Germanerne

Bildekilde: Bokelskere

At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.