Sommerlesing, del II

Det er i alle fall ingen tvil om at sommeren er kommet! Badebassenget er på plass i hagen, vannkanna fylles og tømmes til stadighet, i drivhuset er tomatene klare, barna er hjemme og lukter solkrem og varm hud, det sykles og hoppes og plaskes og løpes og huskes og sklis og sparkesykles og ropes og skravles dagen lang, og vi spiser store mengder av spekeskinke, melon, bær og ikke minst is. Herlig! Og om alt klaffer, og alle små sover når de skal sove, får jeg et par lesetimer på kvelden. Da skal jeg blant anna ta for meg dette:

Homer

Odysseen blei ikke lest i juni heller, sjøl om leseforsettene var mange og gode, men jeg tar med meg boka inn i juli og ser hva som skjer.

Elsa Morante

Det samme som har skjedd med Homer har skjedd med Elsa Morante også - hun er fortsatt ulest. Jeg viderefører boka her også, og tar med meg Historien videre.

Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir er dronninga på leselista akkurat nå, med sitt omfattende, inspirerende og slagkraftige hovedverk Det annet kjønn. Etter et lite leseopphold er jeg nå klar for å gyve løs igjen, og forventer å komme igjennom denne filosofiske fagteksten i løpet av sommeren. Jeg leser boka sammen med Birthe.

Arthur Conan Doyle

Det blei rom for en kriminalroman i løpet av våren, med ingen ringere enn Sherlock Holmes i hovedrolla som detektiv og mesterhjerne. Omtale ligger her.

Arne Garborg

Mesterverket Fred er lest og omtalt, men jeg er fortsatt ikke på langt nær ferdig med boka. Dette er ei slik bok som trykker seg inn i leseren og henger ved lenge, og det med rette, for den er helt overlegen all moderne diktekunst, og står i ei unik stilling historisk sett også. Ære være Garborg som var modig nok og klok nok til å skrive denne boka! Anbefales så til de grader! 

Siri Hustvedt

Siri Hustvedt har skrevet ei lita og tilgjengelig bok om et stort tema, der hun kommer med viktige perspektiver på kvinnelige ekteskapelige erfaringer i romanen Sommeren uten menn. Ei klok sommerlesingsbok da den ikke bare er tant og fjas, men også formidler noe ektefølt og oppriktig, og der både hovedperson og leser går styrka ut av bokas slutt. Les mer her.

Solveig Aareskjold

Aareskjold ligger fortsatt på vent, men jeg ser så fram til å komme i gang med lesinga! Jeg lurer på hvilke perspektiver, tanker og lesinger hun byr på i forbindelse med boka med den kule tittelen Lesebok for jenter. 

Bergljot Hobæk Haff

Denne forfatteren begynner jeg å få sansen for! Nå har jeg lest Sigbrits bålferd, en roman som satt som ei kule. Den er godt komponert, flott skrevet, har et drivende språk, interessant handling og mange spennende personligheter. Jeg gleder meg til å skrive mer om boka!

Barne- og ungdomslitteratur

Alle her i huset leser nå om dagen, og av og til klarer hele familien å samles om ei bok eller lydbok. Da er det ekstra koselig! Les mer om hvilken lydbok vi har hørt her. 

Alfabetlesing

Denne leseutfordringa ligger dessverre litt brakk, helt fram til jeg har kommet igjennom åttehundresidersverket Det annet kjønn og endelig kan oppta Alfabetlesinga med Odysseen, Prosessen og Ramstasagaene. Det gleder jeg meg til! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg ligger bakpå her også, men har nå fått lest marsboka (temaet var korte titler - jeg valgte meg Fred), og har lagt fram neste bok, De fortapte spillemenn (i april var det forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris som var avgrensinga). Nå i juni og juli er det tjukke bøker som gjelder, og jeg håper jeg rekker å være med! Da skal jeg nemlig endelig lese De strålende, ei bok jeg har gleda meg til utrolig lenge. Hva skal du lese?

Med ønske om en fantastisk sommer til dere alle!

De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere

Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

I De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

Sommerlesing

Etter å ha lest mye, hyppig og variert over mange måneder, er jeg nå nede i en liten bølgedal. Det har rett og slett vært for travelt her den siste tida, og været har vært bra, så vi har hatt flere uteprosjekter gående, og jeg har jobba mer og farta en del, og da krymper lesetida inn. Sammen med bøker som det tar tid å lese, og som jeg må motivere meg for å ta fatt på, blir det derfor mindre plass til boka i alle ledd. Men det er helt greit, for lesinga, lesehumøret og leselysta svinger, slik livet forøvrig tar seg omveier, blir supertravelt, kullseiler, haster avsted og bråstopper, det også. Snart er jeg i sving igjen! Og inntil videre skal jeg sysle med disse titlene enda ei stund til.

Homer

Homer ligger på vent i hylla med Odysseen, et verk jeg ser fram til å lese, men kvier meg litt for å begynne på. Den tar tid, og krever fokus. Jeg avventer derfor til jeg ikke leser flere slike krevende titler på samme tid.

Elsa Morante

Morante har jeg ikke kommet i gang med, men kanskje sommeren er tida for ei tjukk bok? Det er i alle fall et lesemål...

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe leser jeg meg gjennom denne filosofiske klassikeren fra 1949. Det tar tid å lese ei såpass omfattende og grundig bok, men den er verdt all lesetida! Dette er enormt imponerende. Omtale av første del ligger her. Nå er vi godt i gang med andre del, og allerede kan boka absolutt anbefales videre. Jeg gleder meg til å fortsette lesinga!

Aasmund Olavsson Vinje

Diktsyklusen Storegut fra 1866 er lest, omtalt og kan trygt anbefales videre. Episke dikt er en arkaisk sjanger som ofte glemmes helt bort. Men det er jo så mye å hente i slike verk! Og det burde fortsatt skrives episke dikt! De gir sterke leseropplevelser. Men det er kanskje litt vanskelig å finne fram til disse bøkene, de blir knapt formidla eller løfta fram. Så jeg prøver meg på en readalike, som det så pent heter: Om du liker Haugtussa av Arne Garborg, vil du også sette pris på denne. Løp og lån!

Linn Ullmann

Innimellom kommer det snikebøker. Det er bøker som sniker seg fram i lesekøen sjøl om de egentlig bør og skal vente. Noen ganger skjer det så stille og subtilt at jeg nesten tror boka har lagt seg i veska mi helt sjøl. Men som oftest kan jeg jo huske at det var mine egne hender som pelte den ned fra ulesthylla. I vår var Et velsignet barn av Linn Ullmann ei slik snikebok. Og omtalen ligger her.

Arthur Conan Doyle

Tenk å være hjernen bak et geni som den eminente detektiven Sherlock Holmes! Det er mer imponerende enn sjølve figuren, syns jeg. Likevel er og blir Holmes også ganske stilig, sjøl om krim ikke er min favorittsjanger. Denne gangen har jeg lest romanen De fires tegn. Omtale kommer.

Arne Garborg

Garborg er en forfatter jeg har stor sans for. Jærbumann, målmann, intellektuell og vidsynt! Men også en grinebiter, en grubler og en skeptiker, blir det sagt. Nå leser jeg om Enok Hove i romanen Fred, og syns jeg ser mye av både far og sønn Garborg. Men særlig mye fred er det ennå ikke. Jeg ser fram til å lese videre.

Siri Hustvedt

Så kom det altså ei sånn rampete snikebok igjen, Sommeren uten menn denne gangen. Men for ei som er i ferd med å gå inn i ekteskapet framfor ut, er dette kanskje ikke helt innertier? Likevel har romanen på sett og vis vokst med meg i løpet av lesetida, og nå, som jeg bare har litt igjen, liker jeg den ganske godt. Innlegg kommer etter hvert.

Solveig Aareskjold

Jeg har stor sans for Solveig Aareskjolds essay, og har lyst til å hente henne fram i sommer, denne gangen med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Jeg gleder meg!

Bergljot Hobæk Haff

Som tidligere nevnt hender det at det kommer noen pakker fra Bokklubben susende ned i postkassa. Noen ganger på slump, andre ganger med vilje. Sigbrits bålferd kom med vilje. Og jeg klarer nesten ikke vente med å lese den!

Barne- og ungdomslitteratur

Sommerles er i gang igjen og det leses som aldri før her i heimen! Eldste klarer seg sjøl - jeg må bare sørge for jevn tilgang til nye bibliotekbøker for å holde flyten - så i månedene som kommer må jeg lese mye for de minste; alt fra pekebøker til småbarnsbøker og Mummitrollet og Emil. Innlegg blir det nok ikke, men jeg har i alle fall skrevet litt om barnebøker her og ungdomsbøker her. Håper du sommerleser, du også!

Alfabetlesing

Det står fortsatt bom stille her. Men målet er å komme i gang igjen så fort som mulig og deretter ta igjen det forsømte. Om jeg bare får begynt med Odysseen, som er neste tittel ut, er mye gjort! Deretter følger Prosessen og Ramstasagaene. Det blir ypperlig ferielektyre! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Etterslepet lenge leve! Det annet kjønn har virkelig satt kjepper i lesehjula mine. Men det er helt greit, for noen bøker skal og må ta tid, ellers får en ikke lest dem ordentlig. Så fort jeg har mulighet, vender jeg nesa mot bokhyllebøkene igjen - Fred først (mars, korte titler), så De fortapte spillemenn (april, forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris), deretter muligens Idioten (mai, bøker som opprinnelig er skrevet på russisk). I juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og der har jeg veldig mange kandidater! Hva med deg, hva skal du lese i sommer? 

Håper årets sommerlesing blir fantastisk for alle sammen!

Vårlesing, del III

Vi våkner opp til 01. mai - og der er det snø, gitt! Det var en strek i regninga. Men heldigvis lar vi oss ikke stoppe av litt hvitt på bakken, og dagen fyker videre med måltider, arbeid, lesetid, ridning, hviletid, uteleik, tv-tid og kvelds. Og ett eller annet sted, midt i mellom lesinga og rideturen, tror jeg, så forsvinner det hvite dekket. Og bjørka er lysegrønn og frisk, og gresset grønnes, det er knopper på syrinen og det kvitrer og klukker borte i skogholtet, i gatene klasker det lett av nye joggesko, det gnisser i tynne jakker, knirker i trampoliner, det suser i sykkeldekk og smeller fra hoppetau. Snø eller ei: Våren er kommet.

Homer

Ett av mange leseprosjekter er å komme igjennom de homeriske verker og andre antikke klassikere. Jeg leste Iliaden tidligere i vinter, og Odysseen ligger fortsatt klar. Kanskje den blir lest i mai?

Elsa Morante

Ei anna bok som også har vært på vent ei stund, er Historien av Elsa Morante. Den får bli med videre inn i våren, og plutselig blir den lest. Håper jeg!

Bjørn Godøy

Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske er lest, likt og omtalt! Og omtalen ligger her. Dette var kort og godt ei engasjerende, spennende og fæl fagbok som jeg håper mange leser.

Ida Simons

I måneden som har gått har jeg skrevet om Timen før midnatt også, ei bok jeg dessverre ikke hadde så mye til overs for. Den ga meg veldig lite, var lett og ganske uinteressant, og blir nok fort glemt. Innlegg finner du her.

Valmiki

Jeg har veldig mye forskjellig i bokhyllene mine, derimot store deler av Bokklubbens nedlagte serie Verdensbiblioteket. Sjølsagt kutta de ut produksjonen før jeg hadde skaffa meg alle bøkene, noe som er tungt å bære for en serieidiot. Men noen skatter har jeg skaffa meg, deriblant Ramayana, som jeg nå også har lest. Det er utrolig spennende å lese disse gamle eposene, som er noe av det første menneskeheten har skriftfesta. Kan de si oss noe, lære oss noe, flere tusen år etterpå? Absolutt! Les mer her.

Jeffrey Eugenides

Kultromanen The Virgin Suicides, på norsk Jomfrudød, var faktisk ei bok jeg så fram til å lese. Men den blei ikke akkurat den leseropplevelsen jeg forventa. Hvorfor ikke? Det kan du finne ut her.

Simone de Beauvoir

Årets mest imponerende (og overraskende) opptur så langt er fagboka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Jeg koser meg noe helt enormt! Forfatteren har stålkontroll på sitt eget, nøye utvalgte og strukturerte materiale, er uhyre profesjonell, reflektert, skarp, klok, har en effektiv penn og et ryddig sinn, og lesinga er rett og slett ei glede. Jeg og Birthe har lest oss igjennom første bok, og nå står andre bok for tur. Jeg gleder meg!

Øystein Runde

Den hardtslående herremannen Olav Sleggja gjorde suksess her hos meg, med olme blikk, krasse kommentarer, svart humor og grim skjebne. Øystein Runde har gjort en solid innsats med å fange sagalitteraturens vesen i tegneserieformat. Anbefales! 

Aasmund Olavsson Vinje

Ett av Vinjes viktigste verker er diktsyklusen Storegut fra 1866. Og dette verket har faktisk overraskende mye til felles med Soga om Olav Sleggja! Årstalla er ulike, og hendelsene tar til på forskjellige steder, men i fokus står sterke menn og deres fiender. Og det er sjølsagt mye som skjer når Olav Olavsson Edland, faren hans, som også heter Olav, og Olav Sleggja taler konger og storfolk midt i mot. Omtale kommer.

Linn Ullmann

I april leste jeg også min andre bok av Linn Ullmann, en forfatter jeg gradvis begynner å få sansen for. Boka jeg leste denne gangen var Et velsignet barn, og etter en litt rotete start, var resten av romanen velkomponert og fin. Innlegg kommer.

Arthur Conan Doyle

Jeg er verken en krimentusiast eller en påskekrimtilhenger, men et par ganger i året leser jeg ei krimbok allikevel. Men da holder jeg meg som regel til klassikerne. Og i år blei det sånn at jeg leste De fires tegn ei uke etter påske - altså ei fortelling om selveste Sherlock Holmes. Omtale kommer etter hvert.

Arne Garborg

Det skulle bli den aller siste dagen av april før jeg kom i gang med marsboka i Bokhyllelesing 2020. Men sånn er det når en har tre små og prioriterer å lese et standardverk i moderne filosofi! Uansett har jeg kommet godt inn i historia nå, og ser fram til å lese videre om Enok Hove.

Siri Hustvedt

På leselista for mai står plutselig Siri Hustvedt også. Romanen Sommeren uten menn var hovedbok i Bokklubben en gang i fjor, og når en ikke følger med og avbestiller i tide, får en diverse bokpakker sendt hjem. Blant anna denne, altså. Jeg liker i alle fall ikke omslaget, men innholdet kan jo fenge?

Barne- og ungdomslitteratur

Jeg fortsetter med å lese en del, både for barna og for min egen del, blant anna Anton og andre flokkdyr, Det du ikke vet om Vilde, Snøsøsteren, Det runde problemet, Hvem vil komme i bursdagen min?, bøkene om Johannes Jensen, Margrete 1. og så videre. Om det blir omtaler av alt sammen, er jeg ikke sikker på, men det leses! Første samleinnlegg er her. 

Alfabetlesing

Her har det stått bom stille i måneden som har gått, igjen på grunn av Det annet kjønn. I kombinasjon med ei slik tett fagbok, er det greit med noe lettere. Men Odysseen er første bok ut når jeg er i mål med de Beauvoir, og deretter følger Prosessen og trolig Ramstasagaene. Jeg gleder meg! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det er etterslep på alle bauger og kanter her hos meg i disse dager! Og det hjelper pent lite å ha hjemmekontor i tillegg, for å si det sånn. Uansett - i januar leste vi grønne bøker, i februar leste vi gamle bøker, i mars leste vi bøker med korte titler, i april skulle vi fokusere på bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris og nå i mai skal vi lese bøker som egentlig er skrevet på russisk. Det er bare å hive seg rundt!

Jeg ønsker dere en nydelig maimåned!

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Hunden frå Baskerville

Eg er ikkje kjend for å vere særskild glad i krim, men nokre unntak må sjølv eg gjere. For mange år sidan, då eg følte meg for ung for dei kanoniserte verka og ny, norsk vaksenlitteratur og "for stor" for ungdomslitteraturen som den gongen "slutta" med femtenårige hovudpersonar som gjorde det, noko som ikkje alltid harmonerte med røynda, las eg mykje norsk og engelsk krim med særs varierande utbyte. Inntrykket då var at det fantes mykje ujamt, og at eg ikkje likte så mykje. Kvifor måtte dei eigentleg drepe kvarandre heile tida? Ei interessant krimgåte må jo ikkje innehalde bestialske drap. Agatha Christie (1890-1976) var difor grei nok, men eg såg mønsteret raskt. Eg tenkte eg skulle lese ein annan klassikar og endte opp med Edgar Allan Poe (1809-1849) og den vesle forteljinga Mordene i Rue Morgue. Om det eigentleg er krim, kan vel diskuterast. Den usedvanleg teite avslutninga skremde meg heilt vekk ifrå krimsjangeren i fleire år.

No les eg høvesvis dei store klassikarane innanfor kriminal- og spenningslitteraturen. Raymond Chandler (1888-1959) er ein rask og stilig kar, dame Christie har gjort ein gjesteopptreden eller to (eg veit i alle fall kva eg får), John Dickson Carr (1906-1977) var eit interessant og intenst møte, Daphne du Maurier (1907-1989) gav meg ikkje akkurat dei iskalde grøssa som forlaget reklamerte med. Eg har óg lese makkverket hans Patrick Süskind (f. 1949) og nesten døydd av keisemd medan eg las Donna Tartt (f. 1963). Berre namnet gjev meg framleis låkt i hovudet.

No går eg difor attende til krimmens tidlege år (ikkje heilt attende til norske Maurits Hansen (1794-1842), han las eg i tenåra og hugsar ikkje det spøtt), med forfattar Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930) og krimgåta over alle, ifølgje mange: romanen Hunden frå Baskerville frå 1902. Jau, du las rett, frå Baskerville. Eg har ikkje kasta meg over ein stiv riksmålsomsetjing frå tidlege dagar, eg har lese Ragnar Hovlands (f. 1952) nye omsetjing, til nynorsk, frå 2009 (og der spør eg: når forlaget, som heiter Baskerville og har ein stor svart hund som logo, fyrst skal gje ut nett denne boka, kvifor kan dei då ikkje marknadsføre ho som ein del av 150-årsjubileet til forfattaren? Folk fell som fluger for slikt, meg sjølv inkludert.). Boka er eit verk eg har høyrt om i mange år, men einaste kjennskap eg har til kriminalgåta er frå eit hønngammalt Donaldblad som sikkert framleis ligg og sleng heime hjå mamma. Ikkje at eg hugsar korleis det enda, så det har vel fint lite å seie.

Dei som veit kven forfattaren er, veit vel òg at han er mest kjend for sine meir enn femti noveller og fire romanar om meisterdetektiven Sherlock Holmes, med hovudkvarter i Baker Street, London. Holmes er ein særs stilig fyr, alltid med rette klede, rein bart og lommelerke. Han er lynande intelligent, intenst sansande og veit mykje om handskrift, psykologi, teknologi, rusmiddel, språk med meir. Han følgjast tett av sin ven, doktor Watson. Deira eventyr er vorte film og tv-seriar fleire gongar, no sist på det store lerretet med Robert Downey Jr. som Holmes og Jude Law som Watson i regi av Guy Ritchie. Det var reklamen, no til boka.

Baskerville forlag er ikkje stort og heller ikkje så kjend, og diverre kan ein sjå det på boka. Ho har fleire slurvefeil som gjer at ho ikkje er så pen å sjå på (kva skjer med den digre skrifta bak på omslaget som hoppar på meg som om eg var ein nærsynt pensjonist, og kvifor er ho ikkje blokkjustert? Og inni er boka allereie i ferd med å revne av di ho ikkje er godt nok limt. Og det er dårleg for ei innbunde bok.). Men om ein ser bort ifrå slike feil, manglande framside etter kolofonsida o.l. og blir van med den underlege skrifttypa, er det rett inn i verda til mr. Holmes og den forvirra Watson, som forteljer i eg-form.

Eg har ikkje lese om Sherlock Holmes tidlegare, men det eg veit, er at han ikkje er ven med skurken James Mortimer. Mortimer er med i denne boka, men dei er skuffande høflege mot kvarandre. Faktisk er det Mortimer som kjem til Holmes: kan han hjelpe med å finne ut kva i alle dagar som hender med Baskerville-slekta uti Dartmoor? Sjølvsagt kan han det. Og det ber i vei, allereie i London, med lange monologar, spionasje, underlege brev, forsvunne støvlar og forfølging i hestedrosje. Eit heilt anna tempo enn i dag, og ofte ganske føreseieleg.

Og dinest går turen ut til Dartmoor og Baskerville gods, med Watson som barnevakt for den vaksne Baskerville-arvingen. Watson melder frå til Holmes om alt som hender, eller ikkje hender, i rapportar og brev, samt Watsons eigne dagboknotat. Ein stor del av boka er difor attfortalt, og me som les er ikkje direkte med når det hender. Det meiner eg er eit tap for spenninga og intriga. For meg vart det aldri utruleg spanande. Men klart det er mykje som er morosamt her! Det er høg sigarføring, råkande replikkar, artige detaljar. Holmes er arrogant og observant, men òg lunefull og distansert, og ein veit ikkje alltid kor ein har han. Lesaren kan støtt kose seg med at ho skjønar meir enn dr. Watson, som lèt seg villeie av vakre kvinner, ein rømd fange utpå myra (Dickens, nokon?) og den sprø naboen som saksøkjer alle i nærleiken etter tur, berre fordi han kan. Men ikkje nokon av desse bilinene i forteljinga er meir enn underhaldning, og dei er ikkje spanande. Og sjølv om forfattaren manar i veg med månelys (eller mangel på nett det), mørker, midnatt, myra, steinrøyser, tåke og ul i natta, vert det aldri skummelt eller ekkelt. Det vert faktisk litt mykje.

Viss det er nokon som ikkje har lese boka, så kan dei trygt lese vidare her, for eg skal ikkje avdekkje korleis det går med gjengen i Dartmoor. Eg skal berre seie at alt har ei logisk forklåring, at motiva er dei vanlege og at skurken, som eg lukta på lang lei, får straffa si, sjølv om oppgjeret aldri kjem. Men sjølv om likevekta attfinnes til slutt, kjennes historia framleis litt uforløyst. Ei lang utgreiing kjem som etterspel, når dei har toga seg attende til London. Men det er likevel noko som slingrar for meg. Kanskje fordi Sherlock Holmes ikkje var så mykje med som eg venta? Eller av di han var så distansert på fleire vis? Eller fordi eg framleis ikkje veit kven Sherlock Holmes er? Noko av det viktigaste i forteljinga, hunden, er eg aldri redd for. Så når Holmes og Watson vil ha meg til å tru at det var på hengjande håret for Baskerville, går eg ikkje heilt med på det. Men eg sit jo framleis i sofaen, og eig verken hund eller gods.

For min del vantar denne underhaldande klassikaren eit temperament i teksta, noko som gjer at eg som les blir riven med, noko som gjer at eg tenkjer og kjenner at dette er viktig. Men slik er det aldri. Personane er morsosame, sjarmerande, men ikkje særleg spanande. Intriga er godt planlagd og godt stelt til av gjerningspersonen, men gammaldags for meg i dag. Romanen er velskriven, og eg kan ikkje sjå så uhyrleg mange ortografiske feil hjå Hovland eller i settinga hjå forlaget. Hovland er konsekvent, har eit rikt språk og følgjer stilen til samtida, i tiltaleformer, i skildring av utsjånad, klede, møbel, transport o.l. Det gjer at boka får ein fin koloritt. Som stilstudie, av tid eller tekst eller personar, er ho verdt tida. Som kriminalgåte har ho mange morosame avleiingar. Men i dag har ho tapt seg, og er ikkje lengjer så original som ho ein gong var.

Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!