Bokhyllelesing 5: Barndom

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått flere uker ekstra på å komme i mål med årets femte runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok fra egne ulesthyller som på en eller annen måte tematiserte emnet barndom. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene om barndom:

- Elida leste Anne of Green Gables av L.M. Montgomery

- Hedda leste Jungelboken av Rudyard Kipling

- Trudelutt leste Why be happy when you could be normal? av Jeanette Winterson

- Gro leste En tiger for en engel av Anne B. Ragde

- Signe leste To Kill a Mockingbird av Harper Lee

Før runden begynte, var vi ti påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av eller i etterkant av leseuka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om sine utvalgte bøker, og som en ser av lista over, er det en ganske god spredning i hvordan barndommen tematiseres, sjøl om alle er skjønnlitterære. Hva med dere andre? Var det vanskelig å finne ei bok som tematiserte barndom? Eller trodde du at boka handla om barndom, også gjorde den ikke det likevel? Har du begynt, og gitt opp, eller har du ikke begynt en gang? Jeg savner tilbakemelding fra Silje, Birthe, Bjørg, Astrid Terese og Monika. Dere meldte dere på med Betty Smith, Torborg Nedreaas, J. M. Coetzee, Parinoush Saniee og Lewis Carroll. Hvordan ligger dere an?

Denne runden var en ganske åpen runde, der deltakerne sjøl kunne velge sjangermessig tilnærming - essays, noveller, fortellinger, dikt, skuespill, biografier, erindringer, romaner - eller en kunne dekke emnet fra faglige synspunkter, som psykologi, medisin, sosiologi, historie og lignende. Eller en kunne lese ei sakprosabok om barndom. Likevel har alle valgt noe skjønnlitterært, nesten utelukkende romaner. Jeg lurer på hvorfor. Oppfatter du lesesirkelen som en skjønnlitterær lesesirkel? Er det først og fremst skjønnlitteratur du ønsker å lese? Eller tenkte du ikke på at en mer faglig tilnærming til emnet var et alternativ? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Denne runden har jeg kost meg med Rudyard Kiplings ville jungel i India, og alle dyra som holder til der. Og naturligvis også gutten, menneskevalpen Mowgli, som mot alle odds faktisk vokser opp sammen med ulvene, uten å dø av sult, kulde, fallulykker eller bitt fra ville dyr. Fortellingene fra Jungelboken er varme, kloke og spennende, språket er godt, og barndommen og 1890-tallets syn på denne blir fint vist fram. Jeg leser gjerne mer, både av Kipling, fra India og om barndom. Temaet er interessant, og det var fint med en eksotisk avstikker, framfor de norske forfatternes ofte navlebeskuende og intetsigende nedtegnelser.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 32, fra 03. til 09. august. Det er uka da mange av oss vender tilbake til jobb og normalitet igjen etter noen ukers ferie, samtidig som en del av oss fortsatt har ferie. Jeg håper at du, uansett om du må ta fatt på hverdagen igjen eller fortsatt kan ligge ute i solsteika og sprike med tærne, blir med en tur tilbake til 1990-tallet. Tidsavgrensinga er nemlig det eneste kriteriet for sjette runde - at boka er skrevet og/eller har kommet ut for første gang mellom året 1990 og året 1999. Ellers står du helt fritt til å velge bok ut ifra egne preferanser av forfattere, sjangere, språk, nasjonaliteter og så videre. Jeg tør vedde på at de fleste av oss har mer enn ei ulest bok som kan passe inn her. Bare ta en kikk i ulesthyllene dine! Sjøl har jeg ambisjoner om å endelig lese Besettelse av A.S. Byatt, men det kan nok hende jeg må kaste inn håndkleet og velge noe anna. Alle som har sett boka, veit at den er omfangsrik. Og alle som kjenner til Byatt, veit at hun krever sin leser. Heldigvis, eller uheldigvis, alt ettersom, har jeg mye anna å velge i også. 

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Drep ikke en sangfugl

Bildekilde: Aschehoug

Siste søndag hver måned er synonymt med Lines lesesirkel, og denne gangen er det den amerikanske forfatteren Nelle Harper Lees (f. 1926) eneste roman, Drep ikke en sangfugl (1960), som skal leses og omblogges. Men her i heimen har det akkurat vært studiestart, og pensumbøkene har allerede begynt å tårne seg opp på skrivebordet. Timene jeg har til rådighet, er få, og de skal helst brukes på tørre teorier og lite dynamiske metoder. Jammen bra jeg leste boka i 2007!

Eller kanskje ikke. For det er lenge sida, og det er mye jeg tror at jeg ikke husker så godt. Men det jeg husker, er dette: Drep ikke en sangfugl er en amerikansk klassiker som belyser rasisme, vold, overgrep, klasseskiller og fattigdom, nokså voksne og vanskelige temaer, gjennom et barns øyne. Tida er 1930-tallet, og stedet er sørstatsbyen Maycomb i USA. Det vi lesere får vite om hva som egentlig skjer, er begrensa. Og vi begrenses også av forståelses-horisonten til hovedpersonen, den vesle jenta Scout, som er seks år når boka begynner. Men fordi Lee kommer med enkelte frampek, forteller retrospektivt og hinter til en fortellerinstans som står utafor bokas egentlige tidsramme, er det mulig å forstå mer enn Scout. Likevel fikk mye underveis et preg av distanse, blant anna fordi Scout kaller faren sin Atticus og ikke sier pappa o.l. Kaotisk kan det også bli, fordi Scout er såpass lita at hun ikke helt forstår det hun er vitne til og hører bruddstykker av. Samtidig forstår hun jo litt, likevel, men på sin egen barnlige og konkrete måte. Mye formidles med veslevoksen søthet.

Drep ikke en sangfugl er velskrevet og har mange partier med driv, sjøl om tempoet er lavt. Lee går rett inn i Scout og er nær i hennes mange lange og varme dager med en småbys muligheter for mysterier. Hovedkonflikten lar vente på seg, dessverre. Det er fryktelig tydelig at det hele er skrevet og silt gjennom en annen instans, forfatteren, og dernest den voksne Scout, at jeg, sjøl om jeg sanser med vesle Scout, ofte har problemer med å tro på det hun forteller. Akkurat her mener jeg at det ikke er til historias beste. Tematikken er uten tvil viktig, og Lee framstiller mye svært godt. Skildringene av husa og innboet, for eksempel, er klare og tydelige. Tragedien med Boo Radley. Skrustikka som Atticus Finch setter seg fast i, er mest vond å lese om. Balansegangen han må gå, med en sint, hvit befolkning som ønsker hevn for en forbrytelse på den ene sida, og en uskyldig svart mann som anklages for det hele og forsøker å berge livet på den andre sida, er få forunt. Barna trekkes sjølsagt med, hvilket er svært vanskelig.

Men sjøl om mye er bra, blei det ikke helt den store leseropplevelsen for meg - i alle fall ikke i den skalaen jeg var blitt forespeila. Det var veldig mange mennesker å holde styr på, og flere glei litt over i hverandre. Fordi Scout er så lita, blir mye skildra overfladisk. For meg var det også vanskelig at kontrastene underveis var så mange. For et barn er det også forvirrende med inkonsekvensen til menneskene i Maycomb, og at mange ikke er den de gir seg ut for å være. Det viktigste er likevel at Drep ikke en sangfugl ikke berørte meg i særlig stor grad. Litterær distanse og avstand i tid og sted tror jeg bærer mye av skylda. Men jeg ser ikke bort ifra at jeg ville hatt en litt annen konklusjon dersom jeg leste boka på nytt i dag.