onsdag 14. august 2013

Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag
Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.

10 kommentarer:

  1. (Jeg fniste litt over din forargelse om Ibsens fyll og fanteri -)

    Det undrer meg på om det er en sammenheng mellom vårt såkalt trange moderland og utferdstrangen blant skribentene. Også Cora Sandel var inne på det samme, om enn i en litt annen sammenheng, hun var mer ergerlig på dette med at nordmenn for enhverpris skulle grave i forfatteres privatliv, sammenlikne fiksjon med virklelighet og at man omtrent måtte være sirkusartister for å selge bøker. Pengene var viktig, og det var det jo også for Ibsen, selv genier må leve.

    Jeg vet ikke så mye om Ibsen så sånn sett ville denne bio-en vært utmerket for meg, selv om jeg merket meg under lesing av Cora at jeg nok er mer interessert i selve kunstnergjerningen enn livet de levde.

    SvarSlett
    Svar
    1. At Norge er et lite land, er noe alle intellektuelle før og nå sier. Det de egentlig mener, er at de har få meningsfeller, og at det derfor er vanskelig å få gjennomslag for sitt. Men sånn er det i et lite samfunn. Unnskyldninga begynner kanskje å bli oppbrukt, sjøl om den også er veldig forståelig, og sann. For hvordan skal du forklare de som ikke veit, at de ikke veit?
      Arne Garborg har skrevet mange gode essays om saken, som fremdeles er gyldige, og Jon Hellesnes har fortsatt inn i våre dager.

      Tror ikke Cora Sandel var/er aleine med sin erfaring. Forfatterne var superkjendisene, før det kom superkjendiser, og Sandel var vel en av disse? En annen er svenske Selma Lagerlöf. Så kom sirkusartist Mykle, og i våre dager har vi Knausern, som har utgitt sine "dagbøker". Og Beate Grimsrud skriver bare om seg sjøl. Er det rart vi sammenligner fiksjon og virkelighet?

      Men det er klart, sjøl genier må leve. Men må de leve så himla mye mer enn alle andre, for eksempel med fyll og fanteri? Og Bjørneboe trengte vel ikke egentlig en kamelhårsfrakk?

      Helt enig med deg - kunst først, så liv. Men parallellene er interessante, altså hva i privatlivet som utløser hva slags kunst. Hvor kommer krafta fra? Det synes jeg er spennende.

      Slett
  2. Jeg husker om Ibsen at han bodde en stund i Sorrento på Amalfikysten hvor hans krev deler av Peer Gynt. Hotellet han bodde på er nevnt i turistinfo der nede.. (jeg var der på ferie en uke for noen år siden) I tillegg synes jeg å huske at han også bodde på den velgjørende øya med sine varme kilder, Ishcia, utenfor Amalfikysten. Sto det noe om det i boka?

    SvarSlett
    Svar
    1. I boka fins det faktisk et lite, men fint kart, som viser hvor Ibsen bodde når, og hva han dreiv med. Ganske kjekt for pilegrimene av oss. Der står det: Ischia/Sorrento/Amalfi: "Peer Gynt" 1867, "Et dukkehjem" 1879, "Gengangere" 1881. Bortsett fra akkurat det, nevnes ikke så mye. Men godt huska!

      Slett
  3. Det høres ut som om denne Ibsen-biografien rett og slett var for meg. Jeg kjenner ikke Ibsen godt, kun det lille jeg fikk med meg fra norskundervisning på VGS for altfor mange år siden. Ibsen er unik innenfor norsk litteratur, og jeg burde virkelig øke kunnskapen! Tror kanskje jeg skal få meg denne, sine mangler til tross!

    Jeg er virkelig glad for denne biografisirkelen. Jeg var nemlig i utgangspunktet ikke særlig begeistret for biografier før jeg fattet interessen engang ifjor med Charles Darwin's biografi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint! Jeg vil tro boka er en grei innføring for de fleste. Kort om biografi og kort om stykkene, men forhåpentligvis nok til å gjøre en litt nysgjerrig.

      Jeg synes også lesesirkelen er bra, og vil gjerne være med når jeg kan. Men nå er det straks semesterstart igjen, så vi får se...

      Slett
  4. Ååå, jeg er veldig glad i Ibsen! Helt enig med deg: Ibsen er Ibsen (og helt sikkert ikke noen fyllefant ;) ) Takk for fin omtale, og så må jeg gjerne få fatt i boka selv, selv om den var kort og nok ikke gir meg noen ny kunnskap. Nå vet jeg jo også, etter å ha lest innlegget ditt, at sønnen var konsulent ;)
    Ønsker deg en glad dag :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for koselig kommentar! Jeg er også glad i Ibsen, fyllefant eller ikke! Men skylapper er kjekt, sånn av og til;) Kanskje lurt å kikke på boka på biblioteket el.l. før du kjøper, bare så du ikke blir veldig skuffa når du leser den. Det er ikke så mange sidene å lese, egentlig.

      Takk det samme, Pia, og riktig god helg!

      Slett
  5. Ibsen er en av mine absolutt favoritt forfattere! Jeg har Michael Meyers bibliografi i hylla, men den er så tykk at jeg har ikke begynt på den enda… ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Han er en av mine også:) Jeg har blant anna klassikeren til Hans Heiberg på lur, gleder meg veldig til å lese den!

      Slett