Takk for alt, Per Olov Enquist

Det kom en utrolig trist nyhet fra Sverige i helga. Den drukna nesten helt i alt som har med coronaviruset å gjøre, men jeg fikk den altså med meg likevel. Den svenske forfatteren, regissøren, dramatikeren, kritikeren og journalisten Per Olov Enquist er død. Og jeg må innrømme at jeg blei helt satt ut ei lita stund.

Per Olov Enquist blei født den 23. september 1934 i Sjön, Hjoggböle, Bureå forsamling, Västerbottens len, Sverige. Og han døde altså om kvelden, lørdag 25. april 2020. Innimellom disse to datoene ligger et åttifem år langt, rikt menneskeliv. Et liv jeg ikke kjenner, men som jeg likevel er berørt av.

Per Olov Enquist vokste opp sammen med mora Maja, ei svært religiøs og streng lærerinne som aldri snakka om det døde barnet sitt, gutten hun fikk før Per Olov. Faren hans, Elof, var skogsarbeider og døde da Per Olov var rundt et halvt år gammel. Slik var det bare han og Maja og det grønne huset i skogen under de syngende telefonlinjene i mange, mange år. Han var mye aleine som barn, skriver han blant anna i sjølbiografien Ett annat liv fra 2008. Men han var aldri ensom.

På 1950-tallet var Enquist en av Sveriges mest lovende høydehoppere, med en rekord på 1,97 meter. Men det blei ingen høydehopperkarriere. Det blei studier. Han studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala, og etter filosofisk embetseksamen i 1960 studerte han videre og jobba som kulturkritiker parallelt med at han skreiv sjøl. Debuten kom i 1961 med romanen Kristallögat. Deretter fulgte Färdvägen i 1963, også den en roman. Gjennombruddet kom allerede i 1964 med romanen Magnetisörens femte vinter.

Med dokumentarromanen Legionärerna. En bok om baltutlämningen fra 1968 var Enquist virkelig blitt et stort litterært navn, og i ferd med å skape en helt egen litterær sjanger: Hybriden mellom roman og dokumentar, fiksjon og fakta, fantasien og det virkelige. Han tar leseren med på ei reise inn i historiske og faktiske begivenheter, ofte også med historiske hovedpersoner, foretatt på en fullstendig annerledes måte. Med sans for detaljer, kontraster og gjentakelser blir leseren og leserens forventninger slått helt ned. Det vi får servert, er så mektig og konsentrert, lada og stemningsfullt, og ikke minst annerledes, at det tar lang tid å lese, og lang tid å komme seg etter leseropplevelsen. Og dette skulle mer enn noe annet bli hans særmerke som forfatter. Men å skrive slik tar tid. Derfor ligger det ofte år mellom romanutgivelsene. Men heldigvis bryner han seg også på andre sjangre, som dramatikk.

Mye av Enquists forfatterskap sirkler rundt dette med sannhet. Men hva er sannhet? Og for hvem? Er sannhet noe absolutt, noe objektivt? Hvordan skal sannheten behandles, etisk sett? Ett eksempel: Enquists søken etter sin egen far. Hvem var egentlig denne Elof Enquist? Dette motivet gjentar seg over flere av tekstene hans, denne lengselen etter en far, uvissheten. Hva veit han om opphavet sitt, egentlig? Hva er sant? Moras versjon? De fysiske gjenstandene? Sladderen? I kombinasjon med poetisk språk og intens indre spenning, blir det svært sterkt.

Når Enquist skriver om større historiske hendelser eller hendelser som er avgjørende for et stort flertall mennesker, legger han ofte perspektivet litt på sida av hendelsene, hos en uutdanna, hos et barn, hos en fremmed, hos en som ettertida for alltid skal glemme. Slik får han leseren til å se og erkjenne det lille i det store, og vi må hele tida forholde oss til de konkrete konsekvensene av det som skjer. For eksempel i Musikanternas uttåg fra 1978, der framveksten av arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet blant anna betraktes av guttungen Nicanor, som ikke helt fatter rekkevidda av det han er vitne til. Men leseren, som sitter med konteksten, den historiske kunnskapen og som kjenner til konsekvensene, fatter. Og da er det ekstra fælt å lese om gale valg og handlinger som gjør vondt verre. Om de bare kunne holdt ut litt til -.

Enquist har en mesterlig sans for spenningsoppbygging, og det er mange paralleller mellom romanene hans og dramatikken. En stor del av tekstene har også filmatiske preg. Enquist åpner gjerne ei tekst med å forklare hva som skjer helt til slutt: Struensee dør. Så det i seg sjøl er jo ikke spennende. Men han makter å skape spenning likevel, som fra ingenting, knytta til Struensee, til døden, til mellomspillet: Det som skjer i bokas sanntid. Med visse gjenstander. Steder. Mennesker. Før denne døden, og det stille intet. Før alt går videre som før. Enquist evner nærmest å pause tida i sine nedslagspunkter, slik at vi kan sanse uforstyrra og ta inn hele scenen han skildrer for oss.

Per Olov Enquist reiste mye, så mye, opplevde mye, skreiv mye, drakk mye og hadde stor suksess både som forfatter og dramatiker. Han er oversatt til mer enn tretti språk, og er internasjonalt anerkjent for flere av sine bøker. I hjemlandet Sverige er han en av få som har mottatt den høythengende Augustprisen to ganger, for Livläkarens besök i 1999 og Ett annat liv ni år seinere. Og jeg er nok ikke aleine om å mene at Enquist burde fått Nobelprisen i litteratur tilbake i 2011, i steden for han som faktisk fikk den. I lange perioder bodde Enquist i utlandet, blant anna i København og Berlin.

For meg vil han først og fremst bli stående som en av de første voksenbokforfatterne jeg virkelig likte, og som, når han vokste med meg, blei en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg leste han for første gang som 19-åring, og boka var naturligvis Nedstörtad ängel fra 1985. Ei styggvakker bok om hat og kjærlighet og menneskenes brutalitet - så fortetta og full av luft på samme tid. Så godt kunne det altså gjøres! Etter det har jeg fulgt han tett, og jeg har skaffa meg nesten hele forfatterskapet hans.

Jeg har naturligvis vært klar over at han er blitt gammel. Sjuk også. Men likevel -. Han hadde ei gnistrende, smittende kraft i seg, og var et følsomt og kompromissløst vesen på samme tid, som våga å si det upopulære og skrive det stygge, men som aldri, aldri slapp taket i det gode og riktige. Han brukte seg sjøl, hele seg, aktivt og bevisst i egen diktning. Han utleverte aldri sine medmennesker, men skreiv nådeløst om eget alkoholmisbruk, egne feil og fadeser. Han var klar på egne valg, og at disse var hans, ikke andres. Og ikke minst var han evig skapende, i tanke, ord og skrift. Til nå.

Jeg håper familie og forlag makter å forvalte den litterære arven etter Per Olov Enquist godt, slik at mange generasjoner av lesere kan bli med inn i hans enestående universer, forbauses av historiene, begeistres av detaljrikdommen, gråte av tragediene, lamslås av språket og likevel komme igjennom boka og ut på andre sida, rikere, klokere og bittelitt mer sårbar.