Favorittforfattere: P

Sist gang jeg skreiv om mine favorittforfattere, endte jeg opp med to mannfolk på O. Også denne gangen ser det ut til å gå i guttas favør. Bokstaven er P, og i min boksamling fins det ikke ei eneste Petronella, Pia eller Phyllis, kun ei Patricia, og hun når ikke opp i denne sammenhengen. Mannfolka derimot, har mange å skilte med. Denne gangen blir det to nålevende menn, som begge heter Per. Den ene er norsk, den andre er svensk, og begge er berømte i inn- og utland for sin lavmælte, sterke prosa.

Bildekilde: Wikipedia

Per Olov Enquist (f. 1934)
Den svenske mesteren Per Olov Enquist har vært en av mine store favoritter sia 2005. Jeg var bare nitten år da jeg leste Nedstörtad ängel (1985, på norsk i 1986) for første gang, en styggvakker, liten roman som gjorde et uutslettelig inntrykk. Seinere har jeg lest mye både om og av forfatteren, og er alltid like imponert. Enquist er reflektert og tilstede, fokusert og intens, og jeg beundrer han så mye at det er vanskelig å skrive om han (sjøl om jeg ofte begynner på mentale brev til han, fordi jeg synes han bør vite at han er fenomenal).

Styrtet engel var altså min første Enquistbok. Åpninga er en av de vakreste og mest rørende jeg har lest: "Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." En bønn?" Dette med å puste fram et ansikt kan fortone seg som noe svært underlig uten en kontekst, og uten å avsløre noe, vil jeg bare røpe at denne lille romanen er et puslespill med mange sammenvevde fortellinger, og en vesentlig del av lesinga er å dekode, nøste opp, legge brikkene rett. Hvem har tatt vare på lappene? Hvem sitt ansikt er det snakk om? Da jeg leste boka for andre gang, var jeg nesten overbevist om at det var mitt ansikt.

Styrtet engel, med sine drøye hundre sider, er den strammeste i Enquists karriere. Så brukte han også mange år på å jobbe fram riktig språk, riktig form, riktig rekkefølge på de mange avsnittene. Sjelden kan så få ord si så mye, mane fram så mange stemninger, utløse så mange reaksjoner. Mer ordrike, men ikke mindre vellykka er Livlegens besøk (1999) og Musikantenes uttog (1978). Særlig er beretninga om livlegen Struensee en oppvisning i fortellerkunst og fortellerteknikk. Ved bokas begynnelse forteller Enquist det som skjer, hvordan det hele ender - fakta vi alle veit eller kan finne raskt. Likevel er boka så lada og spennende, Enquist vender tilbake til hendelser og gjenstander gang på gang, tilfører noe nytt, reflekterer, peker framover, utover, innover.

Per Olov Enquist, som debuterte i 1961 og dermed har vært skrivende i mer enn femti år, har markert seg med et særegent litterært perspektiv, en inderlig rytme og en sterk språklig kraft i sine viktige og engasjerende romaner. Hans måte å håndtere historiske hendelser og faktiske personer på, er interessant og beundringsverdig. Han har ofte latt seg inspirere av dramatikk og av dokumentarsjangeren, men aldri uten å la det hele få hans særmerker: språk, stil, sensibilitet og spenning. Enquist er med sine sytten romaner, ni skuespill, seks sakprosautgivelser, barnebøker, novellesamlinger og filmmanus, samt erfaring som regissør, journalist og programleder, det nærmeste vi kommer en levende legende i Skandinavia i dag. Han har mottatt Augustpriset (to ganger, i 1999 og 2008!), Nordisk råds litteraturpris, Selma Lagerlöfs litteraturpris, Svenska Akademiens nordiska pris med mer, samt at han har mottatt flere æresdoktorat, blant anna av Universitetet i Oslo. Og at Nobelprisen i litteratur ikke gikk til han, som nesten har skapt sin egen sjanger og som berører millioner av mennesker med sine verker, men til den uproduktive poeten Tomas Tranströmer, er skammelig. Jeg håper Akademien endrer på situasjonen før det er for seint.

Bildekilde: Wikipedia

Per Petterson (f. 1952)
Så til en kar som er nesten tjue år yngre enn Enquist, og som ikke holder til i de svenske skoger, men de norske. Oslogutten Per Petterson debuterte i 1987, men blei for alvor kjent med romanen Ut og stjæle hester i 2003, som i åra etter utgivelsen også blei internasjonalt anerkjent og dertil prisbelønna. Men jeg heiv meg ikke over boka av den grunn. Jeg solgte den i hopetall og pakka inn nesten hundre eksemplarer samme jula som den kom, og sikkert enda flere året etter. Men på grunn av min angst for bestselgere, valgte jeg å begynne med debuten, den lille novellesamlinga Aske i munnen, sand i skoa, samme år som jeg leste Enquist for første gang. Det var lavmælt, fint og virkelig, og etterhvert kom også braksuksessen fra 2003 i hus (men ikke før 2007, med lesing i 2009).

Petterson og Enquist opererer på helt ulik måte i hvert sitt unike, men gjenkjennelige miljø, men har likevel flere fellestrekk. De er begge stedsbundne og vender tilbake til tidlige opplevelser som har prega dem emosjonelt. De bruker mye av seg sjøl og sin egen virkelighet, og avdekker indre konflikter og spenninger i tekstene sine. Enquists oppheng er barndommen og faren, broren som døde, det strenge samfunnet og de kalde vintrene. Vendepunktet kommer når han etter mange års alkoholmisbruk klarer å få bukt med problemet og utgir sjølbiografien Ett annat liv (2008). Pettersons fokus var først den vanskelige oppveksten med hovedpersonen Arvid som hans tilbakevendende alter ego, deretter det tragiske vendepunktet i hans liv: Scandinavian Star. Erfaringene med å miste og å være etterlatt har Petterson brukt flere ganger, blant anna i I kjølvannet (2000). En viktig forskjell mellom Enquist og Petterson er likevel at nordmannen kan bli sentimental og påståelig, han forteller meg smerta, mens svensken går rett inn og viser meg smerta. Sistenevnte har naturligvis størst effekt.

Men med tid og stunder måtte jeg jo lese Ut og stjæle hester, jeg også. Boka har mye fint ved seg, og Petterson skriver fram stemninger som nesten er virkelige. Fortsatt husker jeg hvordan romanen fikk meg til å føle; fuktig gress mot bare bein, synet av morgendisen, lukta av nyhogde trær, følelsen av ru bark mot handflata. Det er på mange måter ei sanselig bok, som aldri dveler for lenge, som aldri taper seg i assosiasjonene, men som stadig vender tilbake til fortellinga, i samme jevne tempo. Jeg skjønner hvorfor mange liker boka, hvorfor den er blitt så populær: den støter jo ingen, og Petterson tilbyr ei historie som de fleste kan gripe, men som gir litt mer for dem som leiter. Dessuten er det utrolig imponerende at Petterson i følge forlagets hjemmesider er oversatt til 49 språk.

Hvem er dine favoritter på P?
Det er utrolig mange mannfolk med fornavn på P, bare tenk på alle forfatterne som heter noe med Per, Pete, Petter, Peter, Paul, Paulo, Patrick... Kanskje du er glad i Paul Celan? Eller foretrekker du Patrick Süskind? Damene var det få av her, men jeg har ei bok av Patricia Cornwell i hylla, samt at jeg har lest Ripley-bøkene til Patricia Highsmith. Men begge disse to befinner seg langt nedi bedriftsdivisjonene sammenligna med mine favorittkarer på P. Men kanskje du vekter annerledes?

Riktig god lesehelg!