 |
| Bildekilde: Aschehoug |
Eller kanskje ikke. For det er lenge sida, og det er mye jeg tror at jeg ikke husker så godt. Men det jeg husker, er dette: Drep ikke en sangfugl er en amerikansk klassiker som belyser rasisme, vold, overgrep, klasseskiller og fattigdom, nokså voksne og vanskelige temaer, gjennom et barns øyne. Tida er 1930-tallet, og stedet er sørstatsbyen Maycomb i USA. Det vi lesere får vite om hva som egentlig skjer, er begrensa. Og vi begrenses også av forståelses-horisonten til hovedpersonen, den vesle jenta Scout, som er seks år når boka begynner. Men fordi Lee kommer med enkelte frampek, forteller retrospektivt og hinter til en fortellerinstans som står utafor bokas egentlige tidsramme, er det mulig å forstå mer enn Scout. Likevel fikk mye underveis et preg av distanse, blant anna fordi Scout kaller faren sin Atticus og ikke sier pappa o.l. Kaotisk kan det også bli, fordi Scout er såpass lita at hun ikke helt forstår det hun er vitne til og hører bruddstykker av. Samtidig forstår hun jo litt, likevel, men på sin egen barnlige og konkrete måte. Mye formidles med veslevoksen søthet.
Drep ikke en sangfugl er velskrevet og har mange partier med driv, sjøl om tempoet er lavt. Lee går rett inn i Scout og er nær i hennes mange lange og varme dager med en småbys muligheter for mysterier. Hovedkonflikten lar vente på seg, dessverre. Det er fryktelig tydelig at det hele er skrevet og silt gjennom en annen instans, forfatteren, og dernest den voksne Scout, at jeg, sjøl om jeg sanser med vesle Scout, ofte har problemer med å tro på det hun forteller. Akkurat her mener jeg at det ikke er til historias beste. Tematikken er uten tvil viktig, og Lee framstiller mye svært godt. Skildringene av husa og innboet, for eksempel, er klare og tydelige. Tragedien med Boo Radley. Skrustikka som Atticus Finch setter seg fast i, er mest vond å lese om. Balansegangen han må gå, med en sint, hvit befolkning som ønsker hevn for en forbrytelse på den ene sida, og en uskyldig svart mann som anklages for det hele og forsøker å berge livet på den andre sida, er få forunt. Barna trekkes sjølsagt med, hvilket er svært vanskelig.
Men sjøl om mye er bra, blei det ikke helt den store leseropplevelsen for meg - i alle fall ikke i den skalaen jeg var blitt forespeila. Det var veldig mange mennesker å holde styr på, og flere glei litt over i hverandre. Fordi Scout er så lita, blir mye skildra overfladisk. For meg var det også vanskelig at kontrastene underveis var så mange. For et barn er det også forvirrende med inkonsekvensen til menneskene i Maycomb, og at mange ikke er den de gir seg ut for å være. Det viktigste er likevel at Drep ikke en sangfugl ikke berørte meg i særlig stor grad. Litterær distanse og avstand i tid og sted tror jeg bærer mye av skylda. Men jeg ser ikke bort ifra at jeg ville hatt en litt annen konklusjon dersom jeg leste boka på nytt i dag.
Interessante perspektiver på boken. Jeg kan jo ikke vurdere den selv før jeg har lest den, men ser at flere av dere har trukket fram fortellerteknikken. Det er ofte det historien står og faller på, og avgjørende for hvor sterkt inntrykk den gjør. Jeg tror derfor at det uansett blir en spennende bok å lese. Om jeg ikke blir følelsesmessig berørt, satser jeg på at tankene blir desto mer interessert i å finne ut hvorfor.
SvarSlettTakk for kommentar, Line! Det blir spennende å lese hva du synes når du også får lest.
SlettÅ skrive om ei bok så lenge etter at den er lest, synes jeg er vanskelig. Og om leseropplevelsen ikke var veldig sterk på noe vis, som jeg opplevde med "Drep ikke en sangfugl", kan det være utfordrende å huske bokas kvaliteter. Derfor legger jeg inn et forbehold i siste setning, for det kan hende at boka har blitt noe litt annet i min bevissthet. Sånn er det jo ofte!
Kanskje jeg leser boka på nytt seinere for å sjekke om jeg husker rett. Det har i alle fall vært spennende å lese hva forskjellige bloggere synes om boka, så takk igjen for fint lesesirkelinitiativ!
Hei! Bra omtale av boka. Jeg er akkurat ferdig med den (http://knirk.no/2013/08/to-kill-a-mockingbird-harper-lee/) og er nok mye mer begeistret enn deg. Lurer på hvorfor jeg ikke stussa på det du sier om å sile fortellingen først gjennom forfatteren og så den voksne Scout. Det skaper en distanse, men likevel finner jeg fortellerstemmen troverdig. Det er jo tidvis en historie som tipper over til nesten å bli latterlig fordi Atticus Flinch (Finch?) er så utrolig moralsk strigla. Men jeg likte det og kjøpte det og syntes boka var fantastisk.
SvarSlettTakk for koselig kommentar! Jeg er nok en av de mer avdempa i denne omgangen, ja, men det er veldig fint å lese begeistra innlegg!
SlettDistanse og troverdighet trenger ikke stå i et motsetningsforhold for meg. Det er bare leit hvis det ene går på bekostning av det andre, men det opplever jeg ikke med denne boka. Mye er troverdig, og oppfattes derfor som sant, mens andre avsnitt blir vanskeligere å leve seg inn i, men ikke bare på grunn av distansen.
Jeg er enig i at Atticus er veldig opptatt av etikk, det er på en måte hans kjepphest. Han er nærmest en kantianer. Men det er veldig troverdig for meg, fordi jeg kjenner en del slike mennesker. Det handler nok om sjølrespekt og verdighet i tillegg til en etisk overbevisning. Men at det nesten kan bli latterlig ser jeg også!
Hehe, "pensumbøkene har allerede begynt å tårne seg opp på skrivebordet" - kjenner meg igjen der, og ennå er ikke alle kjøpt inn! Jeg kom endelig gjennom Mockingbird, det tok sin tid for jeg synes boken var litt kjedelig og monoton. Det var noe med skrivemåten og det du sier om hovedkonflikten, og dessuten at jeg ikke fikk noen nærhet til karakterene. Likevel er jeg glad for å ha lest boken :)
SvarSlettJa, sånn er det hver august! Og bøkene blir som regel liggende til langt uti mai. Det er nesten så en glemmer hvordan skrivebordet ser ut under alt sammen; bøker, oppgaver, oppslagsverk, papirer, kompendier og så videre. Sjøl venter jeg på de siste fem-seks titlene, så det blir mer enn fullt i år også.
SlettGår det an å tolke det dithen at vi er enige om enda ei bok...? Jeg synes også den var monoton, og om ikke direkte kjedelig, så i alle fall veldig langsom, uten spenning i språk eller handling. Og distansen gjorde at jeg ikke fikk nærhet, jeg heller.
"Drep ikke en sangfugl" er en utrolig viktig klassiker i USA, og sånn sett er det fint å ha lest den. Jeg tror det er viktig å lese bøker som er litt på sida av ens egen virkelighet av og til. Noen ganger får en sterke leseropplevelser, andre ganger får en noe bekrefta eller avkrefta. For min egen del fikk jeg her bekrefta at en del amerikansk litteratur ikke passer så godt for meg. Jeg tror jeg må begynne med de virkelige klassikerne, og vende meg mot Poe, Twain og Dickinson, og deretter jobbe meg framover.
Jeg har begynt å ane akkurat det med pensumtårnet og skrivebordet som ikke kan gjenkjennes!
SlettKjedelig...det var ikke sånn at selve historien er kjedelig å lese, den var opplysende og interessant på mange måter, men språklig var det en utfordring å komme gjennom. Jeg måtte flere ganger kikke bort på andre bøker som ligger i skal-lese-bunken (Mrs. Dalloway blant annet) og hadde vansker med motivasjonen ettersom utfallet av fortellingen var gitt.
Jeg er enig med deg - historia er ikke kjedelig, den er interessant. Men framstillinga og formidlinga fungerte ikke så godt, i alle fall ikke for meg. Det hadde kanskje vært bedre om det hele kom litt fortere i gang, og om vi ikke visste hvordan det ville gå.
Slett