Velkommen, Alice Andersen!

Bildekilde: Bokelskere

Riktignok er dette en bokblogg der begrepet "bok" aldri er blitt ytterligere diskutert og definert, men jeg har for det meste vært opptatt av skjønnlitteratur og til dels noe faglitteratur for voksne. Innimellom har ei og anna barne- og ungdomsbok fått slippe igjennom, men det er langt ifra et representativt utvalg for alle barnebøkene jeg leser og har lest - eller for alt som utgis og faktisk fins der ute. 

Med små barn i huset og en jobb der lesing og kjennskap til både ny og gammel barne- og ungdomslitteratur er en naturlig del av hverdagen, er det ingen vei utenom at nettopp det skal leses og blir lest. Og godt er det, for en gang bokelsker, alltid bokelsker. Bok er bok, uansett hvem den er ment for, og jeg har alltid ment at alle lesere har godt av å lese både i bredden og i dybden for å utfordre seg sjøl. Det medfører at en beveger seg over alle sjangre og gjerne alle aldersnivåer. En herlig bieffekt er da at en plutselig har en suveren leseropplevelse på et litt uventa sted.

Slik som nå. Jeg har en ivrig Sommerleser i hus, det vil si et barn som deltar på bibliotekenes nasjonale og digitale lesekampanje gjennom hele den lange sommeren, og det har faktisk blitt vanvittig mange bøker i sommer. Og ei av bøkene de vi har lest og kost oss mest med, er Alice Andersen (2014) av Torun Lian (f. 1956). Alice Andersen er den første boka i en serie på hittil fire bøker, hvorav den siste kom i fjor. Og ja, vi skal lese de andre tre også!

Det er nemlig slik at Alice Andersen, åtte år, er ganske vanlig og ganske uvanlig på en gang. For eksempel bor hun sammen med mamma og pappa, storebror Martin på tolv og lillesøster Mia på fire i en blokkleilighet i en stor by. Det er ganske vanlig. Men samtidig har hun forferdelig mange tanker i hodet, og ofte handler de om hva hun er engstelig for. Og det er kanskje ikke så vanlig. Faktisk er det sånn at av og til klarer hun aldeles å skremme seg sjøl med disse tankene! Og da er vi mer over på det uvanlige.

Akkurat denne dagen, når vi kommer inn i livet til den vanlige og uvanlige Alice Andersen, ser det ut til å være en helt ordinær dag. Men Alice føler på seg at noe kommer til å skje, det er som om hun går og gruer seg til noe hun ikke helt veit hva er. Det er fredag, noe som betyr at hun må stå opp tidlig og gå på skolen. Hva hvis Iver, gutten i nabooppgangen som også går i klassen, er sjuk og ikke skal på skolen? Da må Alice gå aleine! Og det, det er noe av det verste. Særlig hvis det kommer kvisete ungdommer. Eller pratsomme gamle mennesker. Som alltid skal spørre henne om skolen. Det har da ikke de noe med! Og hva skal hun forresten svare?

Men det viser seg at Iver skal på skolen. Og alt går bra. Likevel er ikke den gnagende følelsen borte når Alice har kommet hjem. Mamma er opptatt, slik hun pleier, og hører ikke helt hva Alice sier. Det sinte brevet hun skriver til kommunen er visst mye viktigere. Martin gauler, synger og danser, skjærende falskt og helt feil, men alt er som det skal der også. Og Mia sitter på badet og leiker med vann overalt. Da er Alice aleine igjen. Eller vent! Pappa! Han skulle jo ut i garasjen for å vaske bilen. Kanskje hun skal ta en tur ned dit? Han er sikkert snart ferdig. Det er bare det at det er så skummelt der ute. For eksempel har Iver fortalt at det er en kjempestor, svart, skummel og farlig hund i oppgangen hans. Hva hvis den er ute? Og så er det ungdommene. Og alle de fremmede. Og alle de som mamma og pappa sier at Alice må hilse pent på. Sånn som danseskolelæreren i fjerde.

Men. Det er jo ikke sikkert hun møter noen. Og dessuten kan hun jo løpe. Og hun kan veien, den er ikke lang. Og pappa er jo der. Og det er ikke så moro å kjede seg heller, akkurat. Kanskje hun skal ta sjansen? Nølende, og tankefull, og svært skeptisk, tar Alice motet til seg og går ut i gangen. Men hvordan det går der, må dere nesten lese sjøl.

Det som er så herlig med Alice Andersen, er at hun er så fullstendig seg sjøl. Rolig, stille, tankefull, tidvis full av angst, men så innmari seg sjøl. Hun er veldig fri for nykker og trass og ideer om at hun skal ha alt mulig hele tida, hun jakter ikke etter den kuleste leika eller den stiligste buksa, hun drømmer ikke om alt hun kan ønske seg til jul eller at hun skal velte seg i godteri på lørdag. Nei, Alice Andersen er nok en litt uvanlig åtteåring. For hun er usedvanlig jordnær og konkret, sjøl i alle sine tanker, og hun er full av aksept over at verden er slik den er. Hun må bare takle den.

Komposisjonen i boka er svært godt og profesjonelt utført og romanen har en gradvis spenningsoppbygging. Vi følger Alice over kun én dag. Vi rekker likevel å bli svært godt kjent med henne over mange korte kapitler med presise skildringer og en jevn bevegelse framover mot det spenningsmessige høydepunktet. Det går langsomt, men det er befriende langsomt! Her får vi tid til å tenke og reflektere sammen med Alice, og vi er med henne på hvert eneste skritt. Teksten gir slik sett rom for både foreldre og barn til å gå aktivt inn i dagen til Alice.

Innimellom nåtidsskildringene lar Lian Alice huske tilbake i tid, og konsentrerer seg da om noen få, men svært konkrete episoder, framfor et hav av erindringer. Det gjør at de utvalgte episodene trykkes inn i leseren, slik at vi virkelig forstår Alice og ikke kan unngå å ta henne på alvor. Og det igjen er vesentlig for å kunne skjønne hvordan hun kommer oppi det hun kommer oppi seinere den dagen, og for å forstå reaksjonene hennes mot slutten av boka. For Alice har rett. Det er virkelig noe spesielt som skjer denne fredagen.

Alice Andersen er, i all sin beskjedenhet og redsel, en svært viktig barneromanfigur. Hun slår nemlig et slag for de sjenerte og innadvendte barna som egentlig helst vil være i fred, i alle fall av og til. Og hun argumenterer, uten å si noe særlig, for at det også må være helt greit. Og det som er så fint med Lians skildringer, er at hun aldri dømmer Alice, eller ymter frampå om at hun bør være annerledes. Nei, Alice skal mestre verden slik den er, slik hun er. Hun skal ikke endre seg. Det er et svært viktig budskap å sende til barn av alle slag, men kanskje spesielt til disse tenkebarna, som ofte blir oversett og glemt fordi de tenker og ikke støyer i vei.

Stille barn blir av mange betrakta som litt annerledes, og mang en forelder, slektning, lærer og velmenende voksen forsøker å dytte disse barna ut av stillheten og inn i bråket. Bare fordi det da er lettere for oss voksne, for da veit vi hvor vi har dem - der hvor alle andre er. Men lett for voksne er ikke det samme som bra for barnet! Mange tenker at det kanskje er noe galt med de stille barna, og kommer med kommentarer slik som "Hun vokser det av seg." og "Det er nok bare en fase.", eller de tuller til stadighet med at barnet har mista stemmen og derfor er blitt helt borte og lignende. Og de leiker at de overser - når de faktisk overser det virkelige barnet helt på ordentlig. Jeg veit hva jeg skriver om, for jeg var også et slikt stille barn i noen år. Og nå er jeg mor til ett.

Og om du også har et slikt stille tenkebarn, en unge som vimer litt mye i sin egen verden, som drømmer mye og intenst, uansett om det er en følsom og rolig gutt eller ei sjenert og engstelig jente, er dette definitivt ei viktig bok å lese. Boka kan fungere som en samtalestarter omkring vanskelige temaer, og den kan virke som en brobygger mellom foreldre og barn, særlig der foreldrene ikke helt forstår sitt eget barn fordi hun eller han er så annerledes fra dem sjøl. Alice er skildra så tydelig og godt, og er så klar i sin egen tale, at hun er ikke vanskelig å forstå. Nei, hun skal bare aksepteres! Og ses, og høres, for hun er like viktig som de som bråker.

Den første boka om Alice Andersen minner så smått om Ian McEwans (f. 1948) barnebok Dagdrømmeren (på norsk i 1996). Begge bøkene har felles utgangspunkt, nemlig disse stille tenkebarna, men er ellers vidt forskjellige - fordi barna er så ulike. Likheten er at bøker og forfattere tar disse barna på alvor. De gjør plass til dem i vårt støyende, multimediale samfunn der de som roper høyest blir hørt mest, og ofte også blir premiert for dårlig oppførsel (bare se til USA). Og begge bøkene trengs, kanskje nå mer enn noen gang.

Alice Andersen er en solid, velkomponert og viktig barneroman ført i et godt språk. Lian skildrer lett og fint Alices vekslinger i humør og tanker, og glir uanstrengt fram og tilbake mellom nåtid og fortid, samt Alices tanker om framtida. Gjennom bruk av tredjeperson unngår forfatteren at redselen blir klaustrofobisk og skummel, og ved bruk av presens blir historia engasjerende. Uten å bruke kliniske begreper lages det tydelige forskjeller i Alices gruing, fra bekymring oppover mot ei stadig mer intens uro, deretter engstelse, redsel og rein angst. Også på denne måten er boka nyttig og verdifull for alle som jobber med barn, alle som har barn og sjølsagt også for alle barn som av og til er litt redde.

Alice Andersen er godt og stemningsfullt illustrert av Øyvind Torseter (f. 1972). De andre titlene i denne kjempefine, kritikerroste og prisbelønte serien er Reserveprinsesse Andersen (2015 - Brageprisen), Alice svømmer ikke (2016) og Alice og alt du ikke vet og godt er det (2017). Jeg gleder meg til fortsettelsen!