Volvens spådom

En fordel med å være student er at du kommer borti litteratur som du kanskje ikke egentlig hadde tenkt til å lese - og som viser seg å være veldig god. En annen fordel er at du er nødt til å lese noe på nytt, og at du rett og slett gjenoppdager et verk eller ei bok gjennom nylesinga. Sånn har det nå vært for meg med Voluspå.

Voluspå er en del av pensumet mitt, nå som det har vært flere ganger før. Men aldri har jeg fått det samme ut av det som nå. Gjennom dette norrøne diktet taler et veldig konkret verdensbilde i mot meg, og sammen med det et tydelig hierarki og et ettertrykkelig behov for å ordne denne forestillingsverdenen. Gjennom Voluspå blir det norrøne introdusert, bit for bit, verdens begynnelse, gudene, Yggdrasil, menneskenes skapelse, jotnenes tilblivelse, dvergene, kaoskreftene som blir sterkere og sterkere og som materialiseres via Fenrisulven, kampene og kreftene som drar i menneskene, menneskene som trekker i gudene, Tors kamp med Midgardsormen og verden som synker i havet for så igjen gjenoppstå.

Det er helt klart enkelt å trekke paralleller, både til kristendommen og andre religioner, og til andre mytologier og verdensforståelser. Men jeg vil ikke gjøre det her - det får være opptil hver enkelt å dra linjene videre. Men ved å ha lest Voluspå på nytt tenker jeg at her er det mer enn en mytologi. Dette er ikke bare sagn, historier, fortellinger. Dette er ikke bare påfunn. Dette taler mot meg som noe mer virkelig, noe som i høyere grad har vært med på å forme menneskers liv. Den norrøne mytologien ligger nemlig som et bakteppe, det hviler tungt og tydelig, i helleristninger og på runepinner, i skaldekvad og gudedikt. Voluspå er en samling av alle de røde trådene, et utgangspunkt å bygge videre på, en vesentlig del av den norrøne kulturen som må forstås for å kunne tolke seg videre fram i det kompliserte nettet av lyrikk og sagaer.

Volvens spådom kan tolkes på mange måter. Det kommer an på hvor en setter grensene mellom fortid, nåtid og framtid i diktet, det kommer an på hvordan en vurderer mottakerne av spådommen; guder eller guder og mennesker? Jeg velger å tro at det også var til menneskene, og det er derfor Voluspå har blitt fortalt fra generasjon til generasjon, med patos, med alvor og med håp.