Hyllestyr

Mindre enn ett år er gått sida sist gang nye bokhyller blei innkjøpt her i heimen, og nå har behovet meldt seg igjen. Bøkene ligger i stabler på kontoret mitt, på golvet, på stolen, på skrivebordet, på benken og på toppen av hyllene, samt i høye stabler inni hyllene, lett kamuflerende i forhold til å ferske hva slags system det egentlig finnes der. Jeg har mer eller mindre rekvirert kjøkkenbordet som mitt nye skrivebord, der ligger det nemlig ikke mer enn sju-åtte bøker som raskt kan ryddes vekk ved eventuelle overraskende besøk. Inntil videre, i alle fall. Og når kjæresten ikke er hjemme, bruker jeg flittig hans skrivebord også. For å ikke snakke om kjøkkenbenken og stuebordet og samtlige kjøkkenstoler og to lenestoler og en kontorstol og en sjenk. Både inni og oppå. Snart eter vel bøkene seg vei gjennom veggene, gjennom de tynne kontorveggene og inn på stua, kjøkkenet, gangen, badet, boden og soverommet. Og da er det vel i grunn på tide å flytte. Nei, før det kommer så langt skal jeg kjøpe ei ny hylle. Eller slutte å kjøpe bøker.

Jeg trøster meg med at jeg ikke er aleine. Ei jeg har hørt om eier flere tonn med bøker. Brukte bøker. Brukte, halvgamle, slappe bøker. Brukte, halvgamle, slappe, verdiløse tyske bøker. Og hun leser dem ikke en gang. Hun har dem i esker i kjelleren og i doble og triple rekker i spinkle IKEA-hyller som kan knele når som helst, de står der og samler støv og mugg og er bare nitriste. Jeg er glad i bøkene mine, jeg. Derfor vil jeg at de skal stå i fine hyller. Men akkurat nå skal jeg lese.