Storm i juni: Dolce

Andre del av den planlagte, men ufullførte, krigskvintetten til Irène Némirovsky (1903-1942), Dolce, bringer med seg et djupere alvor, mer intensitet, mer tilstedeværelse og fyldigere sansninger enn forløperen Storm i juni. Der Storm i juni kunne sveipe over landskapet lik ei telelinse, og gå nærmere der forfatteren ønska, er Dolce mye mer konsentrert. Her er det færre personer å holde styr på, langt færre konflikter, mindre dramatikk og mye mindre humor.

Den harde hverdagen, med rasjoneringskort, stadig nye forbud og innkvarterte soldater, krever noe helt annet enn invasjonen fra de ofte fåmælte innbyggerne i den lille franske landsbyen. Størsteparten av mennene er borte, noen er drept, noen bedriver halvorgansiert, skjult motstand, mange er savna, mange sitter i fangenskap hos fienden. Tilbake står kvinnene, barna, de gamle og en og annen fortsatt arbeidsfør kar, som har vært i krigen og kommet tilbake. Disse skal ikke bare holde husstandene, jorda og landsbysamfunnet gående, de skal også holde ut fiendens nærvær. Kan en unngå å tenke: var det han som drepte broren min, sønnen min? Er det ikke nok at jeg har ofra familiemedlemmer, må jeg fø på fienden også? For det er det de gjør. Hvordan kan folk finne seg i så urimelige situasjoner? Jo, de bare må. Det finnes ikke alternativer.

Dolce rommer mye av det samme som Storm i juni, det er bare sagt på en annen måte. Som forfatteren sjøl skriver et sted i teksten, så er det stor forskjell på å være i krig og på å bli okkupert. I Storm i juni ruller krigen fram, den når Paris overraskende fort, og brer om seg med stor styrke. Folk blir perplekse, forfjamsa, usikre. Infrastrukturen revner, jernbanene bombes, bensin og biler beslaglegges, banker og butikker er stengt, posten kommer ikke fram og telefonlinjene er brutt. Samfunnet bråstopper, mens menneskene fortsatt må leve. Hvem kan de stole på? Hvilken informasjon, hvis noen, er rett?

I Dolce har det største sjokket lagt seg. Folket tvinges til å vende tilbake til barna og jordene. Kommunikasjonene fungerer igjen, i alle fall sånn halvveis. Men under en okkupasjon kan det være vanskelig å vite hvordan en skal oppføre seg, og teksten har mange eksempler, som Lucile, svigermora og syersken. I Dolce bor franskmenn og tyskere oppå hverandre, spiser samme mat, prater, blir kjent, snakker om sine respektive hjemland. Det grusomme fiendebildet blir personifisert gjennom pur unge tyskergutter, høye, ranke, kjekke og blonde, mange under tjue år. Kan en hate dem, som er så høflige, som betaler for seg, rydder opp, hilser og gjør honnør? Kan en hate guttene som er yngre enn ens egen sønn, når en veit at også de har mødre som sitter og venter på nytt?

Romanen handler om samspillet mennesker i mellom, i en slik uvanlig og pressa situasjon. Jeg oppfatter at forfatteren anlegger et bredt perspektiv hvori hun forsøker å favne alt (ikke så vidt som i Storm i juni, men bredt nok), hun forsøker å være nøytral og upartisk, men i det blir hun også distansert og kjølig. Mange av menneskene i teksten er fint skildra, men ikke så mye mer, fordi hun vektlegger detaljer som for en leser i dag ikke alltid er like relevante, som er tappa for symbolikk, eller som rett og slett ikke fungerer. Uansett hva som er resultatet, virker det som om hun konsentrerer seg om dette lille framfor å ta skrittet ned i de etiske problemstillingene. Er det for eksempel greit at de franske bøndene lurer og utnytter de tyske soldatene? Hva slags relasjoner kan tyske og franske ha seg i mellom før det blir ugreit? Og hva med de franske - er det greit å stjele fra sine egne bare fordi det er krig og okkupasjon? Er unntakstilstand synonymt med nye lover og regler for oppførsel og hva som er kriminelt?

Der Némirovsky elegant makta å vise fram desperasjon og maktesløshet, menneskets mindre beundringsverdige sider, kaos og hysteri i Storm i juni, synes jeg her at prosjektet smuldrer litt opp. Forfatteren besitter i stor grad den samme elegansen, men perspektivet innsnevres. Storm i juni er springende, Dolce er strammere og mer fokusert. Forfatteren går likevel i bredden framfor i dybden, og når hun forsøker å gå i dybden, gjør hun det med såpass distanse at det ikke engasjerer nevneverdig. Romanen framstår derfor som mattere enn dens forløper. Det virker også som om forfatteren har problemer med å sympatisere med Dolces hovedperson Lucile. Og en kan lure på hvorfor. Lucile virker sympatisk og vennlig, hun sanser og er, og i henne foregår en overfladisk diskusjon hvorvidt hun er fri eller ikke, fri fra svigermor og den utro ektemannen som nå sitter i fangenskap hos tyskerne, fri fra forventninger, krig og okkupasjon, lover og normer. Luciles tankespinn er en overlevelsesteknikk, men den er også en heftig begrensning.
Her leser jeg inn mange av Némirovskys egne samtidserfaringer som jøde, kvinne, mor, kone og intellektuell, men mye virker ubearbeida. Det kunne blitt en svært spennende diskusjon om hun hadde fått mulighet til å trekke de tematiske trådene videre.

Jeg mener mangelen på innlevelse fra forfatterens ligger to steder: i fortellerstilen og i perspektivet. Jeg opplever at hun stadig kommer med usanne påstander, et godt eksempel er avslutningssetninga i Dolce. Jeg skjønner hva forfatteren mener, men det er jo ikke sant. Og det blir irriterende når romanen er full av lignende utsagn. Hva er det forfatteren egentlig ønsker å si? Og perspektivet: Kanskje ikke Lucile er rett person å følge; hun er stille og nedslipt både i dialog og i monolog, og ingenting ved henne er særprega eller overraskende. Det gjør at relasjonen mellom henne og Bruno blir tam. Den er på mange måter fint skildra, men når ikke en gang Lucile klarer å være tilstede i øyeblikkene med Bruno, hvordan kan jeg, som får det hele gjennom Lucile? Eller kanskje forfatteren er ute etter å formidle nettopp denne stemninga. Hvordan kan vi virkelig være tilstede, sanse, elske, når landet er i krig og mennesker dør?

Soldatene er inkludert i Dolce på en helt annen måte enn i Storm i juni. Némirovsky skildrer de grønne kappene, de harde, svarte støvlene, de store, tunge beltene og de blankpussa hjelmene nærmest ustanselig. Men det er bare rekvisitter og fasade. Skildringene sier ingenting om menneskene, eller om hva Lucile og andre franskmenn synes om soldatene eller tingene. Tingene bare er der, ikke i veien, ikke til glede, litt som tyskerne sjøl er for landsbyboerne. I alle fall på overflata. Men jeg venter på at vi skal komme innunder uniformen, men det skjer aldri, ikke en gang med Bruno.

Da jeg leste om Bruno og musikken blei jeg helt ærlig litt oppgitt. Såklart er den tyske soldaten en danna mann, interessert i kunst og kultur og i besittelse av pianofingre og komposisjonsevne. At hans talent skal søles vekk i en krig med mulig dødelig utgang er naturligvis forferdelig, det er i alle fall den underteksten jeg får tak i. Men det blir bare en påstand i Dolce, jeg tror knapt på Brunos eget engasjement. Dessverre. Dessuten fikk det meg til å tenke på at det etterhvert er mange forfattere som velger å sette krig opp mot musikk. Hvorfor? Og er det ikke oppbrukt snart? Å oppleve noe grusomt kan få mange følsomme mennesker til å søke mot det vakre, det skjønner jo alle. Og det er sikkert vanskeligere for en forfatter å skildre en intens studie av et renessansemaleri enn en musikalsk opplevelse, hvor den mest uskolerte kan ha store lytteropplevelser. Men særlig representativt for soldatenes vedkommende er det vel ikke? Trekanten mellom Bruno, Lucile og pianoet fikk meg bare til å tenke på den lignende trekanten mellom kaptein Corelli, Pelagia og mandolinen. Der er det musikalske et bærende element, også for forholdet mellom de to, og ikke bare adspredelse, som i Dolce.

Flere av menneskene som opptrer i Storm i juni, finner vi igjen i Dolce. Og i følge Némirovskys notater hadde hun planer for mange av romanfigurene sine; veier skulle krysses, forhold oppstå, mennesker dø. Komposisjonen er interessant og gjennomtenkt. Mye er godt observert og solid gjennomført. Men nå, som sist, er det mest vemodig at forfatteren ikke fikk fullført prosjektet. Vissheten om det gjør at jeg som leser er litt avventende, særlig når Dolce ender som den gjør. Det er en slutt med utrolig mange muligheter.

Omtalen av del en, Storm i juni, kan du lese her.