Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere

Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Alfabetlesing: Arkitekt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en helt vanlig dag. De er helt vanlige mennesker. Og situasjonene er i alle fall helt normale: De kjører bil, de er sultne, de overnatter på ei hytte, de flytter til et nytt sted, de rydder ut av et hus, de er på sommerferie eller juleavslutning, de er på besøk hos en nabo, det er vinter, de er på jobb. Men likevel er det noe som ikke stemmer. For leseren er det en snikende følelse av at noe er galt, en gradvis stigende og ubehagelig spenning, som et par ganger til og med kulminerer i fysisk ubehag.

For eksempel i novelle nummer to, "Bill Viola i ørkenen", der paret vi følger er på middagsbesøk hos hyttenaboene, bare for å overvære hvordan faren håndterer en tilbakestående sønn. I "Sult" får vi aldri klarhet i om det er hans eller hennes vurdering som er rett, men følelsen av at noe skummelt straks kommer til å skje, strekker seg som ei klam hand opp fra boksidene. Og hva innebærer egentlig begrepet "pleie" i novella med samme navn?

Det er vanskelig å ikke la seg engasjere av slike tekster, der det normale balanseres hårfint opp mot det unormale, der det vanlige går hånd i hånd med det uvanlige og der vi plutselig, bare bittelitt, befinner oss på gal side. Det mest dekkende begrepet på følelsen en får underveis, er kanskje "uncanny", best oversatt som ubehagelig, unaturlig eller nifst. Jeg fikk også assosiasjoner til de tidlige verkene til Ian McEwan (f. 1948), som da blei kalt Ian Mcabre på grunn av sin behandling av enkelte belasta temaer. Forfatter Merethe Lindstrøm (f. 1963) er ikke like eksplisitt og brutal i denne novellesamlinga, men hun spiller på de samme strengene.

Og det urovekkende forsterkes når tekstene er formidla så usentimentalt og udramatisk, og når språket er så uhyre presist. Det er finslipt, det fins ikke et overflødig ord, alt er nøye utvalgt og stempla hardt inn i boksidene. Så er det sjangeren, som er naturlig avgrensa i tid og rom og med tanke på antall personer. Personer som gnisser mot hverandre, som er anstrengte, urolige, og som med sin lette repetisjon (sulten, betraktninger av de andre, gutten, varmen, kulda, uthuset og så videre) skaper en nervøs stemning. Vi får ikke vite noe mer om dem enn det som fins i dette kirurgiske novelleutsnittet, bare disse minuttene, kanskje timene, av et liv, deretter ingenting. Det er brutalt, for som lesere blir vi værende i uvisse om hva som egentlig skjedde, hvordan det egentlig går etterpå, mens menneskene vi nettopp har møtt, fortsetter å tråkke rundt oss, som om vi kan hjelpe dem videre.

Novellemester Merethe Lindstrøm har i denne samlinga valgt seg ut mennesker som er langt ned i samfunnet - eller litt på sida. Det er folk det er synd på, folk som har det vanskelig, eller som det er lett å føle med. For eksempel rusmisbrukerne som har sitti inne og som nylig har fått tilbake omsorgsretten til barna sine, eller den utslitte og fattige aleinemora med en ustabil barnefar. Eller det kan være helt vanlige folk i dagligdagse situasjoner, der det brått skjer noe uventa, slik som i novella "Pleie". Lindstrøm skildrer menneskene som de er, uten å legge noe i mellom. Hun lar dem være angstfulle, dobbeltmoralske og usympatiske, men også tvilende, omsorgsfulle og lojale. Menneskene er godt skildra og troverdig framstilt.

Jeg syns ofte det er vanskelig å skrive om novellsamlinger. Skal en ta for seg en og en tekst, eller verket som en helhet? Skal en snakke generelt eller spesielt om for eksempel tematikk og personer? Skal en fokusere på slik de fleste tekstene er, eller der det er annerledes? De seks novellene i samlinga Arkitekt (2013) kunne gjerne hatt ett innlegg hver. Det er sterke tekster på hvert sitt vis, som alle forteller oss noe om dagens samfunn og vi som lever i det. Men er det noe fellestrekk her, i møtene mellom disse menneskene, så er det kommunikasjon. Mangelen på det og konsekvensene som følger, spenninga mellom det sagte og usagte, misforståelser rundt det og konsekvensene som følger, eller det at en lar være å si ifra videre om noe som er viktig.

Men dette er bare en måte å tolke de seks ulike novellene på. Her fins mange innganger og betrakningspunkter, og ett av dem er selve tittelen. Tittelen i seg sjøl, samt enkeltnovellenes titler, gir ikke alltid så mye mening forut for lesinga, denne samlinga er intet unntak. Men de gir mening etterpå. Og særlig boktittelen får en fin forklaring som umiddelbart setter samlinga i et annet perspektiv.  

Novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm blei svært kritikerrost da den kom ut i 2013. Så var det da også året etter at forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris og kunne smykke seg med sitt endelige gjennombrudd etter mer enn tretti år med pennen i hand. Og Lindstrøm skriver godt, det er det ingen tvil om. Tekstene hennes er lette å lese, men de gir en mye å tenke på. Det er mye undertekst å hente, og sammen med gode skildringer, flyt i språket og trykk i tekstene, blir det særegne noveller som nærmest dirrer.

Arkitekt var første bok ut i leseprosjektet Alfabetlesing.

Velkommen, Alice Andersen!

Bildekilde: Bokelskere

Riktignok er dette en bokblogg der begrepet "bok" aldri er blitt ytterligere diskutert og definert, men jeg har for det meste vært opptatt av skjønnlitteratur og til dels noe faglitteratur for voksne. Innimellom har ei og anna barne- og ungdomsbok fått slippe igjennom, men det er langt ifra et representativt utvalg for alle barnebøkene jeg leser og har lest - eller for alt som utgis og faktisk fins der ute. 

Med små barn i huset og en jobb der lesing og kjennskap til både ny og gammel barne- og ungdomslitteratur er en naturlig del av hverdagen, er det ingen vei utenom at nettopp det skal leses og blir lest. Og godt er det, for en gang bokelsker, alltid bokelsker. Bok er bok, uansett hvem den er ment for, og jeg har alltid ment at alle lesere har godt av å lese både i bredden og i dybden for å utfordre seg sjøl. Det medfører at en beveger seg over alle sjangre og gjerne alle aldersnivåer. En herlig bieffekt er da at en plutselig har en suveren leseropplevelse på et litt uventa sted.

Slik som nå. Jeg har en ivrig Sommerleser i hus, det vil si et barn som deltar på bibliotekenes nasjonale og digitale lesekampanje gjennom hele den lange sommeren, og det har faktisk blitt vanvittig mange bøker i sommer. Og ei av bøkene de vi har lest og kost oss mest med, er Alice Andersen (2014) av Torun Lian (f. 1956). Alice Andersen er den første boka i en serie på hittil fire bøker, hvorav den siste kom i fjor. Og ja, vi skal lese de andre tre også!

Det er nemlig slik at Alice Andersen, åtte år, er ganske vanlig og ganske uvanlig på en gang. For eksempel bor hun sammen med mamma og pappa, storebror Martin på tolv og lillesøster Mia på fire i en blokkleilighet i en stor by. Det er ganske vanlig. Men samtidig har hun forferdelig mange tanker i hodet, og ofte handler de om hva hun er engstelig for. Og det er kanskje ikke så vanlig. Faktisk er det sånn at av og til klarer hun aldeles å skremme seg sjøl med disse tankene! Og da er vi mer over på det uvanlige.

Akkurat denne dagen, når vi kommer inn i livet til den vanlige og uvanlige Alice Andersen, ser det ut til å være en helt ordinær dag. Men Alice føler på seg at noe kommer til å skje, det er som om hun går og gruer seg til noe hun ikke helt veit hva er. Det er fredag, noe som betyr at hun må stå opp tidlig og gå på skolen. Hva hvis Iver, gutten i nabooppgangen som også går i klassen, er sjuk og ikke skal på skolen? Da må Alice gå aleine! Og det, det er noe av det verste. Særlig hvis det kommer kvisete ungdommer. Eller pratsomme gamle mennesker. Som alltid skal spørre henne om skolen. Det har da ikke de noe med! Og hva skal hun forresten svare?

Men det viser seg at Iver skal på skolen. Og alt går bra. Likevel er ikke den gnagende følelsen borte når Alice har kommet hjem. Mamma er opptatt, slik hun pleier, og hører ikke helt hva Alice sier. Det sinte brevet hun skriver til kommunen er visst mye viktigere. Martin gauler, synger og danser, skjærende falskt og helt feil, men alt er som det skal der også. Og Mia sitter på badet og leiker med vann overalt. Da er Alice aleine igjen. Eller vent! Pappa! Han skulle jo ut i garasjen for å vaske bilen. Kanskje hun skal ta en tur ned dit? Han er sikkert snart ferdig. Det er bare det at det er så skummelt der ute. For eksempel har Iver fortalt at det er en kjempestor, svart, skummel og farlig hund i oppgangen hans. Hva hvis den er ute? Og så er det ungdommene. Og alle de fremmede. Og alle de som mamma og pappa sier at Alice må hilse pent på. Sånn som danseskolelæreren i fjerde.

Men. Det er jo ikke sikkert hun møter noen. Og dessuten kan hun jo løpe. Og hun kan veien, den er ikke lang. Og pappa er jo der. Og det er ikke så moro å kjede seg heller, akkurat. Kanskje hun skal ta sjansen? Nølende, og tankefull, og svært skeptisk, tar Alice motet til seg og går ut i gangen. Men hvordan det går der, må dere nesten lese sjøl.

Det som er så herlig med Alice Andersen, er at hun er så fullstendig seg sjøl. Rolig, stille, tankefull, tidvis full av angst, men så innmari seg sjøl. Hun er veldig fri for nykker og trass og ideer om at hun skal ha alt mulig hele tida, hun jakter ikke etter den kuleste leika eller den stiligste buksa, hun drømmer ikke om alt hun kan ønske seg til jul eller at hun skal velte seg i godteri på lørdag. Nei, Alice Andersen er nok en litt uvanlig åtteåring. For hun er usedvanlig jordnær og konkret, sjøl i alle sine tanker, og hun er full av aksept over at verden er slik den er. Hun må bare takle den.

Komposisjonen i boka er svært godt og profesjonelt utført og romanen har en gradvis spenningsoppbygging. Vi følger Alice over kun én dag. Vi rekker likevel å bli svært godt kjent med henne over mange korte kapitler med presise skildringer og en jevn bevegelse framover mot det spenningsmessige høydepunktet. Det går langsomt, men det er befriende langsomt! Her får vi tid til å tenke og reflektere sammen med Alice, og vi er med henne på hvert eneste skritt. Teksten gir slik sett rom for både foreldre og barn til å gå aktivt inn i dagen til Alice.

Innimellom nåtidsskildringene lar Lian Alice huske tilbake i tid, og konsentrerer seg da om noen få, men svært konkrete episoder, framfor et hav av erindringer. Det gjør at de utvalgte episodene trykkes inn i leseren, slik at vi virkelig forstår Alice og ikke kan unngå å ta henne på alvor. Og det igjen er vesentlig for å kunne skjønne hvordan hun kommer oppi det hun kommer oppi seinere den dagen, og for å forstå reaksjonene hennes mot slutten av boka. For Alice har rett. Det er virkelig noe spesielt som skjer denne fredagen.

Alice Andersen er, i all sin beskjedenhet og redsel, en svært viktig barneromanfigur. Hun slår nemlig et slag for de sjenerte og innadvendte barna som egentlig helst vil være i fred, i alle fall av og til. Og hun argumenterer, uten å si noe særlig, for at det også må være helt greit. Og det som er så fint med Lians skildringer, er at hun aldri dømmer Alice, eller ymter frampå om at hun bør være annerledes. Nei, Alice skal mestre verden slik den er, slik hun er. Hun skal ikke endre seg. Det er et svært viktig budskap å sende til barn av alle slag, men kanskje spesielt til disse tenkebarna, som ofte blir oversett og glemt fordi de tenker og ikke støyer i vei.

Stille barn blir av mange betrakta som litt annerledes, og mang en forelder, slektning, lærer og velmenende voksen forsøker å dytte disse barna ut av stillheten og inn i bråket. Bare fordi det da er lettere for oss voksne, for da veit vi hvor vi har dem - der hvor alle andre er. Men lett for voksne er ikke det samme som bra for barnet! Mange tenker at det kanskje er noe galt med de stille barna, og kommer med kommentarer slik som "Hun vokser det av seg." og "Det er nok bare en fase.", eller de tuller til stadighet med at barnet har mista stemmen og derfor er blitt helt borte og lignende. Og de leiker at de overser - når de faktisk overser det virkelige barnet helt på ordentlig. Jeg veit hva jeg skriver om, for jeg var også et slikt stille barn i noen år. Og nå er jeg mor til ett.

Og om du også har et slikt stille tenkebarn, en unge som vimer litt mye i sin egen verden, som drømmer mye og intenst, uansett om det er en følsom og rolig gutt eller ei sjenert og engstelig jente, er dette definitivt ei viktig bok å lese. Boka kan fungere som en samtalestarter omkring vanskelige temaer, og den kan virke som en brobygger mellom foreldre og barn, særlig der foreldrene ikke helt forstår sitt eget barn fordi hun eller han er så annerledes fra dem sjøl. Alice er skildra så tydelig og godt, og er så klar i sin egen tale, at hun er ikke vanskelig å forstå. Nei, hun skal bare aksepteres! Og ses, og høres, for hun er like viktig som de som bråker.

Den første boka om Alice Andersen minner så smått om Ian McEwans (f. 1948) barnebok Dagdrømmeren (på norsk i 1996). Begge bøkene har felles utgangspunkt, nemlig disse stille tenkebarna, men er ellers vidt forskjellige - fordi barna er så ulike. Likheten er at bøker og forfattere tar disse barna på alvor. De gjør plass til dem i vårt støyende, multimediale samfunn der de som roper høyest blir hørt mest, og ofte også blir premiert for dårlig oppførsel (bare se til USA). Og begge bøkene trengs, kanskje nå mer enn noen gang.

Alice Andersen er en solid, velkomponert og viktig barneroman ført i et godt språk. Lian skildrer lett og fint Alices vekslinger i humør og tanker, og glir uanstrengt fram og tilbake mellom nåtid og fortid, samt Alices tanker om framtida. Gjennom bruk av tredjeperson unngår forfatteren at redselen blir klaustrofobisk og skummel, og ved bruk av presens blir historia engasjerende. Uten å bruke kliniske begreper lages det tydelige forskjeller i Alices gruing, fra bekymring oppover mot ei stadig mer intens uro, deretter engstelse, redsel og rein angst. Også på denne måten er boka nyttig og verdifull for alle som jobber med barn, alle som har barn og sjølsagt også for alle barn som av og til er litt redde.

Alice Andersen er godt og stemningsfullt illustrert av Øyvind Torseter (f. 1972). De andre titlene i denne kjempefine, kritikerroste og prisbelønte serien er Reserveprinsesse Andersen (2015 - Brageprisen), Alice svømmer ikke (2016) og Alice og alt du ikke vet og godt er det (2017). Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Bokhyllelesing: Patricia Highsmith

Bildekilde: Bokelskere

Den unge arkitekten Guy Haines sitter på toget på vei hjem til småbyen han kommer fra. Han skal besøke mora si, ei dame han har et svært godt forhold til, samt at han skal snakke med Miriam. Miriam! Han kan ikke helt få bestemt seg når det kommer til henne. Hater han henne? Eller vil han bare få henne vekk så fort som mulig? Eller syns han synd på henne? Uansett er han fast bestemt på å be om skilsmisse. Han vil ikke bli hos henne når hun venter en annen manns barn. I tillegg har de vært separert i flere år allerede, og det er lenge sia han har sett henne. De er mest som fremmede for hverandre. 

På det samme toget sitter også en annen, noe yngre mann ved navn Charles Bruno. Han er en ranglefant av dimensjoner, er særskilt opptatt av mord og kunne mer enn gjerne tenke seg å ta livet av faren sin, som han hater, slik at han og mora kan få kontrollen over familieformuen og eiendommene. Men med farens privatdetektiv Gerard hengende over seg, kan han ikke foreta seg stort uten å bli spurt om det etterpå. Situasjonen er uholdbar og Charles holder på å bli småsprø av å være ufri. Det er under hans verdighet!

Ved en ytterst uheldig tilfeldighet kommer disse to mannfolka i snakk. Og fordi Charles er svært kontaktsøkende, pågående og mangler normal folkeskikk, særlig i fylla, blir det til at de fortsetter samtalen inne i hans kupé, der de også får servert middagen og drikker mer enn de burde. Charles grafser rundt i Guys privatliv, noe som frustrerer Guy, men han er likevel fascinert av denne mannen som tilsynelatende totalt mangler skrupler og fintfølelse. Men ganske snart føler han seg uvel og vil ut og vekk, bort, langt bort, han vil ha frisk luft, klare tanker, en mulighet til å forberede seg på å møte Miriam, men nei. Han holdes på sett og vis mot sin vilje fast av Charles og kan ikke la være å holde praten gående, om ikke annet så av høflighet.

Etter kort tid med Guy blir det klart for Charles hva som burde gjøres. Han ser nemlig alt gjennom sine bedrukne briller, og gjennom sitt hårreisende perspektiv på mennesker (kvinner i særdeleshet) og forbrytelser (spesielt mord). Uten særlig blygsel lanserer han forslaget for Guy: Hva om vi begikk hvert vårt drap, for hverandre? Charles mener at alle mennesker er i stand til å drepe, og at det beste mordet er det som begås helt uten motiv. Det vil nemlig villede alle etterforskere, og drapsmannen vil slippe unna. Guy blir fysisk dårlig bare av å høre på snakket til Charles, for det er så fjernt for hva han kunne tenke seg. Men under press blir han nødt til å innrømme at han har tenkt på å drepe, han også.

Ti dager etter blir Guys kone Miriam funnet død. Guy befinner seg da i Mexico sammen med kjæresten Anne, og drar rett hjem til mora, som mildt sagt er rysta. Det er nemlig slik at politiet ikke har noen spor i det hele tatt, og ingen har sett noe som helst. Først var hun der, i live ute på øya sammen med vennene sine, så lå hun plutselig død på bakken i mørket. Kvalt. Guy har mistanker, men klarer ikke å tro på dem. Han klarer heller ikke si noe til politiet, da det hele virker for usammenhengende til å være sant. Og han har jo ingen bevis, det var bare en samtale, en vond og ekkel samtale han helst vil glemme. Det må bare være en tilfeldighet! Men mistanken gnager. Og gnager.

Dette er altså utgangspunktet for Patricia Highsmiths (egentlig Mary Patricia Plangman, 1921-1995) debutroman Billett til helvete, bedre kjent under originaltittelen Strangers on a Train. Boka kom ut i USA i 1950, blei filmatisert av Alfred Hitchcock (1899-1980) året etter og kom på norsk for første gang ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1968. Og det er hennes oversettelse jeg nå har lest, dessverre en langt ifra feilfri oversettelse. Her er det mye slurv, blant annet mange orddelingsfeil, og noen setninger er så dårlige at de ikke gir mening. Det hjelper heller ikke når punktum og stor bokstav blir glemt.

Boka skiller seg en del fra vanlige kriminalromaner. Ofte finner vi klappjakta på morderen som det sentrale spenningselementet, her er det utforskning av menneskets psyke som står i fokus. Hvem er i stand til å drepe? Hva kan drive et menneske til drap? Er det mulig å tvinge noen til å drepe? Kan en distansere seg fra en slik handling? Kan en leve normalt etterpå? Tematikken er svært mørk, og på mange måter er hele boka et dypdykk i en nedadgående og destruktiv spiral der leseren langt på vei veit at dette umulig kan gå bra. Men en håper i det lengste likevel.

Highsmith skriver i tredjeperson, og det er Guy som virker å være bokas hovedperson da vi stort sett følger han. Men det er ikke helt gjennomført, for også Charles slipper til med betraktninger og handlinger, og har mange kapitler og lange scener helt uten Guy, noe som egentlig ikke er så logisk. Det er plass til en fortellerstemme til, men hvorfor er det ikke konsekvent gjennomført? Vekslingene mellom disse to er ikke alltid helt vellykka, da vi aldri får en forklaring på hvorfor vi får skildra noe og ikke noe annet. Slik blir vi godt kjent med Guy, og ikke så godt kjent med Charles. Likevel fungerer boka.

Boka er full av kontraster. Den største er naturligvis den mellom de to mannfolka, Guy og Charles. Guy er en vellykka, danna, utdanna og hardt arbeidende mann, som forsøker å gjøre rett mot både kona og kjæresten. Han som er så bestemt på skilsmisse går plutselig med på å bli i ekteskapet likevel, til hun har født, og han er villig til å la et stort oppdrag fare av samme årsak. Han vil være et godt menneske, og er det langt på vei også. Men, og det er et viktig men: Jeg får aldri medfølelse med Guy. Så har vi hans motsetning, den sleipe rikmannsgutten Charles, som er bortskjemt, ubehøvla og lat, og som ikke bryr seg nevneverdig om rett og galt eller sånt tull som etikk og moral. Han er en kraftig alkoholisert og egosentrisk drittsekk som ville fått alle psykologers varsellamper til å blinke med sitt sterke utslag på psykopatskalaen. Naturligvis er det ikke noe medfølelse å hente her heller.

Videre er det kontrastene mellom de to kvinnene i boka, Miriam og Anne. De spiller begge viktige biroller i begge menns liv, og deres væren er høyst ulik. Så har vi den sjølsagte kontrasten mellom liv og død, som ikke er til å komme utenom i ei slik bok. På samme måte har vi før og etter. Møtet mellom Guy og Charles på toget skal komme til å endre dem begge, og begge rammes av konsekvensene av hva de gjør og ikke gjør. Men også Guy er opptatt av kontraster, han tenker på det og formulerer det. Mye av det er nok som en del av yrket som arkitekt, men noe blir også framprovosert gjennom bokas handlingsforløp. Guy ser det dobbelte i alle mennesker, ting, situasjoner og handlinger, en dualisme som til sammen utgjør en helhet. I alle fall blir det slik han etter hvert forsøker å forklare - og legitimere - det som skjer.

Jeg har tidligere lest bøkene om psykopaten Tom Ripley av samme forfatter. Da var det noe ved skildringene hennes som jeg ikke likte, og det var det denne gangen også. Det er noe overfladisk, kjølig og usympatisk ved grunnstemninga i boka som påvirker alt, og vi kommer aldri helt tett innpå Guy og Charles, sjøl om teksten gir seg ut for å være utleverende og psykologisk. Her fins heller aldri varme og lun humor, omtanke og omsorg, teksten og personene er slikt sett enspora og noe utroverdige. I tillegg er det mange overtydelige passasjer, der forfatteren både viser fram og forteller hva som skjer, i stedet for å bare gjøre en av delene. Med et noe strammere manus ville det vært betraktelig mer spennende å lese. Men disse psykopatgreiene blir aldri spennende for meg, jeg klarer ikke å leve meg inn i det og i verste fall blir det bare ekkelt. 

Patricia Highsmith blei i hurten og sturten mitt valg for sjuende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Nå er ikke USA europeisk, men jeg er likevel en smule skuffa over egent bokvalg, da jeg hadde sett for meg noe mye mer eksotisk! Men det får vente. Fordelen med å ha lest boka, er at jeg nå ikke lenger henger på utsida av de mange populærkulturelle referansene som festes på nettopp dette verket - jeg har ikke sett filmen heller. Men ulempen er at det på alle måter var en kraftig nedtur fra Ian McEwans finslipte roman Barneloven.

Sommerlesing, del III

Du veit det er varmt når du ligger på sofaen med gardinene for og alle vinduer åpne i fint lite mer enn bikini, du er fullstendig avslappa etter å ha gjort ingenting hele dagen, men du er dyvåt av svette, og du leser ei bok der de fuktige fingrene dine får papiret til å krølle seg på hver eneste side. Ja, omtrent sånn har det altså vært her. Sia begynnelsen av mai. Og det sier seg kanskje sjøl at det kan bli litt mye i lengden, også av en slik god varme, som var så etterlengta i vinter. Men nå som plenen minner mer om et ørkenlandskap enn en plen, og trærne feller gule blader hver gang det blåser, har det gått litt langt. For det var vel ikke meninga at det skulle være høst nå? Jeg veit ikke med deg, men jeg skal i alle fall klemme inn en sommermåned til!

Alexander L. Kielland

Denne karen er tydeligvis ingen sommermann, i alle fall ikke for meg. Ennå. Han må derfor skyves med videre inn i august, men ligger til en hver tid klar for å bli lest!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien til Sveriges store sønn bæres med rundt i det nye huset, for jeg har alltid med meg bokbunken min. Opp på soverommet, ned på stua, opp på loftet, ned i kjelleren. Neivel, da, så ille er det ikke at jeg tar med bunken ned i kjelleren når jeg skal rydde i boden, men at jeg til stadighet drasser den med meg, det gjør jeg. Og det betyr at jeg snart kommer i gang med lesinga også. Forhåpentligvis.

Ian McEwan

Barneloven er lest og omtalt, og for ei bok det er! Fortellerkunst, struktur, handling - alt er mesterlig utført - og sjøl om tematikken er vanskelig, var det rett og slett en sterk og flott leseropplevelse. Mer i samme stil finner du her!

Monika Fagerholm

Ja, hun bæres også rundt! Boka altså, ikke dama. Hva mer kan jeg si? Med noen ekstra runder i trappene og en solid bunke å drasse på, er det ikke til å se bort ifra at en etter hvert blir litt sterk av slik bokbæring. Men det hadde sjølsagt hatt større effekt om det var dama en drassa på. I alle fall umiddelbart, helt til en innhentes av konsekvensene...

Umberto Eco

Ferdig! Tjukkasboka mi for juni og juli gikk unna som bare det, og innlegg om de morderiske munkene finner du her. Og ja, i tilfelle det ikke er opp i dagen, så handler altså Ecos roman om så mye mer enn bare det, den også. Boka er lest sammen med Birthe, og som vanlig er det veldig hyggelig!

Agneta Pleijel

Oppfølgeren til Drottningens chirurg ligger klar! Den heter Kungens komediant og er bok nummer to av tre av denne svenske mesterforfatteren. Romanene er historiske og tar oss med tilbake til det svenske 1700-tallet, og har i tillegg forbindelser til hennes egen familiehistorie. Jeg gleder meg!

Kim Småge

Dameroman m/menn, Kim Småges første roman på mer enn ti år, er dessverre lest og langt ifra likt. Den var faktisk en skikkelig nedtur, og jeg blei veldig skuffa. Men jeg håper jo at Småge fortsetter å skrive, og at hun finner tilbake til den gode stilen og krafta hun hadde i kriminalromanene sine. Om ikke, er jeg redd det ikke blir mer Småge på meg.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen, en velkjent klassiker for mange, men hittil ganske ukjent for meg, ligger fortsatt klar for å bli lest. Jeg tenker at det er ei fin bok å kose seg med en lun sommerkveld, men jeg kan jo ta feil... Den som leser, får vite!

Merethe Lindstrøm

Arkitekt er også blant bøkene på leselista, og jeg ser faktisk fram til å lese noveller igjen. Nå er det ganske lenge sia sist, og Lindstrøm skriver svært godt, i alle fall i det jeg har lest av henne så langt. Denne boka bæres nå med rundt i huset, sammen med seks-sju andre bøker, og jeg ser stadig på den. Godt tegn!

Edith Södergran

Ei anna av bøkene jeg bærer med meg rundt i huset er Samlade dikter av finlandssvenske Edith Södergran. Jeg har hatt boka i ulesthylla kjempelenge, og lest de første diktene ørti ganger, uten å komme videre. Jeg har rett og slett mangla litt motivasjon. Men nå har jeg bestemt meg for at den skal leses, hele greia, sjøl om det er uhorvelig mange dikt. I tillegg er det hele på svensk, så det er ikke alle metaforer jeg henger like bra med på. Men det går, på et vis. Det skal gå.

Bergljot Hobæk Haff

Av og til er det ei bok som sniker i køen. Ei bok som egentlig ikke skulle leses før om noen år, da det var dens tur. Jeg forsøker nemlig så langt det er mulig å lese de eldste bøkene først, for å ha jevn sirkulasjon i ulesthyllene, og for å motivere meg sjøl til å lese gamle hylleslitere. Det er jo ingen vits i å ha dem om de bare står der. Men nei. Det gikk ikke denne gangen! I leit etter ei passende bok å ta med i veska, falt øya helt tilfeldig på Bålet av Bergljot Hobæk Haff, og et par dager seinere var den lest. Og den likte jeg veldig, veldig godt. Innlegg finner du her.

Patricia Highsmith

Denne forfatteren kom også bare seilende ut av det blå, og var ikke egentlig et planlagt valg. Men jeg trengte ei bok som passa til denne månedens utfordring i Bokhyllelesing 2018. Og det blei rett og slett Billett til helvete. Jeg kjenner godt til forfatteren fra tidligere, da jeg har lest alle bøkene hennes om Tom Ripley. Men det er noe ved skildringene hennes som jeg ikke helt liker, så det blir spennende å se om denne boka er likedan.

Bokhyllelesing 2018

Ny måned er som regel synonymt med ei ny utfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2018. Etter sommerens omfattende utfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese, var det duka for noe litt enklere. Neste utfordring var kort og godt å lese ei bok av en forfatter fra et ikke-europeisk land. Jeg hadde egentlig tenkt til å utfordre meg sjøl skikkelig med et eksotisk valg, gjerne noe gammelt fra Asia. Men den gang ei. Det blei Patricia Highsmith fra USA. Ikke-europeisk er det jo, men på grunn av den engelskspråklige dominansen i vestlig litteratur, blei det ikke så mye til utfordring lell. Og eksotisk er det i alle fall ikke! Kanskje du hadde mer hell? Minner om første samleinnlegg fra Bokhyllelesing 2018s tre første runder, som du finner her. Neste samleinnlegg kommer snart, og utfordringene som oppsummeres da er april (bøker som handler om en familie), mai (boka bak filmen) og fellesutfordringa for juni og juli (tjukke bøker du lenge har utsatt å lese). Legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

  

Ha en fortsatt nydelig lesesommer, alle sammen!

Barneloven

Bildekilde: Bokelskere

Ian McEwans (f. 1948) bøker er bøker jeg alltid bruker lang tid på. Helt sia jeg blei introdusert til forfatterskapet hans ved en snål tilfeldighet for snart femten år sia, har han hatt en helt spesiell plass i leserhjertet mitt - og i bokhyllene. Det er noe ved teknikken hans, ved skildringene, stilen, språket, betrakningene og blikket som appellerer til meg. Og tematikken han velger fra bok til bok oppleves som viktig, relevant og ikke minst troverdig formidla, sjøl om den ofte står svært fjernt fra meg og min virkelighet.

Og det er en stor glede å kunne skrive at Barneloven (utgitt som The Children Act på engelsk i 2014, norsk oversettelse ved Halvor Kristiansen (f. 1969) i 2015) ikke er et unntak! Misforstå meg rett, jeg er ingen småsprø tilbeder som sluker alt McEwan skriver, ukritisk og rått. For eksempel hadde jeg en del å usette på novellesamlinga jeg leste i fjor høst, Kjærlighetens handlinger og andre noveller (norsk utvalg fra 1992). Og sjøl om jeg har lest nesten hele forfatterskapet, betyr ikke det at jeg liker alle bøkene. Langt ifra! Noen av dem er så ille, tematisk sett, at jeg nesten skulle ønske at de var ulest.

Men Barneloven er heldigvis ikke i den kategorien, sjøl om tematikken også her er alvorlig og brutal. Hovedpersonen er Fiona Maye, høyesterettsdommer for familieretten i London. Hun er snart seksti år, godt gift med Jack og bosatt i et flott område av byen. Fiona og Jack er barnløse, men slettes ikke ulykkelige, og er svært glade i og har ofte besøk av nevøer og nieser. Det var bare det at det liksom aldri passa for dem å få egne barn - Fiona har hele veien opplevd det som meningsfylt nok å være tante og ikke minst å arbeide. Hun har arbeidslyst, masse arbeidsglede og finner enormt med mening i å verne om barna hun møter gjennom rettsapparatet.

Vi følger Fiona i tredjeperson, og hele veien er vi så tett på at vi også får innsikt i tanker og følelser. McEwan skriver med stor overbevisning om ei kultivert middelaldrende kvinne, og har lagt til et imponerende antall detaljer fra en dommers hverdag, som han uten å blunke holder styr på. Fiona har en krevende hverdag der arbeidet er i fokus fra morgen til kveld, og hun opptrer profesjonelt og saklig i alle saker som skildres i boka. Med ett unntak.

En kveld hun er på vakt som dommer, ringer telefonen. Det er en hastesak, der en kreftsjuk mindreårig gutt og hans foreldre har nekta blodoverføring med grunnlag i deres religiøse overbevisning som Jehovas vitner. Sjukehuset ønsker å behandle den snart 18 år gamle gutten mot hans og familiens vilje. De mener det er den eneste måten han kan berge livet på. Men for vitnene er blodoverføring synd, og konsekvensen av et slikt valg er total eksklusjon fra trossamfunnet. Det er en kompleks og vanskelig sak med mange hensyn å ta, men hvilket hensyn skal veie tyngst? Fiona er den som til sjuende og sist, når saken er presentert, drøfta og behandla i retten et par dager seinere, skal fatte beslutninga. Hun aleine har ansvar for guttens framtid, for om han overlever eller dør.

Samtidig med at dette skjer, kommer ektemannen Jack og ber om Fionas tillatelse til å ha en affære. Han er misfornøyd med den samme gamle tralten som er sexlivet deres, med hennes dedikasjon til arbeidet og mangel på oppmerksomhet mot han og oppfinnsomhet med han. Derfor kunne han tenke seg et aldri så lite sidesprang med Melanie, en yngre statistiker, samtidig som de to skal fortsette å holde på ekteskap og tosomhet, selskapeligheter og livet i leiligheten. Fiona svarer med å kaste han ut. Mannen hennes, gjennom hele livet, sammen i alt, blir dermed borte. Hun er ikke forberedt på å møte alderdommen aleine og blir rett og slett vippa av pinnen. Kanskje det er derfor hun engasjerer seg så sterkt i den nyeste saken hun har fått i fanget? Kanskje det er derfor hun bestemmer seg for å møte 17 år gamle Adam der han ligger på sjukehuset, for å vurdere om han faktisk har tatt innover seg konsekvensene ved å nekte livreddende behandling?

Saken får store ringvirkninger, uten at jeg skal gå inn på dem her. Til å avsløre det er boka alt for god - du kan rett og slett lese den sjøl! Men sjøl om tematikken er vond, alvorlig og realistisk, og krever innlevelse og tilstedeværelse hos både forfatter og leser, er det godt å lese og være i bokas univers. Fiona er sympatisk, progresjonen i saken og i privatlivet hennes er gradvis og logisk, og hun reflekterer konsekvent rundt valg, avgjørelser, nåtid og framtid og trekker leseren med videre i stadig nye tanker og arbeidsoppgaver. Det gjør at vi føler at vi er sammen med henne, snarere enn at vi observerer henne.

Romanen har lite ytre spenning, men er svært tett og intens og oppleves derfor som veldig spennende likevel. Spenningspunktene oppstår når Fiona går i dialog med andre personer i boka, og mye plass brukes på å skildre hvordan menneskene forholder seg til hverandre og hvordan balansen dem i mellom hele tida forskyves, hårfint og ørlite. Ektemannen Jack gir romanen et uforutsigbart tilsnitt med sitt barduse utspill og sin ukonvensjonelle oppførsel, noe som gir den juridiske ryddigheten en nødvendig kontrast.

Boka har en suveren flyt, slik at en nesten ikke føler at en leser, og McEwan har virkelig veid sine ord, hele veien. Han er verken utmalende eller skravlete, men uhyre presis, kontrollert og svært bevisst på hva han skriver og hva han ønsker å skildre og fortelle. Han utporsjonerer informasjon med omhu, samtidig som vi lesere aldri føler oss snytt eller lurt. Vi er jo der, med Fiona, og ser, hører og føler gjennom henne, med henne. 

Barneloven er ei særdeles god bok, som turnerer valg av emne svært elegant. Det som forundrer meg, er at tematikken er så vanskelig, samtidig som romanen er så lett å lese. Det må ha vært en utfordrende balansegang å få til, sjøl for en så rutinert forfatter. I tillegg til McEwans penn og valg av perspektiv, tror jeg det også kommer av at boka har få andre konfliktlinjer enn de to jeg allerede har nevnt, slik at leseren faktisk får konsentrere seg om disse. Det gir et ryddig og oversiktlig inntrykk, som kler Fiona både privat og profesjonelt.

I tillegg til at Barneloven er ei mesterlig bok, der leseren blir berørt og ikke kan unngå å gjøre seg refleksjoner omkring konfliktene og tematikken underveis, er den også ei viktig bok. Ian McEwan velger å ta barnas ve og vel på alvor gjennom karakteren Fiona, og han våger å la noe så betent og utfordrende som tvungen medisinsk behandling være hovedtematikk. Det er en problemstilling en fra tid til annen kan lese om i avisene, så at det er høyst reelt, er det ingen tvil om. Så er også romanen inspirert av to ulike, men virkelige saker. Men fordi McEwan behandler det så seriøst og respektfullt, blir det aldri spekulativt. I stedet sitter leseren igjen med en berika følelse, og den enorme gleden det er å ha lest en nærmest plettfri roman.