Lykkens sønn

Bildekilde: Bokelskere

Lykkens sønn fra 1992 er den andre boka i firebindsserien om den nordnorske kvinna Dina Holm og hennes etterkommere. Formelt sett har denne boka samme inndeling som første bok: prolog, tre bøker og epilog. Men der første bok hadde et innledende bibelsitat for hvert kapittel, har denne boka kun sitater av og til, og det er da ikke alltid det er bibelsitater heller. Og omtrent allerede her slutter likhetene.

Der første bok er intens, kraftfull og fascinerende, er denne boka prega av fyllerør og fylleangst og en stadig voksende leserirritasjon. Så stor forskjell kan det være når en bytter hovedperson! For der vi i første bok levde med Dina, og nesten holdt pusten i mange av de mest avgjørende avsnittene, følger vi her konsekvent Benjamin, sønnen hennes. I nåtida følger vi han i førsteperson, og i de kapitlene der han tenker tilbake på barndommen på Reinsnes, følger vi han i tredjeperson. I begynnelsen preges erindringene hans av det naive barneblikket, men det endrer seg raskt. Benjamin utvikler seg fra å være en traumatisert liten gutt til å bli en enspora, kåt tenåring og deretter en ganske usympatisk, stressa og alkoholisert ung mann. Og det kanskje mest irriterende: Han er så veik.

Dina hadde nærvær, blikk og masse kraft i første bok. Hun skjærer igjennom samtaler, tar upopulære avgjørelser, er ikke redd for å tale noen imot, tar de svakes parti, rydder opp og ordner opp. Hun kjenner på ansvar, og hun tar ansvar. Og det får hun svært mye respekt for. Videre har hun et spesielt forhold til Bibelen, som er Hjertruds bok. Hun bruker den, er godt kjent i de ulike bøkene, lærer seg avsnitt utenat. Og disse betyr noe for henne, hun har et inderlig forhold til tekstene og etter hvert et avklart forhold til Gud og egen skjebne. 

Slik er det ikke for Benjamin. Etter åra på Reinsnes, venter harde studieår i Tromsø. Dina er fast bestemt på at sønnen skal få utdanning, sjøl om det er dyrt. Han skal få de mulighetene hun ikke fikk, for hun ser at det er et godt hode på gutten. Etter hvert går ferden videre til Kjøbenhavn, der han begynner å studere medisin. Som medisinstudent blir han utkalt til feltlasarettet ved Dybbøl under krigen - her antar jeg at det siktes til Den andre slesvigske krig i 1864, mellom Danmark-Norge på den ene sida og Østerrike og Preussen på den andre - uten at det står i klartekst i boka. Det er et halvt år med grusomheter, som ender med tap for dansk side. Benjamin preges, alle preges. Og det er ikke så lett å finne feste igjen etterpå. Ikke at Benjamin hadde noe særlig feste før dette heller, men nå blir rotløsheten virkelig akutt.

Benjamin er unnvikende, spak og kvier seg for å ta avgjørelser. Han vil ikke tale noen imot, og vil helst ikke ta noens parti, heller ikke sitt eget. Han rydder ikke opp i noe som helst, det må andre gjøre for han. Han turer og svirer og surrer og drikker, men vil verken ta ansvar, leve med konsekvenser eller forholde seg forpliktelser. Da sier det seg sjøl at varige forhold til kvinner blir vanskelig. Og det er nokså utmattende å lese om hvordan han rører det til, gang på gang. Han har ingen moralsk rettesnor, ikke et indre kompass og Bibelen betyr ingenting. Alt han er opphengt i, er det han opplever som Dinas svik: At hun har reist og latt han bli igjen.

Der Dina insisterer på at Jeg er Dina og tviholder på egen identitet som noe sant og virkelig i verden, briljerer Benjamin med det motsatte. Han veit ikke hvem han er, han er usikker på hvem som er faren hans og hva de ulike mennene på Reinsnes betyr for han. Hva om han har en annen far? Tenk om han hadde -! Han er usikker på eget forhold til Dina og på hva han vil. Lese? Studere? Virke som lege? Reise hjem? Være med Karna? Ingenting gir mening, og i alle fall ikke etter en slik blodig krig. Fraværet av aktive valg og ansvar for eget liv er påfallende - og frustrerende. Til slutt forsøker han desperat å presse fram noe, men igjen er det Dina han søker til. Han tenker at han gjennom å påta seg hennes byrder og sone hennes straff, i alle fall kan være nyttig og ha en funksjon. Så er også flere av sitatene i boka fra Søren Kierkegaards (1813-1855) verker, og han diskuteres også litt i romanen. 

Ytre sett er det svært lite som skjer i boka - kun et par hovedhandlinger framstår som viktige omdreiingspunkter. Alt annet er bare en slags støy, eller fyll. De fleste av de 490 tettskrevne boksidene brukes på å grave rundt i Benjamins litt for moderne frustrasjon, der han konstant småkrangler med fyllekompisen Aksel, og skape dertil med frustrasjoner hos leseren. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) ønsker å oppnå med det, annet enn å understreke alle kvaler, all tvil, alt surr og virkelig få oss til å forstå at tittelen er tvetydig og symbolsk og i intertekstuell dialog med historiene i Bibelen.

Jeg opplever dessverre at forfatteren trekker det alt for langt med skildringer av besøk hos prostituerte, onani, nestenovergrep og en skinndildo. Det er unødvendig, og det blir for mye av det samme. Boka kunne fint vært hundre sider kortere, eller mer, og ville fortsatt sagt det samme. Men da ville det kanskje vært litt enklere for leseren. Her er det en motstand, ei belastning, og ikke av den gode sorten - på det verste var det slik at jeg kvia meg for å lese videre. Og slik tar det også lang tid å bli ferdig. Det som verre er, er at jeg ikke opplever alt dette surret som særlig realistisk. Jeg tror at en, for å lykkes som en under middels bemidla norsk student i Danmark på 1850-tallet, måtte være skarp i huet og ha en viss retning. 

Det er mange menn som skildres i romanen. Mannfolka på Reinsnes har Wassmo gode grep om, og de er tydelige, underfundige og særegne, enten det gjelder Jacob, Anders, Tomas, Johan eller Niels. Også Leo fungerer innafor romanens rammer. Jeg ser dem for meg, alle sammen; en middelaldrende og litt sliten og tung ned trappene, en kvikk og morsom, alltid luktende av fisk og hav, en som lister seg stille inn i stallen og ser rett på en med ett blått og ett brunt øye, en hvis nakke er bøyd i skam, en som tviholder på regnskapsbøkene og alle hemmelighetene, en med lange, tynne bein som synker sammen i lyngen. Jeg opplever at disse mennene hver på sitt vis er troverdige. Men så kommer Benjamin for full tyngde, og Wassmo mister litt grepet. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg leser om, og jeg tror ikke fullt ut på situasjonene og historia.  

Ei anna viktig endring mellom disse bøkene, er det språklige. I Dinas bok bruker Wassmo replikker på nordnorsk som et virkemiddel, og hun karakteriserer godt og effektivt på denne måten. Her endrer hun praksis, og størstedelen av boka og replikkene foregår på bokmål. Årsaken til det er at Benjamin legger fra seg det nordnorske når han drar til Kjøbenhavn. Han vil passe inn, og begynner derfor å snakke dansk. Stemmen og stemninga i boka er derfor en helt annen enn i Dinas bok. Kontrasten mellom Benjamin og Dina blir slik enda tydeligere: Hun aksepterer seg sjøl og snakker som hun gjør, uansett hvem som hører. Han veit ikke hvem han er, og endrer på noe så viktig som talemålet for å bli en annen. Men hvem er det han vil bli? Og for hvem er det han endrer seg? 

Frihet framholdes for noe av det viktigste for Dina. Hun kjemper for egen frihet, både økonomisk, juridisk, fysisk, psykisk og emosjonelt. Hun tar noen ekstremt krevende valg, og står i konsekvensene med rett rygg. Hun har nemlig valgt det sjøl! Benjamin er privilegert i kraft av å være mann. Han er økonomisk og juridisk fri, kan ta utdanning, han er fri fra hardt fysisk arbeid fordi han er arving til Reinsnes, og han er fri fra fysiske byrder som svangerskap og fødsler. Men denne friheten verdsetter han knapt - han klager, sutrer og tyter, og det allerede før krigen. Kanskje årsaken er at han verken er psykisk eller emosjonelt fri?

Det Wassmo får svært godt fram gjennom romanen, er hvor ulikt vi mennesker kan oppleve enkelthendelser, hvor forskjellig vi håndterer det i etterkant og hvordan dette påvirker oss, endrer oss og kanskje gjør at vi vokser fra hverandre. Det er jo hendelsen på slutten av Dinas bok som vekselvis splitter og forener Dina og Benjamin, som skaper friksjoner og konflikter, men også samhold gjennom hele Lykkens sønn. Han strever med å forstå, og setter seg helt fast i egne tankemønstre. Dessverre gjør han seinere det samme som mora - noe uforståelig - og han bruker mye tid på å flykte fra hendelsen, konsekvensene, seg sjøl, og begår på underlig vis rett og urett på samme tid. Som leser med et klart moralsk kompass er dette enerverende. Men på grunn av Dina endrer han kurs før det er for seint.

Lykkens sønn var en mye tyngre roman enn forventa, og Benjamin var en karakter jeg ikke helt likte. Derfor går det nok ei stund før jeg følger opp med neste bok.