Indiskresjoner og andre essay

Indiskresjoner.
Pax forlag, 2002

Mange av årets sommerbøker har tatt uvanlig lang tid. For eksempel Ulvetid av Hilary Mantel, som jeg mer eller mindre levde med i drøye to uker og ikke ville gi slipp på. Og den gedigne suppa til Louis de Bernières, som jeg mer enn gjerne ville gi fra meg. Og nå Indiskresjoner og andre essay (2002) av Virginia Woolf (1882-1941), hvor det er mest vemodig å ha lest siste side. Både Mantel og Woolf har jeg kost meg veldig med. Mantel fordi hun er imponerende i sin håndtering av Cromwell og samtida. Woolf fordi hun er så til stede i språket og det hun skildrer at det er som om hun sitter ved sida av meg, ivrig skrivende, ullsjalet glir sakte ned fra skuldrene, tenkende, hun leser høyt, tar en slurk av tekoppen - innholdet er for lengst blitt kaldt - stryker siste setning, reformulerer, skriver og leser igjen.

Essaysamlinga Indiskresjoner og andre essay, oversatt av den alltid dyktige Merete Alfsen (f. 1950), inneholder tekster fra hele karriera til Virginia Woolf. Samlinga innledes av "En nattlig vandring" fra 1905 og avsluttes med "Møllens død", antageligvis skrevet i 1941, kort tid før hun tok sitt eget liv, men først publisert posthumt av ektemannen i 1942. Det kronologiske forløpet i Woolfs fokus, prosjekter og stemninger gir ei fin ramme om tekstene, og gjør at det er lett å tenke seg til hvilke sterke svingninger som ligger bak tekstene, eller fraværet av dem, når en kjenner biografien.

Anka Ryall (f. 1949) har skrevet et flott forord til essaysamlinga hvor hun tar tak i kjernen av Woolfs essayistikk og skjønnlitterære forfatterskap. Det viser seg å være to sider av samme sak. Uansett sjanger forsøker Woolf på modernistisk vis å gripe det som ofte er uhåndgripelige størrelser: tida, kjønn, identitet, kunst, og kanskje mest av alt: hva et menneske tenker og sanser i løpet av et øyeblikk, hvor alle faktorer inkluderes og vi glir fra betraktninger og skildringer til minner og ettertenksomhet. Bevissthetsstrømmen Woolf skriver fram, symboliserer for meg selve væren, livet.

Er det så en forskjell mellom essayene og romanene? I skjønnlitteraturen er Woolf ofte skildrende, og blikket sveiper over landskapet. Dialoger og sansinger veves sammen, glidningene er elegante, lette, men kan også være mer flagrende, som når en følger en sommerfugl med blikket. Woolf skriver tydelig, billedlig, og jeg føler ofte at jeg deltar i samtalen på lik linje med de litterære karakterene. Hun gir eksempler på flere typer kvinner i tekstene sine (f.eks. moderne og tradisjonell), men er forsiktig med hva hun lar dem si, helt fri når hun lar dem tenke, og viser at det ved starten av forrige århundre eksisterte flere parallelle normsystemer å innrette seg etter for kvinner. Å skulle "måle" kvinnelighet og kvinnelig vellykkahet blei dermed vanskeligere. Særlig i Orlando fra 1928 harselerer Woolf med kjønnsrollene og våre forventninger knytta til kjønn.

I essayene oppfatter jeg at det er den frie, intellektuelle kvinna Virginia som er den sansende instansen, og ingenting unnslipper hennes skarpe blikk og vittige penn. Hun skriver om inntrykkene hun får av å vandre gatelangs, av å betrakte bybildet, observere mennesker, lese anmeldelser og så videre. Hun vier også stor plass til assosiasjonene inntrykkene skaper, siterer, lever seg inn i situasjoner og personer, lager kontraster, diskuterer. Videre reflekterer Woolf fritt rundt kvinnerolla og forfatterrolla, kritikerrolla og leserrolla, og hun problematiserer i stor grad at det å være kvinne og kunstner både er vanskelig og arbeidskrevende, kanskje til og med umulig, fullt ut. Hun setter viktige krav: ei kvinne som ønsker å bli forfatter (eller en annen type kunstner), må ha et eget rom og penger til å stå på egne bein. Slik sett er det en tydelig kobling mellom Indiskresjoner og andre essay og romanen Til fyret (1927), med den kvinnelige kunstneren Lily Briscoe som et ideal. Både essayene og romanene inngår i prosjektet om å stanse tida, fange tida og å grave tunneler bak personene hun skriver om.

Jeg synes det er vanskelig å ordlegge meg godt nok etter å ha lest Woolf. Med henne må jeg sette ned lesetempoet, lese grundig, lese på nytt, tenke. Det er litt som å starte på nytt med lesinga, orda vektes så nøye, betyr så mye. Og det er utrolig flott. Men fordi hun er en tidsmessig storkrevende forfatter, fordi hun er så uhyre presis, så detaljert og nyanserik, så balansert, innsiktsfull, konkret og likevel abstrakt, blir jeg så fylt med hennes ord og hennes virkelighet, at min egen blir blass og matt i etterkant. Jeg er jo bare enig med henne! Å være i en slags observant døs med Virginia Woolf er helt ypperlig, det er et univers der alt gir mening, der det er lov til å tenke på alt, mene om alt, sanse fritt og bare være. For Woolf er ikke bare kritisk, klok og vittig, hun deler også raust av sin begeistring og nesten barnlige glede.

Virginia Woolf skriver som de impresjonistiske kunstnerne malte. Hun er i øyeblikket, tar mentale bilder av alt hun ser, lukter, hører, kjenner, tenker og assosierer når hun er på byvandring, og hun legger bildene oppå hverandre for å gi liv til orda. Litteraturen skal være sann og virkelig, handle om det vi egentlig ser og hører, ikke bare det vi ønsker å se. Menneskene i litteraturen skal være like komplekse og rare som virkelige mennesker, ikke endimensjonale og glatte, og de skal ikke bare avgi en glans, men et helt speilbilde. De mest spennende essayene var de som omhandla kvinner i litteraturen. Woolf trekker fram en rekke kvinnelige forfattere og skriver drivende, humoristisk og spennende om dem, deres bakgrunn og deres verk. Prosjektet kan kanskje tåle en forsiktig sammenligning med Brit Bildøens (f. 1962) essaysamling Litterær salong, hvor Bildøen, på sin måte, trekker fram kvinnelige forfattere. Spesielt viktig for meg var Woolfs observasjon om total stillhet og stor produksjon hos kvinnelige forfattere til ulike tider. Her er det mange kvinnelinjer som kan flettes sammen, bl.a. kan det være verdt å hente fram perspektivene til både Camilla Collett (1813-1895), Simone de Beauvoir (1908-1986) og Elisabeth Aasen (f. 1935). Sammen trekker de kvinnene opp og fram - til inspirasjon for alle oss andre.

Et annet perspektiv på essaysamlinga får du hos Birthe, som jeg leste sammen med.