Norsk Dramatikkfestival

I går starta Norsk Dramatikkfestival i Oslo, festivalen som går av stabelen annahvert år og som fremmer ny, norsk dramatikk. I en rød, lav mursteinsbygning sentralt i hovedstaden, de tidligere lokalene til Oslo Mekaniske Verksted, ligger nå Dramatikkens Hus. Og i går var virkelig det som kunne krype og gå av bransjefolk samla der; alt fra regissører, dramatikere, scenografer og skuespillere, til teatersjefer, forfattere, andre kjente fjes og en rekke unge håpefulle fra Teaterhøgskolen og studenter fra andre kunstfag. Samtlige hadde møtt opp med både øl, vin og sigaretter innabords, bare for å konsumere enda mer mellom fastlåste sykler, lykter og blomsterpotter, og berike seg med det nyeste norsk samtidsdramatikk har å by på. Stemninga var god, og festivalledelsen bør være fornøyd med oppmøtet - å bevege seg rundt i og utafor lokalet var faktisk en utfordring!

Fra klokka 18.00 var det klart for Hovedserien: Norsk Dramatikkfestivals fem hoveddramatikere av året. Disse fem har blitt plukka ut gjennom en dramatikkonkurranse hvor de måtte sende inn sine respektive bidrag, og juryen, bestående av dramatiker Cecilie Løveid, regissør Line Rosvoll, studentene Tormod Kristoffer Carlsen, Angelina Josephine Stojcevska, Johannes Holmen Dahl og festivalsjef Harry Guttormsen, hadde en vanskelig jobb med å plukke ut vinnerne for 2013. Blant mange innsendte bidrag fra hele landet var det følgende som blei oppført: Crème de la crème av Ingeborg Eliassen (f. 1953), Til Valhall av Kristian Lykkeslet Strømskag (f. 1980), Ærlighetkj av Willy Walder (f. 1963), Anonym søkes av Per Andreas Persson (f. 1968) og Etterskrift av Lise Knudsen (f. 1962).

Det er særlig det siste stykket jeg ønsker å framheve. Knudsens tekst er sterk og samla, kontrastfylt og tett. Og i samspill med det musikalske, humoristiske, modernistiske, lett underliggjørende og litt fomlete som utspiller seg på scenen, blir det en varig og solid teateropplevelse. Likevel må jeg si at det er spesielt å ha fem skuespillere til å bekle tre roller - en kan bare lure på hva som har skjedd der. Ramma rundt stykket, med "Can the circle be unbroken" sunget og spilt av skuespillerne, understreker og kontrasterer det som egentlig foregår på en god, men kanskje litt for munter måte. Knudsens alvor er ikke til å komme bort ifra, så effekten blir dobbel for tilskueren: voldsomme svingninger i stemning og spenning, og et drama i dramaet.

For å underbygge dette, har regissør Tormod Kristoffer Carlsen forsøkt å gjøre den indre kampen hos Olav og Kari, som er stykkets to hovedroller, til en ytre kamp, slik at vi som tilskuere skal kunne "være med". Det er egentlig ingen dårlig idé, men jeg er usikker på om den framstillinga han valgte, med bruk av blant anna mobiltelefoner og filming, var til stykkets beste. Om en derimot ikke fokuserte på "skuespilleren" med ansvaret for telefonene, men på det store lerretet, kunne en oppleve å tre inn i et indre landskap, der skygger, skog og elva dominerte. Likevel er det verdt å være kritisk, for med Carlsens endimensjonale framstilling kan en jo bli villeda til å tro at Kari og Olav i Etterskrift reagerer og kjemper på akkurat samme måte. Gjennom replikkene veit vi at det ikke er tilfellet.

Distansen mellom tekst og handling i Etterskrift er noen steder for stor, men virkninga er likevel svært interessant. Og når tilskuerne blir gående å gruble i etterkant, så har vel både dramatiker og regissør til en viss grad lykkes? Jeg blei veldig imponert over skuespillerne også, som bare har hatt tre uker på seg til å jobbe med og jobbe fram historia, personene og spenningene. Åpninga satt så det suste, og glippene underveis var ikke så store. Mari Dahl Sæter som Olav var helt fenomenal, og stor ros til høyrearmen og rytmeegget! For en utrolig virkning det hadde underveis, med endringer i og fravær av rytme! Jeg hadde også sans for pappaen, Andreas Stoltenberg Granerud, som balanserte godt i sin rolle, mens Kari i Melina Tranulis skikkelse ikke var helt med. Mer kraft og innlevelse, og ikke minst mimikk, hadde gjort seg. Knudsens Kari oppfatter jeg som mye mer kompleks, mye mer følsom og kjempende: alt står på spill. Hvis skuespilleren kan spille slik, blir det sånn for tilskuerne også. Andre innvendinger er de litt for sparsommelige rekvisittene, det rotete scenebildet og de ikke-eksisterende "kostymene".

Norsk Dramatikkfestival holder på hele helga, og i morra, på søndag 25. august, kan du oppleve Etterskrift og de fire andre stykkene på nytt, eller for første gang. Det hele begynner klokka 15, og et mer detaljert program kan du lese her. Riktig god fornøyelse!