imponerende. Til sammen gjør dette Kielland til en svært lesverdig forfatter, og jeg ser allerede fram til neste verk.  

torsdag 5. november 2015

Høstlesing, del III

"Solen den er rød og rund og høsten den er fin", synger barnehagebarna. Her er det ikke mye som minner om rød sol, men vi har da i det minste nattefrost og morratåke som ligger hele dagen. Vinteren lurer i kulissene, asketreet er allerede nakent, fra pipene siver det fram tynne røykstrimer i den blå timen, som nå er seint på ettermiddagen og ikke lenger om kvelden. Dagene er merkbart kortere og går unna, for både små og store. Men jeg klarer å tuske til meg litt lesetid, av og til. Og da er det dette det går i:

Carl Frode Tiller
Denne karen fra Namsos har åpenbart ikke skrevet de bøkene jeg får til å lese nå om dagen. Men jeg gir meg ikke, i november må det da være en mulighet! Det er ikke vilja det står på, altså. Det er denne hersens tida. I ei litt tilfeldig låt jeg lærte som barn, het det: "Hvorfor går tida så fort/er det meg som er sein/Hvorfor går tida så fort/den har jo ikke bein." Nei, de beina er nok noe som har kommet de siste tjue åra.

Aina Basso
Bassos Fange 59. Taterpige er lest og fordøyd og omtalt og vel så det, og lesekrysset er pent innkassert. Og jeg skjønner godt hvorfor Basso har fått mye oppmerksomhet for den fine fortellerstemmen sin, men jeg ser allerede etter ei bok behovet for fornyelse i stil og språk i framtida, slik at helheten ikke blir for monoton og bøkene ikke blir for like. Det blir uansett spennende å følge forfatterskapet videre, dog litt på avstand for min del.

Elizabeth Gaskell
1001-bøkers oktoberforfatter, britiske Elizabeth Gaskell, tok på seg parykk og blei til danske Tove Ditlevsen her hjemme hos meg. Og i dette tilfellet var det like greit, for bøker lest (fra egne ulesthyller) er penger spart, eller noe i den dur. Og dessuten var det litt av ei bok! Vilhelms værelse, en av Tove Ditlevsens siste utgivelser, bygger langt på vei på hennes egne erfaringer som kvinne, forfatter, mor og kone. For eksempel brytes ekteskapet mellom Lise og Vilhelm i boka etter 22 år, noe som også var tilfellet med Tove og ektemannen Victor Andreasen i 1973. Og begge disse mennene er redaktører. Det er en fascinerende roman, uansett hvor tett på virkeligheten den måtte ligge.

Alexander L. Kielland
Det er nest siste runde i Bokhyllelesing 2015, og temaet er 1800-tallet. Debutverket til Alexander L. Kielland er ei lita flis med tittelen Novelletter (1879). Den er nå lest (innlegg er i farta), og turen er kommet til romanen Garman & Worse fra 1880, som åpner slik: "Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden." Fantastisk! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Thorvald Steen
Da det kom til oktoberrunden hos Ingalill, var jeg veldig i stuss om hva jeg skulle lese. Temaet var eventyrere, og det er som kjent en biografilesesirkel. Men jeg har ikke verdens rikeste utvalg av den slags, og landa til slutt på det jeg kaller en fiksjonsbiografi, eller en historisk roman, av Thorvald Steen: Løvehjerte fra 2010. For å si det sånn: tittelen er det fineste ved boka. Men er du i det pompøse hjørnet, er dette ikke den dårligste fortellinga.

James Joyce
Godeste Joyce, med Portrett av kunstneren som ung mann, er månedens bok i lesesirkel 1001 bøker. Som jeg før har forklart, er jeg ikke så ivrig på 1001 bøker om dagen, og derfor utgår denne. Jeg vil heller prioritere å lese mer av Alexander L. Kielland.

Faglitteratur
Her står det fortsatt ganske stille, og jeg nyter det. Det er herlig å kunne lese uten å tenke på tekstens essens, å ta notater underveis, kildekritikk, problemstillinger, sammenligning, begreper, definisjoner, konkret anvendelse, overføringsverdi, eksempler og så videre og så videre. Det er herlig å bare lese.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin lesemåned!