Sagalitteraturen i seg sjøl er imponerede, spennende og kompleks, på tross av dens forholdsvis (overfladisk sett) enkle stil og tilsynelatende begrensa omfang. Det kan jeg skrive mye om - men akkurat nå er det Snorre Sturlason som fascinerer meg. Jeg lurer på hvem han var, denne mannen, som skreiv ned sagaene og Den yngre Edda og som var lovsigemann, som var av mektig ætt og som tilslutt blei drept. Jeg lurer på hvorfor han skreiv ned sagaene - hva var det som fikk han til å gjøre det? Orka han ikke å huske på alle historiene lenger? Så han behovet for å nedtegne historiene, bevare dem for etterkommerne? Hadde han tenkt på og perfeksjonert historiene så lenge at de endelig var "ferdige"? Eller var det et oppdrag? Og sjølve nedtegnelsene - de er langt ifra tilfeldige - det er konsekvent og gjennomtenkt og vitner om stor klokskap når det kommer til skrivekunst, og ikke minst: et talent for diktekunst. Dette er levende fortellinger, med bevisste vekslinger mellom fortid og nåtid, mellom verseføtter, tematikk og replikker. Det er lavmælt, stolt, nært og ydmykt.
Jeg lurer på hvordan han fikk tak i det mjuke kalveskinnet til å skrive på. Jeg lurer på hvor ofte han måtte dyppe pennen i blekket. Hvor lang tid han brukte på å øve seg på de perfekte bokstavene. Hvor mange kalveskinn han fylte med småord, stavelser, overflødig blekk. Skreiv han på kveldene, etter at mørket hadde senka seg? Jeg lurer på hvordan han bandt inn boka som skulle hete Kringla Heimsins og verket med læredikt og gudedikt som seinere blei hetende Edda. Satt han vekk arbeidet eller gjorde han det sjøl? Jeg lurer på om han visste at han var en forfatter - en forfatter som virkelig skulle sette et preg på etterkommerne sine. Jeg lurer på om han gikk rank og rett på grunn av det, om han nikka stolt til de andre på Alltinget, framsa lovene nesten automatisk mens han egentlig tenkte igjennom den neste sagaen han skulle skrive ned, bare han kunne komme seg hjem til Reykholt.
Ja, det luerer jeg også på ... men hva tror du? Tror du han visste hvor viktige de var, de bøkene han skreiv? Han må jo ha ment det var viktig siden han brukte så mange dyrebare kalveskinn, så mye lys og så mye tid og tankekraft på det! Visste at han gjorde seg selv udødelig? Var det derfor han brukte det beste av seg? Eller var han bare skikkelig begava og holdt på med det som gjorde han lykkelige?
SvarSlettMam
Jeg tror han visste at han var skikkelig begava, i alle fall! Og jeg tror han visste at historiene var viktige, og kanskje han også ante at han kom til å dø (ikke nødvendigvis på grunn av sagaene, men muligens som en konsekvens av nedtegninga av dem - ikke bare er han lærd, av høy ætt og lovsigemann, men også forfatter og "historiker"? Det kan bli litt mye for konkurrentene...).
SvarSlettVanskelig å vite er det uansett, men viktig var det, alt sammen. Og hvis Snorre visste at han nå var udødelig, så kan det forklare hvorfor han tråkka rett inn i døden og ikke så seg tilbake.