Ti tusen skygger

Bildekilde: Bokelskere

Jeg legger ikke en gang skjul på det: Jeg er en romanleser. Derfor var det ekstra spennende at ett av kravene i vinterens bokbingo var å lese sakprosa. Jeg har mye ulest liggende, for jeg kjøper stadig det jeg finner interessant, men jeg trenger ofte et spark bak for å komme i gang. Når jeg har begynt å lese, går det som regel unna så lenge teksten er godt skrevet. Boka jeg henta fram denne gangen var en tittel jeg kjøpte tilbake i 2016. Den er skrevet av Bjørn Godøy (f. 1969) og heter Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske (2014).

Og boka er nettopp det tittelen sier: Spedalskhetens historie fra et norsk synspunkt. Dette var et fagområde som var nokså nytt for meg; jeg er ikke vel bevandra i medisinsk historie utover det jeg kjenner til fra studiene i historie. Der er det naturligvis Svartedauden som trekkes fram som den verste sjukdommen gjennom tidene, men spedalskhet er ingen dårlig konkurrent - og begge får corona til å framstå som en blass fetter i forhold. Fra sagalitteraturen har jeg vært borti skildringer av ulike symptomer, men uten å koble det sammen med diagnosa spedalskhet. Og det jeg kjente til, var stort sett begrensa til gufne detaljer som dessverre skulle vise seg å stemme. For å si det sånn: Dette er ikke ei bok en nyter sammen med et måltid.

Spedalskhet, eller lepra, er en av verdens eldste og verste sjukdommer. Symptomer, sjukdomsforløp og behandlingsmetoder er skildra i skriftlige kilder fra egyptiske leger for 3500 år sida og framover til vår tid. Sjukdommen har fascinert og skapt skrekk hos blant anna indere, grekere og jøder - der er det også skriftlige kilder - den er omtalt i Bibelen og fins som sagt også i norrønt kildemateriale. Spedalskhet har alltid vært en svært frykta sjukdom, kanskje først og fremst på grunn av sjukdomsforløpet. En spedalsk kan blant anna utvikle knuter over hele kroppen, knuter med verk og puss som hindrer nervebaner og blodårer og alt som er, slik at en mister følelsen i ulike kroppsdeler - etter hvert kan disse råtne og falle av. Knutene begynner også å sprekke, og det som tyter ut, lukter så ille og intenst at oppkast ikke er en uvanlig reaksjon. Knutene dannes i tillegg på hodet og i ansiktet, og hindrer syn, hørsel, lukt og ikke minst pust. Mange spedalske dør av kvelning innafra, altså på grunn av obstruksjoner i pusterøret.

På begynnelsen av 1800-tallet er sjukdommen i klar tilbakegang over store deler av verden. Men så skjer det som er underlig: I Norge er det ei kraftig oppblomstring av lepra. Og ikke får myndighetene bukt med problemet heller! Sjukdommen brer om seg, særlig på Vestlandet, og alt for mange mennesker går en langsom og smertefull død i møte. Hva skyldes dette? Er det den rå vestlandslufta? De kummerlige boforholda? Det fiskebaserte kostholdet? Det lave kulturnivået? Heldigvis blir det satt ned kommisjoner og bevilga midler til forskning før det er alt for seint. Og da finner en ut at de spedalske lever tett på andre mennesker - de deler til og med seng med andre som om de var friske - slik at sjukdommen har usedvanlig gode vekstvilkår. Slik kan det helt klart ikke forsette, og et bevisst og målretta politisk-medisinsk arbeid igangsettes.

Folkehelsa kom altså på agendaen en gang for alle, og har siden blitt der. Men utfordringene var mange. For det første måtte det avdekkes hvorvidt det var en eller flere sjukdommer, eller flere varianter av samme sjukdom. Symptomer måtte registreres, sjukdomsforløpet granskes. Var det for eksempel slik at noen blei friske, nærmest av seg sjøl? Hvordan? Eller var det en umulighet? Var spedalskheten lik for alle sjuke? Og var den arvelig? Eller smitta den på andre måter? Hvordan? Og hva med inkubasjonstida, var den lang eller kort? Godøy skildrer både den overordna sosialpolitikken og enkeltmenneskers uvurderlige innsats på området, gjør rede for rådende syn på kroppsvæsker, isoleringspolitikk og institusjonsutvikling, han går inn i konflikter, undersøkelser, til og med inn på likhuset, og skriver om avgjørende tilfeldigheter og nye, revolusjonerende oppdagelser. Til sammen blir det spedalskhetens historie i Norge, ei historie som aldri tidligere har vært samla og framstilt i ei bok.

Innimellom alt dette, fletter Godøy inn enkeltskjebner. Ofte er det de spedalske sjøl som får slippe til, enten det er via brev, fotografier, malerkunst eller egenprodusert litteratur. Godøy supplerer også med informasjon fra de ulike pleiestiftelsene, fattighusene og kirkene. Vi får innsyn i korte, tragiske liv, fylt med smerte og vanskeligheter. Dette er mennesker svært få vil ha noe med å gjøre - de ser jo helt forferdelige ut! Og deres samtidige skyr dem som pesten. Så lenge den sjuke kunne hjelpe til hjemme, kunne han være der, men han måtte bo adskilt fra alle andre etter statlig pålegg. Men i praksis blei ikke dette fulgt opp. Etter hvert som sjukdommen skrider fram, blir behovet for pleie mer og mer akutt, og den sjuke må innfinne seg med å flytte. Ofte blir de tvunget til det. Overgangen var brutal. Ikke alle holdt ut streng isolasjon, forsøksbasert lindring, grafsing på kroppen i medisinsk øyemed og utsiktene til en vond død. Mange rømte, noen blei sprø, andre tok sitt eget liv.

Ti tusen skygger skildrer en mørk del av Norges historie, men like fullt en viktig del. Og det får Godøy fram svært godt. Det er jo mennesker dette dreier seg om! Glemte mennesker. Men ved hjelp av denne boka kan vi ikke lenger skylde på at vi har glemt - historiene er jo her. Godøy skriver solid og presist, og beveger seg kronologisk framover i det som for meg var en drivende og spennende tekst. Jeg hadde, som skrevet over, verken forhåndskunnskaper om spedalskhet eller om norsk innsats på feltet, og fordi jeg ikke kjente til resultatene av de ulike tiltakene og undersøkelsene, var det både interessant og spennende å få vite hva som faktisk skjedde, hvordan legene forska, hvilke teorier de hadde og hva som til slutt blei løsninga. I tillegg hadde Godøy et interessant perspektiv på sammenhengen mellom framveksten av spedalskhet og det kulturelle etterslepet. Det sier mye om datidas ideologi, noe han også kommer inn på i boka.

Jeg er også veldig glad for at Godøy ikke følger den vanlige malen for sakprosautgivelser. Misforstå meg rett, verken han eller andre gjør noe feil, men ofte er det slik at forfatteren alt for ofte redegjør for hele bokas handlingsforløp i kortversjon i begynnelsen (utgangspunkt, problemstilling, drøfting, resultater), for å deretter forklare alt sammen i detalj og til slutt oppsummere det vi akkurat har lest en gang til. Slik blir lesinga langt ifra spennende, ofte heller repetativ og tørr. Men Godøy gjør ikke dette! Han holder seg til et lite forord, der det gjøres rede for hovedtematikken. Deretter holder han tilbake akkurat nok informasjon underveis til at det blir spenning også. Det var svært gledelig, og utrolig godt gjort!

Sjangeren kan med fordel diskuteres - og brukes som eksempel til etterfølgelse. Ja, dette er en sakprosautgivelse, og det er ei historiebok. Men en kan også lese den som en slags biografi over sjukdommen lepra. Det er en herlig og forfriskende måte å tenke, skrive og lese historie på, og det fungerer overraskende bra. I sin kronologi følger boka et normalt historisk og biografisk forløp, slik at det ikke er vanskelig å følge med, men hele veien forholder teksten seg til det som faktisk skjer i forbindelse med sjukdommen. Forfatteren tar sine nedslag ut ifra materialet som ligger til grunn for utgivelsen og er tro mot prosjektet. Jeg mener Godøy mestrer sin egen sakprosavariant veldig godt og håper flere kan gjøre tilsvarende grep for å live opp en til tider traust sjanger som kan være vanskelig å gyve løs på eller formidle fordi den oppfattes som tung.

Jeg ser for meg at avgrensinga av stoffet må ha vært ei utfordring. Mange mennesker, særlig leger, er viktige her, som for eksempel doktor Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894), assistenten Carl Wilhelm Boeck (1808-1875), lege og politiker Ove Guldberg Høegh (1814-1863) og ikke minst doktor Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912). Balansegangen mellom deres biografier og sjukdommens biografi er ikke enkel, da de på flere måter griper inn i hverandre. Men jeg opplever at Godøy har funnet fram til en middelvei som fungerer bra. I det hele tatt er dette en gjennomarbeida, solid utgivelse som er både spennende og intererssant. Framstillinga er levende, forfatteren er saklig, grundig og avrunder det hele med en humoristisk snert i et ellers tragisk mørke. Anbefales så absolutt!