Europeisk poesi i norsk gjendiktning

Bildekilde: Bokelskere

Europeisk poesi i norsk gjendiktning fra 1965 går for å være et av de viktigste verkene i Emil Boysons (1897-1979) samlede forfatterskap. I antologien har han valgt ut 72 dikt av 40 poeter etter egne kriterier, og deretter gjendikta - enten hele dikt eller utdrag, som han kaller "utkast" eller "fragment". Boyson byr på et spenn fra John Donne (1573-1631) til Giorgio Orelli (1921-2013). Videre beveger han seg over seks ulike språkområder; fransk, engelsk, tysk, italiensk, rumensk og spansk. Det sier seg kanskje sjøl at det er vanskelig å si noe oppsummerende eller enhetlig om disse 72 tekstene og de 40 vidt forskjellige poetene. Antologien er på mange måter ganske sprikende, men som redaktør Ronny Spaans (f. 1976) så fint poengterer i etterordet, må verket, utvelgelsen og gjendiktningene ses i sammenheng med det han kaller Boysons "integrerte poesiforståelse". Det er kan hende lett å se, og si, for en som sjøl er poet, og noe mer utfordrende for en nokså utrent diktleser.

Like fullt vil jeg altså forsøke å si noe om denne antologien. Med Europeisk poesi i norsk gjendiktning blei mange poeter for første gang oversatt til norsk og introdusert for en norsk leserkrets, mens andre, som John Donne og J. W. von Goethe (1749-1832), blei oversatt på nytt. Boyson har nemlig ikke fokusert på hvem som skriver, men hva han (kun to kvinner er representert) skriver om. Og ikke minst: hvordan det er skrevet. Nesten alle poetene griper forsøksvis tak i noe, et klart minne, en vag erindring, en stemning, en følelse, en forestilling, en idé, en årstid, livet, døden. De gjør sitt ytterste for å språkliggjøre det ordløse, eller det som er vanskelig å si med ord, men lett å føle. Og noen av dem makter å holde det fast også, om ikke annet så i alle fall i noen sekunder. Jeg er enig med Spaans når han bruker ordet impresjonistisk om antologien, for poetene er ute etter sanseinntrykkene, de flyktige og de varige, og de forsøker å gi dem videre til leseren.

Med varierende hell, naturligvis, noe som hovedsaklig skyldes at både forfattere og lesere er ulike. I antologien fins tradisjonell, bunden lyrikk med streng metrikk, og dikt som er frie og moderne både i form og i innhold, med poeter som blåser i stavelser og rimmønster. Det er mildt sagt utfordrende å brått skulle hoppe fra det ene til det andre (men biografiene bak i boka hjelper en på vei). Men det som er moro, er at jeg som leser ikke merker noe særlig til tidsspennet boka gaper over, det er like lett (eller vanskelig, avhengig av dikt og leser) å gripe 1600-tallsdiktet som 1900-tallsdiktet. Uansett er det jo slik at tanken kan være klar, mens det skorter noe på at formuleringene skal nå fram. Eller det kan være omvendt - jeg forstår klokkeklart hva dikteren sier, men hva mener han? Dikterens nøye uttenkte ord kan skape (for) mange bilder hos meg, eller ingen. Og av og til er det full klaff, og da er det gøy å være leser!

Noen poeter er svært konkrete og bruker mange ord for å skisse opp scener, landskap og omgivelser, sjøl om diktets kjerne egentlig er noe anna. Et eksempel i så måte er Paul Claudels (1868-1955) prosadikt "Vandreren". Jorge Guilléns (1893-1984) "Høislette" er mye knappere, og på en måte også tydeligere, men flatere reint innholdsmessig. Poeter som Friedrich Hölderlin (1770-1843) og Clemens Brentano (1778-1842) kjører på med bilder og metaforer, så det nesten blir for mye. Det er liksom ikke måte på hvor gyllent det hele skal være, gyllent og opp i andre sfærer. Da er Dylan Thomas' (1914-1953) dikt "Poem i oktober" mye mer håndgripelig. Her er det også gyllent, men uten at poeten har behov for å bruke akkurat det ordet. Thomas inviterer til medsansing der han skildrer kyst og skog, han skriver fram fuglesang og vind, rød-rips og pærer. Og til slutt er det som å være ute en oktoberdag og bli gjort oppmerksom på nye detaljer i et landskap du før har sett.

Fragmentene fra Saint-John Perse (1887-1975) er også av den svulstige typen. Men her fins en jublende tilstedeværelse som jeg aldri har vært borti før, og det var ganske fantastisk å bli trukket med inn i poetens univers, sjøl om jeg måtte gjøre en innsats for å henge med i alle tankesprang, fra metafor til assosiasjon til bilde og tilbake til en ny metafor. Helt i andre enden fins Ion Pillat (1891-1945), som her byr på maksimalt to linjer i slengen: Mitt hjerte med varsomme åre-tak/ror mig mot døden. Sjøl om en sikkert kan være tilbøyelig til å kalle noen sånne formuleringer for gullkorn, er det også ganske pretensiøst. Er to linjer et dikt? Er en spissformulering et dikt? Hvor mye med-dikting skal leseren stå for? Er Ja, også? med-dikting? 

Tilbake til antologien. Egentlig burde hver enkelt poet få sitt eget innlegg, slik at jeg kunne ytt både dem og diktene rettferdighet. Men det ville vært et langtekkelig og lett repeterende prosjekt, er jeg redd. For av et så stort utvalg, kan en ikke oppleve at alt treffer like sterkt. Jeg liker best de dikta som er dikt, og altså ikke prosadikt. Prosadiktene blir fort ordtunge og kan hende noe upresise i sin jakt på stemning og sanseinntrykk. De er små fortellinger, med mye intertekstualitet pressende på i bakgrunnen, jo mer du har lest, jo mer du kan om mytologi og historie, jo mer kan du hente. Og det er fint, men det gir meg ikke den forventa "lyrikkfølelsen". Et eksempel er Chateaubriands (1768-1848) "Av brevet om den romerske Kampagna, 1804", som for meg helt klart ikke er et dikt. Hölderlins "Ved Donaus kilde" er et dikt, men det er samtidig så lulla inn i klassisk symbolikk at det blir vanskelig å få fatt på kjerna for mange av dagens lesere. Yeats (1865-1939), derimot, balanserer ypperlig mellom før og nå, gammelt og moderne.

Jeg føler meg mer hjemme med strammere form og finslipt språk. Diktet er kanskje stivere, men likevel mer tilgjengelig. Poeten må stå for de bildene han har skapt, og han kan ikke hele tida trekke seg og omformulere, slik en kan i større grad i et prosadikt. Min erfaring er at en da derimot gir rom for noe mer, nemlig en slags klangbunn, en kommunikasjon mellom poet og leser, som beveger seg utenom det reint tekstlige planet. Og er det noe en merker svært godt når en leser en antologi, er det hvilke forfattere som har en skikkelig klangbunn, og hvilke som ikke har det. Noen dikt kan en nærmest dykke ned i, og en kan vende tilbake flerfoldige ganger og finne mening, ny mening. Som Goethes "Avreisen". Pedro Salinas (1891-1951) byr på tvetydighet i "Kallelse", Umberto Saba (1883-1957) gir vemod med "I år...". En anonym, tysk lied fra det attende århundre er rett fram, enkel, søt og romantisk, men den byr ikke på noe varig for min del. Like romantisk er "Fragmenter av "Æolsharpen"" av Coleridge (1772-1834), men her bever det både i og mellom linjene.

Og det er vel ei slik beving Emil Boyson har vært på leit etter. Det skal beve i diktet, og hos leseren. Det skal beve i tanken, hjertet eller i følelsene. Da når nemlig diktet fram, da rører det ved, da er det et dikt. Gjennom å følge egne impulser, sin egen kvalitetssans og sin integrerte poesiforståelse, som Spaans sier, har Boyson leita fram 72 dikt. At de bever for han, er tydelig, han har jobba med dem, og ikke bare oversatt, men gjendikta, han har tatt hensyn til diktets indre kvaliteter framfor de ytre, han har leita seg fram i en vrimmel av ord, mot ei kvinne fra ei svunnen tid, mot det siste møte, mot en oktoberdag med blodrød sol, mot et landskap vi kjenner, mot tida som vi aldri får tilbake, mot verden, slik den en gang var, slik den blir sett av stadig nye øyne, mot svalene som flyr over himmelen, mot dette livet og det ukjente hinsidige. Det er en evig kamp for å fange følelsen av lys og farger, stemmer og vind, sanger og drømmer. Og sånn sett er antologien overraskende enhetlig likevel.

"I år..."

Iår skal en tanke, tror jeg, snære mitt hjerte

når jeg har sett at de siste svaler fløi.

Siden lager stærene høistemt støi

i trærne på Tyvende-september-allé

ved møteplassen.

                             Men vinterens lange vé

gir mig alene til selskap just hin tanke

og på takene den brune spurv.

Ensomheten får fristes uten svaler

og uten kjærlighet mine siste dage.

- Umberto Saba