Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland (1)

Bildekilde:
antikvariat.net

Temaet for åttende runde i Bokhyllelesing 2015 er 1800-tallet, og jeg bringes bakover av ingen ringere enn Alexander Lange Kielland (1849-1906), en av de fire store her i Norge. Og jeg åpner lesinga av hans samlede forfatterskap med debutboka hans, ei lita flis av ei novellesamling, Novelletter fra 1879. Dog kan det diskuteres om dette egentlig er noveller - for meg bærer de mer preg av å være fortellinger. Tekstene til Kielland mangler nemlig den handlingsstrukturen og intensiteten jeg ellers forbinder med noveller - de er mer utflytende enn stramme, og tekstens poeng er klart en stund før forfatteren bringer leseren dit. Men dette kan også skyldes at disse tekstene er forfatterens debutverk. Derfor vil jeg ikke diskutere det ytterligere i det følgende.

Novelletter består av sju tredjepersonstekster av svært varierende lengde, fra et par sider til nærmere tjue. De har alle ulike utgangspunkter, som rivalisering mellom menn, konflikter mellom generasjoner, et maleri, et tett vennskap, en forsøksvis erobring, ei ytre skildring av et ekteskap og lignende. Og med en nokså tilbaketrekt og objektiv fortellerstemme skildrer Kielland hvordan det går med sine utvalgte personer, eller han gir oss episoder med utsnitt fra deres indre liv. Han går gjerne inn i de unge mennesker og viser oss hvordan de strever med å finne sin vei, og han beveger seg både bakover og framover i tid. Det hele er forankra i realismen, og Kielland gir oss troverdige fortellinger, der moralen og budskapet i tekstene ikke slås fast som noe endelig, men er noe som titter fram mellom linjene, eller leveres som ironiske replikker. Fellestrekk ved tekstene er tematisering av emner som ung kjærlighet, mellommenneskelige konflikter og noe jeg oppfatter som Kiellands sosiopolitiske agenda: Velretta spark oppover i samfunnet og bakover i tida. 

Disse kommentarene kan komme snikende i teksten eller være lagt i munnen på en av personene, og er aldri brå forfatterkommentarer fra utsida - slikt holder han seg for god for. Men plutselig har den rådende dobbeltmoralen, de lumske premissene for inngåelse av ekteskap, de rike og embetsstanden fått så det suser. Kielland gjør det tidlig klart at han spiller på lag med de fattige i samfunnet, med arbeiderne, med de unge, den nye tid og ikke minst med kvinnene, som han hadde svært stor tro på. Og dette skinner stadig igjennom, gjør tekstene viktigere og gir dem ballast. Sånn sett virker han å være inspirert av Camilla Collett (1813-1895), som med romanen Amtmandens Døttre (1854-55) innleder realismen som litterær epoke i Norge. Særlig kritikken av embetsstanden, kjønnsrollemønstre og ekteskapsinngåelse ser ut til å hente mye solid skyts fra henne. Som leser opplevde jeg i alle fall at jeg befant meg i omtrentlig samme litterære og mentale landskap (og de var jo ikke så langt unna hverandre geografisk heller, samtidige som de i en periode var).

Ett eksempel i så måte er teksten "Erotik og Idyl". Her møter vi to unge mennesker som nylig har forlova seg. Så vidt leseren skjønner, skal de være forlova ei stund før de gifter seg. Det koster penger å holde bryllup, og han vil dessuten tjene nok til å forsørge kone og barn før de etablerer seg. Hus må de også ha. Men menneskene rundt dem mener at de bør gifte seg sporenstreks, fordi det er så fint og romantisk, og romantikken er et bevis på den sanne kjærlighet. De hjelper paret med å finne husvære og arbeid, og forsikrer han om en lovende karrière og henne om hjelp. Det unge paret, som er svært forelska i hverandre, gir etter for presset mot bedre vitende. Og resultatet er at de noen år etter lever i fattigdom og nød. Flerfoldige barnefødsler og mange små "engler" i huset har fjerna hennes munterhet, og hans arbeidsiver er kraftig redusert. Det er såvidt de klarer seg, økonomisk, fysisk, psykisk - og med hverandre. Kiellands kritikk er naturligvis retta mot disse forståsegpåerne, de som trenger seg på utenfra og skal bestemme over andre, over embetsstanden som kaster folk ut i økonomisk uføre, over de gifte kvinner, som ikke informerer sine medsøstre over hva ekteskapet innebærer, over samfunnet, som ikke diskuterer reproduksjon og seksualitet åpent, og som ikke en gang sprer kunnskap om emnet til alle. Og ironien blir komplett når de ugifte damer snakker om romantikken og den sanne kjærlighet, og mener at det unge par ikke er et eksempel i så måte. Nei, for en trenger verken arbeid eller penger, så lenge en har kjærlighet, og barna er deres rikdom.

Ved sida av budskapet, er det uten tvil språket som utmerker seg hos Kielland. Han skriver naturligvis noe gammelmodig for oss i dag (og det smitter lett...), men språket er samtidig så lett og presist at det overhodet ikke er vanskelig å henge med. Videre bruker Kielland ofte enkle metaforer (som i teksten "Slaget ved Waterloo") og har et tilgjengelig billedspråk (som for eksempel i "Haabet er lysegrønt"). Mange scener er svært humoristiske, noen til og med uforglemmelige - de unge er alltid yngst, og lite har endra seg der! Kielland styrer også langt på vei unna de verste klisjeene, noe som er godt gjort - det meste som blei skrevet på 1800-tallet, tematiserer relasjoner mellom mennesker på en nå noe oppbrukt måte. Men jeg fant at det her hos Kielland fortsatt hadde noe friskt og ungdommelig ved seg, tekstene har stått seg godt, og det er imponerende. Til sammen gjør dette Kielland til en svært lesverdig forfatter, og jeg ser allerede fram til neste verk.