onsdag 27. mars 2013

Krimfri påskelektyre

Noen har bestemt seg for at påsketid er krimtid, og tjener godt på det. Det skal leses i bøker, på melkekartonger, i avisene og ukebladene, det vrimler av ymse konkurranser og bildeserier og tekster på nett, det høres på radio og, ikke minst, ses på tv og kino. Krimmen er med andre ord i alle kanaler, og det er greit, om en trives med litt drap og vold. Andre, som meg, synes kanskje det blir litt mye, en skikkelig påskekrimoverdose, og søker derfor, i rein refleks, mot annet lesestoff. Her er derfor noen forslag til en helt krimfri påskelektyre, som kan supplere hyttebøker, spørrebøker og allerede innkjøpte påskekrimmer.

Margaret Atwood: Penelopiaden
Eller egentlig hva som helst av Margaret Atwood, i og med at hun er en av de aller beste. Men i Penelopiaden får du i alle fall noe helt annet enn påskekrim: her vender Atwood seg til sagnheltinna Penelope for å få hennes versjon av samlivet, eller mangelen på sådan, med Odyssevs. Som kjent er Odyssevs litt av en omflakker: O Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide. Dette kan du lese mer om i ei anna bok. I Penelopiaden fortelles det om de påkjenningene og utfordringene Penelope utsettes for, i sine tjue år som gressenke.

Brit Bildøen: Litterær salong
Fine og lette essays for deg som må gå att og fram mellom påskegjester og skituren og middagen, men som også setter pris på noen øyeblikk i fred hist og her, og som gjerne vil bruke disse ledige stundene til noe hyggelig. Her er det både gamle og nye tanker, kjente og ukjente forfattere, som presenteres ryddig og personlig. Kanskje først og fremst ei tankevekkende og inspirerende bok, som frister til et bibliotekbesøk når de åpner igjen etter påskeferien.

Njålssoga
Mange av de norrøne verkene går påskekrimmen i næringa, det er bare det at flertallet ikke har funnet ut av det enda. Her er det i alle fall nok av drap og vold, hvis det frister, og ellers vill jakt på drapsmenn, desperate fluktforsøk, utspekulert hevn, lange reiser og fyndige replikker. I tillegg er dette en historisk kilde med flust av gode skildringer med høy kulturhistorisk verdi. Og det imponerer alltid med en som kan sine sagaer, også over påskelammet.

Roy Jacobsen: Hoggerne
Fortsatt mengder av snø der du bor? Og isende kaldt om nettene? Og stadig behov for ved? Om du ikke tar sjansen i påskefjellet, med skredfare og det hele, kan denne boka leses. Romanen er knapp og komprimert, varm, spennende og veldig rørende. Jacobsen makter å komme helt nær disse menneskene, som er under massivt press, og som har mer enn nok med å overleve. Boka inneholder mange nydelige skildringer og sanselige situasjoner, og skaper engasjement hos både brumlebasser og tenåringer.

Vera Henriksen: Dronningsagaen
En spennende middelalderroman med krimlignende ingredienser, men som handler om så mye mer! Her er det mye å hente ut for den som vil, og problematikken omkring tro og ikke-tro, kristendom og hedendom, er så absolutt relevant i disse påsketider. Kanskje det er greit å reflektere litt over egen tro av og til, eller hvorfor den mangler? Romanen berikes også av en utrolig elegant komposisjon, og har et tematisk bakteppe som vil få mange til å tenke og kjenne etter.

Jeg for min del sliter med å finne årets påskelektyre. Først og fremst må jeg lese ut Innføring i lingvistikk, og det helst før påskeaften. Dernest har jeg lenge sirkla rundt Jon Fosses Melancholia I-II, men han er en såpass krevende mann at jeg ikke helt veit om påska er riktig tid. Dessuten vil jeg gjerne være glad når jeg endelig kan unne meg en dag fri, og ikke skikkelig Fossenedstemt. Kanskje jeg rett og slett skal begynne med lesesirkel-boka for april, Jane Austens Northanger Abbey. Eller hive meg over Arto Paasilinna. Eller gå bort i fra hele dette innlegget og lese Døden kommer til Pemberley av P.D. James!

Hva skal du lese, og hvorfor?
Riktig god påske!

lørdag 23. mars 2013

Bokserier for barn: Kanin-bøkene

Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent. 

Den svenske illustratøren og forfatteren Lena Anderson (f. 1939) skaper store leseropplevelser gjennom sine sjarmerede og rørende bildebøker for småbarn - helt uten bruk av ord. En kan kanskje spørre om det da egentlig er en leseropplevelse, men det vil jeg bastant mene at det er. For små barn er det kombinasjonen av bilder og den voksnes fortelling som skaper leseropplevelsen. Om ordene står der eller ikke, er likegyldig for barnet. Dette legger sjølsagt et press på den voksne, som må dekode og "fortelle" bildene underveis uten retningslinjer. Men med så klare illustrasjoner og poenger som her, er det sjeldent vanskelig.

I Kanin-bøkene er barnebokuniverset med stor suksess omvendt av hva det pleier å være. Ofte har barnebokas hovedperson en hemmelig lekekamerat, en som kanskje til og med er usynlig, som Albert har i Skybert. Noen ganger kan et dyr bli "levende", som med Tigern til Tommy eller Karsten og Petras Løveungen og Frøken Kanin. Hos Anderson er det en stor kanin har foreldrerolla over ett kaninbarn og ett menneskebarn. En kan derfor diskutere om det er barnet som inkluderes i kaninenes verden på menneskelige premisser eller omvendt. Samspillet mellom dem er helt naturlig, og for en voksen leser er det helt tydelig at kaninene ikke er et produkt av hovedpersonens fantasi - dette er rett og slett barnets virkelighet. Noen andre foreldre er aldri med.

Rekvisittene som brukes i bøkene er ting fra menneskenes daglige liv, så gjenkjennelses-faktoren for barna er høy. Anderson har på hvert oppslag en illustrasjon på venstre side som viser barnet i samspill med en eller flere kaniner, mens det på høyre side kun er et stort bilde av en detalj, som et eple, et glass, en barkebåt, ei dokke. Bøkene har derfor en dobbel funksjon og kan leses både som en sammenhengende fortelling, eller brukes mer som ei pekebok hvor barnet lærer å se at tegninga av glasset i boka er det samme som glasset på kjøkkenbordet. Begge deler fungerer godt, og med litt oppfinnsomhet kan den leses på begge måter samtidig.

Hva skjer så i Kanin-bøkene? Ikke så mye, vil en voksen leser kanskje si. Jeg vil si at det varierer veldig fra bok til bok. I Kaninfiske (1990), som foregår utendørs, kommer den store kaninen med matkurv og redningsvest, og passer på den lille kaninen og barnet, der de leiker i vannkanten. I Kaninselskap (1987) er handlinga sentrert rundt kjøkkenbordet når den store kaninen lager mat til barnet. Her skaper Anderson spenning og forventning i en høyst ordinær og dagligdags situasjon. I begge disse bøkene er det mye humor, og særlig i Kaninselskap har den store kaninen mer en kompisrolle. Hakket mer emosjonell er Kaninpakke (1986), hvor barnet pakker opp ulike frukter og grønnsaker. Spenninga knyttes til om barnets yndlingsgjenstand dukker opp eller ikke. Og det går naturligvis godt. Mye mer emosjonell er Kaninkasse (1990), hvor utgangspunktet ikke er muntert eller rolig som i de foregående bøkene, men urolig. Barnet er nemlig lei seg. Små barn har som regel svært stor innlevelsesevne, og derfor blir denne boka ei mye større reise og en sterkere opplevelse enn de foregående - kanskje mest av rein lettelse, fordi det sjølsagt går bra.

Disse ordløse, nydelige bildebøkene er utgangspunkt for samtaler mellom voksne og barn og spontane fortellinger som en løselig baserer på de varme og enkle tegningene. Bøkene skaper assosiasjoner hos barnet og en iver etter å gjenkjenne de samme tingene i hjemmet, samtidig som hver bok også byr på leseropplevelser for den lille. At dette er bøker helt uten dobbelt adresse plager ikke meg, for Anderson tar så tydelig barnets verden og hverdag på alvor. Og det er det viktigste når de er så små - bøkene passer fra 2 års alder, står det på flere nettsteder, men allerede fra barnet er ett år, vil det ha stor glede av situasjonene som Anderson tegner fram. Andersons norske utgiver, Aschehoug, har ikke sørga for å holde denne søte bokserien tilgjengelig for kjøpeglade småbarnsforeldre. Og det er veldig leit, for det fins ingen andre bøker i samme "sjanger". Om du kommer over bøkene på en tur i grannelandet, bør du kjøpe dem umiddelbart, og forberede deg på ivrig lesing, om igjen og om igjen. Dette er bøker som både små og store blir veldig glade i.

Omtalen er basert på fire av seks bøker i serien: Kaninfiske, Kaninselskap, Kaninpakke og KaninkasseHer kan du lese om bøkene om Pål.

fredag 22. mars 2013

Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!

onsdag 13. mars 2013

Storm i juni: Dolce

Andre del av den planlagte, men ufullførte, krigskvintetten til Irène Némirovsky (1903-1942), Dolce, bringer med seg et djupere alvor, mer intensitet, mer tilstedeværelse og fyldigere sansninger enn forløperen Storm i juni. Der Storm i juni kunne sveipe over landskapet lik ei telelinse, og gå nærmere der forfatteren ønska, er Dolce mye mer konsentrert. Her er det færre personer å holde styr på, langt færre konflikter, mindre dramatikk og mye mindre humor.

Den harde hverdagen, med rasjoneringskort, stadig nye forbud og innkvarterte soldater, krever noe helt annet enn invasjonen fra de ofte fåmælte innbyggerne i den lille franske landsbyen. Størsteparten av mennene er borte, noen er drept, noen bedriver halvorgansiert, skjult motstand, mange er savna, mange sitter i fangenskap hos fienden. Tilbake står kvinnene, barna, de gamle og en og annen fortsatt arbeidsfør kar, som har vært i krigen og kommet tilbake. Disse skal ikke bare holde husstandene, jorda og landsbysamfunnet gående, de skal også holde ut fiendens nærvær. Kan en unngå å tenke: var det han som drepte broren min, sønnen min? Er det ikke nok at jeg har ofra familiemedlemmer, må jeg fø på fienden også? For det er det de gjør. Hvordan kan folk finne seg i så urimelige situasjoner? Jo, de bare må. Det finnes ikke alternativer.

Dolce rommer mye av det samme som Storm i juni, det er bare sagt på en annen måte. Som forfatteren sjøl skriver et sted i teksten, så er det stor forskjell på å være i krig og på å bli okkupert. I Storm i juni ruller krigen fram, den når Paris overraskende fort, og brer om seg med stor styrke. Folk blir perplekse, forfjamsa, usikre. Infrastrukturen revner, jernbanene bombes, bensin og biler beslaglegges, banker og butikker er stengt, posten kommer ikke fram og telefonlinjene er brutt. Samfunnet bråstopper, mens menneskene fortsatt må leve. Hvem kan de stole på? Hvilken informasjon, hvis noen, er rett?

I Dolce har det største sjokket lagt seg. Folket tvinges til å vende tilbake til barna og jordene. Kommunikasjonene fungerer igjen, i alle fall sånn halvveis. Men under en okkupasjon kan det være vanskelig å vite hvordan en skal oppføre seg, og teksten har mange eksempler, som Lucile, svigermora og syersken. I Dolce bor franskmenn og tyskere oppå hverandre, spiser samme mat, prater, blir kjent, snakker om sine respektive hjemland. Det grusomme fiendebildet blir personifisert gjennom pur unge tyskergutter, høye, ranke, kjekke og blonde, mange under tjue år. Kan en hate dem, som er så høflige, som betaler for seg, rydder opp, hilser og gjør honnør? Kan en hate guttene som er yngre enn ens egen sønn, når en veit at også de har mødre som sitter og venter på nytt?

Romanen handler om samspillet mennesker i mellom, i en slik uvanlig og pressa situasjon. Jeg oppfatter at forfatteren anlegger et bredt perspektiv hvori hun forsøker å favne alt (ikke så vidt som i Storm i juni, men bredt nok), hun forsøker å være nøytral og upartisk, men i det blir hun også distansert og kjølig. Mange av menneskene i teksten er fint skildra, men ikke så mye mer, fordi hun vektlegger detaljer som for en leser i dag ikke alltid er like relevante, som er tappa for symbolikk, eller som rett og slett ikke fungerer. Uansett hva som er resultatet, virker det som om hun konsentrerer seg om dette lille framfor å ta skrittet ned i de etiske problemstillingene. Er det for eksempel greit at de franske bøndene lurer og utnytter de tyske soldatene? Hva slags relasjoner kan tyske og franske ha seg i mellom før det blir ugreit? Og hva med de franske - er det greit å stjele fra sine egne bare fordi det er krig og okkupasjon? Er unntakstilstand synonymt med nye lover og regler for oppførsel og hva som er kriminelt?

Der Némirovsky elegant makta å vise fram desperasjon og maktesløshet, menneskets mindre beundringsverdige sider, kaos og hysteri i Storm i juni, synes jeg her at prosjektet smuldrer litt opp. Forfatteren besitter i stor grad den samme elegansen, men perspektivet innsnevres. Storm i juni er springende, Dolce er strammere og mer fokusert. Forfatteren går likevel i bredden framfor i dybden, og når hun forsøker å gå i dybden, gjør hun det med såpass distanse at det ikke engasjerer nevneverdig. Romanen framstår derfor som mattere enn dens forløper. Det virker også som om forfatteren har problemer med å sympatisere med Dolces hovedperson Lucile. Og en kan lure på hvorfor. Lucile virker sympatisk og vennlig, hun sanser og er, og i henne foregår en overfladisk diskusjon hvorvidt hun er fri eller ikke, fri fra svigermor og den utro ektemannen som nå sitter i fangenskap hos tyskerne, fri fra forventninger, krig og okkupasjon, lover og normer. Luciles tankespinn er en overlevelsesteknikk, men den er også en heftig begrensning.
Her leser jeg inn mange av Némirovskys egne samtidserfaringer som jøde, kvinne, mor, kone og intellektuell, men mye virker ubearbeida. Det kunne blitt en svært spennende diskusjon om hun hadde fått mulighet til å trekke de tematiske trådene videre.

Jeg mener mangelen på innlevelse fra forfatterens ligger to steder: i fortellerstilen og i perspektivet. Jeg opplever at hun stadig kommer med usanne påstander, et godt eksempel er avslutningssetninga i Dolce. Jeg skjønner hva forfatteren mener, men det er jo ikke sant. Og det blir irriterende når romanen er full av lignende utsagn. Hva er det forfatteren egentlig ønsker å si? Og perspektivet: Kanskje ikke Lucile er rett person å følge; hun er stille og nedslipt både i dialog og i monolog, og ingenting ved henne er særprega eller overraskende. Det gjør at relasjonen mellom henne og Bruno blir tam. Den er på mange måter fint skildra, men når ikke en gang Lucile klarer å være tilstede i øyeblikkene med Bruno, hvordan kan jeg, som får det hele gjennom Lucile? Eller kanskje forfatteren er ute etter å formidle nettopp denne stemninga. Hvordan kan vi virkelig være tilstede, sanse, elske, når landet er i krig og mennesker dør?

Soldatene er inkludert i Dolce på en helt annen måte enn i Storm i juni. Némirovsky skildrer de grønne kappene, de harde, svarte støvlene, de store, tunge beltene og de blankpussa hjelmene nærmest ustanselig. Men det er bare rekvisitter og fasade. Skildringene sier ingenting om menneskene, eller om hva Lucile og andre franskmenn synes om soldatene eller tingene. Tingene bare er der, ikke i veien, ikke til glede, litt som tyskerne sjøl er for landsbyboerne. I alle fall på overflata. Men jeg venter på at vi skal komme innunder uniformen, men det skjer aldri, ikke en gang med Bruno.

Da jeg leste om Bruno og musikken blei jeg helt ærlig litt oppgitt. Såklart er den tyske soldaten en danna mann, interessert i kunst og kultur og i besittelse av pianofingre og komposisjonsevne. At hans talent skal søles vekk i en krig med mulig dødelig utgang er naturligvis forferdelig, det er i alle fall den underteksten jeg får tak i. Men det blir bare en påstand i Dolce, jeg tror knapt på Brunos eget engasjement. Dessverre. Dessuten fikk det meg til å tenke på at det etterhvert er mange forfattere som velger å sette krig opp mot musikk. Hvorfor? Og er det ikke oppbrukt snart? Å oppleve noe grusomt kan få mange følsomme mennesker til å søke mot det vakre, det skjønner jo alle. Og det er sikkert vanskeligere for en forfatter å skildre en intens studie av et renessansemaleri enn en musikalsk opplevelse, hvor den mest uskolerte kan ha store lytteropplevelser. Men særlig representativt for soldatenes vedkommende er det vel ikke? Trekanten mellom Bruno, Lucile og pianoet fikk meg bare til å tenke på den lignende trekanten mellom kaptein Corelli, Pelagia og mandolinen. Der er det musikalske et bærende element, også for forholdet mellom de to, og ikke bare adspredelse, som i Dolce.

Flere av menneskene som opptrer i Storm i juni, finner vi igjen i Dolce. Og i følge Némirovskys notater hadde hun planer for mange av romanfigurene sine; veier skulle krysses, forhold oppstå, mennesker dø. Komposisjonen er interessant og gjennomtenkt. Mye er godt observert og solid gjennomført. Men nå, som sist, er det mest vemodig at forfatteren ikke fikk fullført prosjektet. Vissheten om det gjør at jeg som leser er litt avventende, særlig når Dolce ender som den gjør. Det er en slutt med utrolig mange muligheter.

Omtalen av del en, Storm i juni, kan du lese her.

fredag 8. mars 2013

Kvinnedag og kvinnekultur

Noen særdeles kloke hoder mener kvinnedagen er utgått på dato. Det fins jo ikke mer å kjempe for, vi har jo alt, sier de, og gir dagen og kvinnebevegelsen og sjølbestemt abort og stemmerett og de harde kampene kun ett skuldertrekk før de haster videre. Dagen er slettes ikke utgått på dato. Nevnte jeg at disse kloke hodene ofte er kvinner, med utdannelse og lederstillinger, som etter endt permisjon plasserer barna i barnehage med den største selvfølgelighet? Hver dag bruker disse kvinnene, samt jeg og du, samfunnet på måter som før ikke var lov for kvinner. Vi har muligheter de før oss ikke hadde - som stemmerett, tilgang til høyere utdanning, sjølvalgt arbeid og eventuelt partner, planlagt familieforøkelse, permisjonstid og barnehage. Å hevde noe annet er historieløst og respektløst.

Men kvinnedagen handler ikke bare om historie og respekt. Den handler først og fremst om å sette fokus på det som ikke er greit. Det kan være kampen mot voldtekt eller kampen for lik lønn for likt arbeid, de rådende diskriminerende permisjonsordningene eller aleinemødres vilkår. Men mest av alt handler den om kultur. Vi har en kultur som på mange måter er åpen og inkluderende. Men mye av dagens kvinnekultur er ekstremt kritisk til kvinner, være seg offentlige personer eller en i vennegjengen. Kvinnas blikk er det mest nådeløse av alle. Vi finner alltid feil. Vi nedvurderer. Vi måler oss opp mot hverandre, og mange er fornøyde når de er bedre enn. Noen bruker hersketeknikker for å få igjennom eget synspunkt, kun til skade for andre. Det er poserende martyrdom, dobbeltmoral, flinkisidealer og drittprat om hverandre. Hvorfor gjør vi slikt, mot oss sjøl, familie, venner og andre kvinner? I samfunnet, i oss, fins det også mye kulturell ballast fra tidligere tider, hvor vi måtte forsvare oss sjøl og kjempe for hver minste lille ting. Ting vi kanskje ikke en gang tenker på, men som vekker vemmelse når vi gjenkjenner det i andre og i oss sjøl. Det beviser det følgende tekststykket, hvor problematikken, idealene og argumentene fortsatt er skremmende aktuelle. Mitt mål for dagen er at du leser og tenker litt på innholdet.

"Hvor langt er vi med vor Snak om Frigjørelse, med vore Kvindesamfund, med flere megetlovende Forordsapologier for Sagen i Virkeligheden komne? Vi vil se. Man har udfundet nogle Udveie til, at Kvinder kan ernære sig selv, naar de ikke foretrækker, ligesom i tidligere Dage, at forsørges som -- ak altfor ofte byrdefulde Paahæng i en Familie. Man har oprettet høiere Lære- og Industriskoler, ja endog Læseforeninger, hvor de aandelig kan forfriske sig efter et trættende Dagverk eller efter en maaske ligesaa trættende Lediggang. Man maatte være meget uretfærdig for ikke at vurdere disse Goder, som de fortjener. For er Par Aartier siden havde vi intet. Og tanken alene paa Muligheden af at opnaa noget af dette vilde forekommet os noget saa nær som at forlange Maanen ned fra Himmelen.

Men for en dybere skuende Betragtning stiller disse vundne Fordele sig kun som Palliativer, som lindrende Forholdsregler, der om kortere eller længere Tid vil vise sin Utilstrækkelighed. Bestræbelserne for at forbedre Kvindens Kaar er begyndte i udvortes Retning og har dermed slaaet sig til Ro. De skulde været begyndte indenfra, samvirkende, støttende hinanden. Derfor vil de ingen væsentlig Indvirkning øve paa hendes Stilling i Samfundet; de er opførte paa moradsig Grund.

Det er for Nøden i Dybet, vore Øine trænger til at oplades. Og den virkelige, den dybeste Nød er, hvad der moralsk ligger nedbrudt og trænger til at reises, og den allerdybeste Nød er, at Bevidstheden om denne dybe Nød mangler overalt.

Det er Følelsen af, at der er noget ved vort Menneskeværd, vor Menneskeret, der ligger nedtrampet i Smuds og Støv og forlanger at indtage sin Plads igjen, det er Følelsen deraf, der først skal vækkes. Ikke i den enkelte, nei, den maa elektrisk gjennenstrømme alle. Det er Indignationen, en hellig berettiget Uvilje, som mangler os, der først skal vækkes.

"Andre Tider, andre Seder," heder det. "Andre Seder, andre Egenskaber, andre Dyder," vil jeg omsætte det til, og for ingen gjælder det mere end for Kvindens Vedkommende, skal hun ikke til evige Tider vedblive at være et stillestaaende Hjul i Verdensmekanismen. Enhver Tid stiller andre Krav til hende. Det gamle velbekjendte Program paa kun negative Dyder og Fuldkommenheder trænger til at fornyes. Kvindelighedens Ideal har, det ved vi alle, alene været faststillet i Begreberne taale -- bære -- lide -- tie, kort, i den fuldstændigste Opgivelse af Selvet. Det er smukt, dette Element i Kvindenaturen; ingen vil falde paa at negte det; saalænge Verden staar, vil det have sine Missioner at opfylde. Men det fylder ikke, det har aldrig magtet det, og det er sygnet under Anstrengelsen, sygnet under sin egen Utilstrækkelighed. Hos en stor Mængde Kvinder afsætter sig dette Selvopgivelsens Princip i en stump Ligegyldighed for alt, hvad der ikke rører sig indenfor deres egen lille Selvplagerverden, og atter hos mange vil vi se denne Ligegyldighed udarte til en fuldstændig molluskagtig Ufølsomhed for enhver Uret, der kan times dem, medens de tror deri først at have naaet Kvindelighedens rette Ideal. "Finde sig i alt" er deres skjulte Løsen. Det er sørgeligt at iagttage denne Taalsomhedens "finde sig i alt" i dens Virkninger paa Omgivelserne. Den virker som Møl. Mand og Børn, Tjeneste- og Bestillingsfolk skjæmmes ud derved. Ingen Pligtiver, ingen Følelsens Friskhed og Spænstidhed kan staa sig mod dens smuldrende, langsomt opløsende Magt. Og saa, som den virker i det smaa, saa virker den og har øvet sin Virkning paa den hele store Samfundsorganisme."

Camilla Collett, Indledning til Kvinden i Literaturen, i Fra de Stummes Leir, 1877.

Gratulerer med dagen, damer!

onsdag 6. mars 2013

Mammutsalget 2013

De aller fleste bokelskere har vel for lengst vært på årets mammutsalg og sikra seg en rekke godbiter. Noen av dere er kanskje til og med i gang med lesinga! Jeg fikk ikke henta mammutbøkene mine før i dag, av ymse årsaker. Men til gjengjeld var jeg den første som leverte inn kupongen her i min lokale Libris-butikk, og har derfor fått alt jeg ønska meg. Bøkene lå som vanlig i en diger eske, og blei godt supplert av butikkens mange bøker fra eget lager. Og fordi jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte samtlige av de titlene jeg så på, må jeg nok tilbake i morra. Tror jeg. Det er snart ikke plass til flere bøker her.

Her er noen av godbitene som blei med meg hjem i år:

Lykksalighet
Kortare prosa
Oppdrag på det joniske hav
Mellom trærne
Den ærlige bedrageren
Norsk byhistorie
Henrik Ibsen
Hvordan muldvarpen fikk seg bukser
Muldvarpen og paraplyen
Ingrid og dyrene
Karius og Baktus

Jeg har også handla litt på nett:

Alfabet
Araberne
Latin for begynnere
Prinser og prinsesser i trøbbel
Dronningtrilogi
Se meg, Medusa
Menneskehavn
Pantagruel
Gresstrå
Mannen uten egenskaper I og II
Herr Tristram Shandys liv og meninger

I tillegg kommer en rekke gaver, som jeg dessverre ikke kan røpe...
God lesekveld, alle sammen!

søndag 3. mars 2013

Camilla Collett: Å leve en drøm

Det er 1873, og Camilla Collett står fram som forfatter under eget navn, med visshet om at dette kan bety slutten for hennes karriere. Alle verk fram til nå har vært utgitt anonymt, sjøl om det har vært kjent i visse kretser hvem som stod bak. I Colletts samtid skulle kvinner som hovedregel verken høres eller synes i offentligheten, og hvis de på død og liv skulle være aktive, fikk de skjule seg bak ektemenn eller pseudonymer el.l. For skrivende kvinner var det til og med vanlig, når de en sjelden gang fikk utgitt noe, å få en respektert mannlig forfatter til å gå god for innholdet i et spesialskrevet forord - som om den anonyme kvinna ikke var et eget, voksent individ som kunne stå for egne tanker. Collett baner derfor veien for at kvinner åpent skal kunne delta den offentlige debatten der hun står totalt uten mannlig støtte, og uten den beskyttelsen et pseudonym kan gi. Å stå fram på denne måten, med meninger av hennes kaliber, var i norsk sammenheng unikt.

Neste vendepunkt for Collett kommer i 1876. Hun er 63 år og har søkt Stortinget om diktergasje, en ordning som fortsatt en ganske ny (1863). Brevet kommer, og Collett innvilges gasjen etter flere diskusjoner i Stortinget. Men den er halvvert. Fordi hun er kvinne.

Georg Brandes (1842-1927) kommer med sine verk fra og med 1872, og der finner Camilla Collett sitt neste prosjekt. Hun skriver en avhandling med tittelen Kvinden i Litteraturen, som utgjør størstedelen av Fra de Stummes Leir (1877). Her presenterer Collett et solid alternativ til Brandes; en alternativ litteraturhistorie med en alternativ lesning av samtidige romaner. Perspektivet er sjølsagt kvinnelig, og Collett er både leser og kritiker. Collett foretar i følge mange litteraturvitere en moralsk lesning av de ulike verkene. Er det virkelig slik det er, slik det står skrevet? Er det sant? Er det rett? Collett, som kvinne, opplevde ofte at mannlige forfattere med brask og bram uttalte seg om ting de absolutt ikke hadde peiling på, som verken var sant eller moralsk rett. Og nå kunne hun slenge på samtlige stortingsmenn også, ja, for kvinner trenger vel verken mat eller klær eller husrom på lik linje som menn?

Colletts kritikk rammer både menn, kvinner og samfunnet som helhet, akkurat som de kvinnepolitiske holdningene hennes. I Brandes' litteraturverk, og i de samtidige verkene hun analyserer, usynliggjøres kvinna, skriver Collett, de mannlige forfatterne reduserer henne til noe smått, noe ubetydelig. Sentralt står mannens forventninger til den kulturelt betinga kvinnelige oppførselen, for eksempel det faktum at kvinna skal ofre seg, føye seg og gi seg, med Colletts egne ord: tåle, bære, lide, tie - den fullstendigste oppgivelse av selvet. Dette er møl, sier Collett allerede i innledninga.

Men hun spør likevel: Hvor kommer dette fra? Collett sammenligner kvinnerolla med ei varektektscelle, og sier at et slikt liv, uten tanker og identitet og egen vilje, er et liv fullt av tomme gleder. Men hun peker også på kvinnas faktiske offervilje, i litteraturen og i det virkelige liv. Hvordan er dette mulig, spør hun, og virker både overraska og sint over at kvinnene sjøl ikke ser den onde sirkelen som de er med på å skape. Og hun skriver:
Det er Følelsen af, at der er noget ved vort Menneskeværd, vor Menneskeret, der ligger nedtrampet i Smuds og Støv og forlanger at indtage sin Plads igjen, det er Følelsen deraf, der først skal vækkes. Ikke i den enkelte, nei, den maa elektrisk gjennemstrømme alle. Det er Indignationen, en hellig berettiget Uvilje, som mangler os, der først skal vækkes.

Collett bruker begrepet "feminisme" for første gang i Fra de Stummes Leir. Hun krever en endring, krever bevissthet og aktivitet fra kvinnene, og respekt og handlingsrom av mennene. Men problemet gjøres vanskeligere av at ingen ser ut til å forstå hva hun snakker om. Den allerdybeste Nød er, at Bevidstheden om denne dybe Nød mangler overalt, skriver hun. Nøden er kvinnas stillingBlant forfattere som får så hatten passer gjennom Colletts moralske studie, finner vi bl.a. Ibsen, Bjørnson og Lie. Men hun trekker også fram kvinnelige forfattere som skammelig nok føyer seg inn i rekka.

Fra de Stummes Leir vekker oppsikt, og Collett står foran et gjennombrudd som forfatter. Riktignok var det stille omkring verket og forfatteren i Norge, men i tidsskrifter og aviser i Danmark og Tyskland fikk hun både ros og var kilden til lange og viktige debatter, som tok verket og forfatteren på alvor. Kvinnesak var blitt viktig i Europa, Collett hadde satt ord på noe mange følte. Mod Strømmen fra 1879 og 1885 er Colletts siste verk, bortsett fra de mange posthume utgivelsene. I essayene i Mod Strømmen fortsetter hun med de faste kampsakene. Hun kritiserer mødre og døtre, kvinnerolla, alle forventningene, de harde vilkåra, oppdragelsen og ekteskapet, mannfolka, samfunnet, kvinnesynet. Hun tar uredd tak i vesentlige problemer når hun påpeker at samfunnsdebatten, som kvinner ikke har adgang til, utelukkende organiseres på menns premisser, og at mange menn besitter en djup kvinneforakt. Hvor skal en begynne for å få i gang en endring? Collett er full av konkrete eksempler, og bruker erfaringer fra eget liv for å underbygge de mange tekstene. Og budskapet er klokkeklart: kvinna må våkne opp og ta ansvar. Hun må hente fram sitt eget selv, sin identitet, og frigjøre seg, koste hva det koste vil. Og dette må det mannsdominerte samfunnet legge til rette for. Det er til det beste for alle.

Camilla Collett døde 82 år gammel, 6. mars 1895 i Kristiania, og blei gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Hun etterlot seg en stor mengde tekster; artikler, essays, brev og dagboksnotater, som seinere er blitt utgitt. Hun er imponerende i sin standhaftighet, saklig og konkret i tekstene, rask og intelligent i sine svar når hun får kritikk, vittig og bitende, men også følsom og melankolsk. Det veldige savnet av ektemannen og sønnene tror jeg hun kjempa mot hele livet. Å leve ut drømmen, å være forfatter, var et ensomt og krevende liv. Men hun gjorde det.

Alle bilder til innlegga om Camilla Collett er henta fra Wikipedia. Sitater er primært henta fra UiOs dokumetasjonsprosjekt. De andre innleggene finner du her: del 1, del 2 og del 3.

fredag 1. mars 2013

Besøk nr. 20 000!

I mai 2012 nådde denne bloggen sin titusende leser, og nå, litt mer enn ni måneder seinere, er antallet fordobla! I en svimlende fart (ikke i forhold til mange andre blogger, riktignok, men for meg) har faste og tilfeldige lesere klikka seg inn, leita fram tekst og bilder, lest om ny og gammel litteratur, levende og døde forfattere, litt om kulturpolitikk og en sjelden gang om film. Tusen takk til dere alle sammen!

Jeg håper dere har glede av bloggen, at den av og til kommer med et nytt perspektiv og kan opplyse, andre ganger berøre, innimellom kanskje underholde eller være spennende. Og sjølsagt: anspore til oppdagelsen av nye forfattere og nye leseropplevelser, eller gjenoppdagelser og gjenlesninger. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Og for å feire litt, kommer det her litt trivia for den som er interessert.
Visste du at...

- innlegget om Gunnlaug Ormstunge er mitt mest leste noen sinne? Det har mer enn åtte ganger så mange sidevisninger som det neste i rekka, Pike med perleøredobb. Jeg håper at alle skoleelever briljerer i reglene om kildehenvisninger.

- mest lest i februar måned er innlegget om den ikke akkurat beskjedne (anti)helten Egil Skallagrimsson? Fordi jeg er veldig interessert i middelaldertekster som denne, synes jeg det er innmari moro når innlegget blir populært. Egentlig venter jeg bare på at flere skal fatte interesse for Njålssoga også.

- jeg begynte å blogge på nynorsk om alle nynorske tekster fra januar 2012? Første innlegg ut var om Ivar Aasens diktsamling Symra fra 1863.

- folk som bruker ulike søkemotorer, ofte kommer inn på bloggen min via søkeord som Gunnlaug Ormstunge, Soga om Gunnlaug Ormstunge og Voluspå? Mindre vanlig er søkeord som Fru Farstad (?), jødesex (...) og linja, her ordrett sitert, "er adso fra melk og willhelm fra baskerville".

- jeg nylig har hatt mine første besøk fra servere i Malaysia? Underlig, ja, men hipp, hipp!

- Ukraina er oppsiktsvekkende godt representert her på bloggen, med mer enn hundre besøk?

- under 1% av de besøkende bruker en nettleser som heter Jakarta Commons-HttpClient?


Tusen takk igjen, alle sammen!