Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag

Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.