Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!

På nattbordet

Bildekilde: Bokelskere

Akkurat nå har jeg faktisk bare ei bok på nattbordet, og det har omtrent aldri skjedd før. Men det er fordi jeg bare vil konsentere meg om denne ene boka! Alle andre forstyrrelser, deriblant andre bøker, skal lukes vekk, slik at jeg bare kan kose meg. Forfatteren er sjølsagt en av mine favoritter, nemlig selveste Margaret Atwood. Og boka, det er Gileads døtre. Og her er litt fra begynnelsen av boka:

På skolen var det rosa til vår og sommer, mørklilla til høst og vinter og hvitt til spesielle anledninger: søndag og fest. Armene tildekket, håret tildekket, knelange skjørt før man var fem og ikke mer enn to tommer over ankelen etter det, for menns begjær var noe fryktelig, og dette begjæret måtte tøyles. Manneøynene som bestandig flakket hit og dit som øynene til tigre, disse søkende øynene, måtte vernes mot den lokkende og blendende kraften vi hadde - i våre veldreide eller magre eller tykke bein, i våre yndige eller knudrete eller pølsetrinne armer, i våre kviser eller ferskenhud, i våre blanke, flokete krøller eller strittende bust eller pistrete tynne fletter, det spilte ingen rolle. Uansett fasong og trekk var vi snarer og lokkemidler enten vi ville eller ikke, vi var den uskyldige og uklanderlige årsak som i kraft av selve vår natur kunne gjøre menn så beruset av lyst at de vaklet og falt og stupte over kanten - Kanten av hva? undret vi. Var det som et stup? - og styrtet ned i flammene, som en ball av brennende svovel slynget av den vrede Guds hånd. Vi var voktere av en uvurderlig skatt som vi bar usynlig inni oss; vi var dyrebare blomster som måtte dyrkes trygt i drivhus, ellers ville vi bli overfalt, kronbladene våre revet av og skatten vår stjålet, og vi ville bli flerret i stykker og trampet ned av de rovgriske mennene som kunne luske bak alle hjørner, der ute i den store, nådeløse, syndefulle verden.

    Det var sånne ting Tante Vidala med den rennende nesen fortalte oss på skolen mens vi broderte lommetørklær og fotskamler og innrammede bilder med halve korssting: blomster i vase, frukt på fat var yndlingsmønstrene. Men Tante Estée, som var den lærerinnen vi likte best, sa at Tante Vidala overdrev og at det ikke var noen grunn til å skremme vettet av oss, siden det å vekke en sånn aversjon kunne ha negativ innvirkning på vår fremtidige ekteskapelige lykke.

    "Ikke alle menn er sånn, piker," sa hun trøstende. "De beste blant dem har en fremragende karakter. Noen av dem har anstendig selvbeherskelse. Og når dere først er gift, vil det fortone seg helt annerledes for dere og ikke særlig skremmende i det hele tatt." Ikke fordi hun visste noe om det, for Tantene var ikke gift; det hadde de ikke lov til. Det var derfor de fikk ha skrivingen og bøkene. 

    "Vi og fedrene og mødrene deres vil gjøre et godt valg av ektemenn til dere når den tid kommer," sa Tante Estée. "Så det er ikke noe å være redd for. Bare lær det dere skal og stol på at deres foresatte gjør det som er best for dere, så kommer alt til å gå som det skal. Jeg skal be for det."

    Men til tross for Tante Estées vennlige smil og smilehull var det Tante Vidalas versjon som festet seg. Den dukket opp i marerittene mine: drivhuset som ble knust, før rivingen og spjæringen og de trampende hovene, med rosa, hvite og mørklilla rester av meg selv spredt utover bakken. Jeg fryktet tanken på å bli eldre - gammel nok til å bli gift. Jeg hadde ingen tro på Tantenes kloke valg: Jeg var redd for å ende med å bli gift med en ildfull grabukk.

Utdraget er henta fra side 17-19 av den innbundne utgaven av Gileads døtre, til norsk i 2019 ved Inger Gjelsvik og Bjørn Alex Herrman. Og nå skal jeg lese mer.

Hjertet gir seg ikke

Bildekilde: Bokelskere

En av mine favorittforfattere er og blir canadiske Margaret Eleanor Atwood (f. 1939). Derfor er hennes utgivelser så å si alltid å finne på leselistene mine, og jeg gleder meg til hver eneste en! I sommer hadde jeg på et tidspunkt tre uleste Atwoodbøker i hylla, og det var alt for mange. Derfor måtte det leses, og Hjertet gir seg ikke blei først ut.

Hjertet gir seg ikke, som kom på engelsk i 2015 og på norsk året etter, er en roman som tar utgangspunkt i ei tid som minner om vår egen. Jeg tolker den dithen at vi går noe framover i tid, slik at Atwood skildrer de grelle konsekvensene av våre klimavalg, politiske avgjørelser, den fundamentalistiske vendinga, et intenst kapitalismekjør, underholdningsbehovet og et stadig sviktende kvinne- og menneskesyn, for å nevne noe. Romanen føyer seg altså inn i hennes dystopiske landskap, men den er på et tidligere stadium enn bøkene om Offred og trilogien om Oryx og Crake.

Hovedpersonene i romanen er det barnløse ekteparet Charmaine og Stan, som jeg antar er rundt tretti, uten at dette står i boka. De har vært gift ei stund og kjenner hverandre godt, men forholdet blir satt på prøve når nedgangstidene slår inn for alvor. Stan mister jobben i robotikkfirmaet, Charmaine mister jobben som ansatt på et velværesenter. Etter hvert blir det for dyrt for dem å beholde huset, og de har ikke noe annet valg enn å selge det de kan og bo i bilen - hun sover i baksetet og han sover foran, alltid klar til å kjøre. Det er trangt og ukomfortabelt, særlig når de har sex, og nattestid plages de ofte av omstreifende gjenger som dæljer løs på bilen med ymse våpen. Charmaine føler seg utrygg, er redd for voldtekt og overfall. Stan er sint og føler seg totalt mislykka, han opplever at han feiler som mann og ektemann, der han ikke kan forsørge og strever for å beskytte. De overlever på Charmaines inntekt fra et utested der prostitusjonen blomstrer, spiser klissent og gammelt bakverk og teller ustanselig pengene de har igjen. Snart er det helt tomt.

Tilfeldighetene vil ha det til at Charmaine får med seg en reklame for Positron-prosjektet en dag hun er på jobb. Det er et sosialt eksperiment i byen Consilience, der innbyggerne sitter en måned i fengsel og er en måned i det fri - dog innafor byens murer. De får jobb både i og utafor fengselet, de får lønn og de får et hus, som de riktignok må dele med et annet par, som er på deres motsatte syklus med en måned i fengsel og en måned i fri. Charmaine blir helt forført av tanken på et nytt hjem, og ser for seg å sove i reint sengetøy, noe hun aldri hadde trodd kom til å skje igjen. Det kommer jo til å bli nesten som på et hotell! Stan er mer mistenksom til hele opplegget, men etter hvert må også han gå med på at det virker å være den beste løsninga for dem slik det er nå.

Derfor tar de sjansen. De samler alt de har av penger og viktige eiendeler og setter seg på bussen til Consilience. Etter lange orienteringer og flere tester får de endelig lov til å skrive under en omfattende avtale. De blir borgere av Consilience, får klær og et komfortabelt liv i et nytt hus, men blir samtidig frivillige fengselsfugler. Hun strikker bamser, han passer fjærkre. Men det tar ikke lang tid før de merker at noe ikke er helt som det skal innafor Positrons murer. Charmaine får underlige oppdrag, og hun har ikke lov til å snakke om hva hun egentlig driver med. Og i grunn er det noe som skurrer ute i Consilience også. Men så lenge en ikke stiller spørsmål, bør det vel gå bra?

Ekteskapet forpurres ytterligere av det som skjer i hjemmet. For Stans del er det den mystiske lappen han finner ved kjøleskapet. Hvem er den til? Og hvem er den fra? Hvilken kvinne kan skrive slik, så rått, og lage et kysseavtrykk med en sånn knæsj farga leppestift? Han begynner å fantasere - en fantasi som tar han stadig lenger vekk fra Charmaine. Og flaks er det, for hun veit jo ikke at Stan har funnet lappen hennes, som er tiltenkt en helt annen mann. 

I Hjertet gir seg ikke undersøker Atwood hvordan et tradisjonelt parforhold står seg gjennom vanlige ekteskapelige utfordringer som utroskap, sjalusi, begjær og sinne - parallelt med at hun inkluderer helt andre utfordringer som adskillelse i fengsel, overvåkning, sterk sosial kontroll og lav egenfrihet. For hvem kan en snakke med når en ikke veit hvem en kan stole på? Og når kan en hvile og slappe av når alle er en potensiell fiende? Hvordan vil Charmaine og Stan overleve utenkelige mengder med press og stress - vil de i det hele tatt overleve?

Atwood skriver konsekvent i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen veksler mellom Charmaine og Stan, slik at vi hele tida får skildra det som skjer fra begges ståsted. Av og til har de overlappende fortellinger, der vi får nye opplysninger vi kan sette på plass i puslespillet vårt, andre ganger går de rett videre til neste hendelse. Romanen er godt komponert, denne gangen med femten hoveddeler som hver består av flere korte kapitler. De hyppige kapittelvekslingene og synsvinkelskiftene skaper dynamikk i teksten, og gir forfatteren mulighet til å bryte av på uventa og intense steder. Atwood har som alltid et drivende språk og formidler lett ei spennende historie. I Hjertet gir seg ikke finner vi også masse humor, noe som er en nødvendig kontrast til det grufulle og tidvis skikkelig ekle framtidssamfunnet hun skildrer.

Romanen er lesverdig og interessant, og igjen makter Atwood å sannsynliggjøre det hun skriver om. Jeg tror fullt og helt på det hun skildrer, være seg Charmaines redsel for de omstreifende guttegjengene eller Stans desperasjon. At mennesker kan være så kjipe med hverandre, sjokkerer meg heller ikke. Det er mest trist og fælt hva en kan få seg til å gjøre så lenge en holder følelsene utafor og hele tida overbeviser seg sjøl om at en ikke har skyld. Men det de egentlig driver med i Positron, og det Positron er et dekke for, er verre. Og beint fram uhyggelig fra ende til annen. 

Oversettelsen er et kapittel for seg, og dessverre trekker den leseropplevelsen ned. Inger Gjelsvik (f. 1952) pleier å være så solid, men her er hun ikke like profesjonell som jeg er vant med. Oversettelsen preges av hastverk og er slurvete. Underveis mangler det mange småord, endelser, tegnsetting og stor bokstav. Øverst på side 328 står det geit, og ikke greit, som det skulle stått, og øverst på side 375 er det skrevet med i steden for men. I begge tilfeller skjønner en av konteksten hva som er riktig, men det skal jo være korrekt! Jeg lurer på hvor det blir av manusvask og korrekturlesing, generelt sett? Dette er så kleint at det er flaut - jeg forventer så mye bedre. Slikt slurv skal ingen, og særlig ikke et forlag som Aschehoug, komme unna med. Noen andre eksempler på irritasjonsmomenter underveis er at Dracula skrives med k, at skuespiller Denzel Washington skrives med i - Denzil. Til slutt blei det så mange feilstava populærkulturreferanser at jeg lurte på om det var ironisk ment.

Verre er det at oversetteren blander Bruce og Bugde - dette er ikke samme person. Det er heller ikke konsekvent gjennomført når Stan, som først er Stan, får pseudonymet Waldo og så går tilbake til å være Stan. Stan har i mellomspillet som Waldo hele tida vært Stan i indre monolog og Waldo i direkte tale, men plutselig er skillet borte. Og jeg opplever at det skillet er nokså viktig, da det handler om identitet og ikke minst skjult identitet. 

Slutten var intens, men litt mer forutsigbar og utilfredsstillende enn Atwood pleier å være. Samtidig borer den rett inn i det etiske momentet som er romanens omdreiingspunkt. Det sies så presist på side 387: Vil du at avgjørelsene skal være fratatt deg så du ikke trenger å være ansvarlig for handlingene dine? Ja, vil vi egentlig det? Hjertet gir seg ikke gir mange eksempler på hva som da kan skje. For min egen del er i alle fall svaret et rungende nei. 

Favorittbøker: D

Om jeg hadde visst at bokstaven D ville by på så utrolig mange potensielle favoritter som nesten er umulige å sammenligne, ville jeg kanskje ikke starta med dette prosjektet i det hele tatt. En rask opptelling i romanhylla viser at jeg sitter på hele trettifem titler som begynner på D. Men jeg har jo lest mange flere - for eksempel hele serien om Den vesle vampyren. Naturligvis er ikke alle bøkene like gode, men det er likevel nok til at valget kan bli både ubehagelig og en smule tilfeldig. Egentlig, når en tenker seg om, er det jo ikke så rart at D er en hyppig brukt bokstav i norske titler. Du, din, de, dag, død, der, den, det er vanlige begynnelser. Og ikke minst når en legger til alt som er oversatt fra engelsk og amerikansk, som begynner med "the". Nå må det med andre ord prioriteres. Og helt til slutt er det ei bok som står igjen. Endelig og soleklart. Som om det aldri kunne vært ei anna bok.

Bildekilde: Bokelskere

Den blinde morderen

Den blinde morderen (The Blind Assassin, 2000, på norsk samme år) var den første boka jeg leste av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939). Det var ikke den første boka av henne som kom min vei, for det var Alias Grace (1996, på norsk i 1997), men da var jeg enda såpass ung at jeg ikke helt visste opp og ned og syntes all voksenlitteratur lett truende. To år seinere, i 2004, hadde turen kommet til Den blinde morderen. Jeg jobba i bokhandel og fikk ikke det stirrende dameansiktet på forsida ut av huet. Jeg følte at hun så på meg, samtidig som teksten sa noe om en blind. Det stemte ikke overens. Hvordan kunne det henge sammen? Hvem var blind? Og var det konkret eller i overført betydning? Dessuten var boka beæra med Bookerprisen, og jeg fikk garantert av en lesende, lojal kunde at det ikke var krim, sjøl om det så sånn ut. Og etter hvert blei boka med hjem, må vite, og jeg hadde en av de største leseropplevelsene jeg noensinne har hatt.

Boka åpner slik: "Ti dager etter at krigen sluttet, kjørte min søster Laura en bil utfor en bro. Broen var under reparasjon: Hun kjørte rett igjennom fareskiltet. Bilen styrtet over tredve meter ned i juvet, braste gjennom tretoppene som var dunete av ungt løv, slo ut i flammer og veltet ned i den grunne bekken på bunnen. Biter av broen falt oppå den. Det var ikke stort annet enn forkullede rester igjen av henne."

Det er ti år sia jeg leste dette for første gang. Når jeg tenker på boka og lesinga nå, er det som om det ikke er så lenge sia. Riktignok bodde jeg fortsatt hjemme og hadde ingen barn, men akkurat den mystiske stemninga fra boka, den opprivende, nesten brennende følelsen inni meg, sitter så i. I flere uker var jeg i Atwoods verden. Først leste jeg så fort jeg bare kunne, for det var spennende, forunderlig, rørende, interessant, engasjerende. Og svært annerledes fra alle andre voksenbøker jeg inntil da hadde lest. Den første erkjennelsen var at denne boka, og denne forfatteren, tar leseren på alvor. Ingen undervurderinger, bare veldig mye å strekke seg etter, hele tida. Det var som å få et stimulerende sjokk rett inn i hjernen. Sånn kan litteratur være, sånn skal det være! Videre var komposisjonen utrolig elegant - lag på lag med fortellinger, røde tråder, intertekstualitet. Atwood har bygd opp boka som ei kinesisk eske, nøyaktig og profesjonelt. Det var mye å bryne seg på, også for en røynd leser, men jo mer en kan og veit om tegn, myter, religion, historie, litteratur og lignende, jo mer får en ut av boka. Det var enormt fascinerende, og er det fortsatt i dag.

Så begynte jeg å dosere lesinga slik at boka skulle vare så lenge som mulig. Samtidig ville jeg heller ikke gå glipp av noe, og jeg begynte å gå bakover og lese avsnitt på nytt, samtidig som jeg holdt progresjonen framover. Men da var jeg allerede så langt inne i historiene at det blei vanskelig å gå en hel arbeidsdag uten å lese. Ved middagsbordet var jeg ikke akkurat pratsom, og tv og datamaskiner fantes ikke. Jeg ville bare være i boka, i fortellingene, med personene, jeg ville fortsette å nøste på de røde trådene og se hvor det leda meg. 

Da jeg kom til slutten, grein jeg for første gang på svært lenge av ei bok - jeg tror forrige gang var av Brødrene Løvehjerte omtrent ti år før. Jeg var letta, svært bevega og imponert på samme tid. Alle brikkene falt på plass, omtrent bare ved hjelp av siste avsnitt. Spenninga, historiene, menneskene og sammenhengene kom fram i lyset, det var forunderlig, moro og rart - jeg tror jeg leste slutten fire eller fem ganger, og det var like intenst hver gang. Og resten av året forsøkte jeg lett insisterende og en smule kommanderende å prakke denne 628 sider tjukke romanen på tilfeldige bokhandelkunder. Flere måtte jo lese denne, bli en del av dette, oppleve! Men boka viste seg å være litt vanskelig å få solgt mange eksemplarer av. Kanskje på grunn av omfanget?

Til deg som leser her i dag, kan jeg ikke annet enn å svært helhjerta anbefale Den blinde morderen, som er fortellinga om de to søstrene Laura og Iris, deres liv, deres tanker og deres menn. Boka er dramatisk, humoristisk, spennende som en kriminalroman og har til og med elementer av science fiction. Den er ei gavepakke til alle som setter pris på den virkelig gode litteraturen, som vil strekke seg, bli forundra og imponert.

Hva er din favorittbok på D?

Når det var så mange i kamp her hos meg, kan jeg lett forestille meg kaoset som kan oppstå i større boksamlinger. Er det i det hele tatt mulig for deg å finne ei bok som ruver over alle de andre? Jeg håper det! Jeg måtte fort velge bort over halvparten av bøkene, som på en eller annen måte var svakere enn resten (for eksempel den traurige Der regnbuen ender og den lille, rare kortromanen Det tapte paradis, - ikke Miltons Paradise Lost). Så begynte den mer vanskelige elimineringa, og da var det mange fine og gode romaner som blei pressa ut av lista. Men Den fjerde nattevakt fikk bli. Og Draumkvedet. Og ikke minst Den amerikanske jenta av Monika Fagerholm. Den gamle mannen og havet er en veldig god kortroman eller langnovelle, men egentlig ikke en favoritt hos meg, så den fikk gå. Dronningsagaen blei på lista, sammen med Dager i stillhetens historie. Den tvilende Thomas blei strøket etter mye om og men, mens Den engelske pasient fikk være. Og Den lille hesten, som er den fineste boka Thorvald Steen har skrevet. Men det blei altså Margaret Atwood til slutt, fordi hun er helt suveren, noe hun demonstrerer til det fulle i denne fullendte romanen.

Flommens år

Bildekilde: Aschehoug

I løpet av noen få lange, varme sommerdager har jeg lest og tenkt, tenkt og lest. Boka det gjelder er Flommens år (2009, norsk utgave i 2011), og den er skrevet av canadiske Margaret Atwood (f. 1939). Jeg starta såvidt på samme bok i vinter, like etter å ha lest bok nummer en i den dystopiske serien, Oryx and Crake (2003), men da var det helt feil. Kanskje hadde det noe med språket å gjøre - jeg leste første bok på engelsk, nummer to var på norsk. Det var en overraskende stor omveltning. Kanskje hadde det noe med den norske vinteren å gjøre, som er ganske langt unna det tropiske regnskogklimaet som skildres i bøkene? Eller kanskje det hadde noe med intensiteten og krafta i verket å gjøre, at to Atwoodbøker rett etter hverandre på en eller annen måte blir for mektig? Jeg veit ikke - mest sannsynlig var det en kombinasjon av alle tre faktorer, samt manglende lesefokus fra min side. Men de seine sommerkveldene i forrige uke var helt ypperlige for Atwoodlesing, fokus var på topp og den 447 sider lange boka gikk unna som bare det.

Bok nummer en ender omtrent slik: Hovedpersonen Jimmy (også kjent som Snowman eller Snømann) raver langs den lange sandstranda, full av feberfantasier og smerter på grunn av et infisert sår i beinet. Det er etter den store katastrofen, han har vært aleine i mange måneder, kanskje lenger, bortsett fra crakerne, da. Jimmy lever på et par fisk i uka, som crakerne fanger til han, og ellers det han kan finne av Joltbars, soyaprodukter, øl, fortsatt spiselig hermetikk og moden frukt. Men nå er alle matlagre tomme og han må flytte på seg. Smertene i beinet gjør det vanskelig. Likevel er det ekstra viktig at han går akkurat nå, for i følge crakerne har det dukka opp andre mennesker i nærheten. Andre mennesker! Jimmy følger spora deres i sanda, det er tre av dem. Han rådfører seg stadig med Oryx i tankene, sjøl om hun er død. Han er bevæpna, men egentlig ikke i stand til å forsvare seg. Så ser han dem endelig. Han kikker på armbåndsuret som ikke lenger virker. Zero hour - time to go.

Bok nummer to begynner omtrent slik: En salme om Guds hage, henta fra Guds Gartneres muntlige salmebok, innleder og setter ei ramme rundt verket. Deretter flytter vi fokuset til kapittel 1 og år 25, Flommens år, og vi er hos Toby. Hun klatrer opp på taket for å se soloppgangen og støtter seg til et kosteskaft for å holde balansen. Der oppefra ser hun utover alt, beltet med trær og den ubebodde byen. Det er grodd igjen nesten over alt nå, prydbuskene vokser vilt og vekstene i innkjørselen er velbrukte hårbørster. I det tidligere svømmebassenget er det nå alger og frosker, samt fra tid til annen noen døde dyr. Fuglene kvitrer, hegra forsøker å fange frosk, kudzu-møllen flagrer. Om nettene "hører hun de vanlige lydene: bjeffende hunder, pistrende mus, sirissenes vannrørmusikk". Det fins ingen andre mennesker, ikke nå lenger.

Men leseren skal komme til å få vite mer enn Toby om akkurat det - noe som er et godt grep fra Atwoods side. I kapittel 2 treffer vi nemlig Ren. Og Ren er like levende som Toby. Vissheten om at begge fins i samme univers skaper spenning i teksten og hos leseren. Vil de finne hverandre? Eller er det for seint, er de for langt fra hverandre? Dør de? Toby og Ren er isolerte på hver sin måte, men det viser seg raskt at de også har mye til felles. For eksempel var de begge med i sekta Guds Gartnere, kalt gartnerne, i mange år. Og både Toby og Ren forteller nokså konsekvent kronologisk og retrospektivt fra fortellingas nåtid (år 25) om hendelser, steder og personer knytta til viktige dager eller samfunnets generelle utvikling fra og med år 5 til og med år 25. Her veit de to hovedpersonene mye mer enn leseren, noe som igjen er et godt grep fra Atwoods side, og som også gjør historia spennende å lese. Synsvinkelskiftene dem i mellom er helt systematiske, og de balanserer godt mellom før og nå. Det gjør at leseren til enhver tid må følge og skille mellom fire ulike fortellinger og spenningsnivåer: Toby før og Toby nå, og Ren før og Ren nå. Men fordi dette er så godt komponert og så godt skrevet, føles det aldri hektisk, anmasende eller kaotisk, sjøl om en må holde tunga, og navn, steder, dager og lignende, rett i munnen.

Hvem er så Toby og Ren, og hvorfor er de bokas fortellere? Toby kommer til gartnerne mer eller mindre ufrivillig. I en periode jobba hun hos hurtigmatkjeden SecretBurgers, og sjefen, den svært usympatiske Blanco, så sitt snitt til å utnytte noen utvalgte kvinnelige medarbeidere etter beste evne. Med andre ord: Motvillig kvinne er død kvinne. Etter to uker er Toby godt på vei mot å bli oppbrukt. En dag kommer et besynderlig opptog mot boden der Toby jobber. De ser ut som religiøse fanatikere og bærer demonstrasjonsskilt med slagord på: Spis ikke kjøtt! De erter på seg Blanco, starter en av mange gatekamper og lokker med seg Toby. Men egentlig har hun ikke noe valg. Det er å stikke av eller døden. I farta får hun levert et velplassert spark mot Blancos hode, og hennes nemesis er skapt. Hos gartnerne finner Toby, som på det tidspunktet er mellom 20-25 år, ro. Men hun føler seg aldri helt hjemme likevel, for hun er en ikke-troende. Men det er i alle fall trygt. Inntil videre.

Ren er født i år null og er dermed 25 år i år 25. Hun har store deler av oppveksten sin hos gartnerne. Mora hennes, Lucerne, flykta fra det trygge enklavelivet, spaopphold og den kjedelige forskermannen i Den eksfernale verden for å være sammen med den eksotiske Zeb, som er gartner, da Ren var sju. Men livet der, blant de fredelige og gammelmodige gartnerne, blei ikke helt som forventa, og Lucerne kjeder seg. Zeb, også kjent som Adam Sju, er en av de ledende gartnerne og er stadig ute på oppdrag. Han beveger seg rundt i plebland iført pleblandforkledning, som for eksempel som en slags framtidsbiker, mens Lucerne må være periodevis gressenke; hjemme, sjalu og aleine. Fordi Ren ikke klarer å snakke med mora si, handler hennes fortelling mye om vennskapet som oppstår mellom henne og Amanda, ei foreldreløs jente som Ren en dag har med hjem. Men plutselig tar Lucerne med seg Ren inn i enklavene igjen, og jentene forsvinner gradvis fra hverandre parallelt med at samfunnet, både i og utafor enklavene, går i oppløsning. Det er skummel lesing, kanskje mest av alt fordi en så lett ser hvordan en slik fragmentering kan skje.

Hvorfor er Toby og Ren bokas fortellere? Kanskje først og fremst fordi de overlever den store katastrofen, som av gartnerne kalles Den vannløse flommen. Gartnerne har venta på den lenge, uten å vite hva den er, men når den endelig bryter ut, er de helt sikre i sin sak og setter sin lit til at Gud skal redde dem. Det vil si Gud og deres håndlag med naturen, deres evne til å gå i dekning, skjule seg, kamuflere seg, blant dyr som blant mennesker. Under apokalypsen, hvor folk dør brått i hopetall, tilsynelatende helt uten en naturlig forklaring (men vi som har lest den første boka veit hvordan det henger sammen), er Ren innesperra i Karantene på GlAmour (klubben som heter Scales and Tails i originalen), mens Toby skjuler seg på det forlatte AnooYoo-spaet. Gjennom denne avsondringa fra andre mennesker får de muligheter som mange andre ikke får, til å klare seg i en "ny" og "bedre" verden. En rensa verden. Et Eden. Men den verdenen som Toby og Ren våkner opp til, er slettes ikke et Eden. Mennesket befinner seg heller i en anarkistisk naturtilstand og den sterkestes rett råder. I tillegg kan en gjerne snakke om "survival of the fittest", for i kampen om mat må en hele tida kjempe mot genspleisa dyr som de farlige lamøvene og de fargerike hårfåra, samt "pigoons" - griser med menneskegener, løshunder som angriper og mange flere. Vår verden er blitt et skrekkscenario, og Flommens år handler i stor grad om hvordan Toby og Ren, med deres ulikheter og likheter, kjemper for å overleve. Hvordan klarer en å holde fast ved tro og moralske prinsipper når resten av verden er så brutal?

Noe som er svært interessant med Flommens år, er at en her kan snakke om et fullverdig kvinneperspektiv - i sterk kontrast til den foregående førsteboka. I Oryx and Crake er det Jimmy som fører ordet, og han blir svært påvirka av Crake, et jevnaldrende, skruppelløst geni som har litt for sterke visjoner. Det er ei historie fortalt ovenfra, for både Jimmy og Crake er på samfunnets "vinnerlag", blant de som bor i enklavene og stort sett har det bra, er beskytta av det korrupte SikkerhetsKorpset, får utdanning og seinere de gode jobbene. Som menn har de også definisjonsmakt og reell makt, både over plebmennesker og over enklavekvinner. Kvinner i sin helhet reduseres kraftig gjennom deres blikk, til noe flatt, dødt, endimensjonalt, til gjenstander eller varer som kan brukes og kastes, kanskje med unntak av Oryx, som de veit er mye mer, men som blir så objektifisert og offer for deres private fantasier at den hun egentlig er, blir uviktig. Dette nedverdigende, instrumentelle synet på kvinner har Atwood før skildra i Tjenerinnens beretning fra 1985.  

I Flommens år er det kvinnene som fører ordet - to kvinnelige protagonister, og ironisk nok er Crake og Jimmy, som også opptrer i denne boka, blant deres antagonister, uten at noen av dem er klar over det på ulike stadier gjennom historia før Den vannløse flommen og verdens undergang er et faktum. Kvinnene forteller dessuten historia nedenfra. De bor ikke i enklavene, men i pleblanda, og der er kvinner fritt vilt. På GlAmor, for eksempel, risikerer en å bli drept av de gærne Painballerne om en ikke gir dem drinker og dans fort nok. Eller på SecretBurgers, hvor Blanco tar for seg, er det lett å ende opp som et forslått lik i ei bakgate, som seinere havner i ei biokvern. Disse kvinnene har knapt med utdanning og de dårligste jobbene, om de i det hele tatt har en jobb, de må klare seg fra hånd til munn med det de har, får eller tar. I fortellingene deres er mennene mindre viktige på grunn av kvinnefellesskapet de bevisst og ubevisst oppsøker - Ren knytter seg til Amanda og Toby til Pilar, men mannfolka er konstant til stede fordi de hele tida definerer kvinnas samla livsvilkår (for eksempel Tobys angst for Blanco, Rens arbeid på GlAmor under Mordis). De kommer ikke unna mannfolka, både konkret og i overført betydning. Her er det også mange likhetstrekk mellom Flommens år og Tjenerinnens beretning.

Disse to etterfølgende science fiction-romanene fra samme miljøfiksjonelle univers blir dermed parallellfortellinger som utfyller hverandre, som går i dialog med hverandre med ulike perspektiver og personer, som veves sammen gjennom hendelser og mennesker og som sammen bygger opp til den avsluttende tredjeboka. Der den første romanen var litt ensidig fokusert på Jimmy og Crake og deres enklaveliv, blir vi her kjent med omtrent tjue gartnere, samt noen ytterligere bipersoner som kommer og går. Alle har sin plass og funksjon i universet, de har forkledninger og dobbeltroller som Atwood henter fram og skreller av når omgivelsene krever det, elegant og presist. De skildres fra både Toby og Rens side, og lagt sammen med perspektivene fra Oryx and Crake, er leseren, gjennom systematisk tenking og et par antagelser, i stand til å danne seg mer helhetlige bilder av hvem disse personene egentlig er. Glenn, for eksempel. Eller MaddAddam. Eller Adam En. Det er veldig spennende at Atwood hele veien er så nøyaktig, at alt veves sammen, men likevel ikke nødvendigvis skrives rett ut.

Fortellingene til Toby og Ren blir oppbrutt av fjorten salmer fra Guds Gartneres muntlige salmebok, etterfulgt av tretten tematiske taler fra Adam En, som danner ei ramme for kapitlene som følger (første salme har ingen etterfølgende tale). Alt tar med andre ord utgangspunkt i et gartnerperspektiv. Guds Gartnere skildres som ei sekt, som for enkelte medlemmer er svært åpen (lederskikkelsene Adam En og Zeb) og for andre er svært lukka (Lucerne, Toby, som må holde seg borte fra gatene på grunn av Blanco, og Veena, som ligger "brakk"). Sekta har tilholdssteder og skjulesteder i tomme bygninger, fabrikker og butikker flere steder i pleblanda, de har informanter i enklavene, hjelpere overalt og har til og med baser i andre byer. Adamene og Evaene (En, Sju, Tolv osv.) styrer i prinsippet den lokale underavdelinga av sekta. Å bli utnevnt til en Adam eller en Eva er en ære, en hedersbevisning, som gis etter mange år, og derigjennom kvalifiserer og plikter en å delta på diskusjonsmøter, hvor det både tas opp både religiøse spørsmål (hvorfor har vi tenner som kan tygge kjøtt når vi ikke skal spise kjøtt?) og praktiske saker. Gartnerne har også en egen måte å telle dager på - noe som for oss mest kan minne om middelalderens system med mange helgendager og religiøse merkedager. Her er det på samme måte: Hver dag er noens, og til denne noen er det knytta historier eller salmer som alle i sekta kan. Ingen dager har tall, kun åra.

Gartnerne tror på det muntlige og den muntlige innlæringa gjennom historier, sanger og rim, et fellestrekk de deler med andre stammesamfunn. Men begrunnelsen deres er ulik analfabetenes, som lever i ei mytisk tid: For gartnerne er det skrevne ord farlig og det kan brukes mot deg av fiendene. Derfor har barna tavler når de går på skolen, og de må alltid huske å stryke ut hvis de benyttes. Videre er gartnerne mer opptatt av praktisk arbeid enn for eksempel lesing, skriving og allmenn dannelse, som har vært og til dels fortsatt er viktige innlæringsidealer i den vestlige kulturen. Ungene har fag som holstisk healing, tekstilgjenvinning, meditasjon, bier og sopplære, rovdyr-bytte-lære (en form for praktisk naturkunnskap), samt en form for sjølforsvar og lignende. De har mange årstidsfester og helgenmarkeringer, og ved disse lages det spesiell mat (f.eks. forma som en fisk til det som er vår 1. april) og tilhørende pynt av andres skrot og søppel.

Noe av det viktigste for gartnerne (og et av Margaret Atwoods viktigste budskap) er at vi mennesker må leve i pakt med naturen, ikke på tross av den, noe som i all hovedsak betyr tre ting: Gartnerne skal være sjølforsynte, og de anlegger derfor store og flotte takhager hvor enn de befinner seg, de dyrker sopp i kjellere, holder bier, bruker urter og larver, legger til side til matlagre (som de kaller Ararat) og så videre. Maten skal så langt det er mulig være naturlig, ikke manipulert, genspleisa eller utsatt for sprøytemidler. Og de skal ikke spise kjøtt. Når de må, skal de først velsigne dyret som gir dem næring. Videre skal de ikke ta fra naturen, men bruke det de har. Noe som betyr at de går kledd i de samme, strielignende enkle klærne i ei uke i strekk før de får reine klær, at de holder seg unna alt kjemisk og unaturlig, at de lager egen keramikk og generelt sett bruker det andre kaster (sanket, kaller de det). Til sist inkluderer dette en erkjennelse av at Mennesket, så som alle andre Dyr, er en del av en sirkel, en større balanse, nemlig Naturens, og er underlagt en annens plan, nemlig Guds. Og denne respekten avspeiles i boka ved at alle naturlige arter av dyr og planter, nevnes med stor forbokstav i for eksempel talene til Adam En. Innbakt i dette er det hele veien en sterk kritikk av dagens vettlause forbrukermenneske, og en kan ikke unngå å føle seg truffet. Vi er alle ansvarlige for jorda vår!

Disse vi-blir-til-kompost-og-det-er-en-fin-ting-tankene (indirekte sitat fra Ren) preger Toby og Ren djupt, slik at når de ikke lenger befinner seg hos gartnerne på Edenklippen eller Velværeklinikken, er de langt på vei fortsatt gartnere inni seg, i holdninger og tanker og gjøringer. Kanskje mest ubevisst, men likevel. Det de har lært av gartnerne har blitt deres trygghet og deres styrke. Kanskje dette også er medvirkende årsak til hvorfor de klarer seg gjennom Den vannløse Flommen. Ydmykhet, blanda med respekt og målretta handlekraft, viser seg å være en god kombinasjon i en anarkistisk naturtilstand, hvor mennesker slåss mot både dyra og hverandre. Og med det avslørte jeg visst noe... Hos Atwood er det spenning på flere plan, hele tida!

Siste bok i trilogien, MaddAddam, kom på engelsk i 2013 og er venta på norsk i løpet av våren. Hvis denne, som de foregående, blir oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), har alle Atwoodlesere en god opplevelse i vente. For språklig sett er dette helt ypperlig - både i originalversjon og i oversettelse. Det glir lett, sjøl om stoffet er avansert og komplekst, og det er overraskende mye humor i bøkene. Mye skyldes nok at Atwood tar menneskene hun skildrer på kornet! Jeg har kost meg veldig med begge bøkene, sjøl om tematikken, hendelsene og skildringene er langt fra trivelige. Men det er så solid, så bra, så godt sett, så godt tenkt, så levende! Jeg håper at jeg og Birthe, som jeg har lest denne boka sammen med, får lest siste bok i serien innen året er omme. Om du enda ikke er overbevist om at dette er boka for deg, kan jeg legge til at Margaret Atwood, foruten å være en personlig favoritt gjennom mange år, også er Bookerprisvinner (2000), adla (CC i 1981) og en av Canadas fremste forfattere. Hun er oversatt til mer enn førti språk i følge egen nettside, blant anna farsi, japansk, tyrkisk, finsk, koreansk, islandsk og estisk. Denne fenomenale dama debuterte allerede i 1961 og har dermed en fartstid som forfatter på hele 53 år! Hennes enestående dystopiske serie, som også har fått merkelappene speculative fiction og biopunk, og som i aller høyeste grad også er satirisk, er dessuten nylig blitt kapra av The Black Swan-regissør Darren Aronofsky, som i samarbeid med HBO per nå utvikler en tv-serie basert på bøkene. Og disse er det uten tvil best å lese først!