Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent. I Kanin-bøkene er barnebokuniverset med stor suksess omvendt av hva det pleier å være. Ofte har barnebokas hovedperson en hemmelig lekekamerat, en som kanskje til og med er usynlig, som Albert har i Skybert. Noen ganger kan et dyr bli "levende", som med Tigern til Tommy eller Karsten og Petras Løveungen og Frøken Kanin. Hos Anderson er det en stor kanin har foreldrerolla over ett kaninbarn og ett menneskebarn. En kan derfor diskutere om det er barnet som inkluderes i kaninenes verden på menneskelige premisser eller omvendt. Samspillet mellom dem er helt naturlig, og for en voksen leser er det helt tydelig at kaninene ikke er et produkt av hovedpersonens fantasi - dette er rett og slett barnets virkelighet. Noen andre foreldre er aldri med.
Rekvisittene som brukes i bøkene er ting fra menneskenes daglige liv, så gjenkjennelses-faktoren for barna er høy. Anderson har på hvert oppslag en illustrasjon på venstre side som viser barnet i samspill med en eller flere kaniner, mens det på høyre side kun er et stort bilde av en detalj, som et eple, et glass, en barkebåt, ei dokke. Bøkene har derfor en dobbel funksjon og kan leses både som en sammenhengende fortelling, eller brukes mer som ei pekebok hvor barnet lærer å se at tegninga av glasset i boka er det samme som glasset på kjøkkenbordet. Begge deler fungerer godt, og med litt oppfinnsomhet kan den leses på begge måter samtidig.
Hva skjer så i Kanin-bøkene? Ikke så mye, vil en voksen leser kanskje si. Jeg vil si at det varierer veldig fra bok til bok. I Kaninfiske (1990), som foregår utendørs, kommer den store kaninen med matkurv og redningsvest, og passer på den lille kaninen og barnet, der de leiker i vannkanten. I Kaninselskap (1987) er handlinga sentrert rundt kjøkkenbordet når den store kaninen lager mat til barnet. Her skaper Anderson spenning og forventning i en høyst ordinær og dagligdags situasjon. I begge disse bøkene er det mye humor, og særlig i Kaninselskap har den store kaninen mer en kompisrolle. Hakket mer emosjonell er Kaninpakke (1986), hvor barnet pakker opp ulike frukter og grønnsaker. Spenninga knyttes til om barnets yndlingsgjenstand dukker opp eller ikke. Og det går naturligvis godt. Mye mer emosjonell er Kaninkasse (1990), hvor utgangspunktet ikke er muntert eller rolig som i de foregående bøkene, men urolig. Barnet er nemlig lei seg. Små barn har som regel svært stor innlevelsesevne, og derfor blir denne boka ei mye større reise og en sterkere opplevelse enn de foregående - kanskje mest av rein lettelse, fordi det sjølsagt går bra.
Disse ordløse, nydelige bildebøkene er utgangspunkt for samtaler mellom voksne og barn og spontane fortellinger som en løselig baserer på de varme og enkle tegningene. Bøkene skaper assosiasjoner hos barnet og en iver etter å gjenkjenne de samme tingene i hjemmet, samtidig som hver bok også byr på leseropplevelser for den lille. At dette er bøker helt uten dobbelt adresse plager ikke meg, for Anderson tar så tydelig barnets verden og hverdag på alvor. Og det er det viktigste når de er så små - bøkene passer fra 2 års alder, står det på flere nettsteder, men allerede fra barnet er ett år, vil det ha stor glede av situasjonene som Anderson tegner fram. Andersons norske utgiver, Aschehoug, har ikke sørga for å holde denne søte bokserien tilgjengelig for kjøpeglade småbarnsforeldre. Og det er veldig leit, for det fins ingen andre bøker i samme "sjanger". Om du kommer over bøkene på en tur i grannelandet, bør du kjøpe dem umiddelbart, og forberede deg på ivrig lesing, om igjen og om igjen. Dette er bøker som både små og store blir veldig glade i.
Omtalen er basert på fire av seks bøker i serien: Kaninfiske, Kaninselskap, Kaninpakke og Kaninkasse. Her kan du lese om bøkene om Pål.
Ja, de bøkene er veldig søte! Og litt underlige, med tanke på stor og liten kanin og et barn, uten at det problematiseres. Slutten av 80-årene og 90-tallet var vel også den perioden hvor "underliggjøring" sto høyt i kurs i litteraturvitenskapen. Er ikke sikker på om de bøkene ville kommet ut i dag. Mange av dagens utgivelser for de aller minste, er flate og uten merksnodigheter. Mens bildebokutgivelser for 4-8 åringer kan være så avanserte at de burde stå i voksenbokhylla. Deretter blir barna infantilisert til å enten lese enkle lese-selv-bøker, eller korte, underholdende bøker, helst morsomme, men gjerne bloddryppende spennende (markedsført for 7-10åringer) Fra barn er 11 år, blir de vurdert som ungdom, av forlagenes redaktører, og skal helst lese om livets skyggesider, vanskelig og pinlig sex, eller overgrep, død, kreft, sjølmord osv. eller bare rømme inn i fantasy, godt eller mindre godt skrevet, hvis de ikke vil sluke det som de samme redaktørene kaller "trash". "Gi unga trash, det er det de vil ha," uttalte Steffen Sørum, redaktør på CappelenDamm allerede for seks-sju år siden.
SvarSlettSå moteretnigene er til å få øye på i litteratur for barn og ungdom også. Eller, trender, er det visst det heter i nytale.
Heia folkebibliotekene våre, som tar vare på skatter fra år og årtier tilbake. Bare så syng at det blir stadig færre av dem, både folkebibliotekene og de gamle skattene, for "kaste-bibliotekarene" er visstnok en etterspurt gjeng. Og mange av dem er unge, og uten den horisonten som trengs. En av dem uttalte at, hvis en bok ikke har blitt lånt ut på to eller tre år - så er det bare å kaste den!
Og jeg som sitter på biblioteket og leser en diktsamling i ro og fred, setter dem tilbake i hylla og går - uten å ha "lånt" boka... gjør jeg noe galt jeg da? Skal alt dokumenteres for å ha verdi?
Godt at du dokumenterer Kaninbøkenes verdi - for alt det er verdt.
Trudelutt
Joa, litt underlige er de vel, men det gjelder jo mye barnelitteratur! Og i et lite format er det som regel ikke rom for noe særlig problematisering, så Anderson kommer unna med dette rare.
SlettDet er veldig leit om bøkene ikke ville kommet ut i dag, og det sier veldig mye om hvor mye markedet og økonomien bestemmer. Det er barnas tap om det ikke gis rom for slike bøker også, som faktisk er på barnas nivå. Jeg er enig med deg - det kommer ut veldig mye flatt og stivt, og bøkene er sjeldent tilpassa målgruppa. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner denne overfokuseringa på at "barn må lese om barn som er noen år eldre", og at en gjennom det skvisjer skolebarnas hverdag ned på barnehagebarna, ungdommens hverdag ned på skolebarna og de voksnes hverdag ned på ungdommen. Og enda verre: en dramatisk og voldelig versjon av hverdagen, som ofte ikke en gang er hjemla i virkeligheten! Det er vel de færreste som har en transseksuell bror, en homofil pappa og en suicidal bestevenn - samtidig - hvorfor skal dette løftes fram? Jeg sier ikke at det ikke bør finnes annerledesbøker, men det problematiske er når de dominerer, for det gjenspeiler ikke samfunnet på en korrekt måte. Jeg tror nemlig ikke det kommer noe godt ut av at alle ungdommer er overdrevent redde for overgrep og aids, knivran og alkoholiserte foreldre når det ikke er noen grunn til å være det.
Kastebibliotekarene er tydeligvis uten både historie og kultur og skamfølelse. Det er flaut. Og trist.
Men underliggjøring oppfatter jeg nesten alltid som noe fint. Når dette underlige fungerer nettopp som noe litt uløst, en hemmelighet som en ikke gjør så mye vesen av, eller bare noe akkurat litt rart, så gir det perspektiver på det en tar for gitt. Det vanlige trer fram. På godt og vondt. Så kos dere videre med de veldig fine, varme, litt underlige, Kaninbøkene. Godt selskap for liten og stor!
SvarSlettTrudelutt
Ja, det er ofte noe fint. Jeg mente ikke å jamstille underliggjøring med det flate og stive. For meg er det nemlig der problemet ligger, ikke i om ei barnebok bruker underliggjøring som virkemiddel eller ikke. Men i denne sammenhengen er boka, bildene, så komprimerte, så sjølstendige, at det ikke er plass for slike refleksjoner, i alle fall ikke fra barnets side. Den voksne kan vel mene både ditt og datt.
Slett