Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Det usynlige biblioteket

Bildekilde: Bokelskere

De fleste har sikkert hørt navnet Thorvald Steen (f. 1954) et par ganger - i alle fall om du er interessert i norsk samtidslitteratur. Gjennom snart førti år - debuten kom i 1983 - har han skrevet, og han har i løpet av den tida vært innom de fleste sjangre. Men jeg vil likevel hevde at det er romanene sine han er mest kjent for. De kan på mange måter deles i to: De sjølbiografiske romanene, som for eksempel Vekten av snøkrystaller fra 2006, og de historiske romanene, slik som Det usynlige biblioteket fra 2015. Og det er den jeg har lest nå.

Steen velger seg ut interessante historiske epoker og komplekse historiske personer når han skal skrive sine bøker. Slik får han et mangslungent bakteppe å spille på, som han når som helst kan trekke inn i skildringer eller handling. Det er et smart valg sett fra forfatterens side. Det at han velger såpass profilerte personer er også et godt trekk. Det er lett å finne kildemateriale som sier noe om menneskene, og deler av boka burde derfor kunne skrives svært raskt. Fra før har jeg lest Den lille hesten (2002), Kamelskyer (2004) og Løvehjerte (2010), som alle er skapt over samme lest. De handler henholdsvis om Snorre Sturlason (1178/79-1241), Saladin (1137/38-1193) og Rikard Løvehjerte (1157-1199). Denne gangen skal vi enda lenger tilbake i tid, for personen som skildres mest, er Aleksander den store (356 f.v.t-323 f.v.t.).

Felles for alle disse bøkene er at storslagent innhold som krig, drap og død, vold og voldtekt, kidnapping, avstraffelser, lange reiser, okkupasjoner, forhandlinger og så videre, formidles i et lavmælt språk. Steen skriver godt, og det radikale bokmålet flyter uanstrengt. Ordtilfanget er ikke det største, men orda er velvalgte og presise, og det er behagelig å lese teksten. Videre opplever jeg at Steen langt ifra forsøker å skildre en sannhet; han ønsker heller å bli kjent med og presentere de enkelte historiske personene han har valgt seg ut. Han kunne lett gått i ei felle, der han alt for tydelig tilba sine historiske rockestjerneidoler, men det gjør han stort sett ikke. Han er nokså nøktern, og lar disse mannfolka være både sinte, sure, såre, triste og redde, altså menneskelige, framfor å kjøre på med kritikkløse skildringer av rå styrke og barske flir til enhver tid.

Et annet felletrekk romanene i mellom, er den uklare grensa mellom fiksjon og fantasi. På et punkt stopper de historiske kildene, og Steens fantasi, inspirert av faktiske forhold, tar over. Men hvor det skjer, er ikke godt å si. Kan hende materialet som blir til disse bøkene er så godt bearbeida at ikke en gang Steen er klar over det. Men det sier seg sjøl at vi i dag aldri kan vite hva Aleksander eller Snorre, Rikard eller Saladin tenkte i bestemte situasjoner, for eksempel i deres dødsøyeblikk. Vi veit ikke hva de følte, hva som lå til grunn for avgjørelsene, hvordan de resonnerte. Likevel får vi her presentert en flik av hva de kan ha tenkt og følt. Det er spekulativt å gå inn i, og en skal trå varsomt når en tukler med andres ettermæle. Det er ikke alltid jeg opplever at det som særlig sannsynlig det Steen skriver, men jeg aksepterer det som et mulig alternativ.

Det usynlige biblioteket skiller seg litt ut fra de øvrige titlene, så vidt jeg kjenner til, da fokaliseringsinstansen er ei kvinne. Hun heter Phyllis, og hennes her gjenskapte norske stemme er basert på faktiske kilder. Phyllis er kokke på slottet til Aleksander den store, men ikke bare det: Hun er også Aleksanders elskerinne. Phyllis er jevngammel med Aleksander, og fordi hennes nå avdøde ektemann var soldat, og hun valgte å reise med, har hun også erfaringer og opplevelser fra det lange felttoget mot øst. Hun veit hvilke utfordringer Aleksander møtte på - opprør underveis, motstand hos de okkuperte, jallende skrik og pumpende blod, den evige varmen, den brennende sola, mangelen på mat og vann, og i fjellene om vinteren: Blodige fingertupper som skraper mot isen på jakt etter noe, bare noe, som ikke er gjennomfryst.

Men når vi kommer inn i historia, er situasjonen en ganske annen. Rammene er tydelige og persongalleriet er begrensa: Året er 323 f.v.t. Aleksander er blitt forgifta og ligger for døden. Hans forhold til Phyllis er gjort kjent og hun sitter innelåst på slottet i påvente av en dom. Hun veit at hun mest sannsynlig går døden raskt i møte, kan hende før Aleksander. Men så lenge hun kan skrive ned alt hun veit om han, hans motstandere, hans taktikk og tanker, får hun leve. Så Phyllis skriver. Hun fører ordet, og hun betrakter han, Aleksander, nærmest konstant.

I disse erindringsaktige kapitlene er det mange tidshopp. Kronologien er uklar, sjøl om en forut for lesinga kjenner til grove riss ved Aleksanders historie. Dette gjør leseropplevelsen noe rotete, og en kjenner på følelsen av kaos. Jeg tenker at det må også Phyllis ha kjent, der hun må ha anstrengt seg for å holde hodet kaldt, skildre elskeren og holde seg i live - men ikke på denne utilsikta måten. Kaosfølelsen leder dessverre til at teksten taper troverdighet. Lett oppstramming og mer ryddighet i kronologien hadde hjulpet veldig. 

De mange korte kapitlene gir teksten mye luft, og det kler også fortellinga. Men likevel er boka noe omstendelig å lese. For det første strever jeg litt med Steens innlevelse i Phyllis. Det er så tydelig at han er mann og at han skildrer ei kvinne så godt han kan, men visse aspekter ved kvinnelivet er umulige for en mann å forstå. Skildringene med seksuelt innhold er ganske tamme og nærmest følelsesløse. Han legger også til grunn av Phyllis er forelska i Aleksander, og her klarer jeg ikke å la være å reagere. En så mektig hersker som Aleksander den store var vel ikke akkurat avhengig av forelskelse og kjærlighet for å ta for seg? Å regne med at alle kvinner tiltrekkes av en litt lav mann med krøller og tjukke lepper er arrogant. 

For det andre blandes Aristoteles (384 f.v.t.-322 f.v.t.) også inn i boka. Her gis noen lite flatterende skildringer, og jeg får rett og slett vond smak i munnen. Dette mener jeg Steen burde holdt seg for god til å gjøre. I tillegg kan jeg ikke se den direkte relevansen - trolig kunne balansen mellom Phyllis og Aleksander blitt trua på andre måter, noe den også blir. Men en kan kanskje ikke skrive om Aleksander uten å nevne Aristoteles, så sånn sett er det riktig at han inkluderes. Men det kunne vært gjort på så mange andre måter. Steen fletter inn ei historie som trolig stammer fra middelalderen framfor antikken, og skildrer det han tenker er bakgrunnen for et motiv som fins gjengitt både i skupturer og billedkunst, i tillegg til mange skjønnlitterære varianter. Motivet er Phyllis som rir på Aristoteles - med eller uten klær - og poenget er hvordan ei kvinne kan seire over antikkens største tenker, at begjæret også der kan ta over for logikken. Det kan jo være interessant å diskutere, men jeg strever med å forstå hvorfor dette trengte å være med her.  

For det tredje er jeg overhodet ikke interessert i hvordan Steen fletter inn seg sjøl og sitt, atter en gang. Det er som om han sammenstiller sin egen historie og fysiske sjukdom med Aleksanders siste dager, der han i giftrus kjemper mot døden, mer eller mindre lamma. Som om denne lammelsen kan sidestille disse to mannfolka. Aleksander og jeg, skriver Steen. Han sammenligner seg også med Phyllis - vi skriver fordi vi må, skriver Steen nesten til slutt i romanen. Jeg syns det er pinlig. Og jeg klarer ikke å la være å lure på om Steen ikke stoler på eget prosjekt? Hvorfor kan ikke historia om Aleksander stå aleine? Tror Steen at Aleksander den store må aktualiseres på noe vis? Samtidig som han gjør dette, er det også veldig tydelig, og delvis også skrevet i boka, at forfatterens beundring for Aleksander er svært stor. Da tilsier min logikk at Steen burde gitt Aleksander enda mer plass, framfor å ta denne plassen sjøl.

Forfatterkommentarene som dukker opp underveis, for eksempel som egne kapitler, avsnitt eller innspill i kursiv, burde vært luka ut i sin helhet. De skaper brudd i ei spennende historie som formidles tamt, men som kunne blitt mer engasjerende om leseren hadde fått fortsette uforstyrra. Om Steen er så motivert for å formidle sin nesten livslange nesegruse beundring for Aleksander, kunne dette blitt gjort i et etterord, der forfatteren ikke har mulighet til å påvirke og avbryte leseren i like stor grad, eventuelt i ei egen bok, der Steen kunne diskutert seg sjøl og Aleksander så mye han makta. Her, i beretninga til Phyllis, hører det overhodet ikke hjemme. Og jeg skjems litt over at en så merittert forfatter ikke ser det sjøl. 

Men sjøl om epoken er spennende, kildene er interessante og personene er historiske, sjøl om mange av skildringene er presise og fine, sjøl om språket er godt og portrettet av Aleksander den store oppleves som komplekst og virkelig, sjøl om boka i og for seg er fin, så er det også såpass mange problemer her, at jeg tror dette blir den siste av Steen på meg. Jeg ser nemlig av notatene mine at jeg har flere innvendinger, men jeg velger å sette strek her. Det aller fineste med Det usynlige biblioteket er kanskje tittelen, som i alle fall skaper mange flotte bilder i mitt indre og usynlige bibliotek.

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Høstlesing, del III

"Solen den er rød og rund og høsten den er fin", synger barnehagebarna. Her er det ikke mye som minner om rød sol, men vi har da i det minste nattefrost og morratåke som ligger hele dagen. Vinteren lurer i kulissene, asketreet er allerede nakent, fra pipene siver det fram tynne røykstrimer i den blå timen, som nå er seint på ettermiddagen og ikke lenger om kvelden. Dagene er merkbart kortere og går unna, for både små og store. Men jeg klarer å tuske til meg litt lesetid, av og til. Og da er det dette det går i:

Carl Frode Tiller

Denne karen fra Namsos har åpenbart ikke skrevet de bøkene jeg får til å lese nå om dagen. Men jeg gir meg ikke, i november må det da være en mulighet! Det er ikke vilja det står på, altså. Det er denne hersens tida. I ei litt tilfeldig låt jeg lærte som barn, het det: "Hvorfor går tida så fort/er det meg som er sein/Hvorfor går tida så fort/den har jo ikke bein." Nei, de beina er nok noe som har kommet de siste tjue åra.

Aina Basso

Bassos Fange 59. Taterpige er lest og fordøyd og omtalt og vel så det, og lesekrysset er pent innkassert. Og jeg skjønner godt hvorfor Basso har fått mye oppmerksomhet for den fine fortellerstemmen sin, men jeg ser allerede etter ei bok behovet for fornyelse i stil og språk i framtida, slik at helheten ikke blir for monoton og bøkene ikke blir for like. Det blir uansett spennende å følge forfatterskapet videre, dog litt på avstand for min del.

Elizabeth Gaskell

1001-bøkers oktoberforfatter, britiske Elizabeth Gaskell, tok på seg parykk og blei til danske Tove Ditlevsen her hjemme hos meg. Og i dette tilfellet var det like greit, for bøker lest (fra egne ulesthyller) er penger spart, eller noe i den dur. Og dessuten var det litt av ei bok! Vilhelms værelse, en av Tove Ditlevsens siste utgivelser, bygger langt på vei på hennes egne erfaringer som kvinne, forfatter, mor og kone. For eksempel brytes ekteskapet mellom Lise og Vilhelm i boka etter 22 år, noe som også var tilfellet med Tove og ektemannen Victor Andreasen i 1973. Og begge disse mennene er redaktører. Det er en fascinerende roman, uansett hvor tett på virkeligheten den måtte ligge.

Alexander L. Kielland

Det er nest siste runde i Bokhyllelesing 2015, og temaet er 1800-tallet. Debutverket til Alexander L. Kielland er ei lita flis med tittelen Novelletter (1879). Den er nå lest (innlegg er i farta), og turen er kommet til romanen Garman & Worse fra 1880, som åpner slik: "Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden." Fantastisk! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Thorvald Steen

Da det kom til oktoberrunden hos Ingalill, var jeg veldig i stuss om hva jeg skulle lese. Temaet var eventyrere, og det er som kjent en biografilesesirkel. Men jeg har ikke verdens rikeste utvalg av den slags, og landa til slutt på det jeg kaller en fiksjonsbiografi, eller en historisk roman, av Thorvald Steen: Løvehjerte fra 2010. For å si det sånn: tittelen er det fineste ved boka. Men er du i det pompøse hjørnet, er dette ikke den dårligste fortellinga.

James Joyce

Godeste Joyce, med Portrett av kunstneren som ung mann, er månedens bok i lesesirkel 1001 bøker. Som jeg før har forklart, er jeg ikke så ivrig på 1001 bøker om dagen, og derfor utgår denne. Jeg vil heller prioritere å lese mer av Alexander L. Kielland.

Faglitteratur

Her står det fortsatt ganske stille, og jeg nyter det. Det er herlig å kunne lese uten å tenke på tekstens essens, å ta notater underveis, kildekritikk, problemstillinger, sammenligning, begreper, definisjoner, konkret anvendelse, overføringsverdi, eksempler og så videre og så videre. Det er herlig å bare lese.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin lesemåned!

Biografi: Richard Løvehjerte

Bildekilde: Oktober

Denne boka har med få unntak blitt lest seint om kvelden, mens jeg har venta på at minsten skal falle til ro for natta. Og det har forsåvidt kledd teksten, som omhandler en mørk epoke i europeisk historie (middelalderen, seinere bevist å ikke være fullt så mørk som tidligere antatt) og mørke handlinger (korstogene til Det hellige land). I sentrum av dette står kong Richard Løvehjerte, også kjent som Richard I (1157-1199). Stavemåten på navn i det følgende er på engelsk, fordi det er slik forfatteren har skrevet det i boka. Og forfatteren er naturligvis Thorvald Steen (f. 1954), etter hvert godt kjent for sine mange historiske romaner. Denne heter Løvehjerte og kom i 2010. Tidligere har jeg også lest Den lille hesten (2002) og Kamelskyer (2004).

Roman, ja. Men boka er også noe mer. Steen portretterer og lever seg inn i Richard med mye patos og historisk korrekte fakta, slik at en også kan kalle dette en slags biografi, og i alle fall en fiksjonsbiografi - en utgivelse som opererer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Derfor er det denne boka jeg har lest til Ingalills biografilesesirkel, der temaet for oktober er eventyrere. Om ikke en korstogsfarer er en eventyrer, så veit ikke jeg. Gjennom store deler av middelalderen var det ridderne, det vil si adelige menn, som reiste rundt, stort sett på hest eller til fots, med rustning og lanse, på oppdagelsesferder, på skattejakt, på banketter, på korstog, for å duellere eller turnere, delta i krig eller bevitne ymse rojale begivenheter. De var leiesoldater og sirkusartister, livgarde og politiske representanter. Det fremste idealet var sagnkongen Artur, og etter hvert som ridderdiktinga, balladene og den høviske litteraturen bredte om seg, kom også mannlige helter som Tristan, Lancelot, Yvain med flere. Også virkelige menn var mange ridderes ideal. Som for eksempel kong Richard Løvehjerte, kristendommens fremste forsvarer og erobreren av Den hellige by, Jerusalem.

Boka åpner med halvannen side fra år 1199. Richard ligger til sengs med store smerter. Han har koldbrann i skuldra, og de legekyndige aner ikke hva de skal gjøre. Mora Eleanor av Akvitania (1122-1204) er der, erkebiskop og rikskansler Hubert Walter (1160-1205) også. Richard glir inn og ut av bevisstheten. For leseren er det tydelig hva slags scene dette er, så det er derfor ikke overraskende at Steen like etterpå går tilbake til Richards barndom. I korte, utvalgte episoder følger vi unggutten på vei mot kongetrona, og deretter hans vei østover, før han vender hjem til sitt privilegerte, men kronglete liv som konge over både britiske og franske områder. Av sine samtidige blir han løfta fram som en helt, som gjennom sine grusomme massakreringer av muslimer og tidsriktige antisemittisme virkelig var kristenhetens beskytter. Steen har litt annet fokus.

I knappe setninger, og uten særlig mye overbevisning, forsøker forfatteren å kaste lys over kongens indre liv - som om det er noe han kan ha store forutsetninger for å kunne gjøre. Hva den virkelige Richard egentlig tenkte og følte om korstog, sin nemesis Saladin (1138-1193), mora Eleanor, kongeplikten, sin hustru, dronning Berengaria av Navarra (1165/1170-1230), Gud og så videre, er for det meste helt hemmelig. Så det Steen skriver må tas med en klype salt. Og han portretterer en konge som tviler, på det meste. Det kan naturligvis være tilfelle, men Steen har ikke historisk belegg for å kunne hevde det. Likevel er det et pluss at Steen ikke bare byr på rein heltedyrking.

Steens Richard går i krig og korstog med brask og bram, uavhengig av om fienden er hans egen far eller selveste Antikrist (samtidas populære kallenavn på Saladin). Han er avhengig av lojale og ikke minst økonomiske støttespillere for å lykkes i øst, men er litt for autoritær og flåkjefta til å bli godt likt. Han har ingen skrupler, og slakter i boka ned omtrent tre tusen muslimer, inkludert kvinner og barn, noe forfatteren poengterer flere ganger. Mange av dem dreper han sjøl. Han er altså en konge som ikke er redd for blod. Og han er heller ikke redd for å drepe foran Saladin, hvis styrker var vitne til massakren. At Saladin gjengjeldte med å ta livet av alle sine kristne krigsfanger, hopper forfatteren elegant over. I Løvehjerte er Saladin en tvetydig skikkelse: Han er militærstrategen som lar den blodtørstige, kristne kongen leve. Han er Richards fiende og hans redningsmann. Dette bringer Richard ut av balanse. Kan en slik edel handling, å redde sin fiende, begås av en ond mann? Kan det også hende at Saladin er skapt av Gud, er et menneske, som han sjøl? Og: Kan kristenhetens forsvarer være et dårligere menneske enn Antikrist?

Mange av disse spørsmåla er naturligvis interessante, ikke minst fra et etisk eller filosofisk ståsted, og ikke mindre i dag enn den gang da. Men formulert i hodet på Richard blir det fort en del forenklinger, samt repetisjoner, noe som trolig skyldes både form og forfatter. Derfor framstår den faktiske krigen og maktkampen mellom Saladin og Richard også som en livslang og stadig økende besettelse. Og når Saladin dør, litt etter det mislykka korstoget og ikke for Richards hånd, føler ikke Richard noen form for glede, noe han trodde han ville da han dro til Det hellige land. Her er altså et fnugg av utvikling å skimte - fra den ekstatiske krigsherren ved det herja blodbadet til noe som minner om refleksjon hos en litt mer moden mann. At Saladins kropp ikke lenger eksisterer, fjerner ikke skikkelsen Saladin fra Richards tanker. Slik blir Saladin også et symbol i teksten, og kilde til mye sjelelig uro og det vi i dag ville kalt mentalt stress. Akkurat dette viser Steen fram på en god måte.

Videre er boka delt i tre, etter de geografiske områdene Richard befinner seg i: del I heter Jerusalem, del II Dürnstein, del III Rouen. I hver enkelt bolk har så Steen delt opp teksten i mange små, nummererte kapitler, som tar for seg viktige og uviktige hendelser. Mye er Richards private grublerier, der han for eksempel drøyer i det lengste med å trekke seg tilbake fra Det hellige land. Hva vil mora si, paven, folket, hvis de får vite at han ikke har erobra Den hellige by, slik han skulle? Han har også ymse plager, og både i øst og hjemme i Rouen trenger han hjelp til å hanskes med smertene. Det blir mange bagateller etter hvert, kan hende litt for mange. Men slik er det kanskje om en har gått seg vill i sitt eget hode og ikke har noen å betro seg til. Ja, for hvem kan en konge egentlig stole på? Rikskanslere? Allierte? Bestevenner? Brødre? Sin egen mor?

Disse dilemmaene opptar stadig mer av Richards tid. Han blir urolig og mistroisk og ser konspirasjoner rundt hvert hushjørne. Samtidig må han leve med at han er ansvarlig for mange menneskers død, noe som går mer og mer inn på han jo eldre han blir. Plutselig ser han hva det betyr, at disse talløse, navnløse menneskene er noens sønn, bror, ektemann, at de har familier som venter, som er avhengige av dem, som har gitt alt og som nå ikke har noe igjen. Og de nedslakta vantro dukker opp igjen, sammen med ansiktet han frykter mest av alle: Saladin. Slik bringes spørsmål om samvittighet, moral, ondt og godt med mer på bane, men som likevel kun tematiseres indirekte i teksten. På mange måter er det fint, for da skapes et eget rom der også leseren kan delta.

Noe av det vanskeligste med historiske romaner, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Hvor mye kan en forfatter tillate seg, i skjønnlitteraturens navn? Hvor mye, og hva, kan en tolke av sparsommelige eller rikholdige historiske kilder? Steen holder seg, så vidt jeg kan se, nokså tett til standardfortellinga om Richard Løvehjerte - det vil si at en kan finne igjen det meste på Wikipedia eller lignende nettsteder. Men det at han i tillegg er selektiv med tanke på det som fortelles om Saladin, gjør at jeg trekker mye av Steens informasjon i tvil, noe som forstyrrer det som skal være ei skjønnlitterær lesing. Noe som virker som en tilfeldig håndtering av historiske fakta, gjør både forfatteren og boka mindre troverdig.

Den historiske kontekstualiseringa som forfatteren også prøver seg på, er ganske klein. Richard skal liksom være en danna og skolert mann, da han som kongssønn har tilgang på de beste lærere. Men det refereres aldri til noen slike, og Richard har heller ingen skolerte tanker. Han er i det hele tatt ganske enkel, og bryr seg om svært lite anna enn seg sjøl. Mora er hans læremester, og hun verdsetter korstog og poesi. Hun har klokketro på sin sønns framtid, så lenge han gjør noe innafor ett av de to vidt forskjellige feltene. Kombinasjonen er ikke egentlig utroverdig, men blir skralt skildra. Nest etter mora, finner Richard kulturelle og særlig litterære impulser hos sine eldre stesøstre. Her byr Steen på et stykke dårlig historisk spekulasjon om identiteten til Marie de France. Andre ganger, som når Steen av en eller annen grunn plutselig vil skrive om dogen i Venezia, går han helt ut av Richard, som han ellers følger tett i tredjeperson. Et slikt brått og uprofesjonelt brudd burde naturligvis vært luka ut. Og det med Anne Hofer er bare flaut. Et element som derimot bakes godt inn i teksten, er Hildegard av Bingen.

Å lese to historiske romaner på rappen, er kan hende ikke det beste. Det er i alle fall veldig vanskelig å ikke sammenligne. I dette tilfellet trakk Steen det korteste strået. Både Fange 59. Taterpige og Løvehjerte er litt monotone bøker skrevet i tredjeperson. Forfatterne sier lite, og kverner heller på det samme flere ganger enn å trekke inn nye elementer. Begge tekstene mangler i stor grad ytre spenning, uten at det egentlig er et minus. Men da må det andre innholdet i boka være minst dobbelt så bra, og trekke både handling, personer og lesere framover. Der Basso viser en genuin respekt for stoffet, er Steen så til de grader pretensiøs. Hun portretterer ei fattig taterjente, han en rik konge. Og vips er vi inne på kjønn og klasse, ganger to! Det er ikke særlig moro å se at slike kjønnsstereotypiske mønstre gjentar seg sjøl både i skrift og hos forfattere. Et annet tankekors er hvordan Basso forsøker å vise oss hvordan Maria har det, mens Steen hele tida forteller oss hvordan Richard har det. Det verste eksempelet i så måte må være denne setninga: Han fortsatte å dø. Tusen takk, Thorvald Steen, for at du skildrer så sanselig.

Videre må det nevnes at særlig i siste tredjedel av Løvehjerte er det noen setninger som i det hele tatt ikke henger på greip. Her har både forfatter og forlag slurva, og det er i beste fall bare irriterende. Men med alle disse faktorene lagt oppå hverandre, hjelper det pent lite at romanen bærer en så fin tittel. Den er rett og slett ganske pompøs. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det noe som heter. Og boms! - der ligger både Richard Løvehjerte og Thorvald Steen.

Ei reise til Island, år 1232

Jeg eier ei bok som heter Den lille hesten, som er skrevet av forfatteren Thorvald Steen. Jeg leste den for en del år tilbake og har ikke tenkt på eller sett på den på lenge, men nå i det siste har den dukka opp i bevisstheten min. Kort sagt er Den lille hesten en historisk roman som handler om Snorre Sturlasons siste fem levedager - valgene han tidligere har tatt og må stå for, og valgene han må ta der og da for å forsøke å redde seg sjøl og andre. Jeg har naturlig nok tenkt på boka fordi jeg nå nylig har lest utdrag fra Heimskringla og den øvrige sagalitteraturen.

Sagalitteraturen i seg sjøl er imponerede, spennende og kompleks, på tross av dens forholdsvis (overfladisk sett) enkle stil og tilsynelatende begrensa omfang. Det kan jeg skrive mye om - men akkurat nå er det Snorre Sturlason som fascinerer meg. Jeg lurer på hvem han var, denne mannen, som skreiv ned sagaene og Den yngre Edda og som var lovsigemann, som var av mektig ætt og som tilslutt blei drept. Jeg lurer på hvorfor han skreiv ned sagaene - hva var det som fikk han til å gjøre det? Orka han ikke å huske på alle historiene lenger? Så han behovet for å nedtegne historiene, bevare dem for etterkommerne? Hadde han tenkt på og perfeksjonert historiene så lenge at de endelig var "ferdige"? Eller var det et oppdrag? Og sjølve nedtegnelsene - de er langt ifra tilfeldige - det er konsekvent og gjennomtenkt og vitner om stor klokskap når det kommer til skrivekunst, og ikke minst: et talent for diktekunst. Dette er levende fortellinger, med bevisste vekslinger mellom fortid og nåtid, mellom verseføtter, tematikk og replikker. Det er lavmælt, stolt, nært og ydmykt.

Jeg lurer på hvordan han fikk tak i det mjuke kalveskinnet til å skrive på. Jeg lurer på hvor ofte han måtte dyppe pennen i blekket. Hvor lang tid han brukte på å øve seg på de perfekte bokstavene. Hvor mange kalveskinn han fylte med småord, stavelser, overflødig blekk. Skreiv han på kveldene, etter at mørket hadde senka seg? Jeg lurer på hvordan han bandt inn boka som skulle hete Kringla Heimsins og verket med læredikt og gudedikt som seinere blei hetende Edda. Satt han vekk arbeidet eller gjorde han det sjøl? Jeg lurer på om han visste at han var en forfatter - en forfatter som virkelig skulle sette et preg på etterkommerne sine. Jeg lurer på om han gikk rank og rett på grunn av det, om han nikka stolt til de andre på Alltinget, framsa lovene nesten automatisk mens han egentlig tenkte igjennom den neste sagaen han skulle skrive ned, bare han kunne komme seg hjem til Reykholt.

Simsaladin

Bildekilde: Oktober

Det er noen bøker en ikke helt forstår seg på. Som en ikke blir klok på, eller ikke skjønner forfatterens intensjon med (om det var noen intensjon i det hele tatt). Noen ganger kan også boka være veldig dobbel: enkel og vanskelig, god og dårlig, knapp og utbroderende, frustrerende og underholdende. For meg er Kamelskyer (2004) av Thorvald Steen (f. 1954) ei sånn bok. Og årsaken til det er mest av alt komposisjonen.

Fra før har jeg lest den historiske romanen Den lille hesten fra 2002 av samme forfatter, ei bok jeg likte (med få unntak). Og jeg forventa kanskje at Kamelskyer bar noe av det samme i seg, i og med at mange kritikere og litteraturvitere mener en må se de nå fem middelalderbøkene til Steen under ett, som verker i dialog med både hverandre og den skrevne historia. Men boka innfridde sånn sett ikke, for den hadde svært lite til felles med romanen om Snorre Sturlason (1178/79-1241).

Da jeg begynte å lese, hadde jeg innstilt meg på å få ei fortelling om den muslimske hærføreren Saladin (1137/38-1193), sultan av Egypt og Syria og en framifrå politiker og strateg. Men han som dukka opp mellom boksidene, var den norske forfatteren Erik Lindholm, som beveger seg bort fra kone og barn og Norge, til Lisboa, en vakker britisk journalist, til Damaskus og, til slutt, hjem igjen. Innimellom hans høyst private privatliv og nokså uinteressante og dårlig formulerte setninger om seg sjøl og sin egen situasjon, kommer historia om Saladin. Hvorfor Thorvald Steen har valgt å kombinere nettopp disse to, vites ikke. En genistrek er det i alle fall ikke.

Erik Lindholm er en gørrkjedelig, langt under middelmådig forfatter som er mer opptatt av sitt eget ego enn konas helse. Han får et stipend fra Forfatterforeninga som gjør at han reiser til Lisboa for å forsøke å begynne å skrive igjen. Der treffer han en ung og vakker kvinne, som av en eller annen merkelig grunn, som sjølsagt ikke blir forklart, vil ha noe å gjøre med den kvapsete, bleike mannen fra Norge. I tillegg til at hennes motivasjon ikke vises, er Eriks tynne historie ikke anna enn ett oppkok. Rett og slett dårlig. Språket er rett fram, banalt, uten undertekst. Erik er en utroverdig, usammenhengende karakter, Cecilia enda verre (en begynner jo å lure på om Steen kan noe om kvinner -). Skildringene er pinlige, særlig sexscenene, som oser av en manns private fantasier. Midt oppi en nøytral og jevnt dårlig skildring er det også innimellom lagt inn noen svulstige ord, bare for å gjøre det enda verre. Og forfatterens "grep" - å mistenkeliggjøre Eriks kone Anne for utroskap for å skape en minste form for spenning i den ellers anemiske teksten, er direkte billig.

Midt inne i denne tragiske suppa kommer den malplasserte historia om Saladin. Ei historie som er spennende, fascinerende og alt anna enn gnålet om Lindholm. Her er språket frodigere, det er fargenyanser og konkrete beskrivelser, det er Saladin og hans tanker, følelser (som nesten er fraværende hos nåtidsstuten), det er ekte konflikter med ekte innhold, og ikke minst - det er et historisk sus over det hele (og det må påpekes at det historiske suset kommer nesten uavhengig av hvem som er forfatteren). Disse kapitlene fungerer. Her kommer bokas ekte innhold fram; tro og tvil, styrke og svakhet, ro og uro, kjærlighet og hat, fortvilelse, ødeleggelse, desperasjon, ønsker. Og jeg ser alle parallellene som Steen forsøker å vise, jeg forstår hva han vil vise fram. Det er bare ikke godt nok, og jeg lurer på: Hvor har forlaget vært? Hvorfor har ingen tatt Steen i nakkeskinnet og bedt han om å gjøre det bedre? Hvorfor har han ikke klart å samle dette, forene mannen før med mannen nå? Begge fortellinger er for tynne til å bære ei bok aleine, men det betyr ikke at det er en god idé å samle dem.

Bak på pocketboka mi står det at forfatter Steen har en "suveren sans for dramaturgi og kontraster". Kontraster: ja, så absolutt, dramaturgi: nei. De platte kapitlene om Lindholm var mest en lidelse å komme igjennom. De er spenningsløse, forutsigbare og fullstendig tamme. Og kapitlene om Saladin, en historisk person som det forresten finnes utrolig mye dokumentasjon om, blir i forhold til tekstblokkene om Erik Lindholm til velfungerende og gode kapitler. Men sett i en større sammenheng, hele boka under ett, er dette en langt under middelmådig utgivelse. Dessverre.