Kort & godt: Hva er et navn?

Bildekilde: Bokelskere

De siste månedene har jeg lest fagbøker og skjønnlitteratur parallelt, noe som har fungert veldig godt. Og jammen får jeg fart på diverse bøker i ulesthylla mi også! Plutselig var turen kommet til en utgivelse som heter Hva er et navn? Tradisjoner - Navnemoter - Valg av fornavn og etternavn. Den er skrevet av navneforsker Ivar Utne (f. 1954) og utkom i 2011 på Pax forlag. Jeg har sannsynligvis hatt den i bokhylla nesten like lenge.

Boka gir ei utgreiing om navn, navneskikker, navnemoter, navnelover, navneskifte og kallenavn, og gjør rede for lovverk, og årsaken til lovverket, omkring navn og navngiving, både når det kommer til fornavn, mellomnavn og etternavn. Ulikheter i praksis mellom Norge og andre land forklares også. Videre skriver Utne om hva som er mulig, populært, vanlig og uvanlig, han kommer med tips til vordende foreldre som skal velge navn, og har forslag til hvordan en kan løse potensielle familiekonflikter ved å gi for eksempel dobbeltnavn eller kalle opp. 

Men det er klart, når ei av de siste bøkene jeg leste var Insektenes planet av superformidler Anne Sverdrup-Thygeson, har Ivar Utne svært lite å stille opp med. Det er ikke til å komme bort ifra at dette er tørt og omstendelig, uansett hvor mye en glatter over og er positivt innstilt som leser. Det blir dessverre kjedelig. Misforstå meg rett: Boka er på ingen måte dårlig, den er bare saklig og flat. I tillegg gjentar Utne det samme om igjen og om igjen, som for eksempel dette med de gamle norske fornavnene og de kristne fornavnene, eller det at amerikanske etternavn også blir brukt som fornavn, og han gjentar det til en slik grad at han til og med bruker de samme eksempelnavnene. 

Størstedelen av boka formidles direkte og uengasjerende, da forfatteren verken gjør det interessant, spennende, morsomt eller bare litt fyndig underveis. Og det er leit, for navn, navneskikker og navnehistorie er i utgangspunktet utrolig interessant - og det er så mange morsomme situasjoner og eksempler han kunne tatt med! Og det kunne gjerne vært mer komparasjon mellom forskjellige land, og mer om hvordan ulike navn har vandra fra kultur til kultur og utvikla seg i ulike retninger. Boka kunne også hatt godt av litt grafisk variasjon, kanskje et par tabeller eller et kart? Og i stedet for å vise til Statistisk Sentralbyrå sine nettsider flere ganger, kunne forfatteren skrevet det innledningsvis eller til slutt. Slike småting har mye å si for en oppmerksom leser som gjerne vil vite mer framfor å få mer av det samme.

Utne rydder fint og sorterer gamle norske fornavn og kristne fornavn fra hverandre. Dette er et viktig skille som sier mye om vår kultur, og hva vi anser som riktig, fint eller bra. Når en først har lært seg disse navnene, kan en betrakte historia vår på en annen måte. Her har forfattere av historiske romaner mye å lære! Utne viser indirekte hvorfor en mest sannsynlig ikke finner en 1750-talls familie med barna Linnea, Tollak, Gerd, Matteus, April, Kjønik, Sigrun, Jentoft og Birgitte. Det er rett og slett ei nokså ugrei sammenblanding, og slikt er det greit å tenke igjennom om en ønsker å framstå som historisk korrekt. 

Det morsomste kapitlet handler om kallenavn. Det beste ved boka er eksemplene fra andre kilder som brev, bøker eller artikler - slikt kunne det veldig gjerne vært mer av. Her settes nemlig navnene inn i en konkret sammenheng, som gjør det hele tydeligere for leseren. Bakerst i boka er det ei oversikt over alle navn som er nevnt i boka, og i tillegg ei liste med forslag til videre lesing for den som er interessert. Jeg tror at jeg, i alle fall inntil videre, lar det være med denne.